Thursday, February 25, 2016

Fire fine filmer

CONTE D'ÉTÉ (1996) av Eric Rohmer
Gaspard reiser til den franske kystbyen Dinard i håp om å møte jenta han tror han er forelska i. Han har bare vært i byen i kort tid når han møter Margot som jobber på en restaurant i byen. De to finner raskt tonen og begynner å tilbringe mye tid sammen. De diskuterer Gaspards følelser for jenta han venter på og Margot introduserer han etter hvert for en tredje jente. Filmen har gode dialoger og nydelige bilder. Karakterene er troverdige og nyanserte. Selve historien er enkel, men gjenkjennelig og ikke minst realistisk. Man blir litt forelska og litt irritert og så lengter man kanskje litt ekstra etter sommeren og sola.

PEOPLE PLACES THINGS (2015) av James C. Strouse
Will Henry er nyskilt og sliter med å balansere rollen som far med en travel hverdag som lærer og forfatter av grafiske romaner. Han skjønner at han må starte på nytt, men sliter med å komme over at kona forlot ham. Filmen handler om å ikke helt få til hverdagen, om å være pappa, om å være lærer og elsker og venn og å være veldig forvirra. Både karakterene og dialogene er troverdige og nyanserte. Jeg liker at man både elsker og hater Will litt, at man både blir frustrert og får sympati for han.

SHORT TERM 12 (2013) av Destin Daniel Cretton
Grace jobber som veileder på et gruppehjem for tenåringer med ulike problemer. Hun bor og jobber sammen med kjæresten, Mason, men har problemer med å åpne seg for han. Når en ny jente ankommer gruppehjemmet rives Grace mellom forholdet til Mason og arbeidet med ungdommene. Filmer handler om alle de utfordringene og problemene som kommer med å være ungdom og ung voksen. Regissøren Cretton skrev også manuset til filmen og baserte seg på sine egne opplevelser når han skrev. Både det velskrevne manuset og gode skuespillere gjør at denne filmen virkelig skiller seg ut. Jeg ble imponert over at man kan fortelle om så mye vondt på en så vakker måte.

STANDING UP (2013) av D. J. Caruso
På en sommerleir for barn går en tradisjonell spøk ut på at en gutt og en jente velges ut som "geiter". De blir rodd ut til en øy der de tvinges til å kle seg nakne før de blir etterlatt til seg selv resten av natta. Når Howie og Grace velges ut bestemmer de seg for å rømme heller enn å bli værende og bli latterliggjort når noen kommer og henter dem neste morgen. Filmen handler om hvor slemme barn kan være med hverandre, men også om styrken de kan finne sammen. Den handler mobbing og vennskap og vanskelige familieforhold. Jeg liker det eventyrlige ved reisen og vennskapet mellom Howie og Grace. Selv om historien er vond, får filmen også frem mye av det som er godt og fint med å være barn.

Alle filmene er tilgjengelige på amerikansk Netflix.

Sunday, February 21, 2016

Jeg vet ikke om det går fremover

Jeg har lastet ned en app som forteller meg akkurat når sola står opp, akkurat når den går ned og hvor mye lengre dagen i dag er sammenlignet med dagen i går. Det er en sånn greie som på en eller annen måte motiverer fordi det blir så tydelig at det går fremover. Da jeg lastet ned appen gikk sola ned rundt klokka 16, i dag gikk den ned klokka 17:31. Det er en og en halv time fremgang. Jeg kunne ønske det fantes en app som kunne vise meg hvor mye jeg går fremover eller bakover, men foreløpig må jeg måle det selv og da blir det automatisk vanskeligere. Jeg er ikke som sola, jeg følger ikke en bane, jeg går ikke opp og ned i et forutsigbart mønster. Fordi jeg er menneske og fordi jeg er meg, må jeg ta hver dag som den kommer.

Akkurat nå har jeg litt følelsen av å ha tatt to skritt tilbake. Jeg klarer ikke å skrive, har nesten ikke skrevet noen ting siden desember, og motivasjonen har forlatt meg. Jeg er lei av Bø, jeg er lei av å bo i en hybel som ser ut som en hytte, jeg er lei av å dele kjøkken med folk jeg ikke engang vet hva heter, jeg er lei av stabler med oppvask og av at noen stjeler juicen min, jeg er lei av at det er kaldt og jeg er lei av snø, jeg er lei av vinterjakka og jeg er lei av min egen tiltaksløshet. Jeg vet ikke om det jeg trenger er en ferie eller at noen sier at jeg må skjerpe meg.

