Monday, December 31, 2012

Sometimes things become possible if we want them bad enough.

(sitat: T. S. Eliot)

Nytt år, nye muligheter, nye sjanser, nye håp, nye drømmer. Vet ikke egentlig om det er sånn at alt blir nytt ved starten på et nytt år, for alt bare fortsetter, det eneste som forandrer seg, sånn egentlig, er tallene på kalenderen. Jeg har gitt opp nyttårsforsetter for lenge siden, selv om jeg hvert år skriver lange lister som jeg aldri ser på igjen og sjelden eller aldri fullfører. Likevel er det fint å kunne late som om vi starter på nytt, at vi får blanke ark på slaget tolv, at alt begynner på nytt når himmelen fylles av blinkende lys. Av en eller annen grunn er det lettere å fortsette hvis man kan legge et helt år bak seg, kalle det fortid, tenke på minnene, tenke at nå er det over, nå kan noe nytt begynne.

2012 har vært et veldig variert år. Jeg har vært lykkelig, jeg har vært deprimert, jeg har vært frustrert, jeg har vært glad, jeg har vært forvirret, jeg har vært dum, jeg har vært rar. I begynnelsen av året flyttet jeg til Oslo og trivdes på egen hybel fra første sekund. Føler at det aller meste forandret seg fra da av. Jeg forelsket meg i byen og menneskene og friheten. Jeg har lest flere bøker og sett flere filmer i år enn jeg har gjort noen gang før. Jeg har lært meg å være alene og jeg har lært meg å sette pris på ensomhet. Alt i alt ser jeg tilbake på et av de beste årene i livet mitt hittil.

Hovedmålet mitt for 2012 var å ta flere sjanser, å si ja, å tørre, og det vil jeg påstå at jeg har gjort. Jeg har blitt flinkere til å gjøre det jeg vil, stå for det jeg mener, og ta sjanser. Jeg har sagt ja til ting jeg aldri hadde turt å si ja til før.

Jeg tørr ikke å gjette hva 2013 vil inneholde. Akkurat nå føles det som om alt kan skje, selv om det ikke føles som om alt er mulig. Det er umulig for meg å se for meg hva som kommer til å skje, men jeg synes egentlig at det er en fordel, å ikke vite hva som kommer. Jeg håper det blir et bra år med flere gode opplevelser enn dårlige, men jeg håper jeg får litt av begge deler. Man lærer ingenting uten de dårlige opplevelsene, og de gode blir ikke fullt så gode. Jeg håper jeg skal klare å bli mer meg selv og mer ærlig og jeg håper at jeg kan skrive om akkurat dette neste nyttårsaften.

God nyttår!

2012 i bilder













 









Høydepunkter:
  • flyttet inn i egen hybel på st. Hanshaugen
  • Oslo, Oslo, Oslo
  • forelskelse
  • Tyrkia
  • Kristiansand
  • Barcelona

Tuesday, December 18, 2012

How strange it is to be anything at all

Det er snart jul. Jeg har ikke julestemning enda, men tror egentlig ikke jeg har hatt ordentlig julestemning siden jeg var barn så det gjør ingenting. Førjulstiden er fin selv om jeg ikke helt føler at jeg er med på stemningen og forventningene. Jeg har rett og slett veldig blandede følelser knyttet til julen. Jeg liker det med at man samles og har det fint sammen, men gavestresset og plikter ødelegger litt synes jeg. På mange måter virker det som om julen bare handler om hva man får og gir, og det føles feil. Jeg har alltid tenkt at julen bør handle om nestekjærlighet og fred, ikke om å kjøpe ting, få ting, gi ting, bli glad/misfornøyd. Det er ikke det at jeg ikke synes det er hyggelig å få noe eller å gi noe, men det blir litt for mye. Alle timene med gaveåpning ødelegger julaften for meg. Fokuset blir altfor ofte på hvem som har størst gavehaug og ikke på hvorfor vi gir gaver til hverandre. Dessuten klarer jeg ikke å ikke tenke på de som sitter alene, de som gråter, er redde, fryser, sulter, og av en eller annen grunn føles det som om det er min skyld at de har det sånn.

