Friday, September 28, 2012

"He awoke each morning with the desire to do right, to be a good and meaningful person, to be, as simple as it sounded and as impossible it actually was, happy. And during the course of each day his heart would descend from his chest into his stomach. By early afternoon he was overcome by the feeling that nothing was right, or nothing was right for him, and by the desire to be alone. By evening he was fulfilled: alone in the magnitude of his grief, alone in his aimless guilt, alone even in his loneliness. I am not sad, he would repeat to himself over and over, I am not sad. As if he might one day convince himself. Or fool himself. Or convince others - the only thing worse than being sad is for others to know that you are sad. I am not sad. I am not sad."
Fra Everything is illuminated av Jonathan Safran Foer

Thursday, September 27, 2012

Voksesmerter

Jeg prøver å heve blikket selv om angsten river i kroppen. Vil få det til, vil vokse, om så bare litt, vil føle at jeg mestrer. Går alene gjennom denne byen jeg aldri trodde jeg skulle like, men som jeg nå elsker, som har lært og gitt meg så mye. Snakker aldri med noen, men av og til er det mennesker som bare åpner seg, inviterer meg inn, helt av seg selv, og jeg blir både redd og glad, og det gjør ingenting hvis jeg aldri ser dem igjen.

Det er så mye negativt knyttet til det å være alene og av og til tror jeg på det alle sier.

At det er noe galt med meg fordi jeg er og trives alene.

Men hvorfor er det egentlig sånn?
Er mennesket et flokkdyr? Må mennesket være et flokkdyr?
Det er ikke det at jeg ikke trives sammen med andre mennesker, jeg elsker å være sammen med andre, jeg elsker latter og vennskap og kjærlighet, men jeg trives like godt alene. Jeg har det like bra med en bok eller en skriveblokk som med en god venn.
Betyr det at det er noe galt med meg?

Hvis jeg sier at jeg ikke har snakket med noen på tre dager får jeg rare blikk, triste blikk. Kanskje er det til og med noen som prøver å trøste meg.
Javel.
Jeg har ikke snakket med noen på tre dager (hvis vi ikke regner med internett da) og jeg synes ikke det er noe galt med det. Det plager meg ikke, så hvorfor ser det ut til å plage alle andre?

Av og til blir jeg deprimert. Ja, kanskje oftere enn jeg liker å innrømme.
Men jeg sier sjelden noe om det til noen. Ikke fordi jeg ikke har noen som vil høre på meg, men fordi jeg ikke vil at noen skal tro at det er noe galt med meg. For jeg tror ikke det er det, i hvert fall ikke noe veldig galt, jeg tror ikke jeg trenger å repareres.

Det er lov å ikke alltid ha det bra.
Hvorfor er det så vanskelig for så mange å forstå? At jeg ikke trenger at noen prøver å reparere meg hver gang noe i meg ikke er helt som det skal være eller som jeg vil at det skal være. At for meg er det å ha dårlige dager en del av livet. Jeg vil ikke ha bare de gode dagene, jeg vil ikke være bare glad og lykkelig. Hvis jeg bare hadde vært det eller alltid latet som jeg var det, da hadde jeg ikke vært ekte, da hadde jeg ikke vært meg.

Det jeg vet er at jeg ikke trenger å være alene hvis jeg ikke vil være det. Jeg vet at jeg når som helst kan sende en melding og da vil jeg ha noen som vil holde meg med selskap. Når jeg er alene, er jeg alene fordi jeg selv har valgt det. Det er det jeg vil at dere skal forstå. Jeg har valgt å være alene i dag, jeg valgte å være alene i går og dagen før, jeg er ikke alene fordi jeg må.

Jeg har det ikke alltid bra, men jeg har det ofte bra. Noen ganger er jeg så lykkelig at jeg ikke får sove, andre ganger er jeg så ulykkelig at jeg ikke vil være våken.

Jeg trenger å ta egne valg fordi jeg er i ferd med å bli voksen.

Jeg trenger at andre godtar at jeg trenger å være alene.

Jeg trenger at de jeg er glad i vet at jeg er glad i dem.

Mest av alt trenger jeg å være alene uten at jeg føler meg isolert og oversett.

Og jeg tenker ofte på hvor fantastisk det er å leve.
"Ikke alle vil lede en bedrift. Ikke alle vil være blant landets dyktigste idrettsutøvere, være medlem av de forskjellige styrene, ikke alle vil ha de beste advokatene på laget sitt, ikke alle vil våkne opp om morgenen til jubel eller katastrofer i overskriftene. Noen vil være sekretæren som blir sittende igjen ute når møtedørene lukkes, noen vil kjøre bossbilen, også i påsken, noen vil obdusere den femtenårige gutten som tar livet av seg en morgen i januar og som blir funnet i vannet etter en uke. Noen vil ikke være på teve, være på radio, være i avisen. Noen vil se film, ikke spille dem inn. Noen vil være publikum. Noen vil være tannhjul. Ikke fordi noen må, men fordi noen vil. Enkel matematikk. Så der satt jeg. Her. Her, i hagen, og jeg ville ikke være noe annet sted i verden." 
- Johan Harstad, Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?

