Thursday, April 23, 2015

DIN, ALLTID




















"Magnetisme. Far forteller meg om prinsippet om frastøting og tiltrekning, og slik tenker jeg snart at alt i tilværelsen henger sammen. Det veksler mellom nærhet og distanse, men også varme og kulde, mørke og lys."

Gøhril Gabrielsen debuterte med romanen Unevnelige hendelser i 2006 og for den ble hun tildelt Aschehougs debutantstipend. Senere har hun gitt ut romanene Svimlende muligheter, ingen frykt (2008), Skadedyr (2011) og Din, alltid (2015). Hennes fjerde roman - Din, alltid - handler om et barn som blir oversett og tilsidesatt av foreldrene, men som likevel brenner etter å få oppmerksomhet og kjærlighet fra dem. Foreldrene ser bare hverandre, på godt og vondt, og barnet står på siden som en tilskuer. Så får den lille familien et nytt familiemedlem. En liten gutt som ikke klarer å slutte å skrike. Det tar ikke lang tid før moren gir opp omsorgen også for ham og legger ansvaret over på datteren. En sommer reiser de på ferie til en hytte milevis hjemmefra. Der fortsetter den lille gutten å skrike. Forholdet mellom foreldrene når et bristepunkt, de krangler høylytt i sjalusi, og den tolv år gamle datteren deres griper inn. Noen mister livet. Mange år senere velger datteren bort kjærligheten for å ta seg av moren, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt. Etter mange år kommer sannheten om det som skjedde frem. Plutselig viser det seg at hun kanskje ikke var så skyldig som hun hele tiden hadde trodd. Da bestemmer hun seg for at hun vil ta tilbake alt det hun har tapt. 

"Jeg legger en hånd over magen hans, kjenner hjertet slå, brystet heve og senke seg. Han har allerede sin egen rytme, sin egen kraft, helt uavhengig av mor og far og meg."

Hovedpersonen i Din, alltid bærer på en tung skyldfølelse og den påvirker alle valg hun tar i livet. Hun velger bort kjærligheten fordi hun føler at hun skylder moren noe. Hun legger alle ambisjoner og ønsker til side. Hun må ta seg av moren, såpass skylder hun henne. Gøhril Gabrielsen klarer på en utrolig god måte å få frem hvordan denne skyldfølelsen kan tære på et menneske. Hvordan den kan få noen til å velge bort sitt eget liv til fordel for en annen. Hun beskriver hvordan hovedpersonens virkelighet fortrenges av hennes egne minner og moren anklagelser. Det er tungt og det er vondt, man kjenner at man synker sammen med henne, man kjenner dybden i hele situasjonen. Et liv har gått tapt, og det var HENNES skyld, eller? Hadde hun egentlig skyld i det som skjedde? Kunne det ha endt annerledes enn det gjorde? Eller kan hun endelig frikjennes og begynne å leve igjen?

"Å ligge sammen fremstår som den virkeligste, ærligste måten å møte hverandre på. Ordene, jeg tror ikke på dem, så mange lag, så mange betoninger som må tolkes for å tro at jeg blir forstått og tatt imot. Hendene hans derimot er umiddelbare, de lyver ikke, skjuler ikke, men formidler det som er i ham, mellom oss, med det samme."

Det er noe med språket til Gøhril Gabrielsen. En slags tyngde og en dybde som stemmer så godt med romanens hovedperson og historien som fortelles. Det er lavmælt, men samtidig tydelig. Til tider er det poetisk, mens det andre steder er tydelig og klart uten sterke emosjoner. Teksten hennes bærer tydelig preg av noe innestengt, noe tungt som ikke kommer helt ut, som om tiden har stoppet opp, som om livet til hovedpersonen er satt på pause, som om hun har satt seg selv til side for å bøte for det hun har gjort. Historien er vond og tung, men likevel engasjerende og lett å sette seg inn. Man føler for hovedpersonen samtidig som man sitter inne med en slags angst for hva som egentlig har skjedd, hvorfor hun føler en slik skyld og hvorfor hun er som hun er. Man vil vite sannheten, men samtidig ikke.