De siste ukene har gått altfor fort, det er nesten som om ferien er over allerede. Jeg vet at den ikke er det, men det føles litt sånn. Det plager meg at jeg ikke har fått gjort halvparten av de tingene jeg hadde planlagt. Heldigvis har jeg fått sovet masse og føler meg stort sett uthvilt, og det er deilig, for det er sjelden jeg sover nok. Det er deilig å kunne sove til 11-12 når man ikke får sove før tidligst klokka 3 om natta. Jeg ligger alltid lenge våken før jeg sovner. Legger meg rundt midnatt med mål om å sovne med en gang og våkne tidlig neste dag, få mer ut av dagen, men det skjer aldri. Jeg blir liggende å tenke. Tusen tanker samtidig, mest på ting jeg er bekymret for, ting jeg ikke er fornøyd med men ikke vet hvordan jeg skal klare å endre på.

Når jeg først sover drømmer jeg lange, rare drømmer. Det som er så rart med drømmer er at de føles så virkelige, selv om det som skjer er fullstendig usannsynlig. Jeg drømmer ofte at jeg er på jobb og at jeg mister kontrollen, at folk strømmer inn i kiosken før jeg har åpnet, at kunder skriker inn i øret mitt, at ting forsvinner, at folk stjeler. Nesten alltid foregår drømmene mine på en flyplass og jeg løper ofte rundt og er forvirret og redd, leter etter noen, leter alltid etter noen, noen ganger vet jeg hvem jeg leter etter, andre ganger bare leter jeg uten å vite hvem det er jeg ser etter.

Jeg har forresten kommet inn på begge fagene jeg ville ha neste semester. Det hadde jeg kanskje gjort uansett, men det føles likevel som en lettelse selv om jeg angrer litt når jeg ser på antall forelesninger og seminarer jeg må på og ikke minst mengden pensum. Det blir nok det travleste semesteret jeg har hatt på universitetet hittil og jeg aner ikke hvordan jeg kommer til å takle det. Håper jeg har fått tilbake litt av studielysten innen januar og håper fagene er interessante nok. I utgangspunktet er planen å ta 50 studiepoeng fordi jeg skal ta opp en eksamen, men jeg begynner å tvile litt på om jeg kommer til å klare så mye, mulig jeg holder meg til de 30. Skal prøve å ikke tenke for mye på dette før det nærmer seg, men jeg kjenner allerede at jeg begynner å stresse og bekymre meg, det verste som kan skje er at jeg mislykkes, igjen.

Nå er det under en uke til jul. De neste dagene skal jeg ha besøk av min aller beste venn og så blir det to dager med jobb i helga. Får neppe noe tid til blogg, så da ønsker jeg dere like godt god jul nå. God jul!

Monday, December 17, 2012

Du sier at du kjenner meg. Javel, tenker jeg, men du vet ikke hva jeg tenker. Jeg sukker og ser på deg, smiler når du stryker en hånd over kinnet mitt, og du ler og sier at jeg er litt rar. Vi sitter på en strand, det er ingen andre der, ikke så langt ut på høsten, det er kaldt og jeg har jakka di over skuldrene, hårene står på armen din og jeg spør om du ikke fryser. Du sier nei. Bølgene når nesten opp til oss der vi sitter, men bare nesten, stryker så vidt sanden like nedenfor oss. Hva tenker du på, spør du, og jeg trekker på skuldrene, ingenting. Jeg kjenner blikket ditt på meg, men jeg har blikket festet ut mot horisonten. Er det noe? Nei. Jeg kjenner deg, jeg ser at det er noe. Vi sitter i stillhet og lytter til bølgene, du holder rundt meg, klemmer, som om du er redd for at jeg skal forsvinne. Du har vært så stille i hele dag, sier du. Jeg svarer ikke. Si noe. Jeg vet ikke hva det er du vil at jeg skal si. Jeg vil at du skal fortelle meg hva det er du tenker på. Nei, det vil du ikke. Du flytter på deg i sanden, setter deg foran meg, tvinger meg til å se på deg, legger en hånd på hver side av hodet mitt. Hva er det? Jeg er bare sliten, sier jeg og jeg kjenner den klumpen i halsen, den som bygger seg opp like før jeg begynner å gråte, og jeg kjenner tårene som presser seg gjennom tårekanalen, jeg blunker fort, lukker øynene, det er bare det, sier jeg, jeg er bare så utrolig sliten. Du holder meg, klemmer meg hardt inntil deg, stryker en hånd over ryggen min. Jeg forsvinner inn i meg selv og kroppen stivner der jeg sitter, jeg vet at du merker det, at jeg ikke er like til stede som sekundet før, men du sier ingenting, forsøker ikke å få meg ut igjen. Vinden river i oss og vi blir sittende lenge, til armene dine er for kalde til å holde rundt meg. Så reiser vi oss, du ser på meg og jeg tror du vet at det er siste gang, jeg snur meg, går, du står igjen alene.
+

