Thursday, December 31, 2015

2015, en slags oppsummering

Året begynte med snø, studier og planlegging av leseåret. Jeg fylte 24 år, kjøpte ny ryggsekk og levde stort sett på nudler og grønnsakssuppe. I februar var jeg også en tur i Skien for å feire bursdagen til beste Marit!

Jeg gikk lange turer i Oslo da våren kom. Våren kom tidlig og ble bare brutt av et intenst snøfall som heldigvis ikke varte så lenge. Våren brukte jeg på å fargelegge, lese og kjøpe altfor mange bøker på loppemarked.

Våren kom på ordentlig og jeg ryddet i bokhyllene mine. Knut Nærum hadde sin siste sending i Nytt på Nytt og 17. mai ble som vanlig feiret i bunad. I eksamenstiden brukte jeg mer tid på å lese og fargelegge enn å studere, men det gikk likevel fint på eksamen!

Det ble endelig sommer og ferie! Jeg fikk vite at jeg hadde kommet inn på Forfatterstudiet i Bø og kunne nesten ikke tro det. Årets høydepunkt var da jeg endelig fikk møte McFly etter å ha vært fan i 10-11 år! Jeg begynte etter hvert å pakke alle bøkene og tingene mine ned i pappesker og nøt lange, rolige sommerdager.



Etter mange gode og rare år i hybelen på St.Hanshaugen måtte jeg ta ned ordveggen og vaske meg ut. Det var litt vemodig, men også en lettelse. Jeg jobbet også min aller siste vakt etter nesten fem år i den lille kiosken på flyplassen. Like etterpå dro vi på familieferie til Montenegro der det var litt for varmt, men veldig fint. Da sommeren tok slutt flyttet jeg til Bø og plutselig var alt annerledes. Jeg flyttet til en hybel der jeg måtte dele kjøkken med tre fremmede og måtte bo i en helt fremmed by. Heldigvis gikk det ganske fint og endelig fikk jeg tid og inspirasjon til å skrive. Da vinteren kom ble de første undulatbabyene våre født og jeg fikk møte Knausgård for andre gang. Og så ble det jul og plutselig var året over. Godt nyttår!

Tuesday, December 29, 2015

De beste bøkene i 2015

Romaner
Max, Mischa & Tetoffensiven
Drømmefakultetet
The Dumb House
The Goldfinch
The Humans

Novellesamlinger
A Portable Shelter
Bak skapet står øksen
Surrogater

Beste ungdomsbøker/YA
More Happy Than Not
Fuck verden
The Knife of Never Letting Go

Dikt/kortprosa
Du er menneske nå
Hver morgen kryper jeg opp av havet

Annet
Reasons to stay alive
Selvportrett / Selvmord
Love Sick



Hva var det beste du leste i 2015?

Thursday, December 24, 2015

God jul til alle!

Uansett om du er alene eller sammen med noen i dag, håper jeg du får en best mulig julaften. Slapp av, spis godt og pust med magen. La presset og stresset ligge og prøv å finne roen. Husk å sette pris på det du har, ikke bare det du får (eller ikke får). God jul!

Tuesday, December 15, 2015

Desember, del III

Det har blitt kaldt. Sånn på ordentlig. Sånn nesten ti minus kaldt. Sånn ordentlig begynnelse på vinteren kaldt. Og kaldere skal det bli. Jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å gå til og fra bussen med følelsen av at blodet er i ferd med å fryse til is i årene. Jeg liker ikke å måtte sitte under minst to tepper hele kvelden for å bli i nærheten av varm igjen. Jeg liker ikke å våkne midt på natta av at jeg hakker tenner. Det siste jeg ønsker meg er en hvit jul. Akkurat når det kommer til været og temperaturen ligner jeg en del på Ebenezer Scrooge, men det skal nok mer enn tre ånder til før jeg blir glad og lykkelig over snø i håret og frost på tærne.

