Sunday, February 23, 2014

“Art washes away from the soul the dust of everyday life.”

- Pablo Picasso


Appen waterlogue gjør helt vanlige bilder til malerier. Ganske fint synes jeg i hvert fall! Og spesielt bra for de av oss som ikke klarer å verken tegne eller male selv.

Saturday, February 22, 2014

Hakk i plata

Jeg tenker på hvor utrolig dum jeg er som går i de samme fellene igjen og igjen. Brent barn skyr ilden, sies det, men jeg er ikke et barn lenger og kanskje har jeg sluttet å lære av mine egne feil. Gjør bare det samme gang på gang, angrer, men gjør det igjen likevel. Det må finnes en grense for hvor dum man egentlig kan være, men tydeligvis ikke, akkurat på det punktet er jeg visst grenseløs. Tenker hver gang at, denne gangen blir det annerledes, men det fører alltid til det samme. De samme følelsene av at noe mangler, av at jeg er i ferd med å grave meg selv ned i en grop som er så dyp at jeg ikke kommer meg opp igjen. Jeg må lære meg å begynne på nytt, velge en annen rute, hoppe over dørstokken jeg alltid snubler i, forstå at det alltid finnes flere løsninger på et problem.
Ligger våken og tenker på alle de tingene jeg skulle ha sagt.

Friday, February 21, 2014

Jeg tenker altfor mye på hvordan livet mitt kunne vært hvis jeg var en annen enn meg selv.

Tuesday, February 18, 2014

#håpløs

###

Hun ville danse, det var det eneste, bare danse danse danse, til kroppen var ør og hjernen for trøtt til å tenke. I dansen kunne hun være hva som helst, hvem som helst, når som helst, hvor som helst. Det var ingen sinte foreldre eller uferdige lekser, det var ingen leende jenter med høyt hår og for mye sminke. Det var bare dansen. Bevegelse, rytme, musikk, kroppen, opp og ned og rundt, frem og tilbake over gulvet, fort, sakte, stopp. Hun ville følge trinn og rytme, vite akkurat hvor hun skulle være, akkurat til hvilken tid, telle takt, sekunder, en to tre fir, en to tre fir, stopp, opp, hold, en to tre fir. Mest av alt ville hun at dansen aldri skulle ta slutt eller at hun selv skulle ta slutt før dansen gjorde det.

###

Tør du? Tør du å gi slipp? Bare la alt forsvinne ut, bort. Starte på nytt. Tilbake til start, klar ferdig gå. Eller skal du for alltid sitte fast her, aldri komme deg videre?

###

Jeg kunne ønske du var her, at du satt ved siden av meg og at jeg kunne høre pusten din, at du kanskje tastet på en maskin som ligner min, at du skrev noe, kanskje begynnelsen på et dikt eller slutten på en artikkel, jeg kunne ønske jeg kunne sett mot deg og sett at du smilte mot skjermen, at du smilte av noe du hadde skrevet eller noe du leste, at du kjente blikket mitt mot deg og så opp, bort på meg, smilte igjen, til meg denne gangen, og sa, se på det her, og så kunne vi le sammen, lenge, før vi så tilbake på hver vår skjerm igjen, fortsatte å skrive eller lese eller surfe eller snakke med andre, mens vi satt der sammen, bare oss to, og jeg kunne ønske at du etter en stund lukket maskinen din og ble sittende og se på meg til jeg var ferdig med å skrive dette, til jeg lukket maskinen, og at du kysset meg lenge, at vi kanskje så noe på tv sammen eller gikk og la oss, og når jeg ikke fikk sove kunne du ligget våken sammen med meg, for det er bare sånt du gjør, bare sånn du er, og vi kunne smilt til hverandre i mørket helt til vi begge sovnet. Jeg ønsker meg kroppen din mot min, ordene dine, latteren din, det dumme og det fine, alt det vi kunne hatt sammen, men jeg sitter bare her alene, hører på musikk jeg ikke kjenner meg igjen i, skriver ord jeg kommer til å holde for meg selv, tenker tanker jeg har tenkt så altfor mange ganger før. Du er ikke her, og jeg vet ikke om du noen gang kommer til å komme tilbake.