"Forholdet vårt har tatt en ny retning, en bevegelse er satt i gang, og med ett synes jeg å se det på skoene hans i gangen, vendt mot ytterdøra, den ene litt foran den andre, klar til å forlate leiligheten i ett sprang, og rett ovenfor, i krøllene i jakka hans; en rastløshet, en vilje til å komme seg bort og vekk fra meg."

Din, alltid er en utrolig sterk roman om hva skyldfølelse kan gjøre med et menneske og valgene man tar. Romanen er lettlest, men inneholder en tung og vanskelig historie. Karakterene er gode og troverdige, de både irriterer og engasjerer, de sier og gjør ting som man godt kan tenke seg at mennesker ville gjort i en slik situasjon. Gøhril Gabrielsen skriver så godt, hun skriver så virkelig. Jeg anbefaler Din, alltid på det sterkeste!

"Men kanskje er det slik det egentlig er? For oss alle? At vi undres og spør; fins det mennesket som skjønner det jeg har å fortelle?"

(Jeg fikk romanen tilsendt av Aschehoug, alle sitater er hentet fra romanen.)

Monday, April 20, 2015

En helg på loppis

Det er vår og det er loppemarkedsesong, endelig! I helga var jeg innom tre loppemarkeder og fikk med meg over førti nye bøker hjem!


Det første loppemarkedet jeg besøkte var på Ullevål skole i Oslo. Jeg var der da de åpnet og var den første som kastet meg over utvalget av pocketbøker. En av de som jobbet der bestemte seg for å hjelpe meg og fant flere av bøkene jeg endte opp med å kjøpe, blant annet Dr. Zhivago, Is-slottet og Bare Alberte! Jeg fikk de tjue bøkene over for bare 150 kroner! Loppemarkedet hadde også en avdeling med innbundne bøker, men jeg hadde allerede altfor mye å bære på, så jeg fikk ikke kikket der engang, men jeg var uansett kjempefornøyd.


Litt senere på dagen var jeg innom loppemarkedet på Marienlyst skole, også i Oslo. Det hadde vært åpent i et par timer da jeg kom dit, men de hadde likevel hyllene fulle av bøker. Jeg kunne sikkert ha funnet dobbelt så mange som det jeg gjorde, men endte opp med tolv bøker til 160 kroner. Flere av disse har jeg vurdert å kjøpe lenge, så jeg ble veldig glad for å finne dem for en billig penge. 


På søndag var jeg på loppemarkedet i Fjellhamarhallen. Der fant jeg ti bøker jeg har ønsket meg, blant annet en innbundet versjon (og første opplag!) av Mannen som elsket Yngve, Sofi Oksanens Da duene forsvant og noen klassikere. Dette betalte jeg 175 kroner for til sammen. 

Alt i alt er jeg veldig fornøyd med utvidelsen av samlingen min, selv om jeg nå ikke har plass til flere bøker i bokhylla...

Hva er det fineste du har funnet på loppemarked?

Thursday, April 16, 2015

// and when we sleep at night I hope that we write novels in our heads of what to tell the other when we wake //

Det er som om du sitter på skulderen min og følger med på alt jeg gjør og av og til er det nesten som om du kommenterer, ikke gjør det, gjør det, du klarer ikke, du klarer, og jeg vet ikke om det er min eller din stemme jeg hører, eller om jeg i det hele tatt hører en stemme. Du er alltid der selv om du ikke er det, som om jeg har fått en ekstra samvittighet, en jeg ikke helt kan stole på fordi jeg ikke kjenner den så godt som jeg kunne ønske. Jeg må kikke meg over skulderen for å være sikker på at du ikke er der på ordentlig, at du ikke følger etter meg, at du ikke står bak et hjørne og ser etter meg, passer på at jeg gjør som jeg skal eller ikke skal, eller bare passer på, følger etter, følger med. Jeg lukker øynene og kjenner blikket ditt på meg, jeg åpner dem igjen og kjenner deg ikke i det hele tatt. Det er litt som om du har tatt bolig i meg og nekter å flytte på deg, du tar opp plass, for mye plass, og jeg er så redd for at det er du som vinner til slutt, for at jeg presses helt inn i det innerste inne og at det er du som tar over.

