Saturday, June 22, 2013

Snakkes!






I morgen reiser jeg til Sardinia i Italia sammen med familien. Vi snakkes når jeg kommer hjem igjen 3. juli :-)

Thursday, June 13, 2013

Oppvarming

Vi pakket alt ned i pappesker og stablet dem på loftet. Vasket gulvet og skrubbet vegger. Så fint det blir, sa vi, og malte veggene gule, hang opp nye gardiner, kastet de gamle, plasserte billige malerier fra ikea mellom skapene. Vi hadde piknik på et teppe midt på gulvet, spiste skiver med gulost og syltetøy, spilte musikk fra før vi ble født. Ble liggende der til det ble mørkt ute og vi sovnet oppå hverandre. Da jeg våknet var sola akkurat iferd med å stå opp igjen, du så ut som om du var et lite barn uten en eneste bekymring i verden og jeg ville ikke vekke deg. Så jeg lå ved siden av deg og lyttet til hjertet ditt, en levende rytme, og akkurat idet de første solstrålene slo mot veggen tenkte jeg det, jeg tenkte at det ikke kom til å gå, jeg reiste meg, jeg pakket klær i en bag og så dro jeg, ble borte for alltid før du hadde våknet.

--

Jeg sitter midt på gressplenen og ser på alle menneskene rundt meg. Fremmede, ukjente liv. For dem hadde det ikke gjort noen forskjell om jeg var der eller ikke. De ser meg ikke, jeg kunne vært usynlig. Jeg gripes av ensomheten, alltid når jeg er ute blant folk, midt i en mengde, det er da jeg er ensom, det er da jeg svelges av det mørket og det knyter seg i hele meg. Jeg vil bort, gjemme meg i en krok der ingen kan se meg, borte fra alt som gjør vondt, bare sitte der og være uten å være.

--

Vi møttes på grupperommet i midttimen og du tok hånda mi som om det var det mest naturlige i verden, vi sa ingenting, vi trengte ikke å si noe, du hadde lånt en av datamaskinene fra lærerværelset uten å spørre om lov og vi så på film med lyden av, så bevegelsene på skjermen, hørte lydene fra klasserommet, guttene som jagde hverandre rundt, jentene som fniste, du slapp ikke hånda mi en eneste gang og det kriblet sånn i magen at jeg ikke klarte å sitte stille, noen tok i dørhåndtaket og du skvatt til og ropte, stikk, stillhet, dørhåndtaket ned igjen, du reiste deg og åpnet døra, hva er det, ja, greit, men ingen flere ok, trykket stillhet, hva ser dere på, dere snakket sammen, jeg satt der, fortsatt klam i hånda etter at du hadde holdt i den, du tok ikke tak i den igjen, klokka ringte, vi var alene igjen i kanskje ti sekunder og du kysset meg fort før du forsvant ut med datamaskinen under jakka.

--

Før du legger deg ned igjen henter du et glass i skapet og fyller det med vann, du drikker det og ser på meg, jeg smiler, du måler meg med blikket og jeg føler meg naken selv om jeg er fullt påkledd, som om du ser rett gjennom meg, du tømmer glasset, setter det fra deg på benken, legger deg inntil meg igjen, sier ikke et ord.

--

Jeg vet ikke hva det er med meg eller hvordan jeg ble på denne måten. Jeg vil gjerne forklare, men jeg har ingen forklaring.

--

Jeg skulle gitt hva som helst for at du skulle komme akkurat da, for å se smilet ditt på den andre siden av veien, se deg vifte med hendene foran deg for å få bilene til å stanse, løpe over veien, legge armene dine rundt meg, klemme, lenge, til du endelig slapp taket og så på meg, fra topp til tå, smilte, lo, så fin du er, skulle du si og jeg skulle rødme og ikke klare å møte blikket ditt før du la hendene dine i nakken min og kysset meg, da skulle blikkene våres møtes og vi skulle kysse hverandre, lenge, og etterpå skulle alt være annerledes. Jeg ville ha solgt huset, alle tingene mine, min egen søster, for de uendelige minuttene med deg, men det er mye som ikke kan kjøpes for penger, blant annet de minuttene.

