Friday, April 27, 2012

jeg er så lei.

jeg vet ikke helt hva jeg er lei av, men jeg vet at jeg er lei.

kanskje er jeg lei av at alt er det samme, men alt er jo ikke det samme lenger. ikke egentlig.

jeg har det jo egentlig veldig bra, men likevel sitter jeg med en klump i magen og tenker at jeg ikke har gjort noe som helst med livet mitt og jeg vet ikke når jeg skal klare å begynne. jeg er lei av å være redd. lei av å se umuligheter. å tenke at jeg ikke klarer. å la frykten styre alt hele tiden.

Tuesday, April 24, 2012

Breathe

In the quiet of the shadow
In the corner of a room
Darkness moves upon you
Like a cloud across the moon


You're a-wearing all the silence
Of a constant that will turn
Like the windmill left deserted
Or the sun forever burn


So don't forget to breathe
Don't forget to breathe
Your whole life is here
No eleventh hour reprieve
So don't forget to breathe


Keep your head above water
But don't forget to breathe


And all the suffering that you've witnessed
And the hand prints on the wall
They remind you how it's endless
How endlessly you fall


And the answer that you're seeking
For the question that you found
Drives you further to confusion
As you lose your sense of ground


So don't forget to breathe
Don't forget to breathe
Your whole life is here
No eleventh hour reprieve
So don't forget to breathe


Keep your head above water
But don't forget to breathe


(tekst: Alexi Murdoch)

Om å skulle være sterk når man ikke er det

Det er som om all styrke har forlatt kroppen.
Stirrer på ryggsekken og tenker, det går ikke.
Hva er tyngst?
Sekken eller hjertet?
Det var så mye lettere før, da livet var litt som et teaterstykke, kunne bare flyte gjennom, si en replikk, vente på neste scene. And they lived happily ever after. Kroppen vil ikke samarbeide. Sceneteppet er trukket for. Det er mørkt på scenen og hun står alene igjen i mørket. Hvor ble de andre skuespillerne av? De dro hjem i samlet tropp etter applausen. Dro videre til akt to, sammen, uten henne.

Snubler i egne ben, som om de har blitt større i løpet av natten, eller mindre. Hodet dunker, det gjør som regel det nå. Åtte paracet om dagen, av og til ti, det er det som skal til. Styrken, hun kunne en gang løfte de tyngste vektene over hodet og stå med armene hevet i flere minutter uten å vise tegn til smerte, er borte. Igjen står en vassen kropp og en indre stemme som sier, det går ikke.

Hun hadde alltid lovet seg selv å aldri gi opp. I'm not a quitter, hadde hun skrevet på den anonyme bloggen hun hadde drevet i fire år. Atten tusen lesere daglig. Nå var den nedlagt, mørk, borte. Skulle livet være slik fra nå av? Mørkt og uten mening? Uten styrke?

Han hadde ikke sagt ifra. Bare pakket sammen tingene sine i løpet av natten, mens hun sov, og da hun sto opp var han borte. Det eneste tegnet på at han hadde vært der i det hele tatt, var de ferske tannkremrestene i vasken. Hun skylte dem ned da hun vasket hendene og så var han borte. Først gjorde det ikke vondt, han kommer tilbake, tenkte hun, han kommer alltid tilbake. Så gikk dagene. Hun våknet, spiste, trente, jobbet, spiste, jobbet, kom hjem, spiste, sov. Rutiner som alltid hadde vært så naturlige, naturlige fordi hun sovnet med armene hans rundt seg, rutiner som plutselig virket meningsløse. Våkne? Hvorfor? Spise? Hvorfor? Trene? Hvorfor? Jobbe? Hvorfor?

Plutselig var han der, rett foran henne, på utestedet de alltid hadde dratt på sammen. Han var helt lik seg selv, ned til hver minste detalj. De danset med hverandre og hun spurte hvorfor, hvorfor dro du. Det går ikke, sa han, det bare går ikke. Plutselig var hun hjemme og lå alene uten dyne, hun frøs og tenkte på hvorfor det ikke går. Det var midt på natten eller morgen og hun visste at det var over.