Sunday, December 16, 2012

“Lately I’ve been thinking about who I want to love, and how I want to love, and why I want to love the way I want to love, and what I need to learn to love that way, and who I need to become to become the kind of love I want to be…….and when I break it all down, when I whittle it into a single breath, it essentially comes out like this: Before I die, I want to be somebody’s favorite hiding place, the place they can put everything they know they need to survive, every secret, every solitude, every nervous prayer, and be absolutely certain I will keep it safe. I will keep it safe.”

- Andrea Gibson

Listeliste

Hvilken dag er det i dag?
Søndag

Om du var en emoji, hvilken skulle du vært da?




Hva skal du gjøre i kveld?
Se farmen, lese og sove

Hva blir du glad for å høre at du er?
Flink til å skrive, snill

Vis et bilde du ikke husker at ble tatt:





Et bilde av noe som er veldig bra å ha:
Alle sesongene av Doctor Who på dvd!

Hva er du flink til?
Skrive, tror jeg? Og å tenke for mye på ting, tenke det verste

Hva vil du ha?
Selvdisiplin og selvtillit

Hva syns du er morsomt?
Youtubere, raske menn, dårlige vitser, Russell Brand, the Graham Norton show +++

Hva er du dårlig på?
Si det jeg tenker, si det jeg mener, holde ut, sove

Hva skal du bake denne uka?
Ingenting, tror jeg

Hvordan ser du ut når du nettopp har våknet?
Omtrent som på bildet litt lenger opp, men som regel med håret mer til alle kanter

Hva var det første du stjal?
Har aldri stjålet noe

Et bilde når du drikker alkohol:
Har nok ingen bilder av at jeg drikker

Hva har du tenkt på å gjøre lenge men ikke gjort?
Skrive bok, lese hele Harry Potter-serien på nytt

Hva gruer du deg til?
Neste eksamen (ja, over fem måneder til, ja, gruer meg allerede)

Hva skjer i helga?
Neste helg skal jeg jobbe, jobbe og jobbe, sånn at jeg sannsynligvis er altfor sliten på julaften, hurra

Liste funnet hos Mariell.

Tuesday, December 11, 2012

And even if somebody else has it much worse, that doesn’t really change the fact that you have what you have.

(sitat: Stephen Chbosky)

Jeg har hatt ferie i én uke, jeg har lest en bok, sett åtte filmer og to britiske miniserier og sovet masse. Selv om jeg nå egentlig skal slappe av, lade opp, ikke tenke for mye, har jeg allerede begynt å tenke på neste semester. I går begynte jeg å bestille bøker fra pensumlista og har planer om å begynne å lese med en gang de kommer. Jeg vet ikke om det er en god idé eller ikke. I vårsemesteret skal jeg endelig ta et fag som ikke har noe som helst med antropologi å gjøre; jeg skal begynne på 40-gruppa mi i nordisk litteratur. Det er noe jeg både gleder og gruer meg til. Jeg har lenge hatt lyst til å ta litteraturfag, men jeg er samtidig så redd for at det ikke skal passe meg. Det som skremmer meg mest er at faget jeg skal ta er mye mer sosialt enn de jeg har hatt denne høsten, med obligatoriske seminarer og gruppearbeid. Det er sånne ting jeg takler dårligst, men jeg håper at interessen for faget kan veie litt opp for det, og jeg håper jo at jeg har litt mer til felles med studentene på dette faget enn på antropologien.