--

Du pleide å fortelle meg hva som var galt, du la stemmen i et litt mørkere toneleie og så sa du alle de tingene som plaget deg, av og til gjorde det vondt i hele kroppen etter at du hadde sagt ditt, men så ble det lettere, det lettet liksom på trykket, det åpnet for mer. Jeg pleide ikke å svare, ble bare stående og stirre i gulvet, men jeg vet at du egentlig ville at jeg skulle si noe. At jeg også skulle fortelle om alt jeg ikke likte med livet. Men jeg klarte aldri det. Ordene satt alltid fast i halsen eller i hjernen, jeg vet ikke, og jeg holdt alt inne, og etter hvert tenkte du kanskje at det ikke var verdt bryet og du sluttet å fortelle, plagene vokste i deg, ble større og større, og jeg kan vel egentlig ikke si noe på at du sprakk til slutt, kanskje er det egentlig mer min skyld enn din, du kunne ikke holde det inne lenger, sånn er det bare, såpass måtte jeg kunne tåle. Jeg kunne bare ønske at du ikke hadde blitt borte.

--

De små tingene bare du og jeg husker. Øyeblikkene bare vi vet om. Det er de som holder meg våken om natta. Minnene og ordene som surrer rundt i hodet. Alt det ingen andre kan forstå.

--

Kan du tilgi meg? Jeg vet at det jeg gjorde var galt, utilgivelig, uforståelig. Jeg vet at du ligger våken og tenker på det, at du hjemsøkes av bilder. Det jeg gjorde var galt, men jeg ville ha gjort det igjen. Jeg vet at du ikke ser det nå, men jeg kunne ikke ha gjort noe annerledes. Jeg håper bare at du en dag vil forstå. Han la fra seg pennen og stirret på ordene han hadde skrevet. Det var helt stille, som vanlig, stillheten skar seg inn i hodet hans og han reiste seg, begynte å gå rundt i det lille rommet for å i det minste høre lyden av sine egne skritt. Han tenkte på brevet, ordene han hadde hatt i hodet så lenge, men ikke skrevet ned før nå. Alt han ville si, men ikke kunne. Han lukket øynene og så for seg ansiktet hennes, tenkte seg hvordan hun ville se ut når hun leste ordene. Han så for seg at hun ville legge det fra seg før hun hadde lest det ferdig, at hun kanskje ville gi opp allerede etter første setning, kanskje legge det vekk og ikke ta det opp igjen før flere uker senere, måneder kanskje. Det spilte forsåvidt ingen rolle. Han hadde tid. All tid i verden. Kanskje kom hun aldri til å svare og kanskje var det uansett like greit. Da hadde han i alle fall noe å vente på, noe å forvente, noe å se frem til, selv om det aldri det skjedde. Kanskje ville det få tiden til å gå raskere, eller saktere, tiden gikk vel fremover uansett. Han hadde sluttet å telle dager for lenge siden. Det viktigste var vel at hun fikk brevet, at han forsøkte.

Tuesday, June 11, 2013

Loosen up and lose your mind, you never know what you could find on the other side








I dag våknet jeg klokka åtte til en helt blå himmel og jeg bestemte meg ganske fort for å stå opp tidlig og få så mye ut av dagen som mulig. Jeg dro til Hovedøya alene og leste Håsselby av Johan Harstad i sola. Det er så utrolig deilig å kunne bruke hele dager bare på å lese hva jeg vil og tenke på hva jeg vil og ikke bekymre meg så altfor mye om fremtiden. Dagene forsvinner litt allerede, selv om jeg bare har hatt sommerferie i en knapp uke, men det er helt greit, jeg trenger å forsvinne litt, bare være, jeg vet ikke, det føles bare godt å ikke være knyttet fast til noe en stund, det er deilig med frihet.

Thursday, June 6, 2013

"Du Forsvinner" av Christian Jungersen


"Det du må være spesielt forberedt på, er at mannen din kommer til å miste all evne til innlevelse i deg og i hvordan du har det," fortsetter legen. "Det blir vanskeligere for ham å kontrollere de mer primitive impulsene sine, han kan komme til å få fryktelige raserianfall, og han vil benekte enhver tanke om at han er syk. Det er de mest typiske symptomene ved belastning av hjernens orbitofrontale område."