Jeg skriver fortsatt roman. Den vokser seg sakte til. Et problem akkurat nå er bare det at jeg har sluttet å like den første delen av romanen. Når jeg leser gjennom de første tjue sidene hater jeg nesten hvert eneste ord. Selvfølgelig kommer jeg til å måtte skrive om på det aller meste på et eller annet tidspunkt, men akkurat nå strekker ikke tiden til, nå er jeg pent nødt til å bare fortsette. Jeg klarer likevel ikke helt å slå meg til ro med og akseptere at et førsteutkast ikke trenger å være så bra. Jeg vil helst at alt skal være bra med en gang, jeg vet ikke om jeg har tålmodighet til å pirke og flytte og tenke så mye. Men jeg fortsetter uansett. Det viktigste akkurat nå er å fullføre. Hvis manuset ender opp med å bli liggende ubrukt og ensomt i en mappe resten av livet, så får det bare være. Akkurat nå vil jeg bare få det ferdig. Jeg vil skrive ut historien og legge den bak meg en liten stund. Helst før jul, i alle fall før nyttår. Heldigvis er jeg godt over halvveis til målet.

Wednesday, December 9, 2015

Desember, del II

'I et lite hus i en skog et sted 
finnes hjerterom og julefred, 
snart skal hele familien samles her, 
de kommer hjem fra fjern og nær.'
  'Inne pyntar dei juletre 
Mens dei startar verdskrig tre 
Jævlig koseleg med familieliv 
Er nervevrak etter systera mi sitt psykopati'
  'Winter's cold is too much to handle 
Pincher crabs that pinch at your sandals 
Here comes a feeling you thought you'd forgotten 
Chairs to sit and sidewalks to walk on 
Ooh you had it, but oh no you lost it 
Lookin' back you shouldn't have fought it'
  'Kunne andre fulgt den samme veg 
Har du angret på at du valgte meg'

Sunday, December 6, 2015

Desember, Del I

Skrivingen ble plutselig enda mer virkelig da vi fikk beskjed om å skrive en roman til januar. Jeg sitter på det Deichmanske biblioteket så ofte som mulig og skriver til jeg får vondt i både nakken og viljen. For hver setning jeg skriver får jeg mer og mer følelsen av at jeg absolutt ikke kan skrive. Jeg er ganske sikker på at romanen jeg skriver akkurat nå aldri kommer til å bli en roman. Likevel fortsetter jeg, for det er det man må gjøre hvis man skal skrive roman, hvis man vil skrive en roman.

Det er desember og det er mørkt ute og det er helt ok. Jeg tenker mye på hva jeg vil og ikke vil og plutselig er det som om alt det jeg trodde jeg var sikker på er snudd på hodet. Det jeg visste med sikkerhet forrige måned setter jeg nå spørsmålstegn ved. Jeg klarer ikke helt å finne ut av hvem jeg er og hvor jeg vil. Kanskje er dette noe som hører til i desember og ventetiden eller kanskje har jeg bare nådd et punkt der jeg er nødt til å begynne å svare ordentlig på mine egne spørsmål.

Tuesday, December 1, 2015

Til papirkurven

vi soler oss i måneskinn og løper gjennom natten. over trærne vokser himmelen, vi møter hverandre mellom røttene. jeg har aldri klart å forstå om det er bedre å være levende eller død. i lyngen finner vi glitrende diamanter, du finner deg selv. regnet synker oppover og samler seg i groper, klare til kamp mot seg selv eller naturen, ingen husker lenger hva de kjemper for. vi klatrer over hauger og sovner mellom drømmene.

* * *
kom
kan vi ikke bare
fortsette oppover

kan vi ikke bare
legge oss ned her i gresset

se på himmelen
og late som om vi kan være en klisjé

kan vi ikke bare legge alt bak oss
sånn som vi gjorde da vi var små

kom da


* * *

mellom linjene ligger ordene som er for store til å bli skrevet ned, på linjene står halvparten av det jeg mener

* * *

gjennom natten åpner du opp de gamle sårene, river av skorper, lar blodet flyte, legge seg som flekker på lakenet, trekke gjennom til madrassen, minnene stikker som kniver, glir gjennom huden og åpner nye sår.

