Tuesday, August 20, 2013

En slags forklaring, kanskje.

Det hadde vært lett for meg å skrive et langt innlegg om hvordan jeg dette semesteret skal; få nye venner, holde fokus, ikke bli hengende etter, oppsøke medstudenter, bli med i lesegrupper, melde meg inn i klubber, begynne å trene, spise sunnere, lese sekundærlitteratur, skrive oppgaver, bli med ut, diskutere osv. osv. osv. Jeg kunne ha skrevet om hvor inspirert jeg er til å starte på det nye skoleåret, hvor klar jeg er for å åpne nye bøker og skrive notater, om hvor interessante fagene mine virker og om at jeg er helt sikker på at dette semesteret kommer jeg til å møte noen studenter som vil bli venner med meg.

Men det hadde vært løgn og jeg hadde aldri i verden klart å gjennomføre det.

Jeg har gått to år på universitetet uten å egentlig bli kjent med noen, jeg har fått gjennomsnittlige karakterer, lest minstekravet av pensum, holdt frister og kjempet meg gjennom, klart meg helt ok, men ikke noe mer. Det er vanskelig for meg å skulle tro på at dette semesteret kommer til å bli så veldig annerledes. Jeg kan ærlig innrømme at jeg hadde mest lyst til å gi opp da jeg hadde første forelesning i går og fikk vite at jeg i løpet av semesteret må ha en gruppepresentasjon på engelsk på minst tretti minutter. Jeg hadde lyst til å reise meg og gå og aldri se tilbake.

Men jeg gjorde selvfølgelig ikke det.

Jeg har skrevet uendelig mange ganger om å være sjenert, om angst og å føle at jeg ikke klarer de tingene som andre ser på som helt normalt å kunne gjøre. Noe av det jeg har skrevet har jeg publisert, men det meste har jeg slettet. Det er vanskelig å skrive om og forklare noe jeg egentlig ikke forstår helt selv. Det er så mye jeg gjerne skulle ha skrevet om, men som jeg ikke klarer å sette ord på. Det er så mye jeg ikke klarer. Det begynte for lenge siden, så lenge siden at jeg sikkert burde ha kommet over det, gått videre, men det har jeg ikke klart og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å klare det. Først og fremst handler det om tillit, men det handler også om å være innadvendt, om sosial angst og om frykt. Uansett hvor mye jeg ønsker å kunne stole på andre, så er det for meg nesten umulig. Selv om jeg vet at vennene mine mener det når de sier at jeg kan stole på dem, har jeg alltid tanker i bakhodet; en dag kommer de til å gå lei, en dag kommer de til å møte noen de liker bedre, en dag kommer ikke jeg til å være viktig nok, hvorfor skal de gidde å holde ut med meg, hvorfor skal de bruke så mye tid og krefter på meg når de ikke får nok tilbake?Jeg vet at jeg er vanskelig å være venn med. Jeg vet hvor irriterende og frustrerende det kan være å være venn med meg. Det er vanskelig å være venn med en som så og si aldri starter en samtale, som sliter med å holde en samtale gående, som ikke klarer å fortelle om tankene sine, om meningene sine, som ofte sliter med å si noe som helst. Det må være direkte provoserende å skulle være venn med en som aldri klarer å ta en eneste avgjørelse. Jeg lurer ofte på hvorfor jeg har venner i det hele tatt. Jeg håper at det betyr at det er noe ved meg det er verdt å være venn med.Det er vanskelig for meg å forklare hva problemet mitt egentlig er, det er vanskelig å forklare hvorfor jeg er som jeg er og jeg vet at det er like vanskelig å forstå. Problemet mitt er ikke at jeg ikke vet hvordan man skal snakke med andre, jeg forstår hvordan en samtale fungerer, jeg forstår dynamikken, jeg har egne tanker, jeg har egne meninger, jeg vet hvordan man ordlegger seg, jeg vet hvordan man svarer på spørsmål og jeg vet hvordan man stiller dem. Problemet er at jeg ikke klarer å gjøre det. Jeg klarer ikke å få ordene fra hodet ut gjennom munnen, det stopper opp et sted. Selv om jeg vet akkurat hva jeg skal si, stopper ordene opp, jeg får de ikke ut. Det ender som regel med at jeg snakker i enstavelsesord, at jeg stammer, blander ord, rødmer og har mest lyst til å gråte. Dette skjer ikke av og til, som sikkert de fleste har opplevd, men nesten hele tiden, i nesten hver eneste samtale. De eneste jeg ikke har problemer med å snakke med, er familien min, de jeg har kjent hele livet.Det er så mye jeg har lyst til å gjøre, det er så mye jeg vil være, men jeg begrenser meg selv hele tiden, livet mitt styres av angsten, det styres av frykt, det styres av at jeg ikke klarer det sosiale, av at jeg heller trekker meg tilbake og holder meg for meg selv. Jeg vil forandre meg, selvfølgelig vil jeg det, men det kommer til å ta tid, lang tid. Forandring kommer ikke til å skje over natten og jeg kan ikke "bare skjerpe meg". Hvis jeg må gå enda et år på universitetet uten å bli kjent med noen, så er det greit, sånn er det bare, jeg må ta ting i mitt eget tempo. Jeg skal utfordre meg selv, men jeg kan ikke presse meg for langt, jeg må lytte til kroppen min, jeg må lytte til meg selv, sette realistiske mål, prøve, øve, akseptere at ting tar tid. Jeg kommer ikke til å gi opp, ikke enda. 