Sekken var pakket, men hun hadde ikke styrke til å løfte den, hun tenkte at hun hadde pakket for mye og det går ikke, det går bare ikke. Hun åpnet den igjen, kikket gjennom innholdet og visste at alt måtte med. Lukket den, festet stroppene, pustet inn, ut. Det vanskelige var ikke å komme i gang, det vanskelige var å vite at hun skulle begynne helt på nytt. At fra det øyeblikket hun løftet opp ryggsekken og tok den på ryggen, fra det øyeblikket var alt annerledes, fra det øyeblikket startet livet på nytt. Som et personlig big bang.

Det regnet, men hun gikk ut likevel. Vannet trakk inn i skoene og gjennom stoffet i genseren og hun lukket øynene og lot det renne nedover håret, øynene, nesa, haken og ned mot bakken. Det tordnet, men hun hørte det ikke. Skuldrene hadde allerede begynt å gjøre vondt, men hun rettet opp ryggen. Gikk med strak rygg og lukkede øyne. Regndråpene dundret mot henne og alt var vått. Hun fortsatte å gå og selv om hun ville så hun seg ikke tilbake.
jeg er ikke her
jeg forsvant sammen med et vindkast,
gjemmer meg bak buskene og holder pusten
ingen finner meg nå
det er sånn det skal være
sånn det må være
jeg har vært borte lenge og kanskje
kanskje venter jeg på å bli funnet
at noen skal si
der er du jo jeg har lett etter deg
jeg har savnet deg
men jeg er ikke her
og
jeg vet ikke helt hvor lenge jeg har vært borte

Thursday, April 12, 2012

Jeg holder pusten. Det er det eneste jeg er virkelig god på. Å holde pusten og holde ut og ikke gi opp. Å tenke at det kommer en løsning. Etter regn kommer det sol og himmelen er alltid blå bak skyene. Alt det. Alle klisjéene. Snart, veldig snart, kommer løsningen på alle problemer. Snart blir jeg fri og uredd igjen. Det er rett rundt hjørnet, jeg kjenner det i hele kroppen.

Men hvor langt frem i tid er egentlig snart? Hvor lenge skal jeg holde ut? Hvor lenge skal jeg holde pusten? Det er det som gjør at jeg ligger våken hele natta og stirrer i taket. Hva hvis det aldri blir bedre?

Men det må bli bedre, sier jeg til meg selv, det må det. Så blir det natt og etter det kommer enda en dag. Evig syklus.

Kjære dagbok 4. juni 2011

føles som om jeg ikke har sovet på fire uker. humøret synker og stiger like mye som verdens største berg-og-dal-bane. var i oslo med mamma og lillesøster i dag og hadde the time of my life føltes det ut som. nøt mange timer ute i hagen med hjartemagasinet og voice of the gods. spiste oreokake fra oslo. så ble jeg sulten igjen og humøret sank ned igjen. nå har jeg spist pizza med pepperoni og skal snart gå tur med hundene. jeg føler hele tiden at jeg trenger å samle tankene og sånt, men når jeg prøver blir jeg bare enda mer redd og lei meg. det føles så teit å være verdens tøffeste på bytur med mamma og søster, men være verdens mest sjenerte sammen med venner og bekjente. jeg føler meg dum som ikke klarer å være meg selv og føler veldig ofte at jeg aldri kommer til å møte noen som elsker hele meg. jeg vet at de sier at man skal slutte å lete etter noen, for kjærlighet kommer når man minst venter det, men jeg klarer ikke å slutte å lete. betyr det at jeg aldri kommer til å finne noen? skal jeg være alene resten av livet? jeg er så redd for å bli avslørt for den jeg er. folk tror de kjenner meg gjennom bloggen min, men jeg tror ikke de egentlig gjør det. de innleggene som virkelig er viktige for meg og sier alt om hvem jeg er, føler jeg at ingen forstår. noen ganger blir det jeg skriver litt for mye stream of consciousness. jeg vil så gjerne lære å bli flinkere til å være menneske, men hvordan lærer man sånt? kanskje jeg må forstå meg selv før jeg prøver å få andre til å forstå meg. problemet er at jeg er redd for å ikke like den jeg er når jeg virkelig ser sannheten.