* * *

jeg kveles av høsten, den ligger over meg som en tung dyne når det er for varmt i rommet, egentlig pleide jeg å elske denne årstiden, men så skjønte jeg plutselig at det var akkurat litt for mørkt og at jeg ikke egentlig kan se hvor jeg går

* * *

jeg lå på magen ved siden av deg i senga og du snakka om månen og universet og om vannet på mars, men jeg hørte ikke etter for jeg orket ikke å være en del av en sånn klisjesituasjon, jeg lyttet bare til stemmen din som liret av seg med fun facts og ting du egentlig ikke hadde peiling på og jeg skjønte at det var meningen at jeg skulle bli fascinert eller imponert, men jeg ble bare irritert, ville si at jeg egentlig bare ville sove, men jeg kunne jo ikke det

* * *

Hun er omringet av ulver. De snerrer og glefser og knurrer hele natten gjennom. I mørket ser hun bare øynene deres, av og til små glimt av hvite tenner. Den varme pusten deres slår henne i ansiktet. Hun kryper sammen og gjør seg så liten som mulig, holder øynene åpne i frykt for at de skal gå til angrep med det samme hun lukker dem. De beveger seg ikke, står i en ring rundt henne, truende, ventende. Hun klarer aldri å telle hvor mange de er. De forsvinner like gradvis som mørket. Lydene blir svakere, pusten kaldere og plutselig er de borte.

* * *

det er sånne ting som dette jeg husker: hvordan håret ditt la seg tett inntil ryggen din etter at du hadde badet, hvordan huden din ble rynkete fordi du hadde vært i vannet så lenge, smilehullene som du pleide å skjule med hendene, hvordan du løfta bare det ene øyebrynet hver gang jeg sa noe dumt, hvordan du tok tak i hånda mi og dro meg ut i vannet igjen når vi hadde blitt litt for varme og tørre.

* * *

også skjønner jeg plutselig at jeg er en av de største løgnerne selv om jeg ikke helt vet hvem det er jeg juger til eller for, vet bare at jeg har glemt sannheten et sted langt bak meg og at jeg har kommet til et punkt der det føles som om det er for seint å snu

November:

Måneden var:
  • lang
  • frustrerende
  • forvirrende

Jeg var:
  • åpen for å prøve nye ting
  • trøtt
  • irriterende

Jeg hadde:
  • litt for høye forventninger
  • ikke nok penger
  • hjemlengsel

Jeg kunne ønske jeg hadde:
  • skrevet mer
  • vært mindre redd
  • savnet mindre

Jeg lærte:
  • at poesi er et ekstremt vidt begrep
  • å akseptere at jeg ikke kan ha kontrollen hele tiden
  • at jeg klarer mer enn jeg tror

I desember skal jeg:
  • skrive drama (?)
  • skrive andre steder enn hjemme
  • vente
  • spise sjokolade
  • lese fantasy
  • klare mer
  • møte venner jeg ikke har sett på lenge
  • bake
  • håpe
  • skrive roman (?)
  • nyte

Hvordan var din november?

Monday, November 30, 2015

Lest og sett i november:

Lest:

Kristinas far forlot henne og moren da hun var liten. Nå har de tatt opp kontakten igjen og Kristina bestemmer seg for å dra og besøke ham i noen uker i sommerferien. Hjemme hos faren blir hun for det meste etterlatt til seg selv, men etter hvert møter hun Adam som introduserer henne for Crank (Metamfetamin). Dette møtet forandrer Kristinas liv for alltid. Hun skaper sitt eget alter ego - Bree - og blir fort svært avhengig av stoffet. Crank er skrevet på vers og man får derfor ikke så mange detaljer, men heller en slags følelse av hva som skjer. Deler av romanen er veldig gode og gir et godt innblikk i avhengighet og konsekvensene av det, men noe blir dessverre litt for mye på en eller annen måte. Forfatteren har basert boka og handlingen på datterens liv, noe som gir en ekstra nærhet. 3/5!





Ingvild Burkeys diktsamling Den mest tenkelige av alle verdener bærer preg av en sterk poetisk diksjon og en steil subjektivitet. Hun skriver om barndom, drømmer, livet under havoverflaten, minner og mer. Diktene er enkelt utformet og er skrevet uten noen form for tegnsetting. Denne diktsamlingen leste jeg i sammenheng med poesiukene på skolen og jeg tror nok at jeg ikke ville ha funnet frem til den på egenhånd. Jeg følte at det var en veldig variert samling med noen dikt som traff meg veldig og noen dikt som ikke ga meg stort i det hele tatt. Det betyr ikke nødvendigvis at noe er dårlig, men heller det at jeg ikke er vant til å lese dikt og ofte har problem med å få ordentlig tak i mye poesi. 3/5!