(Jeg har skrevet alt dette før og dere har sikkert lest det før, men jeg ville sette ord på det igjen, prøve å forklare på nytt.)

Monday, August 19, 2013

25 spørsmål.

(all inspirasjon har forlatt meg, så mens jeg venter på at det skal komme tilbake svarer jeg på disse spørsmålene som jeg fant hos hjartesmil. spørsmålene er på nynorsk fordi nynorsk er så fint (og fordi jeg ikke gidder å oversette hysj).)

bildet er linket duh

ville det vore greitt for deg å snakka om kor mykje du tjenar med vennene dine?
ja, det har jeg ingen problemer med.

er du meir lykkeleg når du brukar eller sparar pengar?
sannsynligvis når jeg bruker, det er nok ikke uten grunn at jeg har så mange ting, men jeg blir veldig fornøyd med meg selv når jeg klarer å spare også. pengene jeg sparer kan jeg jo bruke på noe som betyr mer enn en ny dvd eller litt sjokolade. jeg prøver generelt å kjøpe mindre ting jeg ikke trenger, ikke egentlig for å spare penger, men fordi jeg synes jeg har for mye.

er du motvillig til å introdusera folk frå forskjellige område i livet ditt for kvarandre?
nei, men jeg har ikke så mange områder å introdusere folk fra.

om du kunne eigd eitt kunstverk, kva skulle det vore?
hm, "the starry night" av vincent van gogh, kanskje? fordi det er så utrolig fint.

korleis har foreldrene dine påverka korleis du velger partnerar?
jeg vet ikke, men jeg tror jeg har lært at man ikke trenger å være helt like eller være enige om alt, at det viktigste er at man respekterer og lytter til hverandre, at man skal kunne le og gråte sammen og at man skal kunne si det man tenker uten å være redd for at man blir dømt for det.

på kva måtar er du ein vanskeleg person å vera i eit forhold med?
jeg er irriterende sta og klarer ofte ikke å si hva jeg egentlig mener. jeg liker ikke å ta avgjørelser på vegne av andre. jeg er også dårlig på å forklare hva jeg tenker og føler. det er vanskelig å være sammen med en som altfor lett lukker seg inn i seg selv.

kan utroskap vera akseptabelt?
for meg ville det ikke vært det, nei, forhold bør bygges på tillit og utroskap er brudd på nettopp det. men! alle forhold er forskjellige, det er alltid flere sider til en historie, og det er opp til hver enkelt hva som er akseptabelt og ikke.

når kasta du hovudet seinast bakover i latter?
husker ikke.

korleis er du den same personen du var som barn?
jeg er fortsatt sta og hater å bli fortalt hva jeg skal gjøre, vil helst bestemme selv.

er det noko du angrar på at du ikkje har gjort fordi du var redd?
så mye at jeg kunne ha skrevet sikkert hundre sider om det.

har du nokon gong hatt ei religiøs oppleving?
nei, det nærmeste er vel den tiden jeg så på meg selv som kristen i 8-9. klasse.

har du teknikkar for å halda deg rolig?
jeg prøver å konsentrere meg om andre ting enn det som gjør meg urolig, tenke på noe helt helt annet, eller skrive ned tanker, sette ord på ting.