###

Hvorfor er vi så redde for det som finnes inni oss?
Jeg er en helt annen sammen med deg, sa han.
Og jeg tenker, hvorfor er det sånn? Hvorfor er vi ikke den samme, alltid? Hvorfor er den vi er avhengig av hvem vi er sammen med og hvor vi er? Hva er det vi har inne i oss som vi er så redde for å vise andre?

###

Hvorfor gjorde du det? Ordene slår meg i ansiktet. Hvorfor. Jeg føler en sterk trang til å le, eller kanskje gråte. Hvorfor? Det er plutselig væromslag i hodet mitt, sterk kuling, storm, det blåser, trær faller, det regner, kjelleren oversvømmes, vi må evakuere. Det er et enkelt spørsmål og det har et enkelt svar, men likevel slår det meg altså på denne måten. Hvorfor. Jeg skulle gjerne ha fortalt hele historien fra begynnelse til slutt, fortalt akkurat hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde, men det er umulig, noen ting må man rett og slett holde for seg selv. Hvorfor. Jeg er bare et menneske, jeg gjør feil akkurat som alle andre. Hvorfor. Jeg vil bare være i fred.

###

Jeg tenker at en dag skal jeg ha mann, hus og barn, helst i den rekkefølgen, men jeg er ganske fleksibel, og da skal det av en eller annen grunn være lettere for meg å stå opp om morgenen. Det er kanskje en veldig naiv tanke, jeg vet jo egentlig at ingenting egentlig blir enklere av at man gifter seg eller at man må gi opp søvn for å ta vare på et bittelite menneske, men likevel så har jeg liksom ventet siden jeg var kanskje fjorten, på Livet, det med stor L, og på et hus som må holdes nogenlunde rent og en mann man kan krangle med om små ting som ikke betyr noe og unger som skriker for ingenting, men også på endeløse timer med latter og de første skrittene og de første ordene og kanskje et nabolag med syklende barn og store hager eller kanskje en liten leilighet sentralt i en litt for stor by, med sirener om natta og grønne parker. Lange dager med rutiner og brudd på rutiner, uhell og ulykker, flaks og uflaks, en vask som lekker og en stol som knekker, en mislykket tur på kino og en jobb som av og til føles som altfor mye, men som jeg likevel ikke vil slutte med, for de gode dagene er jo så gode. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg tenker at hvis jeg kunne så hadde jeg spolt frem til dette, jeg hadde spolt frem til den forestilte fremtiden, den jeg alltid har sett for meg at jeg kommer til å ha, jeg ville ha hoppet over dette mellomrommet som jeg føler at jeg er i, og så kunne jeg levd derfra i uro og ro og sorg og glede og bekymret meg for det som måtte bekymres over, men i hvert fall tenkt at nå er Livet her, det jeg ventet på så uendelig lenge. Kanskje tenker jeg mest på dette fordi jeg er så ufattelig redd for at jeg aldri skal få noe av det.

Wednesday, February 12, 2014

“Adopt the pace of nature: her secret is patience.”

- Ralph Waldo Emerson



Savner vår, sommer, høst, natur med farger og liv, er så lei av det hvite, det grå, alt som er dødt og tomt, og kaldt og trist. Trenger det levende, det vakre, det lysende, det flytende. Livet. Kanskje.


Jeg tenker mye, men samtidig ikke i det hele tatt. Alt er stillhet og selv om jeg alltid har hatt en glede av stillheten, så ligger det noe tomt i den, en tomhet jeg ikke trives med, som gjør alt vanskeligere, vondere. 


Det er vanskelig å snakke om hvordan jeg har det, for jeg vet ikke. Noen dager kjenner jeg depresjonen i hele kroppen, skal ikke legge skjul på det, det er ingen hemmelighet selv om jeg ikke liker å snakke om det, mens andre dager kjenner jeg på glede og kanskje til og med lykke, jeg vet ikke, det er liksom alltid denne evige balansegangen mellom gode og dårlige dager, og når jeg våkner om morgenen vet jeg aldri hvordan dagen skal bli, vet aldri om det blir en god eller dårlig dag. Jeg er sliten, men samtidig så full av energi at det føles som om jeg er i ferd med å sprenge. 