En av grunnene til at jeg bare har lyst til å ligge i senga med Netflix og appelsinsjokolade, er at jeg er ubeskrivelig stressa over at jeg ikke vet hva jeg skal gjøre når jeg er ferdig i Bø. Jeg vet ikke om jeg vil fullføre bacheloren i nordisk litteratur. Jeg vet ikke hvordan jeg skal skaffe meg en jobb. Jeg vet ikke hvor jeg skal bo. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få til noe som helst hvis jeg ikke endrer meg drastisk i løpet av de neste månedene. Kort sagt er jeg både redd og frustrert. Jeg skulle så gjerne vært en av de som er midt i tjueåra og har alt på stell, men jeg er ikke det. Jeg er en av de som roter og surrer og ikke kommer seg fremover. Jeg er en av de som ikke har peiling og jeg vet ikke hvordan man kommer seg videre herfra.

Thursday, February 11, 2016

Se for deg et rotete univers

Som om vi står på en scene foran et urolig publikum. Du er midt i den lange monologlignende replikken før pause. Jeg står med ryggen halvveis vendt mot deg, hendene mine speiler publikums urolighet. Jeg later som om jeg hører på det du sier, men egentlig venter jeg bare på at det skal bli min tur til å si noe. Du beveger deg nesten ikke mens du snakker, har hendene stivt plassert på hver sin side av kroppen, du ser rett mot tilskuerne. Jeg vet at du forsøker å fange oppmerksomheten deres, at du er avhengig av en slags energi fra salen. Etter at du er ferdig med din replikk blir det helt stille på scenen. Jeg snur meg sakte mot deg, går to skritt fremover slik at vi står ansikt til ansikt. Jeg kan kjenne pusten din mot ansiktet mitt. Så nærme står vi. Ånden din lukter løk og eucalyptus. Du er rød i øynene. Sminken din er i ferd med å gli nedover huden. Jeg venter enda noen sekunder før jeg begynner på den korte sluttreplikken, legger like stor vekt på hvert ord. Øynene dine utvider seg mens jeg snakker. Reaksjonen din er så godt innøvd at den fremstår som naturlig. Bare et øyeblikk etter at jeg har sagt det siste ordet i replikken går scenen i svart. Vi blir stående som frosset mens sceneteppet trekkes for. Vi hører lyden av publikum som reiser seg, lyden av samtaler som starter opp igjen etter tre kvarter i konsentrert stillhet. Du går av scenen foran meg, jeg legger merke til at du begynner å bli tynn i håret. Bak scenen sier vi ingenting til hverandre, snakker kanskje med scenearbeiderne, legger et nytt lag med sminke, venter på at neste akt skal begynne. Som om vi trenger et publikum for å komme i gang.


Se for deg et rotete univers. Jeg går gjennom dette universet i rolig tempo. Alt som finnes, finnes her. Alt er langt unna, men på en armlengdes avstand. Skjønner du ikke at alt er motsetninger og at du motsier deg selv hele tiden? Hvis jeg retter ut den høyre armen slår jeg en stjerne ut av sin bane. En stjerne er en sol og sola brenner. Jeg løper nedover melkeveien og forstår at den bare er en blodåre i universets kropp. Ja, jeg er fullstendig klar over at det er en teit ting å si, men definisjonen av hva som er teit er tross alt bare et kulturelt konsept. I universet er det kulturelle bare litt salt du drysser over en rett som ikke smaker helt slik du ønsker. Hvis jeg sparker Pluto som en ball og lar den forsvinne ut av solsystemet, vil den da kunne bli en planet hvis den havner i et system der alle planeter er mindre enn her? Jeg innser at jeg kanskje burde ha tatt grunnfag i astronomi før jeg begikk meg ut på denne reisen, men du vet vel at universet ikke venter på noen? Den eneste som venter er meg og det er derfor jeg fortsetter å gå eller løpe. Jeg kunne ha sagt noe om alle de sorte hullene, men det blir litt vel metaforisk, det får da finnes grenser. Dette er ikke en metafor. Jeg vandrer gjennom universet og leter etter noe jeg tror jeg har mistet. Det er en realitet jeg ikke gidder å diskutere. I rasende fart forbi meg forsvinner en satellitt. Den sender bilder ned til jorda. Den blågrønne planeten er helt stum. Verdensrommet er lydisolert. Vi kunne ha spilt inn musikk her. Vi kunne ha skreket til hverandre uten å få naboklager. Jeg kunne ha lagt meg ned og gått i bane rundt jorda. Det er uansett ingen som vet at jeg er her, at jeg vokter universet i lyset fra soler som har slukket for lenge siden.