Wednesday, September 26, 2012

Steder jeg vil se:




Zhangjiajie National Forest Park, Kina
Vagar-Gasadalur, Færøyene
The West Highland Line, Skottland
The Great Pyramid of Giza, Egypt
Taj Mahal, India
Bixby Creek Bridge, California
Cathedral Rocks National Park, Australia
Atlantis, The Palm, Dubai
Verdensrommet
Neuschwanstein Schloss, Tyskland
Chateau Chenonceau, Frankrike
Alaska


Monument Valley, Utah/Arizona
Eilean Donan, Skottland
Maldivene
Besseggen, Norge
Kylemore Abbey, Irland
The Great Wall, Kina
Carerra Lake, Argentina/Chile
The Metéora, Hellas
Stonehenge, England
Cluny Abbey, Frankrike
Muckross House, Irland
Moraine Lake, Canada
Isola di Loreto, Italia
Angkor Wat, Kambodsja
Island
Petra, Jordan
The Vestmanna Cliffs, Danmark


Lantau Island, Hong Kong
Edinburgh Castle, Skottland
Matsuyama Castle, Japan
12 Apostles, Australia
Preikestolen, Norge
Brooklyn Bridge, New York
Bolshoi Theatre, Russland
The Cliffs of Moher, Irland
Antelope Canyon, Arizona
Iguazu Falls, Argentina/Brasil
The Phi Phi Islands, Thailand
Santorini, Hellas
Machu Picchu, Peru
Cornwall, England
Bora Bora



Berry Head Arch, Canada
Plitvice Lakes National Park, Kroatia
Socotra, Jemen
Bagan, Myanmar
Salar de Uyuni, Bolivia
Ha Long Bay, Vietnam
Yosemite National Park, California
Angel Falls, Venezuela
Hamilton Pool, Texas
Mackenzie Basin, New Zealand
Palenque, Mexico
Temurun waterfall, Malaysia

bildekilder: + + + +


(Jeg forstår ikke mennesker som velger å dra til det samme stedet år etter år, jeg vil mye heller se hele verden. Derfor har jeg lenge-lenge jobbet med denne listen over steder jeg vil besøke i løpet av livet. Kommer sikkert til å legge til flere steder etter hvert, verden er så uendelig stor og fin.)


Hvilke hjørner av verden du vil se?

Tuesday, September 25, 2012

All we know is that we do not know.

(Ernest Hemingway)

Regnet trommer mot vinduet. Enten er vinduet sidelengs eller så er hele verden sidelengs eller kanskje det regner sidelengs. Vanndråpene trommer uansett mot ruta og det er mørkt, så uendelig mørkt, og høst, det er høst nå, det skjedde helt plutselig, ingen rolig overgang, ingen forberedelsestid, plutselig var det bare høst. Musikken jeg hører på blandes sammen med trommingen fra regnet, det blir fin rytme av det, hvis jeg åpner vinduet stemmer vinden inn også. Jeg skulle ha lagt meg for lenge siden, skulle få meg gode rutiner, sove godt og lenge nok, våkne tidlig, frisk og opplagt, men det blir aldri sånn. I går drømte jeg at noen fridde til meg, men jeg vet ikke hvem det var, vet bare at jeg gråt og sa at jeg ikke kunne og så våknet jeg og følte at jeg angret. Av og til bare stirrer jeg ut i rommet og jeg vet at det er umulig å ikke tenke, men det er akkurat som om jeg ikke tenker, som om jeg ikke eksisterer, og jeg vet aldri hvor lenge det varer. Jeg har tusen ting jeg må gjøre og tusen andre ting jeg vil gjøre, trekkes i begge retninger og ender opp med å gjøre ingenting. Leser ikke nok, sover ikke nok, skriver ikke nok, spiser ikke nok, snakker ikke nok, puster ikke nok. Jeg ler av meg selv noen ganger fordi jeg tenker på så rare ting og gjør så rare ting, men egentlig er det ikke rart i det hele tatt for jeg gjør jo det samme hele tiden og da er det ikke så rart likevel. Blir bare mer og mer forvirra av livet samtidig som jeg blir mer og mer sikker. Kanskje er det en sammenheng, jo mer man innser og godtar at det finnes uendelig mye man ikke forstår og aldri kommer til å forstå, jo lettere er det å leve.

4 år!

I dag har jeg blogget i 4 år.
Feirer med nytt mumford & sons-album og monografi om jenter i Zambia. (og sjokolade)
Takk til alle som fortsatt leser og som alltid støtter meg og har gjort meg til den jeg er. Hadde aldri klart meg uten dere!
Skal vi mimre litt? Ja, vi gjør det!




Gleder meg til fortsettelsen!