Jessie Cave er nok aller mest kjent for rollen som Lavender Brown i Harry Potter, men de som følger med på sosiale medier vet at hun også er komiker og kunstner. Hver dag de siste årene har hun tegnet en doodle som hun har lagt ut på twitter. Disse tegningene handler om alle sidene ved å like noen, forelskelsen, vennskap, forhold og brudd. I boka Love Sick har hun samlet noen av sine aller beste tegninger og resultatet er fantastisk. Jeg har fulgt Jessie på twitter i mange år og kjøpte selvfølgelig boka med en gang den kom ut. Hun har en utrolig god og gjenkjennelig humor og det er så fint at hun tør å vise frem virkeligheten på denne måten! 5/5!




Max Hansen er regissør på turné med et teaterstykke på tvers gjennom USA. Over tjue år tidligere flyttet han til Amerika sammen med søsteren og foreldrene deres. Helst skulle han ønske at han aldri hadde reist fra Norge, men nå kan det hende at han har blitt amerikaner. Max er søvnløs og kjører alene gjennom landet. Han tenker tilbake på livet han har levd så langt og alle menneskene han har møtt, og da kanskje spesielt på bestevennen og skuespilleren Mordecai, kjæresten og kunstneren Mischa og onkelen og pianisten Owen. Max, Mischa og Tetoffensiven er en roman om de som har vært i krig og de som demonstrerte mot dem, om hyperrealistiske malerier og jenter som ligner på Shelley Duvall, om solen ute på Fire Island og en ettertraktet arbeidskopi av Apocalypse Now, men mest av alt er det en roman om spørsmålet som enhver som har reist hjemmefra før eller siden må stille seg: Hvor lenge kan man egentlig være borte før det er for sent å dra hjem? Johan Harstad er uten tvil min favorittforfatter. Ikke bare skriver han ufattelig godt, men han kan så mye også. Romanen om Max inneholder så uendelig mye kunnskap, Harstad viser en god kjennskap til både historie, teknikk, vitenskap og teater. Han vet akkurat hva han skriver om og han klarer å få frem alt det han vil på en god og troverdig måte. Gjennom romanen beskriver han en karakterutvikling som er så gjennomført at det like gjerne kunne ha vært en biografi om virkelige mennesker. Harstad kjenner karakterene og deres historie ut og inn, i den grad at det virker som om han vet hva de har gjort hver dag hele livet. Det eneste som kan trekke denne romanen litt ned er omfanget av den. Den er enormt lang (nesten 1100 sider!) og man må dermed sette av mye tid for å få lest den. Jeg leste den på under to uker, men da leste jeg i mange timer hver dag og kanskje i overkant fort. Romanen er mildt sagt tettskrevet og fylt av uendelig mange sidespor. Jeg tenker at den enten burde ha blitt kortet ned enkelt steder eller blitt delt opp i flere romaner, rett og slett fordi jeg tror at lengden skremmer bort altfor mange lesere. Dette er en så bra roman at alle burde lese den, men dessverre tror jeg ikke at mange nok kommer til å gjøre det. Uansett er det en bok jeg er veldig glad for å ha lest og jeg kommer nok til å plukke den opp igjen flere ganger senere. 5/5!


Persepolis handler om Marjane Satrapi og hennes barndom og ungdomstid i en stor og omsorgsfull familie i Tehran under Den iranske revolusjon. Den handler om motsetningene mellom det private og det offentlige livet i et land preget av politisk omveltninger, om hennes år på videregående skole i Vienna, om å vende hjem igjen og om hennes senere frivillige eksil fra hjemlandet. Det er en roman om en ung jentes oppvekst som både er gjenkjennelig og opprørende og om hvordan hennes liv flettes sammen med landets historie. Persepolis er en grafisk roman. Den er selvbiografisk og gir et innblikk både i Satrapis liv og Irans historie. Det er en veldig sterk roman med mange inntrykk. Jeg visste så og si ingenting om Irans historie før jeg leste denne og dette var definitivt en bra introduksjon. Satrapi skriver reflektert og ærlig om sine egne opplevelser, men jeg får likevel ikke inntrykk av at hun er styrende og forsøker å presse meningene sine på noen. 5/5!