@@@

Store, sterke, dumme deg. Du ligger på ryggen og stirrer i taket og jeg vet ikke hva du tenker på, bare at du er langt, langt, langt borte. Jeg vil så gjerne hente deg tilbake til meg, fange oppmerksomheten din, blikket ditt, jeg vil at du skal se på meg og ikke være et annet sted. Du ligger helt stille, som om hver muskel i kroppen din har sluttet å virke. Det er bare så vidt jeg kan se at du puster. Du, sier jeg, og igjen, du, og navnet ditt, og endelig vrir du på deg, ser på meg, men ser ikke på meg. Mm, sier du, ikke egentlig et ord, bare en lyd, og jeg har så lyst til å riste i deg, rope at nå må du våkne opp, nå holder det, jeg orker ikke mer, men jeg sier bare, går det bra, og du gjentar bare den meningsløse lyden, mm, mhm, mm. Du er bare usammenhengende lyder og en tom kropp. Jeg reiser meg og tramper inn på badet, tramper overdramatisk, hopper nesten i et dumt håp om at det skal vekke deg, setter på iskaldt vann i dusjen og går inn i det uten å tenke, det tar alt jeg har av selvkontroll å ikke skrike, ikke røre meg, bare bli stående under den kalde strømmen. Jeg holder pusten, teller sekunder og jeg vet at jeg venter på deg, venter på at du skal komme og se hva jeg gjør, men selvfølgelig kommer du ikke og til slutt klarer jeg ikke mer, jeg vrir på krana og vannet blir varmt, varmer meg opp og fjerner nuppene i huden, lager rynker i stede. Jeg blir stående til hele kroppen er rynkete, vrir et hånkle rundt meg, lar håret dryppe nedover skuldrene, går inn på rommet igjen, ser bare kroppen din som fortsatt ligger der, tiltaksløs og full av lyder jeg ikke vil høre, og du ser ikke på meg når jeg legger meg ned helt inntil deg igjen.

@@@

På et eller annet tidspunkt handlet det bare om en ting, om å overleve, om å komme seg gjennom en dag og så den neste, om å stå opp. Jeg vet ikke hvordan jeg havnet der, det skjedde uten at jeg merket det, like gradvis som overgangen fra vår til sommer, natt til dag og alle andre overgangsklisjeer. Plutselig en dag oppdaget jeg bare at alt var annerledes, at jeg var annerledes, at noe hadde flyttet inn i meg eller at jeg hadde flyttet inn i noe, noe jeg ikke kom ut av eller som ikke kom seg ut av meg. Jeg var enten fanget eller holdt noe fanget og dagene var så lange for hele tiden måtte jeg passe på, ligge på vakt og våke, vente, tenke at nå kommer det snart, nå kommer snart den katastrofen jeg har gått og ventet på og det eneste jeg trenger å gjøre er å overleve den, klarer jeg det så kan jeg klare alt.