Sunday, September 23, 2012

"Det forandrer seg fra dag til dag. Noen ganger mer enn andre. Ikke mye, selvsagt, men om du ser nøye etter, hvis du trener, konsentrerer deg, vil du bli i stand til å se de bitte små endringene i huden, rynken over pannen som har forandret seg iløpet av natten, kan hende bare en halv millimeter. Men du ser det. Om du øver. Konturene av deg som blir tynnere, silhuetten svakere. Men du er ikke helt borte ennå. Det tar tid. Årevis. Men du forsvinner. Du forsvinner for deg selv, blir en annen, hver eneste dag. Du er ikke den du en gang var. De mikroskopiske cellene som utgjør ansiktet ditt på fotografiet dine foreldre har hengende i stuen, er borte, byttet ut med nye. Du er ikke lenger den du er. Men jeg er fortsatt her, atomene bytter plass, ingen kan kontrollere kvarkenes krumspring. Også slik med dem du elsker. At de med nesten stillestående hastighet smuldrer bort mellom armene dine, og du skulle ønske du kunne klamre deg fast til noe bestandig i dem, i skjelettet, ta tak i tennene, hjernecellene, men du kan ikke det, for nesten alt er vann og nytteløst å holde fast i. Så alle spor forsvinner, litt etter litt. Og senere forsvinner sporene de satte igjen bak seg, huset de bodde i, tegningene de lagde til deg, ordene de skrev på lapper som forsvant. Minnene du sitter igjen med som også til slutt slipper taket, som gammel tapet, og med tiden denne kloden i utkanten av den helt perifere galaksen, hvor det en dag vil være umulig å svare på spørsmålet, levde det noen her? Har noen bodd her? På jorden? Slik tenker jeg nå." 
- Johan Harstad, Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?
En gang i tiden skrev jeg dikt om tanker og følelser, nå skriver jeg rare tekster, klusser med ord, forvirrer meg selv og alle andre, later som jeg har det bra, later som jeg ikke har det bra, later som jeg ikke bryr meg, ombestemmer meg, skriver det samme flere ganger, skriver den samme setningen på forskjellige måter, glemmer hva jeg har sagt og ikke sagt, holder nede pauseknappen og forventer at det skal starte av seg selv, jeg lukker øynene og ser kaos, åpner dem og ser enda mer, vet ikke lenger hva det er jeg vil skrive om, vet ikke lenger hva jeg tenker på, håper bare at noen forstår, at ordene jeg kludrer ned på papir er ord også andre kan forstå, jeg kan håpe at i morgen blir bedre, at i dag ikke vil føles like ille, at det ikke er noe galt i å gå i ring, at alle går omveier, alle går seg bort, jeg vet ikke lenger hvor jeg er, men jeg finner vel snart veien hjem

Hvis det bare var så enkelt.
Flyter.
Flyter gjennom alle disse dagene som er så altfor like.
Tenker at jeg bør gjøre noe meningsfylt, men det stopper med tanken.
Vet som regel ikke om jeg lever eller bare eksisterer.
Er tom.
Som om det ikke er noe på innsiden, som om jeg bare er et skall.
Vet ikke helt hvorfor jeg tenker på denne måten, vet ikke hvorfor det er så vanskelig å gi slipp på disse tankene.
Våkner midt på natta i mørket og er helt alene og jeg vet ikke om jeg faktisk eksisterer i det øyeblikket for det er jo ingen andre som vet at jeg er våken akkurat da, kunne like gjerne ikke vært det, og kanskje er jeg ikke våken, kanskje bare drømmer jeg at jeg er det.
Kanskje jeg ikke finnes.
Men jeg må vel finnes?
En drøm føles alltid virkelig helt til man våkner.
Så kanskje er også dette en drøm.
Tenk om jeg bare drømmer, tenk om det er derfor jeg føler at jeg bare flyter, tenk om det er derfor jeg av og til tviler på om jeg lever.
Tenk om alt dette er en drøm.

Saturday, September 22, 2012

Hvil nå, lille venn...











Det er rart hvor knyttet man blir til disse små dyrene.

Verdens aller fineste lille fugl døde i dag.

Han har vært en del av livet mitt i over 6 år og jeg klarer ikke å tro at han er borte.

Død generelt er noe jeg ikke klarer å forholde meg til, noe jeg ikke forstår, men jeg håper han har det bedre der han er nå.

Jeg er så glad i deg, Rupert.

Friday, September 21, 2012

Fredagsliste!



I hvilken sammenheng føler du at du virkelig, virkelig kan være deg selv?
Alene i hybelen med en skrivebok og musikk, da er jeg helt, helt meg selv. Men kan også føle det hjemme hos familien foran tv-en eller ved middagsbordet eller sammen med gode venner.

Hva gjør deg kreativ?
Humørsvingninger og opplevelser. Jeg skriver som regel best når jeg er lei meg eller sint eller glad og som regel aller best når jeg akkurat har begynt å føle disse tingene. Jeg blir også veldig kreativ av å oppleve ting enten alene eller sammen med mennesker jeg stoler på.

Når føler du deg vakrest?
Etter at jeg har sovet godt en hel natt og håret har tørket etter morgenens dusj og jeg akkurat har tatt på meg klær jeg liker og er klar for en ny dag.

Hva er din favorittbok, favorittfilm og favoritt-tv-serie, og hvorfor?
Favorittbok: Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad. Jeg oppdaget bøkene til Johan Harstad først i år og jeg forelsket meg totalt i to av novellesamlingene hans før jeg endelig fikk lest denne boka. Buzz Aldrin fanget meg fra første setning, jeg synes historien er utrolig fin og karakterene er sammensatte og jeg kjenner meg igjen i flere av dem. Dessuten er språket nydelig. Veldig meg-bok.
Favorittfilm: What's Eating Gilbert Grape er uten tvil favoritten min. Kan se den tusen ganger og den er like fin hver gang.
Favoritt-tv-serie: Lost er den serien jeg alltid-alltid kommer til å være mest glad, men av tv-serier som fortsatt går er favoritten Doctor Who.