Det siste semesteret gikk veldig fort og veldig sakte samtidig. De tre fagene jeg hadde var ganske like i form og etter hvert ble jeg veldig lei. Alt var rett og slett et ork. Når jeg ser tilbake på det nå synes jeg egentlig det er utrolig at jeg kom meg gjennom nesten alt jeg skulle og at jeg klarte å få ståkarakterer på minst to av fagene (siste resultat kommer på julaften...). Det er fint å tenke på at jeg nesten er halvveis til en bachelor nå (må fortsatt ta opp et fag fra forrige semester for å kunne si at jeg er halvveis, men tidsmessig er jeg (kanskje) halvveis) og selv om det til tider er tungt, så begynner jeg å tro at jeg skal klare det.

Jeg vet fortsatt ikke hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig med å studere. Det føles litt umulig å skulle bestemme meg for hva jeg skal bli, spesielt når jeg føler at ingenting egentlig passer meg. Og hva kan jeg egentlig gjøre med en bachelor i sosialantropologi? Jeg aner virkelig ikke og jeg prøver å ikke tenke for mye på det, for det fører bare til mer bekymring. Det føles så utrygt å ikke vite hva jeg skal bruke livet mitt på, men samtidig vet jeg at jeg hadde vært trist hvis jeg følte at hele livet mitt var bestemt og fastsatt. Jeg liker jo egentlig følelsen av at jeg kan gjøre hva jeg vil. Men realitetstankene slår ofte ned i meg, jeg vet at jeg ikke kan leve på luft og kjærlighet.

Jeg føler at jeg har hatt skrivesperre i over et år nå, kanskje lenger, kanskje siden jeg var 17. Selv om jeg skriver hele tiden, både på papir, på skjerm og i hodet, så stopper det alltid opp etter bare noen få avsnitt. Jeg klarer aldri å fullføre eller fortsette noe. Jeg vet ikke hvorfor det har blitt sånn. Skriving er det eneste jeg føler at jeg kan, så det er vondt når jeg føler at jeg ikke får det til lenger. Tror jeg har begynt å tenke altfor mye på om det jeg skriver er bra nok, originalt nok, annerledes nok. Hver gang jeg begynner på noe, tenker jeg at andre har skrevet nesten det samme før, at jeg bare hermer, at jeg ikke kommer med noe nytt, at ingen kommer til å ville lese dette, at det er altfor overdrevent, at det er for personlig. Jeg begrenser meg selv hele tiden og jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte med det.

For å være ærlig så vet jeg ikke helt hvordan jeg har det for tiden. Noen dager er jeg glad og fornøyd og alt er bra, mens andre dager orker jeg ikke tanken på å stå opp. Det er slitsomt å leve med all denne usikkerheten i magen. Jeg stenger meg nok mer inne enn jeg egentlig bør. På de tunge dagene snakker jeg ikke med noen, forteller ingen om hvordan jeg har det, og jeg vil ikke snakke om det heller. Det er så vanskelig å forklare hva jeg tenker og føler og som regel tenker jeg at jeg ikke har noen grunn til å ikke ha det bra. Alt i livet mitt peker mot at jeg bør ha det bra, så jeg forstår ikke engang selv hvorfor ting er så vanskelige.

Tror jeg skal begynne å skrive flere innlegg som dette fremover. Vet ikke hvor spennende det er for andre å lese, men føler at jeg trenger å sette ord på tanker og hendelser, at jeg må skrive noe. Jeg skriver jo egentlig mest på denne bloggen for meg selv og ikke for andre. 
Hvor mange tomme dokumenter skal man sitte og stirre på før man innser at det er bedre å la være?

Friday, December 7, 2012

She's stuck in her daydream

Jeg vet ikke jeg. Jeg lovte meg selv å bli flinkere til å snakke. Flinkere til å si det jeg tenker. Flinkere til å spise riktig, drikke riktig. Jeg skulle ta bedre vare på meg selv, holde løfter, være ærlig, åpen. Jeg skulle tro på meg selv, tørre å satse, gjøre det jeg hadde mest lyst til akkurat da jeg hadde lyst til det. Jeg skulle holde hodet kaldt, konsentrere meg, være engasjert, vise at jeg bryr meg.

Men ting sklir bare inn i hverandre og alt fortsetter bare på akkurat samme måte.
Jeg fortsetter bare på samme måte.

Av og til virker det meningsløst.
Av og til er det ingenting som gir mening.
Som om jeg ikke hører til noe sted, som om jeg ikke klarer å passe inn.