Løpende over asfalten. Lyden av bare føtter. Det myke mot det harde. Vi løper. Det er ikke viktig å puste. Vi må bort og frem. Fort. I nærheten: noen spiller fotball, de roper, skriker, det gir gjenlyd i dalen, stemmene gjentas av fjellene, de sparker ballen mot en vegg. Et sted er det et lite barn som gråter i en barnevogn. En mamma roper et navn igjen og igjen. En bildør slås igjen. To katter skriker til hverandre. Noen starter en gressklipper. Så: knærne treffer asfalten. Huden rives av. Blod og grus blandes sammen. Vi stopper. Overser tårene. Knærne er åpne. Lydene i dalen forsvinner, bare stemmene våre er igjen. Hender tar tak under armer, hender løfter, hjelper. De tynne kroppene våre. Huden lukter sol og gress og jord. Vi tar sakte skritt, bestemte, vet hvor vi skal. Ser ikke på de røde stripene som renner nedover leggene. Noen løper foran for å varsle. Vi vet det ikke enda, men det er dette som er vår barndom.


Etter at det begynte å gå rykter om at du hadde ligget med broren din måtte vi slutte å være venner. Jeg vet ikke hvem det var som startet disse ryktene eller om de hadde rot i virkeligheten. Hvis de var sanne hadde jeg uansett ikke så mye jeg skulle ha sagt. Jeg var ikke stort bedre selv. Likevel følte jeg at jeg måtte avslutte vennskapet. Jeg skrev det på en lapp som jeg sendte gjennom klasserommet. Du sendte lappen tilbake med to bokstaver som svar. OK. Jeg veit ikke om du så på det som et svik eller om du mistenkte at det var jeg som hadde startet ryktene. At jeg kanskje hadde et ønske om å ta over din posisjon i klasserommet. En stund vurderte jeg å gjøre det helt klart at det ikke var meg, men jeg lot være, tenkte at det var viktigere å ta avstand fra det hele. Noen uker etterpå, kanskje som et direkte resultat av disse ryktene, spurte L. om jeg ville bli med ham på skoleballet. Siden vi ikke var venner lenger, hadde jeg ingen problemer med å si ja. Jeg burde kanskje ha skjønt at du kom til å bli sint, men jeg var altfor oppslukt av meg selv på den tida. Jeg la ikke merke til at du var mindre og mindre til stede.

Wednesday, February 3, 2016

Lest i desember og januar:


His Dark Materials er triologien om Lyra og hennes reiser mellom verdener. Lyra er foreldreløs og vokser opp ved universitetet i Oxford der hun oppdras av professorer og andre ansatte. Barndommen hennes er rolig og fylt med lek inntil hennes beste venn plutselig forsvinner. Lyra mistenker at han har blitt stjålet på samme måte som mange andre barn i området. Det tar ikke lang tid før hun vikles inn i noe som gjør at hele hennes verden forandrer seg for alltid. Den første boka i serien ble gitt ut i 1995 og har sin siden den gang blitt en av de aller største og mest kjente fantasy-seriene. Jeg hadde tidligere bare sett den ganske dårlige filmatiseringen fra 2007 og visste derfor ikke helt hva jeg skulle forvente. Den første boka likte jeg veldig godt. Pullman bygger opp en annerledes og spennende verden som man raskt dras inn i. Jeg har tidligere lest få (eller ingen?) bøker som tematiserer parallelle verdener, så akkurat det syntes jeg var veldig spennende. Karakterene er dessuten lette å bli glad i og det at de har dæmons gir dem noe litt ekstra og unikt. Bok to og tre likte jeg nok ikke like godt som den første, men serien er likevel vel verdt å få med seg hvis man liker fantasy og eventyr. 3.5/5!