@@@

Jeg vil så gjerne tro på livet etter kjærligheten. Et liv etter den bunnløse, grunnløse forelskelsen. Jeg faller alltid for fort, ender alltid opp med skader, oppskrapte knær og kul i hodet. Han var ikke spesielt pen, men han var heller ikke stygg, han hadde alltid de samme skoene og den samme jakka med hull under høyrearmen og han satt alltid med minst en hånd i lomma. Han hadde alltid en snus i leppa, lo alltid med munnen åpen og så ikke ut til å tenke over at alle kunne se snusen og det nesten brune tannkjøttet. Han snakket alltid litt for høyt og fortalte alltid litt for grove eller dumme vitser, og det var alltid noen som lo, enten av han eller av vitsen, det spilte ingen rolle, det var lenge siden han hadde sluttet å bry seg om hva folk lo av, det viktige var at de lo. Hver dag satt han på den bakerste raden og lot som om han fulgte med på det som skjedde i klasserommet mens han egentlig satt og så mot jenta i klassen med størst pupper. Hvis læreren stilte han et spørsmål, så gliste han bare og kom med en av vitsene sine, og læreren sukket, kanskje brydd, kanskje oppgitt, men lot det bare gå, lot han bare sitte der og late som, det var tross alt lettere enn en konfrontasjon, lettere enn å ta tak i et problem som bare vokste. Siste skoledag kom han bort til meg og sa at han skulle dra og han kom ikke tilbake, og jeg sa, vi skal jo dra alle sammen, og han bare smilte før han kløp meg i armen, tror du ja, sa han og lo så snusen nesten falt ut av munnen hans. Jeg tenkte at han var det verste og det beste som hadde skjedd meg og jeg tenkte at jeg aldri kom til å se han igjen og at det var dette jeg alltid kom til å huske om han, latteren og klypet og den jævla snusen. Vi sees, sa han, før han gikk før siste time var over og det var da jeg for første gang kjente hvor vondt det var, hvor vondt det var å elske en som ikke kunne elskes, en som bare var, men ikke kunne være, en som fløt og forsvant før du fikk taket på han, og jeg satt igjen med et merke i huden etter fingrene hans helt ut den siste timen før sommeren og fremtiden som kom sånn helt plutselig.

@@@

Jeg vet aldri helt hvor jeg skal ha hendene. Det blir liksom alltid feil. Jeg kan ha dem liggende i fanget, ned langs lårene, i en lomme, i to lommer, rundt magen, i kryss, jeg kan folde dem, klemme dem, vikle fingrene inn i hverandre, jeg kan sitte på dem, holde dem inne mellom lårene, jeg kan ha hendene på ryggen. Men uansett hva jeg gjør med dem så blir det feil. Når de ikke er i bruk, er de bare i veien, to utvekster på hver sin side av kroppen som jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av. Det er aller verst når jeg føler meg sett, når han sitter i den andre enden av rommet og sender blikket i min retning og jeg flytter på hendene av ren uvane, ned i lommene, ut av lommene, i kryss, langs siden, det tar aldri slutt og blir bare seende ut som merkelige rykninger og den tanken får meg bare til å bli enda mer urolig. Hendene mine lever sitt eget liv, snakker sitt eget språk, og jeg klarer ikke å tolke det, hva vil dere, tenker jeg, hvor vil dere, hva holder dere egentlig på med?

