Monday, December 31, 2012

Sometimes things become possible if we want them bad enough.

(sitat: T. S. Eliot)

Nytt år, nye muligheter, nye sjanser, nye håp, nye drømmer. Vet ikke egentlig om det er sånn at alt blir nytt ved starten på et nytt år, for alt bare fortsetter, det eneste som forandrer seg, sånn egentlig, er tallene på kalenderen. Jeg har gitt opp nyttårsforsetter for lenge siden, selv om jeg hvert år skriver lange lister som jeg aldri ser på igjen og sjelden eller aldri fullfører. Likevel er det fint å kunne late som om vi starter på nytt, at vi får blanke ark på slaget tolv, at alt begynner på nytt når himmelen fylles av blinkende lys. Av en eller annen grunn er det lettere å fortsette hvis man kan legge et helt år bak seg, kalle det fortid, tenke på minnene, tenke at nå er det over, nå kan noe nytt begynne.

2012 har vært et veldig variert år. Jeg har vært lykkelig, jeg har vært deprimert, jeg har vært frustrert, jeg har vært glad, jeg har vært forvirret, jeg har vært dum, jeg har vært rar. I begynnelsen av året flyttet jeg til Oslo og trivdes på egen hybel fra første sekund. Føler at det aller meste forandret seg fra da av. Jeg forelsket meg i byen og menneskene og friheten. Jeg har lest flere bøker og sett flere filmer i år enn jeg har gjort noen gang før. Jeg har lært meg å være alene og jeg har lært meg å sette pris på ensomhet. Alt i alt ser jeg tilbake på et av de beste årene i livet mitt hittil.

Hovedmålet mitt for 2012 var å ta flere sjanser, å si ja, å tørre, og det vil jeg påstå at jeg har gjort. Jeg har blitt flinkere til å gjøre det jeg vil, stå for det jeg mener, og ta sjanser. Jeg har sagt ja til ting jeg aldri hadde turt å si ja til før.

Jeg tørr ikke å gjette hva 2013 vil inneholde. Akkurat nå føles det som om alt kan skje, selv om det ikke føles som om alt er mulig. Det er umulig for meg å se for meg hva som kommer til å skje, men jeg synes egentlig at det er en fordel, å ikke vite hva som kommer. Jeg håper det blir et bra år med flere gode opplevelser enn dårlige, men jeg håper jeg får litt av begge deler. Man lærer ingenting uten de dårlige opplevelsene, og de gode blir ikke fullt så gode. Jeg håper jeg skal klare å bli mer meg selv og mer ærlig og jeg håper at jeg kan skrive om akkurat dette neste nyttårsaften.

God nyttår!

2012 i bilder













 









Høydepunkter:
  • flyttet inn i egen hybel på st. Hanshaugen
  • Oslo, Oslo, Oslo
  • forelskelse
  • Tyrkia
  • Kristiansand
  • Barcelona

Tuesday, December 18, 2012

How strange it is to be anything at all

Det er snart jul. Jeg har ikke julestemning enda, men tror egentlig ikke jeg har hatt ordentlig julestemning siden jeg var barn så det gjør ingenting. Førjulstiden er fin selv om jeg ikke helt føler at jeg er med på stemningen og forventningene. Jeg har rett og slett veldig blandede følelser knyttet til julen. Jeg liker det med at man samles og har det fint sammen, men gavestresset og plikter ødelegger litt synes jeg. På mange måter virker det som om julen bare handler om hva man får og gir, og det føles feil. Jeg har alltid tenkt at julen bør handle om nestekjærlighet og fred, ikke om å kjøpe ting, få ting, gi ting, bli glad/misfornøyd. Det er ikke det at jeg ikke synes det er hyggelig å få noe eller å gi noe, men det blir litt for mye. Alle timene med gaveåpning ødelegger julaften for meg. Fokuset blir altfor ofte på hvem som har størst gavehaug og ikke på hvorfor vi gir gaver til hverandre. Dessuten klarer jeg ikke å ikke tenke på de som sitter alene, de som gråter, er redde, fryser, sulter, og av en eller annen grunn føles det som om det er min skyld at de har det sånn.

De siste ukene har gått altfor fort, det er nesten som om ferien er over allerede. Jeg vet at den ikke er det, men det føles litt sånn. Det plager meg at jeg ikke har fått gjort halvparten av de tingene jeg hadde planlagt. Heldigvis har jeg fått sovet masse og føler meg stort sett uthvilt, og det er deilig, for det er sjelden jeg sover nok. Det er deilig å kunne sove til 11-12 når man ikke får sove før tidligst klokka 3 om natta. Jeg ligger alltid lenge våken før jeg sovner. Legger meg rundt midnatt med mål om å sovne med en gang og våkne tidlig neste dag, få mer ut av dagen, men det skjer aldri. Jeg blir liggende å tenke. Tusen tanker samtidig, mest på ting jeg er bekymret for, ting jeg ikke er fornøyd med men ikke vet hvordan jeg skal klare å endre på.

Når jeg først sover drømmer jeg lange, rare drømmer. Det som er så rart med drømmer er at de føles så virkelige, selv om det som skjer er fullstendig usannsynlig. Jeg drømmer ofte at jeg er på jobb og at jeg mister kontrollen, at folk strømmer inn i kiosken før jeg har åpnet, at kunder skriker inn i øret mitt, at ting forsvinner, at folk stjeler. Nesten alltid foregår drømmene mine på en flyplass og jeg løper ofte rundt og er forvirret og redd, leter etter noen, leter alltid etter noen, noen ganger vet jeg hvem jeg leter etter, andre ganger bare leter jeg uten å vite hvem det er jeg ser etter.