Når leser du helst?
I sola midt på dagen eller under dyna om kvelden. Aller helst når det er helt stille rundt meg eller med rolig musikk i bakgrunnen. Gjerne sammen med noen andre som også leser.

Hvordan var du på ungdomsskolen?
Redd og usikker. Jeg var like sta som jeg er nå og nektet å gjøre noe bare fordi alle andre gjorde det, og følte meg ofte utenfor. Jeg var veldig stille, hadde få venner jeg følte jeg kunne stole på og var mye ensom. Tror det største problemet var at jeg aldri følte at jeg kunne være meg selv og at jeg heller gikk rundt og var en person jeg ikke engang kjente.

Om du skulle laget en film, hva skulle den handlet om?
Den skulle handlet om to jenter i tjueårene, Anna og Alma, som har kjent hverandre hele livet og flytter sammen i en liten leilighet i London. Anna er sykepleierstudent og Alma drømmer om å bli forfatter. De er veldig forskjellige og krangler en del, men man forstår fort at Anna er forelsket i Alma. De blir etter hvert mer enn venner og de har det bra helt til Anna oppdager at Alma er syk.

Om du hadde en superkraft, hva skulle det vært?
Jeg ville hatt evnen til å fly. Tror det hadde vært både praktisk og gøy!

Beskriv deg selv fra din synsvinkel og hvordan du tror andre oppfatter deg.
Jeg ser på meg selv som rolig og tålmodig og jeg klarer som regel å holde hodet kaldt i alle situasjoner (i hvert fall på utsiden). Jeg er selvstendig og sta og liker å gjøre ting på min egen måte. Likevel er jeg dårlig på å ta avgjørelser og til å snakke for meg, jeg snakker bare når jeg føler at jeg må eller når jeg har noe jeg vil si. Jeg tror andre oppfatter meg som stille, men snill og litt rar.

Hva gjør deg glad?
Å skape gode minner sammen med venner eller familie, latter, å se noe nytt og spennende, nye bøker, sjokolade, ordentlig søvn, mennesker, glitter, postkort, skogturer, havet, pepsi max, skrivebøker, å være inspirert, solnedganger, forelskelse, dyr, brev, filmkvelder med venner eller familie, sol, engasjement og mye mer.



Hentet her.

Thursday, September 20, 2012

Hysj, bare husk meg

Hva jeg tenker? Jeg tenker at fremtiden kommer for fort og for sakte, at jeg ønsker meg mer enn jeg kan få og tror at jeg har mindre enn det jeg faktisk har, jeg tenker at jeg kanskje aldri kommer til å lære meg å stole hundre prosent på noen, at jeg aldri kommer til å tro at noe kan vare eller at jeg fortjener noe som kan vare. Jeg tenker på hvor ubetydelig jeg er i den store sammenhengen, men at jeg kan bety alt for noen på samme måte som noen kan bety alt for meg, at lille jeg kan gjøre en forskjell. Jeg tenker på alle tingene jeg skulle ønske jeg hadde gjort og på alt jeg skal gjøre. På de små øyeblikkene jeg husker og på alle mellomrommene jeg har glemt. Hva jeg egentlig tenker på? Jeg vet ikke, på hvor forvirrende livet er kanskje og på hvor liten kontroll jeg har, på alt som skjer uten at jeg vet om det, alt som aldri kommer til å skje. På at jeg ikke klarer å fatte hvor stor verden egentlig er.

Tuesday, September 18, 2012

Nesten som eg lever

Våkner av og til med den ekle følelsen i magen - mellom de gode dagene er det alltid dårlige, det må vel være sånn, ingen har det vel bare bra, vi er bare mennesker - og jeg sukker og stønner og vil ikke stå opp, alt stopper å fungere, vil bare gi opp, sove i en uke, tenker at da blir det kanskje bedre. Men man må bare fortsette, selv gjennom det som er vanskelig og håpløst, man må bare fortsette og holde ut, jeg vet jo det, det har vært sånn hele livet og jeg har tenkt sånn helt siden jeg var liten, hold ut, det blir bedre, det må bli bedre. Jeg vet ikke hva jeg skal si om disse dagene, annet enn at; det går over. Våkner kanskje neste dag med selvtillit og godt humør, har allerede glemt gårsdagens tårer, og det er bra at det er sånn, at man kan oppleve gode dager mellom de dårlige og dårlige mellom de gode, det er det som er å leve, det er sånn man vet det, og det er godt å vite at livet fortsetter, at det fortsetter helt til det er over.
Her er noe av det jeg har lært:
Det er greit å ikke alltid ha det bra.
De beste vennene er de som ser noe i deg som du ikke visste at var der.
Du er bra nok.
Det finnes mest bra mennesker.
Det kommer en dag i morgen.
Å lese bøker er som medisin mot vonde tanker.
Det viktigste er ikke å vinne, men å delta.
Det er lov å smile selv om man er alene.
Det er lov å smile selv om man er lei seg.
Det er lov å gråte.
Du er ikke alene.
Folk forandrer seg. Hele. Tiden.
Det blir bedre.
Det er lov å spise sjokolade selv om det er mandag.
Det spiller ingen rolle hva andre mener bare du selv er fornøyd.
De du er mest glad i er også de som kan såre deg mest.
Du er sterkere enn du tror.
Det er nesten alltid noen som tenker på deg.
Det er først og fremst deg selv som kan gjøre livet ditt bedre.
Man vokser av og til fra hverandre og det er helt greit.
Du kan hvis du vil.
Ingenting varer evig.
Det går over.
Du er bedre enn du tror.
Du er sjefen i ditt eget liv.
Folk som er ute etter å utnytte deg er ikke verdt tiden din.
Det er lov å være barnslig.
Noen elsker deg.
Det klør i fingrene og jeg vet at jeg ikke får sove før jeg får skrevet ned alle de tingene jeg burde ha sagt. Alle de gangene jeg burde ha støttet meg til det lille motet jeg har og sagt noe. Jeg vet ikke hva det er som gjør at kjeven låser seg eller at ordene hopper på tunga, vet bare at det er noe som setter seg fast. Kunne ønske jeg visste hvordan det ble sånn, hvordan jeg glemte å snakke, hvordan det ble sånn at jeg må tenke gjennom ting tusen ganger før jeg kan si dem og selv ikke da alltid klarer det. Det eneste jeg vet er at det er så mange ting jeg burde ha sagt, så mange ting jeg kunne ønske jeg sa, men jeg vet ikke hvordan hvordan man gjør det. Jeg er redd for at jeg sitter fast, at jeg aldri kommer til å komme meg ut av dette, jeg vet bare at det er sånn det er nå og det er sånn det har vært lenge. Jeg kunne ønske jeg ikke hadde så mye usagt. Jeg kunne ønske jeg ikke trengte å si noe for at du skulle vite hva jeg føler.