skulle du villa tru på gud?
jeg tror det hadde vært lettere å akseptere en del ting hvis jeg trodde på en gud, ja.

kven er din største fan?
jeg vet ikke, mamma og pappa kanskje?

er du der du ville vera på dette punktet i livet ditt?
på ingen måte. føler meg litt fortapt for tiden.

når kjenner du deg einsam?
når jeg ikke snakker med mine nærmeste på lang tid, når jeg sitter for mye alene, når jeg våkner midt på natta og ikke får sove igjen, når jeg ikke klarer å konsentrere meg om noe og bare sitter her, når jeg føler at alle andre er ute og lever livet uten meg, på trikken, i matbutikken, i absolutt alle slags folkemengder.

kva er ei enkel glede for deg?
sjokolade midt i uka, lange gåturer (gjerne i duskregn), en fin film, lange bøker om helt vanlige mennesker, twitter, å skrive tanker i dagboka, smil fra fremmede, fantasy, nyvasket sengetøy, dougie poynter.

når grein du seinast av smerte eller noko trist?
nå nettopp, leste litt i boka elin og hans.

kven er den beste sjefen du nokon gong har hatt?
jeg har ikke hatt nok sjefer til å kunne sette noen opp mot hverandre, spør meg igjen om kanskje ti år?

er du meir tiltrekt av eit nomadisk eller eit satt liv?
jeg trenger et trygt sted å komme hjem til så jeg hadde nok ikke taklet et nomadisk liv så veldig bra, men tanken på å ikke være rotfestet noe sted er også litt tiltalende. hadde jeg vært litt annerledes, hadde jeg vært mindre redd, ville jeg i hvert fall ønsket å prøve å leve som nomade, men sånn som jeg er nå trenger jeg noe som er mer satt.

om du måtte bu ein annan stad, kvar skulle det vore?
london! hadde flyttet dit hvis jeg var modigere og ikke så avhengig av familien min.

har du nokon gong vore på reise åleine?
ja, sommeren før åttende klasse dro jeg på språkreise alene og jeg var i london alene for et par år siden, men jeg har aldri vært på noen lange reiser alene, er litt for redd for verden.

kva stressar deg mest?
folkemengder, eller bare generelt steder med masse (mer enn 5) mennesker samlet.

er du eit konkurransemenneske?
nei, jeg misliker alt som har med konkurranser å gjøre, holder meg for eksempel lengst mulig unna spill.

er du god på å sei unnskyld?
ikke spesielt, men det er kanskje mest fordi jeg ikke alltid skjønner at jeg burde si unnskyld.

Friday, August 9, 2013

Jeg har ingenting å si for tiden. Alt er bare stillestående kaos.

Thursday, August 1, 2013

Lest og sett i juli:

Lest:
  • Innsirkling av Carl Frode Tiller
  • A Storm of Swords av George R. R. Martin
  • A Study in Scarlet av Sir Arthur Conan Doyle
  • Inferno av Dan Brown
  • 1Q84: bok 1 av Haruki Murakami
Det ble ikke like mye lesing denne måneden som jeg egentlig hadde planlagt og håpet på, men jeg er likevel ganske fornøyd. Innsirkling er en av de beste bøkene jeg har lest og jeg ble fullstendig oppslukt av A Storm of Swords. Liker også godt 1Q84-trilogien så langt.

Sett:
  • The Bling Ring (kino!)
  • Pan's Labyrint
  • Just My Luck
  • The Runaways
  • New York Minute
  • Mamma Mia
  • The Lone Ranger (kino!)
  • Weekend
  • Exam
  • The Hunger Games
  • Man of Steel (kino!)
  • Grusomme Meg 2 (kino!)
  • Lost, sesong 5
  • Jurassic Park 3D (kino!)
  • Torchwood, sesong 2
  • Torchwood: Children of Earth
  • Side Effects
  • Orange is the new black, sesong 1
  • Game of Thrones, sesong 1
  • Torchwood: Miracle Day
I juli var jeg på kino seks ganger (så Grusomme Meg 2 to ganger, hehe) og så i tillegg en del filmer og noen serier. De beste filmene denne måneden var The Bling Ring, Grusomme Meg 2 og Jurassic Park i 3D. Alle seriene jeg så denne måneden var bra, men likte spesielt Torchwood og Orange is the new black, anbefales veldig!