Annabel er blakk, romantisk og skamløst egoistisk. Christian er skyhøy og deilig. Sammen er de kaos. Jeg gidder ikke leve uten deg er en kjærlighetshistorie om to nattmennesker som drikker mer enn de sover, røyker mer enn de spiser og drømmer mer enn de får gjort. Begge lever hardt, og når de er høye, er kjærligheten det største av alt. Men hva er fantasi, og hva er virkelighet? Hva skjer når dagen kommer? Jeg er ikke helt sikker på hvorfor, men jeg hadde veldig høye forventninger til denne boka. Det jeg likte aller best ved den, var språket. Det er en utrolig fin driv i det og jeg liker at det virker så levende. Dessverre ble jeg ellers ganske skuffet. Det var noe med overdrivelsene og gjentakelsene som rett og slett ble for mye. Historien mistet noe av troverdigheten og jeg klarte ikke helt å la meg rive med. Jeg følte kanskje at det ble litt for enkelt, litt for kort og at den manglet noe, uten at jeg helt klarer å sette fingeren på hva dette noe skulle vært. 3/5!



Alle nyanser av sinne er en samling fortellinger om alle de dagene som ikke ble sånn som man trodde de skulle bli. Når du står med øksa i hånda og har slått i stykker en dør, når du har sneket deg inn på en pelsdyrfarm og ikke vet hvorfor, når du har ligget med tre av kameratene til nesten-kjæresten din, når noen forteller deg at Norge er et føkka sosialdemokratisk høl, og om byen der det står skrevet SUG DEG SELV med sprittusj på en dør. Personlig er jeg veldig glad i å lese noveller og kanskje spesielt korte noveller. Jeg liker når man klarer å si mye med ikke så altfor mange ord. Stagrim får til dette på en veldig god måte. Språket er sterkt og hun får frem en god stemning i historiene hun forteller. Jeg liker det at det fremstår som noe uforløst og at hun får frem den stille desperasjonen i et menneskes liv. Samlingen er nok ikke noe av det alle beste jeg har lest, men den er likevel så absolutt leseverdig og ikke minst inspirerende. 4/5!



Eva har levert masteroppgaven og har hele verden foran seg, men vet ikke hva hun skal gjøre. Derfor reiser hun hjem. Til mamma, pappa og Furuset. Det er selvfølgelig bare midlertidig. Til hun har jobb og penger. På Furuset møter hun igjen den gamle vennegjengen som hun har mistet litt i løpet av studietida. De har ikke dratt noe sted og før Eva vet ordet av det er hun, med sitt nye liv, tilbake i sin første verden. Furuset er på mange måter en stillegående roman. Den beskriver en gjenkjennelig og vanskelig livsfølelse. Følelsen av å ikke helt klare å finne frem til hva man vil og hvor man skal dra. Strømsborg forteller en fin og rolig historie med troverdige karakterer og et godt språk. Hun får frem stedet og hun får frem livsfølelsen. Det er noe betryggende ved å lese en roman om dette mellomstadiet i livet som de aller fleste møter på et eller annet tidspunkt. 4/5!




Hva kan skje hvis du er helt åpen for verden? Hvis det ikke fins grenser for hva du kan være med på? Den unge jenta i romanen Null er villig til å gå langt i sin søken etter et liv der hun er helt til stede, helt oppfylt, der hun er noen. Dette er en roman jeg synes det er vanskelig å si noe om. Den er ekstremt intens og forteller en historie det er vanskelig å gjenfortelle. Skrivestilen er original og språket er godt. Mitt største problem når jeg leste den var at jeg rett og slett falt ut. Det var noe med både språket og historien som gikk over en slags grense. Det ble for mye, for voldsomt, for intenst, til at jeg klarte å tro på det og få noe ut av det. Dette er nok en roman som man enten elsker eller er litt likegyldig til og jeg faller nok dessverre litt i den andre kategorien. Jeg hadde veldig lyst til å like romanen, men den gir meg rett og slett for lite. Jeg får kanskje litt følelsen av at man velger å dra alt litt for langt bare for å overraske eller provosere og at det kanskje blir litt påtatt? Det er faktisk veldig vanskelig å sette fingeren på akkurat hva jeg mener, jeg tror man bare må lese den og enten gi seg over til stilen eller bare legge den fra seg. 3/5!