Jeg har forresten kommet inn på begge fagene jeg ville ha neste semester. Det hadde jeg kanskje gjort uansett, men det føles likevel som en lettelse selv om jeg angrer litt når jeg ser på antall forelesninger og seminarer jeg må på og ikke minst mengden pensum. Det blir nok det travleste semesteret jeg har hatt på universitetet hittil og jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å takle det. Håper jeg har fått tilbake litt av studielysten innen januar og håper fagene er interessante nok. I utgangspunktet er planen å ta 50 studiepoeng fordi jeg skal ta opp en eksamen, men jeg begynner å tvile litt på om jeg kommer til å klare så mye, mulig jeg holder meg til de 30. Skal prøve å ikke tenke for mye på dette før det nærmer seg, men jeg kjenner allerede at jeg begynner å stresse og bekymre meg, det verste som kan skje er at jeg mislykkes, igjen.

Nå er det under en uke til jul. De neste dagene skal jeg ha besøk av min aller beste venn og så blir det to dager med jobb i helga. Får neppe noe tid til blogg, så da ønsker jeg dere like godt god jul nå. God jul!

Monday, December 17, 2012

Du sier at du kjenner meg. Javel, tenker jeg, men du vet ikke hva jeg tenker. Jeg sukker og ser på deg, smiler når du stryker en hånd over kinnet mitt, og du ler og sier at jeg er litt rar. Vi sitter på en strand, det er ingen andre der, ikke så langt ut på høsten, det er kaldt og jeg har jakka di over skuldrene, hårene står på armen din og jeg spør om du ikke fryser. Du sier nei. Bølgene når nesten opp til oss der vi sitter, men bare nesten, stryker så vidt sanden like nedenfor oss. Hva tenker du på, spør du, og jeg trekker på skuldrene, ingenting. Jeg kjenner blikket ditt på meg, men jeg har blikket festet ut mot horisonten. Er det noe? Nei. Jeg kjenner deg, jeg ser at det er noe. Vi sitter i stillhet og lytter til bølgene, du holder rundt meg, klemmer, som om du er redd for at jeg skal forsvinne. Du har vært så stille i hele dag, sier du. Jeg svarer ikke. Si noe. Jeg vet ikke hva det er du vil at jeg skal si. Jeg vil at du skal fortelle meg hva det er du tenker på. Nei, det vil du ikke. Du flytter på deg i sanden, setter deg foran meg, tvinger meg til å se på deg, legger en hånd på hver side av hodet mitt. Hva er det? Jeg er bare sliten, sier jeg og jeg kjenner den klumpen i halsen, den som bygger seg opp like før jeg begynner å gråte, og jeg kjenner tårene som presser seg gjennom tårekanalen, jeg blunker fort, lukker øynene, det er bare det, sier jeg, jeg er bare så utrolig sliten. Du holder meg, klemmer meg hardt inntil deg, stryker en hånd over ryggen min. Jeg forsvinner inn i meg selv og kroppen stivner der jeg sitter, jeg vet at du merker det, at jeg ikke er like til stede som sekundet før, men du sier ingenting, forsøker ikke å få meg ut igjen. Vinden river i oss og vi blir sittende lenge, til armene dine er for kalde til å holde rundt meg. Så reiser vi oss, du ser på meg og jeg tror du vet at det er siste gang, jeg snur meg, går, du står igjen alene.
+

Sunday, December 16, 2012

“Lately I’ve been thinking about who I want to love, and how I want to love, and why I want to love the way I want to love, and what I need to learn to love that way, and who I need to become to become the kind of love I want to be…….and when I break it all down, when I whittle it into a single breath, it essentially comes out like this: Before I die, I want to be somebody’s favorite hiding place, the place they can put everything they know they need to survive, every secret, every solitude, every nervous prayer, and be absolutely certain I will keep it safe. I will keep it safe.”

- Andrea Gibson

Listeliste

Hvilken dag er det i dag?
Søndag

Om du var en emoji, hvilken skulle du vært da?




Hva skal du gjøre i kveld?
Se farmen, lese og sove

Hva blir du glad for å høre at du er?
Flink til å skrive, snill

Vis et bilde du ikke husker at ble tatt:





Et bilde av noe som er veldig bra å ha:
Alle sesongene av Doctor Who på dvd!

Hva er du flink til?
Skrive, tror jeg? Og å tenke for mye på ting, tenke det verste

Hva vil du ha?
Selvdisiplin og selvtillit

Hva syns du er morsomt?
Youtubere, raske menn, dårlige vitser, Russell Brand, the Graham Norton show +++

Hva er du dårlig på?
Si det jeg tenker, si det jeg mener, holde ut, sove

Hva skal du bake denne uka?
Ingenting, tror jeg

Hvordan ser du ut når du nettopp har våknet?
Omtrent som på bildet litt lenger opp, men som regel med håret mer til alle kanter

Hva var det første du stjal?
Har aldri stjålet noe

Et bilde når du drikker alkohol:
Har nok ingen bilder av at jeg drikker

Hva har du tenkt på å gjøre lenge men ikke gjort?
Skrive bok, lese hele Harry Potter-serien på nytt

Hva gruer du deg til?
Neste eksamen (ja, over fem måneder til, ja, gruer meg allerede)

Hva skjer i helga?
Neste helg skal jeg jobbe, jobbe og jobbe, sånn at jeg sannsynligvis er altfor sliten på julaften, hurra

Liste funnet hos Mariell.

Tuesday, December 11, 2012

And even if somebody else has it much worse, that doesn’t really change the fact that you have what you have.

(sitat: Stephen Chbosky)

Jeg har hatt ferie i én uke, jeg har lest en bok, sett åtte filmer og to britiske miniserier og sovet masse. Selv om jeg nå egentlig skal slappe av, lade opp, ikke tenke for mye, har jeg allerede begynt å tenke på neste semester. I går begynte jeg å bestille bøker fra pensumlista og har planer om å begynne å lese med en gang de kommer. Jeg vet ikke om det er en god idé eller ikke. I vårsemesteret skal jeg endelig ta et fag som ikke har noe som helst med antropologi å gjøre; jeg skal begynne på 40-gruppa mi i nordisk litteratur. Det er noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg har lenge hatt lyst til å ta litteraturfag, men jeg er samtidig så redd for at det ikke skal passe meg. Det som skremmer meg mest er at faget jeg skal ta er mye mer sosialt enn de jeg har hatt denne høsten, med obligatoriske seminarer og gruppearbeid. Det er sånne ting jeg takler dårligst, men jeg håper at interessen for faget kan veie litt opp for det, og jeg håper jo at jeg har litt mer til felles med studentene på dette faget enn på antropologien.