Thursday, September 13, 2012

In one single moment your whole life can turn around







Bilder: 1, 2, 3, 4, 5, 67

Tenker på hvordan ting kan forandre seg i løpet av et øyeblikk. At bittesmå ting kan forandre alt, snu alt fullstendig på hodet, både i positiv og negativ retning. At det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg er der jeg er i dag. Kunne like gjerne levd et helt annet liv eller ikke levd i det hele tatt. Rart og fint og litt skremmende. 

Wednesday, September 12, 2012

"Jeg kan gjøre alt du vil. Alt du vil, i den rekkefølgen du har lyst til at det skal skje i og alt kan være som det var. Jeg skal ikke gå noen steder. Jeg skal være her og jeg skal aldri gå. Selv om aldri er et stort ord og elsker er enda større, skal jeg si begge ordene i samme setning og jeg skal presse brystkassa di mot min."

- Didrik Morits Hallstrøm, Du er ikke død før jeg slutter å elske deg

Kjenner det på pulsen at det nærmer seg

Vil bare holde fast på det øyeblikket og aldri gi slipp på det, jeg mente det da jeg sa at jeg ikke ville være noe annet sted, jeg trenger ikke så mye, men samtidig trenger jeg alt (jeg vil ikke sette så høye krav, det er liksom så mye mer farlig da), men aller helst vil jeg bare flyte i de evige øyeblikkene, jeg liker ikke mellomrommene (det er kanskje ingen som liker dem noe særlig, jeg vet ikke, kunne ønske jeg visste hva alle andre tenkte på hele tiden, om det bare er jeg som tenker på disse tingene eller om det finnes flere av oss), vet egentlig ikke helt hva jeg vil, for jeg vil ikke bare være lykkelig, det ville ikke fungert, det er du vel enig i, men det er vanskelig å vite hva jeg skal gjøre hele tiden, tankene mine er så kaotiske, tenker på forskjellige ting fra sekund til sekund (så hvordan kan jeg da fortelle deg hva jeg tenker på, når det forandrer seg så fort), prøver å få orden på noe av det, men det går ikke, jeg tror jeg like gjerne kan gi opp, kunne ønske jeg hadde kontroll (det er kanskje derfor det er så viktig for meg å ha kontroll på alt annet, fordi jeg ikke klarer å kontrollere det jeg tenker på).

Tuesday, September 11, 2012

Sitter bare her og ser på regnet som faller utenfor vinduet, vinden som truer med å rive med seg paraplyer, mennesker som løper hjem eller hvor de nå skal. Vet ikke hvordan jeg havnet her, hvordan livet gikk i stå på denne måten, vet bare at jeg er her. Frida dro for fire dager siden, men sporene etter henne sitter fortsatt igjen i veggene, lukten hennes er fortsatt tydelig i sengetøyet, hårstråene hennes er fortsatt på børsten. Alle tingene hennes er borte og tomheten skriker mot meg, det er derfor jeg ser ut av vinduet og ikke inn i leiligheten, vil ikke la blikket gli over alt som mangler. Jeg vet ikke hvor hun er, om hun er nede i oppgangen, lurer på om hun skal ringe på, komme opp og se om jeg har det bra, eller om hun nettopp har landet i Italia, sitter på en kafé og snakker med en italiensk jente med røde lepper, ler av forskjellen på italiensk og norsk, prøver å lære seg uttalen. (Hun begynte å lese reisebøker, ikke bare om Italia, men om alle mulige land, brukte opp alle pengene hun tjente på reisebøker og leste side opp og side ned, skrev notater, ringet rundt steder hun skulle besøke. En dag sa hun at jeg måtte bli med, at vi kunne se verden sammen, men jeg lo av henne, trodde ikke hun mente det, og så nevnte hun det aldri igjen, bare fortsatte å lese disse reisebøkene uten å si et eneste ord om det.) Regnet letter og det er nesten for godt til å være sant, sola gløtter såvidt frem mellom skylaget og verden blir lysere. Jeg vet ikke hvor mange timer det har regnet eller hvor mange timer jeg har sittet her, vet bare at det har gått fire dager og jeg føler fortsatt det samme.