Byen er okkupert, og rundt den er det reist en mur. Bare et minimum av matvarer slipper gjennom. Det finnes ingen veier ut eller inn, bortsett fra én. I all hemmelighet jobber Mikael med å grave ut en tunnel til den andre siden. Doktorgraden hans er det ingen som har bruk for, men han kan grave, og han kan bære. Når tunnelen åpner, blomstrer byen på ny. Befolkningen har mat å velge mellom, og Mikael finner igjen spor av glede i blikket til Miriam og Isak, hans kone og deres åtte år gamle sønn. Det som en gang var jord er en lettlest og ukomplisert roman om okkupasjon, flukt og familieforhold. Jeg er veldig glad i Simon Stranger som forfatter. Jeg liker at han er så tydelig idealistisk og at han har klare budskaper i det han skriver. Likevel blir det noen ganger litt for enkelt. Denne romanen er rett og slett for kort og unyansert. Historien er spennende, men det hjelper ikke helt når karakterene fremstår som ganske flate og uinteressante. Jeg følte rett og slett at det manglet en ordentlig dybde som jeg føler han har i sine tidligere romaner. Det som kanskje trekker den litt opp er at den har noen ganske viktige poenger. 3/5!


Willowdean Dickson er tjukk og stolt av det. Hun har alltid følt seg hjemme i sin egen kropp og med den vakre bestevenninnen, Ellen, ved sin side har alt alltid fungert. Dette forandrer seg fort når Will begynner å jobbe på Harpy's, en fast-food restaurant, og møter privatskoleeleven Bo. De finner fort tonen, men i stede for å få økt selvtillit av Bos oppmerksomhet, blir Will mer og mer selvbevisst og usikker. For å gjenvinne selvtilliten bestemmer hun seg for å melde seg på byens store skjønnhetskonkurranse. Dumplin' er en ungdomsroman (YA) litt utenom det vanlige. Hovedpersonen er ganske annerledes fra det som er vanlig i denne sjangeren og det fungerer veldig bra. Jeg elsker at roman er kroppspositiv og at den tematiserer kroppshysteriet i samfunnet. Som mye annen litteratur i YA-sjangeren blir det likevel til tider litt for overfladisk og enkelt. Noen ganger opplever jeg at boka er irriterende treig og repetetiv og det irriterer meg at forfatteren velger å ta med et trekantdrama i en bok som kunne handlet om så mye annet. Romanen mister rett og slett litt av seg selv etter hvert og fokuserer for mye på forelskelsen når den hadde kledd bedre å fokusere enda mer på kropp og vennskap. 3/5!


Var det voldsomme ryggsmerter som gjorde at Lars Petter Sveen endelig klarte å bli forfatter? Og begynte virkelig Ruth Lillegravens Urd med at forfatteren kom over en eng av gule blomster? Hvor mange ord tror du Jon Fosse fikk knota ned da han dro til Athen for å fullføre Stengd gitar? På hvilken måte er John Erik Rileys Heimdal, California venstrehåndsarbeid? Og hva var det som egentlig skjedde med Erlend Loe i studentavisa Under dusken som gjorde at han endelig fikk til en roman? Skrivehistorier er en samling tekster skrevet av mange ulike forfattere. Tekstene handler om skriving og det å være en som skriver. Tekstene er forskjellige og går inn på ulike temaer og problemer knyttet til skrivearbeidet. Variasjonen i tekstene er god og man får derfor mange ulike perspektiver og inntrykk. Det er nesten garantert noe man kan kjenne seg igjen i hvis man selv skriver. Blandingen av kjente og ikke fullt så kjente navn gjør dessuten at man kan bli enda litt bedre kjent med de man kjenner og at man kan finne seg noen nye forfattere å lese. Jeg synes denne boka var veldig inspirerende og fin og jeg kommer nok til å bla litt opp i den når jeg trenger inspirasjon eller motivasjon. 4/5!

Har du lest noen av disse bøkene? Hva har du lest i det siste?

Tuesday, February 2, 2016

Januar:

Måneden var:
  • klaustrofobisk
  • krevende
  • iskald

Jeg var:
  • stressa
  • fraværende
  • umotivert

Jeg hadde:
  • mange tanker i hodet
  • gode støttespillere
  • hjemlengsel

Jeg kunne ønske jeg hadde:
  • tatt meg sammen
  • skrevet
  • gitt mer av meg selv

I februar skal jeg:
  • feire at jeg har levd et kvart århundre
  • jobbe videre med romanmanus
  • skrive
  • lese litteraturteori
  • lese flest mulig bøker
  • fullføre et stort Phelps-fan-bursdagsprosjekt
  • begynne å tenke på hva jeg skal gjøre til høsten
  • ikke kaste bort så mye tid på ingenting
  • sove
  • ikke ta meg selv så høytidelig
  • tenke positivt (?)

Hva med deg?

25!



I dag fyller jeg tjuefem år og for første gang kjenner jeg at det her med alder begynner å stresse meg. Hjelp!