Sett:
  • Love, Rosie
  • I Am Slave
  • Unge lovende
  • Ask Me Anything
  • 6 Years
  • Someday this pain will be useful to you
  • The Ice Princess
  • The Hunger Games: Mockingjay, part 2 (kino!)
  • Patti Smith: Dream of Life
  • Pitch Perfect 2
  • Big Hero 6
  • Master of None, sesong 1
  • A Woman of No Importance
  • Happy Christmas
  • An Ideal Husband
Et av de aller største høydepunktene i november var den norske serien Unge lovende. Den setter så utrolig godt ord på hvordan det er å være ung og ville noe så sterkt at man ikke klarer å tenke på noe annet. Ellers i november så jeg for det meste på film. De fleste filmene jeg så var ganske midt-på-treet, men noen var veldig gode. Jeg likte spesielt godt Patti Smith's Dream of Life, A Woman of No Importance og Mockingjay (som jeg så to ganger på kino!). I slutten av måneden så jeg dessuten serien Maser of None som jeg likte veldig veldig godt, og da spesielt episode 7: Ladies and Gentleman. Anbefales veldig!


Hva leste og så du på i november?

Tuesday, November 17, 2015

Hvorfor skrive hva og hvordan

Hvorfor: fordi jeg vil, fordi jeg kan og fordi jeg må. Å skrive er en utvidelse av meg selv. Det handler om å uttrykke noe (fortelle noe, si noe) om noe. Det er først og fremst gjennom ordene, skriften, at jeg klarer å uttrykke i hvert fall deler av det jeg ønsker å få sagt.

Hva: historiene som surrer rundt oppe i hodet, karakterene jeg kunne ønske jeg var eller kjente, en tanke eller en følelse jeg må sette ord på, et problem jeg må løse. Gjennom ord og setninger skriver jeg meg frem til svar på spørsmål jeg ikke visste at jeg ville stille. Jeg skriver det jeg ikke klarer å si, det jeg ikke vil si og det jeg skulle ha sagt. Skriving gir både nærhet og avstand. Jeg kommer nærmere det jeg ønsker å uttrykke, men får samtidig en slags avstand fra det. Jeg kan dele uten at det blir for nært, sette ord på en tanke uten å føle at noen kommer helt inn i meg.

Hvordan: rykkvis, delvis, motvillig, halvveis i søvne, med lyset av (eller på), for hånd i en sliten notatbok eller med alle fingrene på tastaturet skriver jeg historier jeg senere sletter eller lagrer i uorganiserte mapper.

Thursday, November 12, 2015

♪ I've always had a thing for silence, but lately I just need a voice I recognize, baby, it's perfect timing now to scream it out ♪

Vi har poesiuker på skolen og jeg føler meg litt fortapt. Det er vanskelig å forholde seg til noe man ikke egentlig helt forstår. Jeg har aldri likt ting som er uklare, jeg liker best å skjønne alt jeg leser. Likevel prøver jeg å presse meg selv ut av den kjente komfortsonen, leser ting jeg ikke skjønner så mye av, hører på ordene og rytmen og forsøker å finne noe i det. Noen ganger fungerer det, noen ganger ikke. Jeg tror jeg mangler litt av den roen man trenger for å lese dikt. Når jeg leser, leser jeg som regel fort og det er vanskelig å skulle stoppe opp og ta én kort linje av gangen. Jeg føler litt at jeg ikke har tid til å ta meg tid, det finnes tross alt så mye jeg vil lese. (Akkurat nå leser jeg litt i alle bøkene under og får litt panikk av tanken på at jeg sannsynligvis bare får lest ferdig 2-3 bøker i november)


Hittil denne måneden har det nesten hver dag ligget en tjukk tåke over hele Bø. Man ser knapt mer enn to meter foran seg og det eneste jeg har lyst til å gjøre er å sove. Jeg er trøtt hele tiden, trenger kanskje trippel dose vitamin d, og klarer egentlig ikke å konsentrere meg om noe. Jeg vet ikke om været påvirker humøret eller om humøret uansett hadde vært dårlig, men det har vært mange tunge dager i det siste. Jeg håper jeg snart klarer å finne veien ut av tåka og at resten av november blir fin. Heldigvis klarer jeg uansett å skrive, selv om det for det meste er noe helt annet enn det vi får i oppgave på skolen. Jeg tror sist jeg skrev så mye i løpet av så kort tid var da jeg var med i Harry Potter-rollespill og var 15 år. Forhåpentligvis er det jeg skriver nå litt mer leselig!