Tell til ti, det hjelper

1 jeg får ikke sove
2 våkner midt i rare drømmer
3 vandrer bare rundt
4 drømte at jeg gikk meg bort i en skog som jeg egentlig er lommekjent i
5 vet ikke hva det er
6 drømte at jeg sang på en scene og at alle som så på var helt stille
7 er verken glad eller trist
8 drømte at jeg kranglet med noen om mat
9 tom
10 jeg får ikke sove

Saturday, September 8, 2012

"I felt lonely and content at the same time. I believe that is a rare kind of happiness." - Stephen King



Rart hvor fort disse ukene går, føler at det var mandag i går og nå er det plutselig fredag natt??? Tror jeg er litt døgnvill og forvirra for tiden, vet ikke hvorfor, tenker mye, er glad mye, leser mye, sover altfor lite, tenner lys, lager mat, skriver, glemmer å gjøre viktige ting som å vaske og skrive notater. I dag satt jeg på st. hanshaugen og skrev i to timer i sola. Det var veldig deilig, selv om jeg ikke skrev så mye, bare masse tanker, tenker så mye, men samtidig ikke i det hele tatt, vanskelig å sette ord på det. Er for våken til å sove og for sliten til å få gjort noe fornuftig, også det uten at jeg har noen grunn til det. Ordene flyter, men ikke så mye å dele. Håper dere har det bra. Jeg har det bra.

Hvis dere vil kan dere skrive litt om hvordan dere har det i kommentarfeltet? Jeg savner å snakke mer med dere.

Thursday, September 6, 2012

"Mamma er en countrysang" av Cathrine Evelid

(Denne bokanmeldelsen er skrevet på oppfordring fra Aschehoug. Vil du også blogge om bøker? Meld deg på her.)

"Det gjør vondt, sier Terje, når hjertet gnisser mot noe, men det er raspingen og rivingen som til slutt får deg gjennom alt. Han pleier å skru musikken helt opp så det ikke er noen vei utenom den såre stemmen. Det er raspingen og rivingen som får perlene til å skinne."


Bare seksten år gammel får Gry barn sammen med Terje. Dette er ikke bare-bare i det religiøse miljøet på Jæren som Gry har vokst opp i og de to unge foreldrene forlater dermed Jæren og bosetter seg i oljeboomens Stavanger på 80-tallet. Der jobber Terje som nordsjødykker og er populær i nærmiljøet som den modigste av dem alle. Gry jobber som servitør på Grillen, men drømmer om å synge reklamejingel på radio. Sønnen deres Stig har blitt ni år gammel og er ofte med både Gry på jobb og på utestedet Dickens etterpå. Stig får med seg det aller meste som skjer, men det er ikke alt han forstår.

Historien fortelles gjennom Stigs øyne, noe som gjør at vi får et tydelig innsyn i et barns oppfattelse av verden. Stig er redd for mye, for Momme på Jæren, for tante Benny og Maran Ata, for zombier, for folk som dreper og for svømmetimer og havet. Enda skumlere blir Stigs verden når den lille familien hans slår sprekker. Gry lever for drømmen om å komme på radio og Terje får dotter i ørene og blir permittert fra jobben og samholdet står i fare for å oppløses fullstendig. Stig forstår gradvis mer og mer av hva som foregår, han har "blitt voksnere i hodet".

Jeg likte denne boka veldig godt. Evelid er flink til å sette ord på et barns oppfattelse av det mørke og såre og beskriver godt gråsonene mellom et barns virkelighet og voksenverdenen. Hun har en tydelig fortellerstil med god vinkling og fine poenger. Karakterene er sammensatte med tydelige særpreg. For meg handler boka om den vanskelige oppveksten, om å forstå litt, men ikke alt, om å være en del av noe, men samtidig utenfor. Boka anbefales!


"Sissel tvinger Stig til å holde kurven med pølser som hun senker ned i frityren. De stakkars pølsene likner hverken pølser eller mat når de kommer opp igjen. Endene er skåret i strimler og har vridd seg som smellbongbonger. Alt i hele verden går gjennom det samme. Stig kjenner at motet synker, mistanken er bekreftet på Sissels kjøkken. Ikke engang en pølse får være i fred med å være bare en pølse, men må vris og vendes til noe mer og større."