Tuesday, April 10, 2012

+

How soon is now?

When you say it's gonna happen "now"
Well, when exactly do you mean ?
See I've already waited too long
And all my hope is gone

You shut your mouth
How can you say
I go about things the wrong way ?
I am Human and I need to be loved
Just like everybody else does

- The Smiths

Monday, April 9, 2012

Svar

Er du forelska? 
Ja.

Hva tenker du på når du er alene? 
Veldig mye forskjellig. Jeg tenker alltid for mye på alt og bruker altfor mye tid på å gå gjennom ting som har skjedd igjen og igjen. Jeg analyserer og overtolker. Jeg tenker mye på fremtiden og enda mer på fortiden, og litt på nåtiden. På ting som kunne vært og ting som er.

Hva er det beste med livet ditt akkurat nå? Hva er det verste?
Det beste er menneskene jeg deler det med. Det verste er mengden pensum jeg må lese før eksamen.

Hva vil du bli flinkere til å gjøre?
Ta meg tid til å skrive. Jeg vil så gjerne satse mer på skrivingen min, men jeg er dårlig til å sette av tid til å virkelig jobbe med det og jeg blir altfor lett distrahert.

Trenger du en grunn for å være glad?
Som regel, ja, men det skal heldigvis ikke så mye til for at jeg blir i godt humør.

Når var sist gang du var skikkelig sint, og hvorfor?
Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var skikkelig sint. Jeg blir egentlig veldig sjelden sint, jeg blir mest irritert på småting og så går det over ganske fort.

Hvilke serier følger du med på på TV?
Amazing Race! Finnes ikke noe bedre en det. Følger i tillegg med på en del tv-serier, men ser mest på dvd eller på internett ettersom jeg ikke har tv.

Hvilke tre filmer er de verste du har sett?
Verste som i dårlige? I såfall; Eragon, King Arthur og The Hangover.

Tror du du kommer til å angre på at du bytta blogg?
Nei, det tror jeg ikke. Jeg har alltid likt blogspot godt og jeg er veldig fornøyd nå. Det er deilig å endelig føle at jeg kan blogge på den måten jeg egentlig vil. At jeg kan dele mye om meg selv, men samtidig ikke føle at jeg må dele alt (som for eksempel hva jeg spiser til middag). Jeg vil bruke blogging til å utvikle meg selv som skribent.

Liker du å studere?
Ja og nei. Jeg liker friheten man har, at man kan lese når man vil, ikke har så mange forpliktelser osv. Akkurat nå er jeg ikke så veldig glad i studiet, men det er kun fordi fagene jeg har dette semesteret er veldig tørre og kjedelig. Gleder meg til neste semester for da blir fagene litt mer interessante (håper jeg) og enda mer til neste semester etter det igjen for da kan jeg begynne å velge litt fag selv og ikke bare følge det faste løpet.

Er du fornøyd med deg selv?
Nei, det er jeg ikke. Det er mye jeg gjerne skulle endret med meg selv og jeg føler som regel aldri at jeg er bra nok.

Favorittband?
Green Day, The All-American Rejects, Mumford & Sons, The Smiths, The Fray og McFly.

Favorittblogger?
ingenvetomdennebloggen.blogspot.com, tenkmetaforisk.blogg.no, dedikert.blogspot.com, hysjduskremmerfisken.blogspot.com, aboutthemoon.blogg.no, mariavinterblomst.com, killerwhale.blogg.no, blogg.tinekatrine.com ++

Er du flink til å gjøre husarbeid?
Nei, jeg hater det og utsetter det alltid så lenge som mulig.