@@@

Hun kjører for fort, hun vet det, men det haster, hun må komme seg frem og tallene på kilometermåleren er plutselig så uvirkelige og urelevante, det handler kun om en ting. Å komme seg dit så fort som overhode mulig, å komme seg dit før det er for sent. Hun tråkker ned på gassen, lar tallet på dashbordet øke og øke til hun bare ser glimt av bilene hun kjører forbi. Alt hun klarer å tenke er, kjør kjør kjør, med korte innslag av, dette går ikke fort nok faen i helvete. Telefonen hadde ringt tre ganger mens hun sto i dusjen og akkurat da hun skulle til å ringe tilbake, ringte telefonen igjen. Stemmen i den andre enden skalv og hun skjønte med en gang hva det handlet om, men likevel var det som om ordene hun hørte ikke gikk inn, det var som om hun ble snakket til på et fremmed språk, hun måtte be om å få ordene gjentatt og da hun endelig ordentlig forsto innholdet kjente hun at det svimlet for øynene, plutselig var badet og lyset over vasken langt borte og knærne var i ferd med å knekke da hun likevel klarte å ta seg sammen. Jeg kommer med en gang, sa hun og la på før hun fikk noe svar. Hun vred om nøkkelen i bilen under et minutt senere, det var bare så vidt hun hadde fått dratt på seg klærne, og nå satt hun midt på motorveien med altfor høy fart og tenkte at det gikk for sakte, dette går ikke fort nok, jeg må kjøre fortere, kjør kjør kjør. Det er irriterende mange biler ute og kjører sånn midt på dagen, hvorfor er de ikke på jobb, tenker hun i sinne, og flytter seg fra det ene feltet til det andre for å komme seg forbi de bilene som kjører så altfor sakte. Foten hennes trykker fortsatt gasspedalen bestemt ned i gulvet da hun ser det, en bil på den andre siden av midtrabatten, den ligger ikke på veien i fart, men henger i lufta og det er som om tiden stopper opp og hun ser hvordan bilen flyr og snur seg rundt før den lander på taket bare noen meter foran henne. Hun rekker ikke å tenke, hun rekker bare å vri på rattet i ren refleks, rekker bare å trampe på bremsen og kjenne hvordan det rykker i hele bilen, og helt automatisk ser hun seg rundt, holder seg unna de andre bilene som også bremser, som også vrir seg i andre retninger enn de hadde tenkt seg bare sekunder tidligere. Og så rykker hele kroppen hennes frem og inn i setebeltet idet hun treffer noe, ikke en annen bil, men en gressbakke, hun har kjørt ut av veien, helt ut, helt av, og bilen har gått fra maksfart til full stopp før hun har rukket å trekke pusten. Hele kroppen hennes begynner å skjelve, det verker i nakken, og hun ser ingenting, har airbag i ansiktet og tårer i øynene og pusten sitter fast i halsen, hun vil skrike, men klarer ikke, hun vil se seg rundt, men klarer ikke, hun vil ut av bilen, men hun sitter fast og kroppen hører ikke lenger etter. Hun hører stemmer, mennesker som åpner døra og legger en hånd på henne, går det bra, spør de, kan du høre meg, ambulansen er på vei, har du vondt i nakken, nei, ikke rør deg, det går fint dette, bare slapp helt av, det går bra. Hun hører ordene, men forstår ikke sammenhengene, tenker bare, jeg har ikke tid til dette, jeg kan ikke vente, det går ikke fort nok, kanskje er det allerede altfor sent, jeg kan ikke være her, jeg må videre.


(Tittel: Rusty Clanton - Novels )

Sunday, April 5, 2015

Lest og sett i mars:

Lest:


Sigrid jobber som informasjonsmedarbeider i en alt-mulig-butikk. Der er hun nesten akkurat som de andre ansatte, men når hun kommer hjem er hun alene. Pappa tar kontakt når det er jul eller bursdag og tante Else ringer annenhver uke, men ellers er det ingen. Bare musene på loftet og i fryseren. En dag får hun tre boller av Snorre og da begynner det, kanskje. Et sted skinner det er en sterk roman om å være alene, om isolasjon og ensomhet og vanskelige barndomsopplevelser. Den handler om begynnelser og muligheter, men også om det umulige. Sigrid er en karakter mange kan kjenne seg igjen i og hennes hverdag er en virkelighet for altfor mange. Vibeke Riiser-Larsen skriver godt og humoristisk og får på den måten både frem alvoret og det litt komiske med det hele. Jeg har skrevet mer om romanen i dette innlegget. 4/5!





Theodore Finch vil dø og tenker konstant på hvordan han skal ta sitt eget liv. Violet Markey teller ned dagene til hun kan flytte hjemmefra og slippe unna sorgen etter søsteren som døde i en ulykke. En dag møtes de to i klokketårnet på skolen og det er uklart hvem som egentlig redder hvem. Sammen finner de endelig lyspunkter i livet, men er det nok til at Finch får lyst til å leve igjen? All the bright places er en sterk ungdomsroman om å komme seg videre og ut av mørket, men den er likevel ikke urealistisk positiv. Det er ikke nødvendigvis sånn at alt løser seg bare fordi man for eksempel finner kjærligheten. For meg var dette en helt ok roman, jeg hadde litt problemer med å tro på både karakterene og historien i begynnelsen, men det tok seg opp etter hvert. Det er absolutt en bok det er verdt å lese! 3.5/5!