Wednesday, September 5, 2012

Hun ser bare omrisset hans i mørket, hører lyden av pusten hans, han mumler svakt i søvne, men ingenting hun forstår. Lydene hans hviskes ut av lydene fra trafikken utenfor, enorme trailere som kjører omkapp, personbiler som bråbremser i den skarpe svingen, hissige sjåfører som tuter, mennesker som sniker seg forsiktig langs fortauene, noen med hund i bånd som markerer seg, hilser på andre hunder i bånd, er det tispe, hun har løpetid, best å være forsiktig. Mørket brytes såvidt av en stripe lys i glippet mellom gardinene, men det er ikke nok til at hun ser han ordentlig. Likevel ligger hun der og ser mot han, ser på den mørke kroppen hans som vrir seg i søvne, sover dypt på tross av alle lydene. Hun misunner han det, evnen til å sove gjennom all form for støy, hun er sikker på at hun kunne ha skreket høyt uten at han hadde merket noe til det, hadde brannalarmen gått av midt på natten ville det vært hun som hadde våknet, hun som måtte rive han ut av søvnen, hvis de skulle komme seg ut i tide. Klokkeradioen på nattbordet viser 05:46, alarmen ringer om 14 minutter, hun sukker og flytter forsiktig den ene hånden mot han, vil ta på han, bare stryke han over ryggen, eller over den blanke skallen hans, kjenne at han virkelig er der, tenker at det beste ville være hvis han våknet, våknet av at hun tok på han, men han gjør ikke det, hånden hennes glir over huden hans, han rører litt på seg, men puster fortsatt tungt, sukker litt. Hun hviler hånden på korsryggen hans, holder den bare der i det lille søkket hans, han er så tynn, hun kjenner skjelettet under huden, tenker at det nesten ikke er noe igjen av han, snart forsvinner han helt, synker sammen, forsvinner kanskje i sluket i dusjen, og hun skjønner det ikke før sent på kvelden når han enda ikke har kommet hjem, først da oppdager hun at de rene klærne hans fortsatt ligger og venter på han på badet. Han snur seg og hånden hennes faller ned på madrassen, øynene hennes har vendt seg til mørket og hun kan se ansiktet hans, på tross av den mørke huden hans er ansiktet blekt, utvasket, og huden henger stramt rundt skallen, hun stryker over kinnet hans og kjenner at huden er som gummi, føles ikke ekte, og hun kjenner at frykten griper i henne, er han virkelig her fortsatt eller er han allerede borte? Klokkeradioen viser 05:48, 12 minutter, en halv evighet, hun setter seg opp og drar gardinene til side, morgensola brenner seg inn i rommet, blender henne i noen sekunder. Han våkner av lyset, men åpner ikke øynene, bare løfter en hånd og drar henne inntil seg, plasserer hodet hennes på brystet, ribbeina hans gjør vondt mot kinnet hennes, men hun sier ingenting, han stryker henne over ryggen. 'Jeg er her fortsatt,' hvisker han, men hun hører det ikke, hun gråter.

"Ventetida var best, eller verst, alt ettersom, når det først skjedde, når man var der, så var det liksom over allerede og noe annet som var sværere og finere eller styggere og jævligere vinka i det fjerne. Og så var det bare å gå i gang med å vente, glede, grue seg igjen."

- Lars Saabye Christensen, Beatles

Tuesday, September 4, 2012

Hei

Jeg har det bra.
Det føles rart å kunne si det uten at det ligger noe annet bak. Å faktisk kunne si at, ja, nå har jeg det bra og faktisk mene det. Å våkne om morgenen og ikke være redd selv om jeg vet at jeg skal være alene hele dagen. Det er det som redder meg, at jeg endelig vet at selv om jeg er alene så er jeg ikke alene. Tror kanskje at ensomheten jeg har følt så sterkt på de siste årene er i ferd med å forsvinne litt, den svelger meg ikke lenger på den måten den gjorde før. Jeg føler ikke lenger at jeg drukner. 

Jeg har begynt å tro på meg selv.
Jeg har begynt å tenke at jeg kan oppnå alt jeg vil. At alt er mulig. At det eneste som stopper meg fra å gjøre det jeg vil gjøre er meg selv. 

Noen dager er fortsatt umulig. Jeg kjenner fortsatt at angsten river i meg når jeg møter noen jeg bare kjenner litt eller når jeg må si mer enn "hei, var det det hele, vil du ha kvittering" på jobb eller når jeg får spørsmål jeg ikke vet hvordan jeg skal svare på. Likevel så er det som om jeg har fått en ny ro i kroppen, en glede, en følelse av at jeg ikke trenger å være perfekt. Jeg trenger ikke å ha svar på alt, jeg trenger ikke å vite alt, jeg trenger ikke å bare si de riktige tingene. At det beste med oss mennesker er at vi har feil og mangler. At vi ikke er perfekte.

Sommeren har vært så bra og jeg er lei meg for at den er over. Jeg har lest til sammen 25 bøker, jeg har skrevet tusenvis av ord, jeg har ledd uendelig mange ganger, jeg har spist god mat, jeg har sovet hele netter, jeg har grått fire ganger, jeg har sett mange filmer, jeg har klemt, jeg har badet, jeg har blitt solbrent, jeg har spist jordbær, jeg har kysset, jeg har reist, jeg har holdt pusten, jeg har blåst såpebobler, jeg har gått lange turer, jeg har drukket pepsi max, jeg har møtt nye mennesker, jeg har tatt bilder, jeg har tenkt, jeg har smilt, jeg har hoppet på trampoline og så uendelig mange andre fine ting.

Jeg er så glad for det jeg har og jeg klarer ikke helt å forklare hva jeg tenker, men jeg vil gjerne at dere skal vite at jeg har flere positive tanker nå enn det jeg har hatt før. 