Og alle sier at det bare er jeg som kan gjøre noe med det, som om jeg ikke allerede vet nettopp det, som om jeg ikke har hørt det hundre ganger før. Jeg vet at alt står og faller på meg og det er kanskje nettopp det som er problemet.

Men jeg vet virkelig ikke. Kanskje er alle like forvirret, kanskje sitter alle og stiller seg selv alle disse spørsmålene, kanskje har alle rare tanker, rare ideer, gode og dårlige dager. Jeg vet bare at ingenting egentlig forandrer seg og at jeg alltid kommer til å være den jeg er uansett hvor mye jeg kunne ønske at jeg ikke var det.

Thursday, December 6, 2012

Weekend



Glen: Well, you know what it's like when you first sleep with someone you don't know?
Russell: Yes.
Glen: It's... you, like, become this blank canvas and it gives you an opportunity to project onto that canvas who you want to be. That's what's interesting because everybody does that.
Russell: So do you think that I did it?
Glen: 'Cause you did. Well, what happens is while you're projecting who you want to be... this gap opens up between who you want to be and who you really are. And in that gap, it shows you what's stopping you becoming who you want to be.

Monday, December 3, 2012

I dag var jeg innom universitetet for siste gang før jul, før langt ut i januar. Å levere inn siste eksamen, å kunne gå ut av de dørene og vite at nå hadde jeg fri, var ubeskrivelig deilig. Dette semesteret har vært ca 100000 ganger bedre enn det forrige, men den siste måneden har jeg vært veldig, veldig lei. Nå skal jeg fylle dagene mine med nok søvn/mer søvn, bøker og skriving, og jeg håper på bedre humør, mindre dumme tanker og rett og slett en fin fritid fra studier og bekymring. 

Følg meg forresten på instagram, heter julieeilen der.

Saturday, December 1, 2012

Lest og sett i november:

Lest:
  • It's kind of a funny story av Ned Vizzini
  • Unsaid things... Our story av McFly
  • Farmor har kabel-tv av Tore Renberg
  • Biografi av Tomas Espedal

Sett:
  • Bedre enn sitt rykte
  • Hysteria
  • Jeg reiser alene
  • Pirates of the Caribbean
  • Kompani Orheim
  • Arctic Blast
  • LOL
  • Mannen som elsket Yngve
  • Skins, sesong 3 + 4

Boka jeg likte best:
Biografi av Tomas Espedal fordi han skriver så utrolig fint. Er også veldig glad i boka til McFly.

Boka jeg likte dårligst:
Klarte aldri helt å like It's kind of a funny story, ikke fordi den er dårlig, men fordi jeg ikke helt klarte å relatere meg til hovedpersonen i boka.

Beste boksitat:
"Når hun går ved siden av meg, går det en person ved siden av henne og denne skikkelsen er ikke jeg. Slik hun ser det holder denne dobbeltgjengeren eller stedfortrederen eller bedrageren en annen i hånden: jeg er ikke meg og hun er en annen. Ethvert forhold involverer flere enn akkurat de to som holder hverandre i hånden. Med henne har jeg fornemmelsen av at jeg er sammen med en hel roman." - Tomas Espedal, Biografi

Filmen jeg likte best:
Så mest filmer/serier jeg har sett flere ganger før denne måneden, favorittene er helt klart de tre filmene om Jarle Klepp!

Filmen jeg likte dårligst:
LOL. Det var nesten vondt å se på den fordi den var så utrolig dårlig; ingen historie, dårlige karakterer/skuespillere osv. Vet ikke engang hvordan den endte, for jeg ga opp omtrent midt i.

Beste filmsitat:
"I loved you from the first time I saw you. I think I was 12. It took me 3 years to pluck up the courage to speak to you and I was so scared of the way I felt, you know, loving a girl. I learned how to become a sarcastic bitch just to make it feel normal. I screwed guys to make it go away but it didn't work. When we got together, it scared the shit out of me because you were the one person who could ruin my life. I pushed you away. I made you think things were your fault but really, I was just terrified of pain. I screwed that girl, Sophia, to kind of spite you for having that hold on me and I'm a total fucking coward because I got these, these tickets to Goa for us 3 months ago but I... I couldn't stand it. I didn't want to be a slave to the way I feel about you. Can you understand? You were trying to punish me back and it's horrible. It's so horrible because, really, I'd die for you. I love you. I love you so much it's killing me." - Naomi, Skins