Det siste semesteret gikk veldig fort og veldig sakte samtidig. De tre fagene jeg hadde var ganske like i form og etter hvert ble jeg veldig lei. Alt var rett og slett et ork. Når jeg ser tilbake på det nå synes jeg egentlig det er utrolig at jeg kom meg gjennom nesten alt jeg skulle og at jeg klarte å få ståkarakterer på minst to av fagene (siste resultat kommer på julaften...). Det er fint å tenke på at jeg nesten er halvveis til en bachelor nå (må fortsatt ta opp et fag fra forrige semester for å kunne si at jeg er halvveis, men tidsmessig er jeg (kanskje) halvveis) og selv om det til tider er tungt, så begynner jeg å tro at jeg skal klare det.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med å studere. Det føles litt umulig å skulle bestemme meg for hva jeg skal bli, spesielt når jeg føler at ingenting egentlig passer meg. Og hva kan jeg egentlig gjøre med en bachelor i sosialantropologi? Jeg aner virkelig ikke og jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det fører bare til mer bekymring. Det føles så utrygt å ikke vite hva jeg skal bruke livet mitt på, men samtidig vet jeg at jeg hadde vært trist hvis jeg følte at hele livet mitt var bestemt og fastsatt. Jeg liker jo egentlig følelsen av at jeg kan gjøre hva jeg vil. Men realitetstankene slår ofte ned i meg, jeg vet at jeg ikke kan leve på luft og kjærlighet.

Jeg føler at jeg har hatt skrivesperre i over et år nå, kanskje lenger, kanskje siden jeg var 17. Selv om jeg skriver hele tiden, både på papir, på skjerm og i hodet, så stopper det alltid opp etter bare noen få avsnitt. Jeg klarer aldri å fullføre eller fortsette noe. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Skriving er det eneste jeg føler at jeg kan, så det er vondt når jeg føler at jeg ikke får det til lenger. Tror jeg har begynt å tenke altfor mye på om det jeg skriver er bra nok, originalt nok, annerledes nok. Hver gang jeg begynner på noe, tenker jeg at andre har skrevet nesten det samme før, at jeg bare hermer, at jeg ikke kommer med noe nytt, at ingen kommer til å ville lese dette, at det er altfor overdrevent, at det er for personlig. Jeg begrenser meg selv hele tiden og jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte med det.

For å være ærlig så vet jeg ikke helt hvordan jeg har det for tiden. Noen dager er jeg glad og fornøyd og alt er bra, mens andre dager orker jeg ikke tanken på å stå opp. Det er slitsomt å leve med all denne usikkerheten i magen. Jeg stenger meg nok mer inne enn jeg egentlig bør. På de tunge dagene snakker jeg ikke med noen, forteller ingen om hvordan jeg har det, og jeg vil ikke snakke om det heller. Det er så vanskelig å forklare hva jeg tenker og føler og som regel tenker jeg at jeg ikke har noen grunn til å ikke ha det bra. Alt i livet mitt peker mot at jeg bør ha det bra, så jeg forstår ikke engang selv hvorfor ting er så vanskelige.

Tror jeg skal begynne å skrive flere innlegg som dette fremover. Vet ikke hvor spennende det er for andre å lese, men føler at jeg trenger å sette ord på tanker og hendelser, at jeg må skrive noe. Jeg skriver jo egentlig mest på denne bloggen for meg selv og ikke for andre. 
Hvor mange tomme dokumenter skal man sitte og stirre på før man innser at det er bedre å la være?

Friday, December 7, 2012

She's stuck in her daydream

Jeg vet ikke jeg. Jeg lovte meg selv å bli flinkere til å snakke. Flinkere til å si det jeg tenker. Flinkere til å spise riktig, drikke riktig. Jeg skulle ta bedre vare på meg selv, holde løfter, være ærlig, åpen. Jeg skulle tro på meg selv, tørre å satse, gjøre det jeg hadde mest lyst til akkurat da jeg hadde lyst til det. Jeg skulle holde hodet kaldt, konsentrere meg, være engasjert, vise at jeg bryr meg.

Men ting sklir bare inn i hverandre og alt fortsetter bare på akkurat samme måte.
Jeg fortsetter bare på samme måte.

Av og til virker det meningsløst.
Av og til er det ingenting som gir mening.
Som om jeg ikke hører til noe sted, som om jeg ikke klarer å passe inn.

Og alle sier at det bare er jeg som kan gjøre noe med det, som om jeg ikke allerede vet nettopp det, som om jeg ikke har hørt det hundre ganger før. Jeg vet at alt står og faller på meg og det er kanskje nettopp det som er problemet.

Men jeg vet virkelig ikke. Kanskje er alle like forvirret, kanskje sitter alle og stiller seg selv alle disse spørsmålene, kanskje har alle rare tanker, rare ideer, gode og dårlige dager. Jeg vet bare at ingenting egentlig forandrer seg og at jeg alltid kommer til å være den jeg er uansett hvor mye jeg kunne ønske at jeg ikke var det.

Thursday, December 6, 2012

Weekend



Glen: Well, you know what it's like when you first sleep with someone you don't know?
Russell: Yes.
Glen: It's... you, like, become this blank canvas and it gives you an opportunity to project onto that canvas who you want to be. That's what's interesting because everybody does that.
Russell: So do you think that I did it?
Glen: 'Cause you did. Well, what happens is while you're projecting who you want to be... this gap opens up between who you want to be and who you really are. And in that gap, it shows you what's stopping you becoming who you want to be.