Fortell meg litt om hvordan livet ditt er for tiden?

Tuesday, November 10, 2015

ELLER

finnes det et sted vi kan
møtes
åpnes
finnes det et sted vi kan åpnes
kan vi finne det
åpne oss
og være funnet

Wednesday, November 4, 2015

Lest og sett i oktober:

Lest:


Unn går for langt inn i den frosne fossen og forsvinner. Siss kjemper en lang vinter mot frosten i sitt eget sinn. Is-Slottet handler om vennskapet mellom to jenter i gryende pubertetsalder. Jentene opplever å knytte bånd på en måte de ikke kan forklare. Romanen handler om å være et barn som står på terskelen til de voksnes verden. Det handler om hva sorg og savn kan gjøre med et voksende sinn. Is-Slottet er en av de sterkeste romanene jeg har lest. Tarjei Vesaas har et gripende språk og han er en utrolig historieforteller. Han gir et troverdig bilde av de unge jentene han skriver om og klarer å gi en god innsikt om verdenen de lever i. 5/5!




I 1983 blir snart tre år gamle Jung Suh-soo adoptert fra Sør-Korea til Norge. I den lille bygda Feios i Sogn og Fjordane får han navnet Gjermund Brekke. Han vokser opp som enebarn og odelsgutt i idyllisk vestlandsnatur, men kjenner seg fremmed hjemme på gården. 29 år gammel har han etablert seg i Oslo med kone og barn. Likevel plages han av sin adoptivbakgrunn. Selv om Kinamann ikke er en selvbiografi, er det naturlig å dra linjer mellom livene til karakteren Gjermund Brekke og forfatteren Brynjulf Jung Tjønn. Romanen er på mange måter en fiksjonalisert versjon av forfatterens eget liv. Jeg har tidligere lest to av Tjønns romaner og elsket dem, men denne når dessverre ikke helt opp hos meg. Jeg får rett og slett følelsen av at den hviler litt for mye på historien og ikke legger så mye i verken språk eller utforming. Det er ingenting som overrasker meg noe særlig og flere steder opplever jeg at det er unødvendige gjentakelser av de samme tingene. Jeg får kanskje litt følelsen av at han undervurderer leseren og dermed til tider overforklarer. Likevel tenker jeg at dette er en roman man absolutt bør lese, det ligger mye interessant og fint i den om identitet, arv og rasisme. 3/5!

 
Ti år gamle Finn og moren bor i en liten leilighet på Årvoll i Oslo på slutten av 1960-tallet. I likhet med mange andre på den tiden, er det knapt med penger i Finn og morens liv. Derfor bestemmer moren seg for at de skal få en leieboer inn i huset. Annonsen de plasserer i avisa fører til at de blir kontaktet av moren til Finns halvsøster: Linda. Finns far er død og Lindas mor klarer ikke å ta vare på henne. Dermed bestemmer Finns mor seg for at hun må ta på seg ansvaret for Linda. Vidunderbarn fortelles gjennom øynene til tiåringen Finn og vi får et godt innblikk i hans tanker og følelser. Roy Jacobsen skriver på den måten frem en sterk skildring av en barndom. Gjennom barnets blikk beskriver han de vanskelige mellommenneskelige forholdene. Han gir dessuten et godt innblikk i tiden Finn vokser opp i. Jeg likte romanen veldig godt, men tenkte kanskje til tider at det ble litt ensporet. Barneblikket er på mange måter godt, men det er også begrensende og til tider føles det som blir fortalt rett og slett litt for begrenset. 4.5/5!