Er du flink til å synge?
Nei, synes ikke det selv i hvert fall og jeg synger uansett bare hvis jeg er alene. Drømte om å spille i musikaler da jeg var liten, men den drømmen har jeg (heldigvis) gitt opp.

Shopper du for mye?
Ja, jeg er veldig dårlig på å spare penger og kjøper altfor mye som jeg ikke trenger.

Kan du skifte en sikring? (ville du ha gjort det om du måtte)
Har aldri prøvd, men ville nok gjort det hvis jeg måtte.

Ville du turt å ri på en hest?
Ja, selv om jeg er litt skeptisk til hester, så tørr jeg nok det.

Du sitter ved siden av en mann på T-banen, buksa hans var revnet opp i baken uten at han visste det selv.... ville du sagt ifra?
Sannsynligvis ville jeg ikke sagt noe. Ikke fordi jeg ikke hadde villet, men fordi det skal veldig mye til for at jeg tørr å snakke med fremmede.

Hvordan er det at når mange kvinner er livende redd for mus, edderkopper og lignende småkryp, at de selv kan ta å helle gloheit voks på leggene sine, legge på teip også rive av teipen uten å hyle som Tarzan for det?
Er det vanlig å helle varm voks på leggen? Det har i hvert fall aldri jeg gjort og kommer aldri til å gjøre det. Har prøvd vanlig voks(?), men det fungerte ikke og det gjorde altfor vondt til at det var verdt det. Uansett er det vel forskjell på smerte og frykt, man kan være redd for små dyr og likevel tåle en del smerte.

Kan du lage gode ideer? Og Hvor kommer gode ideer fra?
Jeg vil ikke akkurat si at jeg har så mange gode ideer, men når jeg får ideer så er de ofte inspirert av noe jeg ser eller opplever.

Hvis det er noe mer dere lurer på kan dere spørre på formspring.

Om å ikke vite noe om fremtiden og å være litt redd

Jeg føler at alle andre har planer for livet sitt. De vet hva de skal, de vet hva de vil. Selv står jeg og ser på fra sidelinjen. Venter på at ting skal skje av seg selv. Fremtiden er så usikker. Jeg hater å ikke vite hva som skal skje. Jeg liker å ha en plan. Et mål. Å ha kontroll. Noe å jobbe frem mot. Men likevel sitter jeg her og vet at jeg ikke har en plan. Jeg vet ikke hva jeg vil. Av og til vet jeg ikke en gang hva jeg ikke vil.

Jeg tenker at før eller senere må jeg finne ut av det, men hver gang jeg setter meg ned for å planlegge, så drukner jeg bare i min egen uvisshet. Jeg tenker at det sikkert er normalt å ikke vite hva man vil. Samtidig så ser jeg alle rundt meg som, selv om de ikke vet akkurat hva de skal gjøre resten av livet, i alle fall har en form for plan, en idé. Som vet hva de kan og ikke kan. Hva de vil og ikke vil.

Jeg prøver å finne ut når jeg begynte å bli så usikker. Når jeg sluttet å vite hva jeg ville. Det må ha skjedd over tid, for jeg kan ikke huske at det skjedde, men på et eller annet tidspunkt mistet jeg målet, jeg mistet planen, jeg begynte å tvile. Tvilen, usikkerheten, er min verste og sterkeste fiende. Det er den som alt mer komplisert enn det burde være. Det er den som alltid bryter gjennom og sier, er du helt sikker på at det er dette du vil? Er du helt sikker på at du klarer dette?

Sunday, April 8, 2012

Ambulanse

"Hold ut. Omtrent så enkelt som det. Eller så vanskelig. Som en formel mot et eller annet, eller for noe. Bare denne ene, korte setningen, disse to ordene, klippet ut fra en avis, gulnet i kantene, slått opp på døren ut til korridoren, ut til sykehusets tilsynelatende uendelige rekker av rom og dører, ut til mottaket, parkeringsplassen, ambulansene, menneskene, avisutklipp med to ord: Hold ut. Sort på hvitt."