Monday, December 3, 2012

I dag var jeg innom universitetet for siste gang før jul, før langt ut i januar. Å levere inn siste eksamen, å kunne gå ut av de dørene og vite at nå hadde jeg fri, var ubeskrivelig deilig. Dette semesteret har vært ca 100000 ganger bedre enn det forrige, men den siste måneden har jeg vært veldig, veldig lei. Nå skal jeg fylle dagene mine med nok søvn/mer søvn, bøker og skriving, og jeg håper på bedre humør, mindre dumme tanker og rett og slett en fin fritid fra studier og bekymring. 

Følg meg forresten på instagram, heter julieeilen der.

Saturday, December 1, 2012

Lest og sett i november:

Lest:
  • It's kind of a funny story av Ned Vizzini
  • Unsaid things... Our story av McFly
  • Farmor har kabel-tv av Tore Renberg
  • Biografi av Tomas Espedal

Sett:
  • Bedre enn sitt rykte
  • Hysteria
  • Jeg reiser alene
  • Pirates of the Caribbean
  • Kompani Orheim
  • Arctic Blast
  • LOL
  • Mannen som elsket Yngve
  • Skins, sesong 3 + 4

Boka jeg likte best:
Biografi av Tomas Espedal fordi han skriver så utrolig fint. Er også veldig glad i boka til McFly.

Boka jeg likte dårligst:
Klarte aldri helt å like It's kind of a funny story, ikke fordi den er dårlig, men fordi jeg ikke helt klarte å relatere meg til hovedpersonen i boka.

Beste boksitat:
"Når hun går ved siden av meg, går det en person ved siden av henne og denne skikkelsen er ikke jeg. Slik hun ser det holder denne dobbeltgjengeren eller stedfortrederen eller bedrageren en annen i hånden: jeg er ikke meg og hun er en annen. Ethvert forhold involverer flere enn akkurat de to som holder hverandre i hånden. Med henne har jeg fornemmelsen av at jeg er sammen med en hel roman." - Tomas Espedal, Biografi

Filmen jeg likte best:
Så mest filmer/serier jeg har sett flere ganger før denne måneden, favorittene er helt klart de tre filmene om Jarle Klepp!

Filmen jeg likte dårligst:
LOL. Det var nesten vondt å se på den fordi den var så utrolig dårlig; ingen historie, dårlige karakterer/skuespillere osv. Vet ikke engang hvordan den endte, for jeg ga opp omtrent midt i.

Beste filmsitat:
"I loved you from the first time I saw you. I think I was 12. It took me 3 years to pluck up the courage to speak to you and I was so scared of the way I felt, you know, loving a girl. I learned how to become a sarcastic bitch just to make it feel normal. I screwed guys to make it go away but it didn't work. When we got together, it scared the shit out of me because you were the one person who could ruin my life. I pushed you away. I made you think things were your fault but really, I was just terrified of pain. I screwed that girl, Sophia, to kind of spite you for having that hold on me and I'm a total fucking coward because I got these, these tickets to Goa for us 3 months ago but I... I couldn't stand it. I didn't want to be a slave to the way I feel about you. Can you understand? You were trying to punish me back and it's horrible. It's so horrible because, really, I'd die for you. I love you. I love you so much it's killing me." - Naomi, Skins

Tuesday, November 27, 2012

en liste!

Denne lista er det Maria som har laget. Svar på den du også hvis du vil!



hva gjorde deg glad i går?
sjokolade, men det var ganske kortvarig glede, i går var en relativt dårlig dag.

sover du tungt?
nei, jeg sover veldig lett, våkner av alle lyder og bevegelser.

tre ting du skal gjøre før du dør?
få barn, skrive en bok og se en hval

har du et forbilde?
har egentlig mange forbilder, men akkurat nå er nok de største forbildene mine johan harstad og john green

hva gjør du når du føler deg depp på livet? for å ha det bedre?
hører på mcfly eller ser en fin film (for eksempel 10 things i hate about you eller what's eating gilbert grape)

hva ler du av?
venner, youtube-videoer, filmer, intervjuer med mcfly-gutta eller matthew lewis

hva gråter du av?
frustrasjon over at jeg ikke får til det jeg vil, død, musikk, bøker

hva er din favoritttid på døgnet?
liker egentlig best tiden midt på dagen, sånn 12-15 ca. for det er da jeg føler meg mest våken og glad

siste filmen du har sett?
mannen som elsket yngve

hva gjør du når du er syk?
ser som regel masse filmer og sover så mye som mulig (men jeg er jo aldri syk...)

hva er viktigst for deg?
familie og venner; så lenge jeg har dem kan jeg komme meg gjennom alt

hvor er ditt favoritt sted?
hvor som helst i nærheten av havet

hva ønsker du deg mer enn alt annet akkurat nå?
juleferie! og svar på alt jeg er usikker på

hva vil du med livet? hva er dine drømmer og mål?
jeg vil egentlig bare være lykkelig så mye som mulig. jeg vil smile så mye som mulig, le så mye som mulig. drømmer om å skrive, skrive og skrive og kanskje reise verden rundt

om bare fem bøker stod i bokhyllen din, hvilke ville det vært?
buzz aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av johan harstad, mannen som elsket yngve av tore renberg, harry potter and the order of the phoenix av j. k. rowling, looking for alaska av john green og ambulanse av johan harstad

hva ser du fram til akkurat nå?
en langlang juleferie med familie, gode venner og bra bøker

hva slags musikk hører du på?
nå for tiden hører jeg nesten bare på kråkesølv og john olav nilsen & gjengen, men hører egentlig en del forskjellig. liker best rolige sanger med fine tekster. spillelisten min denne måneden finner dere forresten her.

hvordan ser du på fremtiden?
akkurat nå er jeg litt pessimistisk og tenker at ingenting går i den retningen jeg vil, men jeg håper jo at den blir fin

Monday, November 26, 2012

“It is hard to adapt to chaos, but it can be done. I am living proof of that: It can be done”