I Stalins kyr følger vi livet til tre kvinner: Sofia, Katariina og Anna. Mormor, mor og datter. Anna vokser opp i Finland og lærer tidlig å benekte sin estiske bakgrunn, for moren vil beskytte henne mot horestempelet estiske kvinner har fått. Familiens historie handler om brutalitet, svik og nød under 2. verdenskrig og i Sibirs fangeleire, og senere om sovjettidens varemangel og overvåkningssamfunn. Anna tar til seg både den estiske historien sin og det vestlige samfunnets skjønnhetsidealer . I all hemmelighet utvikler hun en ekstrem spiseforstyrrelse, men hun tror hele tiden at hun har full kontroll. Sofi Oksanen er en utrolig dyktig skribent. Hun skriver om sterke temaer og får det hele til å føles veldig nært. Karakterene er velutviklede og troverdige. Jeg synes hun spesielt får godt tak på Anna og hennes spiseforstyrrelser og det er først og fremst hennes historie som imponerte meg veldig. Likevel må det sies at det er en noe tunglest roman som kanskje må leses flere ganger før man får skikkelig tak på den. 4/5!


Novellesamlingen Surrogater inneholdet sju noveller som skildrer ensomhet, pubertet og guttesinn, forholdet mellom barn og foreldre, forholdet mellom mann og kvinne, skam og skyldfølelse, lengsler og savn. Novellene formidler hvordan mennesker prøver å dempe lengslene sine ved hjelp av erstatninger - surrogater. Jeg har hatt lyst til å lese Bjarte Breiteigs noveller siden jeg leste romanen hans Mine fem år som far i fjor og jeg ble absolutt ikke skuffet. Breiteig skriver utrolig godt og han får frem så utrolig mye med få ord. Historiene hans formidler mye man kan kjenne seg igjen i og mye det er lett å engasjere seg i. Denne novellesamlingen er såpass kort at man leser den på veldig kort tid, men jeg tror det er en samling man kan komme tilbake til og finne noe nytt i hver gang. 4.5/5!




En tolv år gammel jente griper inn i foreldrenes sjalusidrama med fatale følger. Senere i livet, i et forsøk på å bøte på det vonde hun har forvoldt, velger hun bort kjærligheten for å ta seg av moren. Etter mange år finner hun ut at hun kanskje ikke er så skyldig som hun hadde trodd og hun bestemmer seg for at hun vil ta alt det tapte tilbake. Din, Alltid handler om hva skyldfølelse gjør med et menneske og hvordan det kan påvirke valg og handlinger senere i livet. Gøhril Gabrielsen forteller historien om en kvinne som har basert hele livet sitt på noe hun gjorde da hun var bare tolv år gammel og som plutselig må endre på hele sin virkelighetsoppfatning når hun finner ut at alt ikke var helt som hun trodde. Romanen er utrolig godt skrevet og det er lite eller kanskje ingenting å sette fingeren på som negativt. Jeg skal skrive et lengre innlegg om denne romanen senere, men nå holder det å si: les den! 5/5!



Etter at Guro mister faren sin flytter hun og moren til byen for at moren skal finne seg en jobb. Først har de ingen steder å bo og er ganske alene i byen, men så blir de kjent med en gammel dame som heter Tullemor, en vaktmester som heter Bjørn og hunden Personligheten. Når Tullemor flytter til Tirilltoppen får Guro være hos henne på dagtid mens moren går på "vaktermesterskole" hos Bjørn slik at hun skal få sjansen til å bli vaktmester i blokk Z. Guro er en bok jeg husker at jeg leste da jeg var yngre, men jeg husket ikke så mye av hva den handlet om. Det var morsomt å lese den på nytt nå. Historien om Guro er nok ikke like engasjerende nå som den var da den ble gitt ut, men det er likevel en veldig sjarm i boka og karakterene. Kanskje er det nostalgien som snakker, men det er absolutt en bok det er verdt å lese. 4/5!