Monday, September 3, 2012

Kjære dagbok 20.12.09

Hvorfor føler jeg meg så alene? Jeg har jo flere nå enn jeg har hatt på lenge. Jeg er ikke alene lenger. Jeg er ikke helt stum lenger. Så hvorfor er jeg ensom? Det gir ingen mening, jeg forstår ikke meg selv. Blir det aldri bra nok? Blir jeg aldri fornøyd? Hvorfor er jeg så sykelig opptatt av gutter og kjærlighet? Jeg trenger jo ikke det, jeg klarer meg fint uten dem.

Eller?

Hvordan skal jeg da finne det jeg savner? Jeg må komme meg ut av huset. Ta sjanser. Tør jeg det? Jeg er fortsatt så ufattelig redd for å bli sviktet. For å bli etterlatt og føle at jeg har gjort noe galt. Jeg er så lei av å føle meg skyldig, men klarer ikke å skyve det unna. Er jeg ikke bra nok? Det spørsmålet gnager meg hele tiden. Selv når jeg ikke tenker på det. Det ligger i underbevisstheten og river og sliter i meg.

Jeg trenger å oppleve noe nytt snart. Noe positivt. Noe som kan forandre meg og livet mitt for alltid. Jeg kan ikke fortsette på denne måten. Jeg kjenner ikke at jeg lever. Det eneste jeg gjør er å reagere. Jeg svarer ja eller nei. Smiler. Gjør lekser. Men jeg bryr meg ikke. Det føles som om ingenting betyr noe. NÅ ER DET NOK. Jeg vil leve. Dette er mitt liv.

End the White Saviour Complex!

  1. Don’t assume those you intend to help even wanted your help.
  2. You are not there to ‘help’ anyone. Help assumes you are in authority and they depend on you.
  3. You are there to work with people.
  4. Those people are not charity cases: they are human beings with feelings history and personal identities. Like you. Treat them as such.
  5. That means stop thinking its so goddamn ’beautiful’ to hold a black child’s hand or ‘inspiring’ when you wear their clothes and practice their customs or ‘amazing’ when you see a person wear western clothes.
  6. You’re exotifying people based on racist and ignorant ideas you had of them. Go back to no. 4
  7. The people you work with don’t exist to make you/your life look better.
  8. Don’t assume you know what’s best for them. Ask. Listen.
  9. Listen to them more than those you view as your ‘equals’ (fellow volunteers/white ppl)
  10. Don’t expect those you work with to be thankful to you. They didn’t ask you to work with them in the first place. You are not there to ‘save the day’. Treat them the way you treat your friends; be there for them when they want/need you, offer advice but don’t act [snooty] if they don’t take it.
  11. You do not have all the answers. Nobody does. So don’t act like you do. It shows.
  12. Don’t describe those you work with as ‘underprivileged’ or other demeaning eurocentric words. What you are doing is comparing your own life to theirs and assuming everyone wants the type of life you have. Go back to no. 6 & 7
(this also goes for working with kids, women’s groups, people with certain disabilites etc. whether in your own country or abroad. Feel free to add more points that hasn’t been covered and reblog. End the White Saviour Complex)

Hentet her

Sunday, September 2, 2012

Lest og sett i august:


Lest:
  • Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? av Johan Harstad
  • Rom ved havet, rom i byen av Frode Grytten
  • Sovende floke av Tore Renberg
  • An Abundance of Katherines av John Green 
  • Jo fortere jeg går, jo mindre er jeg av Kjersti Annesdatter
  • Paper Towns av John Green
Sett:
  • My Week with Marilyn
  • The Ward
  • The Hunger Games
  • Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?
  • The Green Mile
  • 21 Jump Street
  • Into the White

Boka jeg likte best:
Uten tvil Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet?! Det er en av de beste bøkene jeg har lest og jeg ble veldig glad i den. Brukte ganske lang tid på å lese den (rundt to uker) fordi jeg ikke ville bli ferdig, jeg ville ikke lese siste side, ville bare fortsette å lese den til evig tid. Jeg vet ikke helt hvorfor jeg falt så veldig for denne boka, men tror det har noe med at jeg kjenner meg veldig godt igjen i Mattias og  måten han tenker på, pluss at jeg likte alle sidehistoriene om verdensrommet og Buzz Aldrin og at jeg har veldig veldig veldig lyst til å dra til Færøyene.

Boka jeg likte dårligst:
Likte alle bøkene jeg leste denne måneden veldig godt.

Beste boksitat:
"Men jeg får ikke sove, ligger på ryggen, øynene lukket, håper at noen skal komme, at noen plutselig skal åpne døren, mamma, at noen skal komme inn døren med kakao, med varme hender, at noen skal ta det rotete hodet mitt i hendene, ruske det forsiktig, riste puten min, sette seg på sengekanten og si kloke, erfaringsbaserte ord som gjør at du tror at ingenting noen gang vil komme til å gjøre seg vanskelig for deg, at det bare er å løpe ut i det, at det hele vil ordne seg av seg selv." - Johan Harstad, Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? (var mange, mange gode sitater å velge fra, usikker på om dette er den aller beste)

Filmen jeg likte best:
Buzz Aldrin, hvor ble det av deg i alt mylderet? er vel strengt talt ikke en film, heller en serie med fire episoder, men det er uansett det beste jeg har sett denne måneden. Den er så fint satt sammen og jeg elsker Pål Sverre Valheim Hagen versjon av Mattias.

Filmen jeg likte dårligst:
The Ward. Liker generelt sett ikke den typen filmer.