Mikey er bare en vanlig gutt som ønsker å fullføre skolen og gå på skoleballet. Han er ikke en av de utvalgte. Han skal ikke redde verden. Hans største utfordring er å finne motet til å spørre Henna om hun vil gå på ballet sammen med han, helst før noen sprenger skolen. Igjen. Rundt Mikey kjemper "the indie kids" en desperat kamp om å redde verden mens Mikey og vennene hans bare forsøker å komme seg gjennom hverdagens vanskeligheter. The Rest of Us Just Live Here er en bok jeg hadde veldig høye forventninger til. Jeg er veldig glad i Patrick Ness og har elsket det jeg har lest av ham tidligere. Denne boka ble jeg dessverre veldig skuffet av. Den hadde et godt utgangspunkt, å fortelle om en karakter som ikke er helten, men dessverre blir det dårlig utført. Karakterene er flate og den eneste egentlig dybden de tillegges er deres diverse psykiske problemer. Mikey har for eksempel OCD og angst/depresjon. Hadde det vært en vanlig ungdomsbok hadde den vært helt grei, men opplegget med "the indie kids" og verden som må reddes ved siden av blir rotete og lite troverdig. Boka blir dermed ikke så mye mer enn enkel underholdning, men heldigvis velskreven underholdning. 3/5!


Selvportrett er ikke en selvbiografi, men nettopp et selvportrett i skrift. Den beskriver ikke forfatterens livsløp, men gir en konstellasjon av fakta og påstander – hovedsakelig sannferdige – om ham. Ti dager etter at Levé hadde overrakt manuset til sin siste bok Selvmord til sin forlegger, tok han livet av seg, kun 42 år gammel. Romanen handler da også om selvmord, men ikke forfatterens eget; i stedet er boka en usminket granskning av livet – og endeliktet – til en av forfatterens næreste venner. Romanene Selvportrett / Selvmord er to veldig sterke leseropplevelser. Skrivestilen er ulik det meste jeg har lest tidligere og det er noe med enkeltheten i det som virkelig treffer meg. Levé klarer å si mye med lite. Hver setning har betydning, hver formulering føles nøye gjennomtenkt. Jeg tror nok disse to verkene er noe man enten elsker eller hater, kanskje avhengig av om man klarer å relatere seg til det man leser. Min opplevelse var i alle fall såpass sterk at jeg vil påstå at det er noe av det beste jeg har lest. 5/5!

After You fortsetter en stund etter der Me Before You sluttet. Lou Clark har ikke glemt. Halvåret hun fikk sammen med Will Traynor forandret henne for alltid. Etter å ha forsøkt å reise og leve slik Will ønsket at hun skulle gjøre, har Lou endt opp med å jobbe i en bar på flyplassen. Der jobber hun lange skift for en utakknemlig sjef og kommer hjem til leiligheten hun kjøpte for arven etter Will. En dag får hun besøk av en hun aldri hadde sett for seg at kunne eksistere. After You er skrevet i kjent Jojo Moyes-stil. Språket flyter lett og karakterene er enkle å forholde seg til. Jeg var nok en av dem som syntes at Me Before You var helt grei, men ikke så mye mer og jeg hadde ikke så veldig høye forventninger til oppfølgeren. Likevel klarte den å skuffe meg. Historien føles som en eneste stor klisjé og jeg opplever det hele som lite troverdig og ganske karikert. Spesielt noen av vendingene mot slutten av boka gjorde at jeg satt igjen med følelsen av å ha kastet bort tiden på en bok som egentlig aldri burde ha blitt skrevet. Det eneste som veier litt opp er at boka tidvis klarer å underholde. 1.5/5!

Det er begynnelsen av sommeren i en liten by i Irland. Emma er 18 år, vakker, lykkelig og selvsikker. En kveld holdes det en fest. Alle er der og alles øyne er på Emma. Neste morgen våkner hun på verandaen utenfor huset sitt. Hun kan ikke huske hva som har skjedd eller hvordan hun har havnet der, men det vet alle andre. Bilder som ble tatt på festen viser hva som skjedde med Emma den natten, men noen ganger vil ikke folk tro på det de ser rett foran seg, spesielt ikke når det gjelder byens store helt. Asking For It er en usensurert historie om en jente som blir voldtatt og senere isolert og latterliggjort av samfunnet rundt seg. Den gir et brutalt bilde av opplevelsen og tankene som oppstår i ettertid. O'Neill viser hva skyldfølelse og skam kan gjøre med et ungt menneske som blir presset fra alle kanter. Det er vondt å lese og mange av temaene og problemstillingene som tas opp er gjenkjennelige. Personlig tenker jeg at det som skjer med Emma i romanen er litt for ekstremt til at det blir helt troverdig. Selvfølgelig kan slike ting skje, men jeg tenker at boka hadde stått sterkere hvis hendelsen var mindre overdreven. Likevel tenker jeg at det er en veldig viktig bok som tar opp skyldspørsmålet uten å være belærende. Jeg likte dessuten godt at slutten ikke var lykkelig og oppklarende, men heller realistisk og vond. 4/5!