Ambulanse er en novellesamling skrevet av Johan Harstad. Novellene kan leses hver for seg, men den aller beste opplevelsen får du når du leser dem samlet. Historiene er enkle og beskriver vanlige liv, men de biter fast i deg og trekker deg inn. Hver historie og hver karakter har et helt spesielt særpreg og skiller seg ut slik liv og mennesker gjør. Hver novelle er like sterk, på sin egen måte.

Jeg liker at man får følelsen av at man virkelig er inne i hodet til karakterene. I norsktimene på skolen lærer man at setninger skal være korte og presise, men det er jo ikke sånn man egentlig tenker, og i disse novellene fanges tanker på en helt utrolig god måte. Harstad vet hvordan man tenker og han er utrolig god på å fange ulike tankemønstre. 

Jeg klarer egentlig ikke helt å sette fingeren på hva jeg likte så godt med Ambulanse. Kanskje var det måten den fikk frem hvordan liv henger sammen uten at man egentlig er klar over det, om tilfeldigheter og sammentreff. Kanskje var det skrivestilen. Kanskje var det menneskene den handler om. Uansett er dette noe av det beste jeg har lest, tror jeg, og jeg kommer nok til å lese mye mer av Johan Harstad i fremtiden.

"Om man hadde lagt alle ensomme mennesker etter hverandre, ville de ha rukket flere runder rundt jorden. Men vi går ikke ut. Vi møtes ikke, vi legger oss ikke ned sammen. Vi er inne bak vinduene."

Saturday, April 7, 2012

"Verden lever, men pappa er død: Over skyene finnes det ikke hus, det finnes ikke biler, det finnes ikke trær, og det finnes ikke påskeliljer. Der oppe er det ikke små gutter i fløyelsbukser som forsøker å knytte skolissene på gulvet i gangen. Der oppe finnes det ikke barn som får margarin i ukedagene og meierismør i helgene. Det finnes ikke jenter som vil kysse deg, og det finnes ikke foreldre som vil passe på deg. Det er bare luft, de dødes tålmodige luft? Kanskje er de der ute, alle de vakre døde. Svever omkring, gjennomsiktige, usynlige, døde for de levende, levende bare for seg selv. Av og til lar de seg synke til jorda, lander mykt på en asfaltert gate i en liten by, oppsøker et hus de selv en gang bodde i, setter seg i en sofa de en gang kjøpte, før de ble levende døde. Og så puster de på deg når du går forbi."   
- Tore Renberg, Kompani Orheim

Friday, April 6, 2012

å se, men ikke egentlig se

stirrer på skjermen, ser ordene, men ikke meningen bak dem.
surr i hodet.

du vet når man tenker, men egentlig ikke tenker. fortapt i kaos på en måte. litt sånn, bare ikke. har ikke kontroll, det er det som er så vanskelig, vet ikke hva som er opp eller ned. bak eller frem. fortid, fremtid. nåtid. hva da?

jeg må velge snart. velge meg selv. velge fremtiden. velge hva, hvem, hvor, hvordan. men jeg vet jo ikke. jeg vet ikke hva jeg tenker. det er kaos. 'hva tenker du på?' jeg vet ikke. det er bare kaos og jeg vet ikke engang hva kaoset inneholder. vet ikke hva det egentlig er jeg ikke har kontroll over.

hvordan tar man kontrollen over noe som ikke kan kontrolleres? er det mulig?

hvis jeg visste hva svaret var, ville jeg ikke stilt spørsmålet. så enkelt er det, men samtidig så vanskelig.

kunne ønske jeg var enklere. at jeg fløt gjennom livet. at jeg forsto meg selv. men ingen har det vel sånn? alle har kaos på innsiden, ikke sant?

Thursday, April 5, 2012

'Unnskyld.'