(sitat: Kurt Vonnegut, bilde: her)

Men du vet, dagene forsvinner bare, like, som det samme verset igjen og igjen, sitter fast, kommer ikke videre, husker ikke refrenget eller neste vers, husker bare nå, er bare nå, men nå er det samme som nå i går og dagen før, og hvor lenge kan det egentlig fortsette sånn

-

I miss you dearly and terribly, my love, myke ord fra myke lepper, gjenlyd i ørene, og han ler, alt høres bedre ut på engelsk, synes du ikke, nikk og ja og takk, det blir mørkt tidlig, ligger på madrassen med blikket i veggen, telefonen lyser opp, vibrerer, ny melding, du skulle vært her, ja, tenker jeg, men jeg er ikke det

-

Ingenting betyr noe, alt betyr noe, alt er riktig, alt er feil, evig runddans, skal vi gå til høyre eller venstre, jeg vet vel ikke, jeg følger bare etter, du bestemmer, det er best sånn, det spiller ingen rolle, det blir det samme uansett, smiler, gråter, sover, spiser, hva mener du egentlig, jeg vet bare at av og til gir det mening

-

Våkner med en klump i magen og innser at du ikke er der. At jeg er helt alene i et hus som er altfor stort for et menneske alene. Det ligger en lapp på nattbordet. Måtte dra i møte, vet ikke når jeg er hjemme, sender melding, elsker deg. Må smile av håndskriften din, rotete, umulig å tyde hvis du ikke er vant med den, men jeg er jo det, har lært meg hvordan du former ord og bokstaver. Jeg står opp og kjenner at klumpen fortsatt er der, at det er noe som gnager i meg og minnene fra kvelden før slår plutselig ned i meg. Lyden av at du kommer hjem, henger fra deg jakka i gangen, sklir føttene ut av skoene, går inn på badet i sokkelesten, stillheten før du trekker ned, vasker hendene, jeg som sitter klar med middagen på bordet, kjøttkaker og poteter, du smiler og setter deg, spør deg om dagen din, du ler av at jeg heller ikke i dag fikk til vaskemaskinen, vi vasker opp, du vil se en dokumentar om krigen og jeg sier at det er greit selv om jeg helst skulle sett fotballkampen, du fanges av dokumentaren, ser på deg mens blikket sitt er festet på bildene på skjermen, så midt i dokumentaren skrur du av, blir sittende og stirre på den svarte skjermen en stund, du sukker og ser på meg, tror du det kommer til å vare, du sier det uten å se bort og jeg spør, om hva kommer til å vare, deg og meg, ordene stikker, selvfølgelig, jeg sier det litt for fort, du ser på meg, men hvor lenge kan vi fortsette på denne måten, hvilken måte, du vet godt hva jeg snakker om, fingrene dine trommer urolig på fjernkontrollen, du må jobbe snart, jeg trenger mer tid, det har gått seks måneder, jeg bare ser på deg, jeg kan ikke jobbe for to, du ser bort når du sier det og blikket ditt er festet på den svarte skjermen igjen, vi kan ikke fortsette som dette, nei, sier jeg



Det første snøfallet, tidlig tirsdagsmorgen, hvitt mot mørket, han sover fortsatt, puster tungt, drømmer kanskje om sydhavsøyer og stranddrinker, men her er det kaldt og mørkt, døde blader dekker bakken, alt er mørkt og trist og minner bare om alt som var, og jeg tenker at det går over, men det blir aldri bedre

-

Sitter i et bortgjemt hjørne, sammen, alene, hender som klemmer hverandre, spørrende, søkende, lepper som møtes, blikk fra de andre i rommet, latter, det måtte jo skje, sier de, jeg visste det, og de fortsetter, danser, skriker, drikker, så utrolig levende

-

Har vært her før, i akkurat dette øyeblikket, sett disse menneskene, følt disse følelsene, vet hva det vil si, hvor det går, alle disse spøkelsene fra fortiden, de ler av meg nå, ler av hvor likt det er, hvor lik jeg er, hvordan ingenting forandrer seg

-

Jeg sier ingenting og de smiler til meg som om jeg var et barn, nikker og sier, det er ingenting å være redd for, vi skal hjelpe deg nå. Det prikker i fingrene mine og jeg klemmer hendene sammen, klemmer hardt nok til at blodet forsvinner fra fingrene, det føles alltid bedre når jeg gjør det, lettere. Blikkene deres er festet på meg, men ikke på hendene mine, bare ansiktet, jeg vet at de vil at jeg skal si noe, men jeg har ingenting å si og ser ingen grunn til at de skal få det som de vil


Jeg visste at du ikke var klar for å gi opp, at hvis du fikk sjansen ville du ha kjempet, kanskje ikke med nebb og klør, men på din måte, i ditt tempo. Var det ikke nettopp det som var problemet? At livene våre fulgte to forskjellige tidsløp? At min klokke gikk raskere enn din? At du ruslet i rolig tempo mens jeg spurtet foran?


Han stryker hånden over pannen hennes og hun sier, det er bedre nå, men det er noe i blikket hennes, noe i måten hun ser på han på, som gjør at han vet at noe er galt. Han vil rive tak i skuldrene hennes, riste henne, kreve at hun forteller sannheten, hva er det du tenker på, hva er det du ikke forteller meg, men han gjør det ikke, legger bare hånden på kinnet hennes, smiler, ser på at hun lukker øynene og legger seg over på siden, flytter ikke blikket bort fra henne, ser på henne mens hun sovner, lytter til pusten hennes. Hva var det hun hadde sagt? Jeg klarer det ikke, jeg klarer det bare ikke, jeg klarer ikke mer

-

(Vurderer å ha en spørsmålsrunde snart, men vet ikke om noen er interesserte nok eller om noen i det hele tatt leser dette, så ja eller nei?)
+ kun én eksamen igjen, hjemmeeksamen, tror det skal gå greit
+ skriver litt, innimellom, prøver
+ tomas espedal
+ kråkesølv, john olav nilsen & gjengen