Alle helst vil jeg si, ikke vær redd for meg, ikke vær bekymret, jeg klarer meg alltid, selv når jeg ikke har det bra, det er noe spesielt i det å ikke ha det bra også, det ligger noe fint i det, jeg tenker ofte at jeg skriver bedre, leser bedre, gjør alt bedre når ikke alt er bra, når jeg har det bra er jeg jo bare ute og har det bra, jeg sitter ikke her og balanserer med ordene, så jeg trenger de tunge dagene også, skjønner du? I psykologien snakker foreleserne om alle de som var med på å skape psykologien som fag og de sier at de alle sammen hadde hver sine plager, de skapte et fag for å finne ut av seg selv, og det er vel derfor jeg skriver, jeg skriver for å finne meg selv, eller finne andre i meg selv, finne meg selv i andre kanskje, jeg vet ikke, jeg bare tenker på det, at man må alltid oppleve noe for å virkelig forstå det, man må kjenne ting på kroppen, føle, kjenne, sanse, leve. Og en dag forstår jeg det kanskje, hva dette livet egentlig handler om. 
Theodore: I feel really close to her. Like, when I talk to her, I feel like she's with me.
Amy: Are you falling in love with her?
Theodore: Does that make me a freak?
Amy: I think anybody who falls in love is a freak. It's a crazy thing to do. It's kind of like a form of socially acceptable insanity.

(Fra Her (2013))

Monday, February 10, 2014

Lest og sett i januar:

Lest:



Maya handler om den engelske journalisten og forfatteren John Spooke, den norske evolusjonsbiologen Frank og det spanske ekteparet José og Ana som alle møtes på Fijiøya Taveuni. Gjennom Franks brev til sin tidligere kone Vera, får vi historien om hvordan disse menneskene møtes og hvilke tanker møtene inspirerer til. Gaarder skriver om kjærlighet, om hemmeligheter, om opprinnelser, om tragedier og om evigheten i en roman som sitter godt igjen i deg etter at du er ferdig med den. Det jeg kanskje liker best med Gaarder er at bøkene hans er mer enn bare historier, det ligger så mye mer bak, han inspirerer til å tenke mer over både de små og de store tingene. Jeg likte Maya godt, det er ikke den beste romanen jeg noen gang har lest, men jeg anbefaler likevel alle å lese den, eller i hvert fall å lese noe av Gaarder. 4/5!



Pål Fagerland har ikke lenger penger til å skaffe mat til seg selv og døtrene Malene og Tiril. Han har nemlig spilt på seg en enorm gjeld og han trenger penger. Fort. Dermed roter han seg bort i den småkriminelle Hillevågsgjengen som lover å hjelpe ham. Vi ses i morgen handler om å være så desperat at man er villig til å gjøre hva som helst for å få tak i det man trenger mest av alt, om det så er den store kjærligheten eller en stor sum penger. Jeg er Tore Renberg-fan til tusen og hver gang han skriver noe nytt havner det med en gang øverst på leselista. Vi ses i morgen er en roman som det er vanskelig å legge fra seg, historien er spennende, karakterene har dybde og skrivestilen er unik og levende. Den eneste grunnen til at jeg ikke gir denne romanen toppscore, er at på tross av at jeg likte det meste med den, så følte jeg at noe manglet. Kanskje er det Jarle Klepp jeg savner, kanskje er det noe annet, jeg vet ikke, men Vi ses i morgen er uansett absolutt verdt å lese. 4/5!