Ordet blir hengende i lufta en stund. Du ser ikke på meg, ser ikke på noe, bare stirrer ut av vinduet med det tomme blikket du alltid har når du er skuffet eller sint eller lei deg. Jeg vet at jeg burde si noe mer, at et simpelt unnskyld ikke er nok, men likevel blir jeg stående uten å si noe, inntil deg, men samtidig på avstand. Hånden min beveger seg som av egen vilje mot ryggen din og jeg stryker forsiktig opp og ned, vet ikke hvorfor, men du vrir deg ikke unna og jeg flytter ikke hånda. Det er mørkt ute nå, det eneste lyset kommer fra halvmånen høyt der oppe og jeg tenker på hvor langt unna den er, men at den likevel er nærmere meg enn det du er.

Vi blir stående slik en stund, jeg ser på månen, du er et annet sted, hånden min er på ryggen din, du er naken, jeg er naken. Jeg vil si noe, men ordene er liksom borte, bare det ene ordet, unnskyld, er igjen og jeg vet at det ikke er nok, at det ikke er i nærheten av å være nok. Du lukker øynene litt og jeg ser at du har begynt å puste roligere, at du slapper av, at du ikke lenger er sint.

"Jeg vil bare at alt skal være som det var før," sier du plutselig.

Du snur deg og ser mot meg, men ikke på meg, du er fortsatt fjern, langt borte, og jeg lurer på hva du egentlig tenker. Om ordene fra munnen din er de samme du former i hodet. Jeg lar hånden gli fra ryggen din og opp i nakken, lar fingrene gli gjennom håret ditt, tenker at du kanskje burde klippe det snart, men sier det ikke, bare lar fingrene gli gjennom det. Jeg vet at det er min tur til å si noe igjen, men ordene er fortsatt fjerne og jeg tenker på han og på håret hans som er kortere enn ditt, på at det var nyklipt da vi gjorde det, at han nettopp hadde klipt det og at jeg likte det.

"Vil ikke du det?" hvisker du, "at alt skal være som før?"

Du ser på meg nå, du er til stede, du står der rett foran meg, er naken og du spør meg, kan ikke alt være som før. Jeg ser på deg og jeg tenker at ting aldri kan være som før, men jeg sier det ikke. Lar fingrene gli gjennom håret ditt igjen og nikker svakt mens jeg gjør det, håper at det er svar nok, at du ikke vil kreve ord, at unnskyld er nok, og at det blir bra nå, for jeg sa jo unnskyld og jeg nikket da du spurte om ikke alt kunne være som før. Er ikke det nok?

Så snur du ryggen til meg igjen og hånden min glir ut av håret ditt. Jeg vil holde deg igjen, men klarer ikke å få hendene til å gjøre det jeg vil, det er som om jeg er lammet, som om hele kroppen har sluttet å fungere. Du er fjern i blikket igjen og går mot sengen, du legger deg ned på ryggen. Du er helt naken og jeg ser på deg og jeg vet at du ikke ser meg, at du er langt borte. Uten å se opp gir du tegn til at du vil at jeg skal legge meg ned ved siden av deg og jeg gjør det, legger meg inntil deg, tar hånden din og klemmer den. Du lukker øynene og jeg ser på brystet ditt som reiser seg og synker når du puster. Etter en stund vet jeg at du har sovnet og jeg slipper hånden din, legger meg på siden, med ryggen til deg.

Det var femten år siden sist jeg hadde sett han og plutselig satt han der, på kafeen jeg hadde spist lunsj på hver eneste dag siden jeg begynte å jobbe i klesbutikken rett over veien for to år siden, og han var akkurat den samme. Femten år og han var helt lik seg selv, og selv om håret mitt var kortere, ansiktet eldre og kroppen langt større, kjente han meg igjen. Han lo og sa, det var lenge siden, det må være ti år minst og jeg sa at det var minst femten og så lo vi og hvordan går det, jo, bra, du er gift, ja, syv år nå, barn, nei, du da? Femten år og ingenting var annerledes samtidig som alt var det. Han jobbet fortsatt som journalist, men brukte mest tid på romanen, romanen han aldri ble ferdig med, men likevel alltid jobbet med.