'Hold ut. Det er det jeg ber deg om hele tiden. Om å holde ut. Ikke gi opp. Bare vente på hjelp.' Det finnes mennesker som pakker seg inn i plast foran teven, førstehjelpsdukker man må redde om og om igjen, det finnes fedre som likevel ikke skal dø, en luftballong over byen om natten, det finnes jenter som er så tynne at de nesten ikke er til, kollisjonsputer som ikke virker, mobiltelefoner uten strøm, og rundt dette finnes en ambulanse man helst vil unngå. Men, det finnes også mennesker å elske der ute, venner som venter, det gjelder å holde ut, for hjelpen er på vei. Ambulanse er den beste novellesamlingen jeg har lest, uten tvil. Nå har jeg lest den 4-5 ganger og hver gang oppdager jeg noe nytt. Johan Harstads noveller er ikke bare sterke, de går også inn i hverandre og forteller en historie sammen. Det er vondt og det er rart og det er ekte og det er akkurat sånn det skal være. Og det handler om å holde ut. 5/5!



Overalt lever papirløse mennesker, de som ikke finnes. Samuel fra Ghana vet hva det vil si å ofre alt i håp om et nytt og bedre liv i Europa. Da han flyktet til Gran Canaria forsøkte norske Emilie å hjelpe, men til slutt ble Samuel likevel funnet og tvangsreturnert. Det siste han fikk av Emilie, var en lapp med adressen hennes. Nå står han utenfor huset hennes i Bærum. Bak seg har han opplevelser ingen i dette landet vet noe om. De som ikke finnes handler om de menneskene som ikke hører til noe sted, som må gjemme seg for å unngå å bli sendt tilbake til et land de ikke er trygge i. Romanen er sterk og spennende og tar opp temaer som de fleste ikke vet så mye om og som man sjelden tenker på. For meg føltes det litt som om noe manglet, men det er likevel en god roman og jeg likte spesielt slutten, selv om den er vond og vanskelig. 4/5!





I morgen skal vi sitte i solen handler om 11 år gamle Oscar og hans forhold til moren. En mor som ikke klarer å være som andre vanlige mødre. En mor som ikke orker sønnen sin helt, en mor som sliter, en mor som slår. En mor som fyller sønnen sin med redsel, med skam, og med savn. Brynjulf Jung Tjønn skriver så utrolig godt. Han skriver poetisk og enkelt samtidig som det er en enorm dybde i det. I morgen skal vi sitte i solen er en veldig annerledes barnebok om temaer som er vanskelige, men likevel viktige. Det er sjelden at bøker som dette skrives for barn og Tjønn gjør det så utrolig bra og fint. Jeg skulle bare ønske boka var litt lenger. 4.5/5!





Dag Vidar blir sendt til en ny familie, på et nytt sted. Han får nye joggesko, katt, kjæreste og et DV-kamera. Med DV-kameraet filmer han sitt nye liv. Alt går veldig bra, men jo lenger han kommer i filmen om sitt nye liv, jo reddere blir han for å avsløre det som har skjedd. Yatzy handler om å være 15 år og tåle alt - unntatt seg selv. Jeg leste denne boka for første gang på ungdomsskolen, men jeg husker ikke så godt hva jeg syntes om den den gangen. Denne gangen syntes jeg rett og slett den var litt kjedelig. Yatzy har absolutt sine kvaliteter og jeg forstår hvorfor så mange elsker den, men den ga ikke meg noe særlig. Jeg følte ikke helt at jeg fikk grep på karakterene og historien var litt for forutsigbar. 3/5!




Sett:
  • Astrid - en fortelling om Astrid Lindgrens liv 
  • If I Stay
  • i love lucy & bekka
  • Fresh Off the Boat, sesong 1
  • Broad City, sesong 2
  • Annie
I april brukte jeg aller mest tid på å lese, men det ble likevel et par filmer og noen serier. Dokumentaren om Astrid Lindgren er veldig veldig fin og anbefales på det sterkeste. Youtube-serien i love lucy & bekka er morsom og lett å kjenne seg igjen i. Fresh Off the Boat er utrolig morsom og på mange måter viktig. Constance Wu er fantastisk! Broad City er og blir en av mine absolutt favorittserier. Både If I Stay og Annie skuffet egentlig veldig, de ga meg rett og slett veldig lite.

Hva leste og så du på i mars?