- sover nesten ikke
- isolerer meg
- snø
- kaldt, kaldt, kaldt
- føler at alt er litt håpløst egentlig (men lover å ikke gi opp)

Wednesday, November 14, 2012

Du lev til du dør, men du sett kun og venta, faen se på dæ sjølv



Sover altfor mye. Våkner av vekkeklokka, skrur den av, vrir meg, sover videre. Noen dager står jeg ikke opp i det hele tatt. Sitter i senga hele dagen med dyne rundt meg og bøker i hendene. Leser om nyliberalisme og resiprositet, pugger navn på antropologer og folkegrupper i land jeg aldri har vært i. Spiser enten for mye eller ikke i det hele tatt. Føler at alt jeg leser forsvinner med en gang. Husker ingenting av det jeg skal huske og klarer ikke å finne en eneste sammenheng mellom Bohannan og Comaroff, vet ikke engang om det er en sammenheng der. Så jeg gir opp. Blir sittende med tomt blikk og tomme tanker og føler meg hjelpeløs.

Alle de tingene jeg vil gjøre, men ikke får gjort, det er de som gnager i meg. Ikke bare pensumet jeg ikke får lest, men historiene jeg ikke får skrevet, menneskene jeg ikke får snakket med, filmene jeg ikke får sett, bøkene jeg ikke får lest, maten jeg ikke får laget... Og hvorfor får jeg ikke gjort det? Det er jo ikke det at jeg ikke har tid. Jeg har allverden med tid, uendelig mange timer jeg ikke bruker på noe. De bare forsvinner og jeg vet ikke hvorfor. Jeg sitter bare her og ser på verden som forsvinner forbi meg i rasende fart.






1, 2, 3, 4, 56 

Sunday, November 11, 2012

BRB

Eksamenstid!
Håper jeg skal få til noen innlegg i løpet av de neste ukene, men kan ikke love noe. Fokuset mitt er på eksamen, eksamen og eksamen, men jeg lover å komme sterkt tilbake i desember!


Hvis dere vil kan dere fortelle meg litt om hva dere holder på med for tiden i kommentarfeltet :-)

Wednesday, November 7, 2012

tenker
på alle disse menneskene
som tenker
akkurat som meg
på at vi alle er det samme
men at alle er noe forskjellig
jeg vet ikke hva det er
en slags melankoli
kanskje
eller er det bare håpløsheten
tenker på det store
på alle tankene som går tapt
hver gang et menneske blir borte
på alt jeg aldri får vite
på alt som bare forsvinner

Saturday, November 3, 2012

Som du sikkert vet er jeg flink til å gjøre perfekt om til greit

Dagene forsvinner så altfor fort og jeg sliter med skrivesperre og mangel på konsentrasjon. Er mer frustrert enn glad. Jeg kaster bort altfor mye tid på ting jeg egentlig ikke bør gjøre og jeg vet at jeg gjør det fordi jeg prøver å unngå å tenke. Lukker meg inne i en boble det er vanskelig å komme ut av. Stenger alt annet ute. Isolerer meg. Jeg tenker at å skrive om det negative, det vanskelige, ikke er mulig lenger, ikke her og ikke nå, for jeg er ikke lenger like villig til å dele, jeg vet ikke hvorfor. Kanskje er det fordi det vanskelige blir mer vanskelig når jeg blir tvunget til å snakke om det. En ting er å skrive om noe, uttrykke noe, når jeg er alene, når jeg kan tenke ordentlig uten forstyrrelse, det er noe helt annet når andre blander seg inn, når andre vil hjelpe, trøste, snakke.

Hva vil jeg egentlig si?

Jeg savner å skrive, men jeg vet ikke lenger hvordan. Jeg er redd for så skrive noe galt. Jeg er redd for å angre. Jeg er redd for å ikke være bra nok. Jeg er redd for å miste. Jeg er redd for å se tilbake på noe og tenke at det ikke var sånn det var.

Det er ikke lenger like lett å skrive om det jeg tenker og føler for jeg vet ikke lenger hva disse tingene er.

Thursday, November 1, 2012

Lest og sett i oktober:

Lest:
  • Everything is illuminated av Jonathan Safran Foer
  • Nærmere høst av Marianne Kaurin
  • Siamesisk av Stig Sæterbakken
  • It's kind of a funny story av Ned Vizzini (ikke ferdig)

Sett:
  • Doctor who (sesong 4 specials + sesong 7, episode 1-4)
  • The Lucky One
  • All dogs go to heaven
  • The Tribe (sesong 1, 2 og 3)

Boka jeg likte best:
Likte godt "alle" de bøkene jeg leste denne måneden, men favoritten er nok Everything is Illuminated rett og slett fordi den var annerledes og rar og fin.

Boka jeg likte dårligst:
Likte alle! :-)

Beste boksitat:
"Noen ganger får jeg følelsen av at hjernen også har en hjerne... Det kan umulig være jeg alene som gir meg selv alle disse beskjedene, disse tåpelige oppdragene, disse idiotiske inntrykk og fornemmelser, det kan ikke stamme fra meg alt sammen, hvordan kunne det? hva har de med meg å gjøre, disse evindelige grubleriene? hvem er det jeg tror jeg er?" - Stig Sæterbakken, Siamesisk

Filmen jeg likte best:
De fire nye episodene av Doctor Who vel!

Filmen jeg likte dårligst:
The Lucky One. Litt for melodramatisk og teit for meg.

Beste filmsitat:

Anne-Marie: Charlie, will I ever see you again?
Charlie: Sure you will, kid. You know goodbyes aren't forever.
Anne-Marie: Then goodbye, Charlie. I love you.
Charlie: Yep... I love you too.

Gleder meg så veldig til desember og juleferie og mer tid til å lese ting jeg vil lese.

Friday, October 19, 2012

Are we getting closer or are we just getting more lost?