Du hadde ikke merket noe. Jeg kom hjem og det luktet etterbarberingsvann av meg, et annet merke enn det du bruker, men du tenkte ikke på det, spurte ikke og så ingen grunn til å spørre. Middagen sto på bordet og du merket ikke at jeg ikke spiste noe, og jeg fortalte ikke at jeg allerede hadde spist middag. Du hadde kanskje aldri spurt, kanskje aldri merket det, vi hadde kanskje hatt det bra i syv år til, det hadde kanskje vært oss to for alltid. Jeg kunne holdt det hemmelig, aldri sagt et ord, aldri røpet noe. Likevel visste jeg at jeg måtte og jeg så skuffelsen, jeg så sinnet, jeg så irritasjonen. Jeg så tårene som aldri forlot øyekroken, men som var der og sa sitt. 'Unnskyld,' sa jeg og hva annet kunne jeg si?

Nå sov du, naken, rolig, og jeg tenkte at du burde klippe håret snart, det var vel på tide, hvorfor kunne du ikke se det selv, hvorfor kunne du ikke forstå det, eller i det minste mistenke det, hvorfor kunne du ikke spørre?

Wednesday, April 4, 2012

Spørsmål?

En liten spørsmålsrunde i anledning ny blogg. Hva lurer du på? Spør om hva som helst :-)

Tuesday, April 3, 2012

"All I ever really want to know is how other people are making it through life - where do they put their body, hour by hour, and how do they cope inside of it." - Miranda July
Det er ingenting som er bedre enn å begynne å se muligheter der man tidligere kun så begrensninger. Det er lettere å stå opp om morgenen når man har fått håpet og troen tilbake. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal forklare det, kanskje er det bare det at dagene er lysere, men plutselig er alt mye enklere. Selvfølgelig har jeg fortsatt dager der alt er tungt og jeg bare vil gi opp, men det er færre av dem nå enn det var før.

Samtidig vet jeg at en del av meg går og venter på nedturen. Etter en opptur, kommer det alltid en nedtur, ikke sant? Når noe er for bra til å være sant, så er det kanskje ikke sant? Jeg vet ikke, jeg liker ikke å tenke på det. At noe som er bra plutselig kan bli vondt. Kanskje er det akkurat de tankene jeg må gi slipp på. Jeg må lære meg å leve. Lære meg å være fri. Å ikke hele tiden tenke på mulige konsekvenser. Å ikke hele tiden være redd.

Av og til tenker jeg at det ville være lettere å gi slipp på tankene og frykten hvis jeg kunne få et glimt av meg selv om, la oss si, ti-femten år. Bare et lite glimt. Er jeg glad eller trist? Hva gjør jeg? Hvem gjør jeg det sammen med? Da hadde det kanskje vært lettere å bare la ting skje.

Samtidig vet jeg at det ikke er like spennende å lese en bok hvis jeg leser slutten først. Jeg vet at en film ikke er like spennende hvis man spoler over midtdelen.

Jeg kunne ønske at jeg bare kunne tro på at alt er mulig.

Monday, April 2, 2012

"Jeg har jo ikke selv forstått døden, hvem har forstått døden? Det er den ytterste brutaliteten, det er det ytterste tapet av mening, det er den dagen det uopprettelige står foran oss. Smerten, sånn jeg har følt den når dødsdagen har vært hos meg, smerten kommer av at vi ikke kan være døde sammen med dem, men skal leve videre, videre, med de døde levende i oss selv, levende ikke på en glad måte, men på en vond måte, ikke sant, fordi de døde ikke kan berøres lenger, selv om de fortsetter å berøre oss. Alle mine døde - morfar, mormor, Stig, eller onkel Stig som jeg har lyst til å kalle ham for tiden, pappa - oppfører seg sånn inne i meg, de er som fingre på innsiden av huden."
- Tore Renberg, Dette er mine gamle dager