Det er sommer og det er festival i Danmark. Det er Roskilde. Romanen handler om konsertene, om festene, om reisen til og fra, om turer, om forelskelse, om vennskap, om savn og om han som ikke er her i år. Jeg har aldri vært på festival og jeg har heller ikke et sterkt ønske om å dra på det, men likevel elsket jeg denne boka og etter at jeg hadde lest den følte jeg nesten at jeg hadde vært på festival selv. Linn Strømsborg skriver på en veldig fin og levende måte. Det er lett å kjenne seg igjen i tankene, følelsene og stemningene hun beskriver. Roskilde er den typen bok som jeg liker aller best å lese. Enkel, men samtidig ubeskrivelig vanskelig. Det ligger så mye i hvert ord, hver hendelse og det føles så virkelig. Jeg anbefaler alle å lese denne og jeg gleder meg veldig til å lese Furuset! 5/5



Outer Dark er, som McCarthy's fleste romaner, en mørk og uhyggelig historie. Romanen åpner med at et barn blir født, resultatet av et incestforhold mellom en bror og en søster, og at barnets far tar barnet med ut i skogen mens søsteren sover. Når han kommer tilbake forteller han søsteren at barnet døde og at han har begravd det, men søsteren tror ikke på han og åpner den tomme graven. Romanen følger søsterens reise når hun leter etter barnet sitt og brorens reise for å finne søsteren som har stukket av. Jakten er mørk og lang og historien bærer preg av tragedie, sorg, skyld og smerte. Dette er ikke den beste romanen jeg har lest av McCarthy, men den har likevel noe spesielt ved seg. Språket er noe vanskelig å forstå, så jeg tror nok at jeg må lese den en gang til for å forstå alt. 3/5!





A Million Little Pieces er en selvbiografisk roman om James Frey og hans kamp mot avhengigheten. I romanen er Frey 23 år gammel og har vært alkoholiker i ti år og i tillegg avhengig av narkotika i tre av dem. Hvis han fortsetter på samme måte kommer han ikke til å overleve og oppholdet på rehabiliteringssenteret er dermed hans siste sjanse hvis han ønsker å leve. I romanen får vi innsyn i hans opplevelse av dette og hvordan han sakte men sikkert får kontroll på sin egen avhengighet. Han skriver om smerte og om vennskap, om kjærlighet og familieforhold. Det største problemet jeg har med denne romanen er at jeg ikke helt klarte å vende meg til skrivestilen. For meg er grammatikk litt for viktig til at jeg helt klarer å nyte en bok som fullstendig overser alle grammatikkregler og som altfor ofte gjentar de samme setningene igjen og igjen og igjen. Likevel er det en såpass godt skrevet historie/virkelighet at den er verdt å lese. 3/5!




Hovedpersonen i Fakta om Finland bor alene i Oslo og jobben hans er å lage brosjyrer. En dag får han i oppdrag å lage en brosjyre om Finland for den finske ambassaden. Han har riktignok aldri vært i Finland og vet ganske lite om landet, men han finner raskt opp en finsk farmor og så er det plutselig ingen vei tilbake. Erlend Loe skriver humoristisk og levende, han er godt kjent for sine naive skrivemåte og det kommer tydelig frem i denne romanen. Dette er nok ikke Loes beste, men den er absolutt ikke dårlig av den grunn. Jeg koste meg veldig når jeg leste den, kjente meg igjen i noe, lo av noe, noe fikk meg til å tenke, også videre. Det er rett og slett en sånn bok jeg hadde store problemer med å legge fra meg og som jeg tenkte på lenge etter at jeg hadde lest den ferdig. 4/5!




Sett:
  • One Direction: This is Us
  • The Way Way Back
  • The Conjuring
  • Bluestone 42, sesong 1
  • Harry Potter and the Deathly Hallows: part I
  • The Dark Knight Rises
  • Short Term 12
  • The To Do List
  • Revolution, sesong 1
  • Reign, sesong 1
  • Labyrinth
  • Her
  • The IT Crowd, sesong 1-3
  • American Hustle
  • We're the Millers
De to beste filmene jeg så i januar var uten tvil Short Term 12 og Her. De kommer jeg nok til å se mange ganger og anbefaler alle å se dem. Jeg så for det meste på britiske komiserier i januar og jeg likte veldig godt både The IT Crowd og Bluestone 42!

Hva var det beste du leste og så på i januar? 

Sunday, February 2, 2014