Leser, leser, leser og leser. Med bare litt over tre uker til eksamen begynner jeg å kjenne det ubehagelige eksamensstresset i kroppen. Drukner i pensum som aldri tar slutt, er altfor trøtt hele tiden og får ikke gjort noe av det jeg har lyst til. Sitter bare inne med bøkene i fanget og altfor mange tanker i hodet.

Men selvfølgelig kunne det vært verre, så jeg prøver å se positivt på det. Tenker for eksempel på at det bare er litt over en måned til jeg får juleferie og kan bruke all tiden min på å lese bøker som ikke er på pensumlister. Og på at jeg har godteribiler og julebrus.


Har dere også eksamen i nærmeste fremtid? Hva gjør dere for å komme dere gjennom det?

Monday, October 15, 2012

Tanker som ikke passer andre steder

Det hadde vært så mye enklere, hvis du sto der, ute på trappa, alltid, hvis jeg bare kunne åpne døra og slippe deg inn når jeg trengte det, hvis du alltid var bare noen meter unna

***

En mørk skygge i bakhodet truer med å mørklegge alt

***


Det er dette jeg tenker: vær her hos meg, hold meg selv om jeg ikke gråter, jeg trenger bare at du er her


***

Alle disse ordene, flyter gjennom hodet, usagte ting, sier ingenting, står bare her og ser på, observerer, tenker på alle de ordene som kunne betydd noe, alt jeg hadde sagt hvis jeg kunne

***

Det blir ikke lettere, det blir tyngre, for hver dag som går blir det tyngre å bære, vanskeligere, gror mer og mer inn i huden, du skjønner vel det, at det blir en større og større del av meg, for hvert minutt, hver time, hver uke, hver måned, snart forsvinner skillet mellom det og meg og jeg tenker at det er vondt fordi det er viktig, fordi det betyr noe, litt som voksesmerter

***

Angsten sitter i magen og i fingertuppene, kanskje vil den alltid være der

***

Akkurat det lille sekundet før du sier hei, det øyeblikket du åpner munnen, akkurat før lyden beveger seg mot meg, akkurat da vet jeg at det ikke kan bli bedre, at alt er som det skal være

***

Jeg kan ikke være mer enn jeg er, kan ikke bli den du ønsker, kan bare være den jeg er på innsiden, den ingen egentlig kjenner, egentlig er vi alle fremmede, for ingen kan vel vite hva som foregår inne i den andres hode

***

Overanalyserer, tenker gjennom de samme tingene hundre ganger, hvorfor skjedde det, hvorfor skjedde det ikke, hva tenkte du da du sa det, hva mente du med det du sa, hva skulle jeg gjort annerledes, misforsto du, ødela jeg alt, vil bare gjøre alt riktig

***

Dette er meg: jeg våkner hver morgen og tenker på hva som mangler, hva jeg kunne ønske var annerledes, tenker aldri på det positive, våkner og går rett til det jeg misliker, det som trykker meg ned i bakken

***

Kunne ønske det var et sted jeg kunne gå for å slippe unna meg selv

***

Sliten i hodet, men likevel, det er så mye håp i kroppen min, det er så mye glede, jeg leser gamle dagbok- og blogginnlegg og det er så rart å tenke på hvor annerledes alt var for bare et lite år siden, jeg husker hvordan det var å ikke tro at noe kunne bli riktig, at jeg satt fast, og det er rart å tenke på hvor annerledes alt er nå samtidig som mye er helt likt

***

Men du ser vel at jeg bryr meg, at alt jeg gjør er med deg i tankene, at jeg ikke slipper unna, uansett om jeg prøver eller vil, alltid i bakhodet, så rart hvor fort det kan gå, husker ikke lenger hvordan det var før, kanskje du hører hjemme her

***

Venter alltid på noe, noen, men vet aldri hva, hvem, er bare evig urolig, evig ventende

***

Ikke misforstå, jeg mener ikke halvparten av det jeg sier, tenker ikke, tenker for mye, alt er bare en strøm av ting jeg egentlig ikke vet hva jeg tenker om

***

Jeg teller hjerteslag, teller smil, teller blikk, teller tårer, vet at hvert eneste øyeblikk er verdifullt fordi jeg når som helst kan rives bort, livet er så skjørt og vi glemmer det så altfor ofte, glemmer at det vonde ikke betyr noe som helst, at det er det gode som betyr noe, det er det vi skal huske, de gode minnene, de gode menneskene, det som fikk oss til å le når vi trodde vi skulle gråte

***

Har alltid hatet at tiden går så uendelig sakte, at jeg må eksistere hvert sekund, alltid ha et sted å plassere kroppen og sinnet, aldri fri, bare være være være, har aldri villet dø, men skulle gjerne hatt en pause nå og da, tid til å puste selv om å puste er det eneste jeg gjør

***

Stiller meg de samme spørsmålene hver dag, handler mest om denne usikkerheten, kunne ønske jeg var sikker, at jeg visste helt sikkert, men gjør aldri det, selv når jeg tror jeg gjør det viser det seg alltid å være feil, kan aldri stole på meg selv, på instinkter, på minner, håpet, ingenting er sikkert
Jeg ser deg.

Du tror at jeg ikke ser deg der du står og gjemmer deg bak skuret, men jeg ser deg.

Du sto der i går også og dagen før det og dagen før det. Jeg vet ikke om du sto der i helga for da gikk jeg ikke forbi for jeg er jo ikke på skolen i helgene, men jeg tror du gjorde det, for du står jo alltid der. Du bare står der og jeg vet at du følger med når jeg går forbi, at du dunker fingrene urolig mot det falleferdige skuret, at du følger skrittene mine med blikket ditt. En gang tenkte jeg at jeg skulle gå bort og spørre hvorfor du står der, men jeg hadde nye joggesko og var redd for å hoppe over bekken.

I morgen skal jeg ha på meg gummistøvlene og den buksa mamma sier at jeg må kaste, så skal jeg ta spranget over bekken og gå opp den lille bakken opp til skuret, opp til deg. Jeg skal spørre deg om hva du gjør og så sier du kanskje at du ser etter meg, at du passer på meg, for jeg tror det er det du gjør.