Du forsvinner handler om ekteparet Mia og Frederik og sønnen deres, Niklas, som etter en ferietur til Mallorca, får livet snudd på hodet. I løpet av turen havner Frederik på sykehus, der det oppdages at han har en hjernesvulst. En svulst som gradvis har endret personligheten hans. Familien må reise hjem og Frederik opereres. Etter operasjonen viser det seg at svulsten kan ha vært der over lang tid og plutselig må Mia sette spørsmålstegn ved det hun de siste årene har sett på som en positiv forandring i mannen sin. Mens Frederik er sykemeldt blir det i tillegg avslørt at han har svindlet skolen han er rektor for, for millioner av kroner. Hvordan skal Mia forholde seg til at mannen hun elsket er borte, kanskje for alltid? Hvem har skylden i svindelen; Frederik eller hjerneskaden? Hvor mye kan Mia ofre for en mann hun ikke lenger kjenner?  

Jungersen har skrevet en annerledes og spennende bok om hvordan det er å leve med et menneske med hjerneskade. Han viser god kunnskap både om det rent medisinske og det følelsesmessige. Selv om det er nesten umulig å sette seg inn i både Mia og Frederiks situasjon, klarer Jungersen å skape et godt inntrykk. Han beskriver sorgen og frustrasjonen på en veldig god måte, stiller gode spørsmål og viser at han forstår ulike måter å takle ting på. I løpet av boka kommer han inn på mange store og interessante temaer som fri vilje, sjelen og kjærligheten. I tillegg illustreres boka fint med bilder, artikler, brev og mailer som gir den et veldig særegent og spennende uttrykk. Jeg likte boka veldig godt, selv om jeg tidvis synes den var noe gjentakende og stillestående. Den fikk meg spesielt til å tenke på hvor skjørt mennesket egentlig er og hvor raskt alt kan rives bort fra oss. 

"Alt er så skrøpelig, hjernene våre er i oppløsning, alle sammen, de er halvveis på vei inn i noe fremmed, og det er langt fra sikkert at det fremmede er døden." 

Jeg fikk Du Forsvinner tilsendt av Aschehoug og du kan lese mer om boka og forfatteren her og her

Wednesday, June 5, 2013

Endelig













Det føles nesten uvirkelig at semesteret som virket uendelig, endelig er over. Jeg kom meg greit gjennom eksamen og er nå hundre prosent innstilt på sommer og frihet. Det er deilig å for eksempel kunne sove halve dagen uten å få dårlig samvittighet eller å kunne vandre rundt i Oslos gater uten mål og mening. I dag har jeg gått i flere timer i området rundt Akershus festning, gått, tenkt, tatt bilder, stoppet, skrevet, tenkt mer, stått en halvtime under et tre fordi det begynte å regne, tenkt, lest. Jeg tror aldri jeg har trengt sommerferie mer enn nå.

Saturday, June 1, 2013

Lest og sett i mai:

Lest:
  • Morgon og kveld av Jon Fosse
  • Et rikt liv av Mirjam Kristensen
  • Armand V. av Dag Solstad
  • Fuglane av Tarjei Vesaas
Denne måneden har jeg kun lest bøker fra pensum, men heldigvis bøker jeg likte veldig godt. Jeg har egentlig ingen favoritt blant de fire, for de traff meg på en spesiell måte alle sammen. Anbefaler alle veldig, spesielt hvis man liker bøker som man tenker på lenge etter at man har lagt dem fra seg.

Sett:
  • Criminal Minds, sesong 2-7
  • Shadow Dancer
  • Tiny Furniture 
  • Love and Honor
  • Thale
  • 13 going on 30
  • Crossroads
  • Wrath
  • A few best men
  • Over kanten
I mai har jeg stort sett bare sett på Criminal Minds. Når jeg først blir hekta på noe, så ser jeg gjerne alt med en gang, har null tålmodighet og skjønner ikke hvordan noen klarer å se bare se én episode av noe om gangen. Jeg så noen filmer denne måneden også, men ingen jeg likte så veldig godt (bortsett fra 13 going on 30 som er en av mine absolutt favoritter og jeg har sett den ca 43535 ganger). Kan kanskje anbefale Tiny Furniture og A few best men, de er ikke de beste filmene jeg har sett, men de er uten tvil underholdende! Jeg er veldig misfornøyd med at jeg ikke har vært på kino en eneste gang denne måneden, det må jeg helt klart ta igjen i juni.