Du tror at jeg ikke vet hvem du er, men jeg vet det.

Pappa sier at mammaen og pappaen din ikke har penger, at dere bor i det skuret, at dere egentlig ikke har lov, men det er krig i landet deres og dere kan ikke dra tilbake dit, så dere må bo i skuret, og du kan ikke gå på skolen for da finner kanskje frøken ut at du bor i skuret og da sender hun deg kanskje tilbake til landet ditt. Pappa sier at jeg ikke har lov til å snakke med deg, men i morgen skal jeg gjøre det, jeg tror ikke du er en sånn som sladrer.

På torsdager har jeg alltid to kjeks i matpakka sammen med brødskivene og i morgen skal jeg spare den ene kjeksen til deg. Jeg skal gå opp til deg der du står bak skuret og så skal jeg gi deg den kjeksen og si takk for at du passer på meg. Jeg håper du liker havrekjeks.

Wednesday, October 10, 2012

(+)

Tenk å være så heldig som jeg. Tenk å bli født i verdens beste land inn i verdens beste familie. Tenk å ha muligheten til å gå på skole og lære og ha alle veier åpne, hei du kan bli akkurat hva du vil i hele verden!!! Tenk å våkne hver morgen og vite at selv om man er så langt nede at alt virker håpløst og umulig, så har man alltid noen som vil kaste fra seg det de holder på med bare for å klemme deg og si at det ordner seg. Tenk å være så heldig at man kjenner mennesker som sier at, det er greit at du er som du er, du er bra nok, vi liker deg uansett vi. Hva er egentlig sjansen for å være så heldig?

Til dere som alltid er der for meg vil jeg si; takk for at dere finnes. Jeg er så utrolig glad i dere alle sammen. Jeg hadde aldri vært den samme uten dere. 

Monday, October 8, 2012

Nærmere høst, av Marianne Kaurin


(Denne bokanmeldelsen er skrevet på oppfordring fra Aschehoug. Vil du også blogge om bøker? Meld deg på her.)


"Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og gjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt." 


Året er 1942. Krig, rasjonering og blendingsgardiner har blitt en del av hverdagen. I en bygård i Oslo bor familien Stern. Mor, far og døtrene Sonja, Ilse og Miriam. Hver morgen vasker Isak Stern ord som "jødepakk" og "jødeparasitter" av fra butikkvinduet, men han sier ikke noe om det til døtrene som kommer på jobb en time senere. Ilse er forelsket i nabogutten Hermann Rød, men hun vet ikke hva hun skal tenke etter at han ikke møter opp som avtalt når de skal på kino sammen. Sonja vil jobbe som syerske på nasjonalteateret, men tørr ikke å fortelle om det til foreldrene. En morgen forandres alt da det banker på døren til leiligheten. Utenfor står det tre politimenn. Tilfeldigvis er ikke Ilse hjemme den morgenen.

"Nærmere høst" er vond å lese. Vond fordi du hele tiden vet hva som skal skje, du vet hvordan det skal gå, og du vet at det ikke kan ende godt. Den er sterkt skrevet med god innlevelse i de forskjellige karakterene og hendelsene. Det som kanskje er mest slående med denne boka er måten den fortelles på, den fortelles i nåtid og uvitenhet, noe som gjør at man får et godt perspektiv på hvordan situasjonen faktisk var. De vet ikke hva som skal skje. Som leser sitter man med en klump i magen, man tenker nei-nei-neineinei, og man ønsker så veldig at man kan stanse det som skal skje, skrike til karakterene at de må komme seg unna før det er for sent. Det er i hvert fall det jeg tenkte.

Selv om "Nærmere høst" er en ungdomsroman og bærer til tider preg av å være ment for et yngre publikum, synes jeg likevel det er en bok som alle bør lese. Det er en bok om håp og tap, om tilfeldigheter, om krig og kjærlighet. Det er en historie du ikke kommer til å glemme eller angre på at du har lest. Det gjør vondt, men det er så veldig verdt det.


"Passasjerene går mot det hvite lyset, mot åpningen, ramler ut av vognene, de lemstre kroppene har nesten ikke beveget seg på over et døgn. Sonja ser et skilt over perrongen: Auschwitz. Det sier henne ingenting."

KRÅKESØLV - SKREDDER

Sunday, October 7, 2012

"I must inform you, Jonathan, that I am a very sad person. I am always sad, I think. Perhaps this signifies that I am not sad at all, because sadness is something lower than your normal disposition, and I am always the same thing. Perhaps I am the only person in the world, then, who never becomes sad. Perhaps I am lucky."

- Jonathan Safran Foer, Everything is illuminated

i det her universet går allting rundt i ring så da kan det vel umulig vær det verste å gå i bane rundt ingenting


Tid. Har alltid litt for lite eller litt for mye av den, den strekker seg enten over for mye eller strekker ikke til i det hele tatt. Vet ikke hva jeg skal gjøre med all tiden eller hva jeg skulle gjort uten den. Blir bare sittende her, tiltaksløs og lei, vet ikke hva jeg skal ta meg til. Leser uendelig mange sider hver dag, kommer meg gjennom det jeg skal, men får ingenting ut av det. Oppdager av og til nye ord, ser sammenhenger, trekker konklusjoner, men det er ikke nok, føler aldri at jeg egentlig lærer noe. Leser det samme igjen og igjen, men forstår ikke, vet ikke hva jeg skal gjøre med det jeg leser, hva jeg skal bruke det til. Sover ti timer hver dag/natt, av og til mer, men er likevel så uendelig trøtt og synes fortsatt at døgnet har for mange timer og samtidig for få for jeg får ikke gjort halvparten av de tingene jeg vil eller bør gjøre. Jeg bare sitter her og nå er snart enda en dag over uten at jeg har gjort noe som helst. Vet ikke lenger hva jeg holder på med.