Da Anne Lamott var liten satt broren hennes og forsøkte å skrive en rapport om fugler som han hadde hatt tre måneder på å skrive. Den skulle leveres neste dag og han var fullstendig lamslått av det store arbeidet han hadde foran seg. Da satte faren seg ned ved siden av han og sa at han skulle ta en fugl om gangen. 'Bird by bird, buddy. Just take it bird by bird.' Bird by Bird er en steg-for-steg guide til skriving og å leve som en skriver. Lamott gir tips om alt fra hvordan man skal komme i gang til karakterer og handling og om hvordan man skal vite når man er ferdig. Rådene er ofte kombinert med historier og erfaringer fra forfatterens eget liv. Boka føles ærlig og gir et godt innblikk i hvordan det er å leve av å skrive. Jeg likte den godt og ble både inspirert og motivert av å lese den, men det er ikke en bok du bør lese med en forventning av å bli veldig overrasket. De fleste av rådene er ganske selvfølgelige, men det er likevel noe med måten Lamott skriver på som gjør at man rives litt ekstra med. 4/5!


Sett:
  • The Match Factory Girl
  • Dans Paris
  • Shrek the Musical 
  • Backcountry
  • Gilmore Girls, sesong 4
  • Le mépris
  • Love Crazy
  • Corpse Bride
  • Not Another Happy Ending
  • Fucking Åmål

Denne måneden hadde vi to uker med film på skolen og jeg så derfor fire filmer sammen med klassen. The Match Factory Girl, Dans Paris, Le mépris og Love Crazy er alle filmer jeg sannsynligvis aldri ville ha sett hvis jeg ikke hadde sett dem denne måneden. Aller best likte jeg nok Dans Paris. Den kommer jeg nok til å se flere ganger. Jeg så også noen filmer på egen hånd. Den jeg likte best var Fucking Åmål, som jeg har sett før, men likte enda bedre denne gangen.
Not Another Happy Ending var også ganske fin, veldig enkel, men morsom. Shrek the Musical er dessuten et must å se!


Hva leste og så du på i oktober?

Tuesday, November 3, 2015

JEG KAN IKKE KYSSE DEG MER

man får ikke kyssesyken av å kysse
men jeg fikk kyssesyken
og jeg kyssa egentlig ganske mye
men så ble jeg bare liggende
våkna om natta av at lakenet var gjennomvått
og huden glinsende
kroppen slapp og tung
hadde klumper i halsen
og tåke i huet
husker ikke engang hva jeg tenkte
lå bare i senga og svetta
sov og våkna innimellom
skjønte jo seinere at jeg burde ha
kyssa deg mindre

Friday, October 30, 2015

Oktober:

Måneden var:
  • kald
  • vanskelig å forholde seg til
  • en slags overgang

Jeg var:
  • trøtt
  • inspirert
  • forvirra

Jeg hadde:
  • vondt i hjertet
  • mye å gjøre
  • mange fine øyeblikk

Jeg kunne ønske jeg hadde:
  • snakket mer
  • skrevet mer
  • sovet mer

Jeg lærte:
  • å stole mer på mine egne skriveferdigheter
  • å se flere av mine egne feil
  • at det som regel er best å være ærlig

I november skal jeg prøve å:
  • være modigere
  • skrive hver dag
  • bli flinkere til å ikke ta sorgene på forskudd
  • holde en undulatbaby for første gang (!)
  • skrive poesi (?)
  • le mest mulig
  • åpne meg mer

Hvordan var din oktober?

Tuesday, October 20, 2015

Kan jeg ikke bare skjerpe meg? Kan jeg ikke bare skrive hele dagen? Kan jeg ikke bare stå opp når klokka ringer? Kan jeg ikke bare åpne munnen og snakke med folk? Kan jeg ikke bare legge meg tidligere? Kan jeg ikke bare bevege meg mer? Kan jeg ikke bare spise litt mindre sjokolade? Og drikke litt mer vann? Kan jeg ikke bare være mer positiv? Kan jeg ikke bare vaske litt oftere? Kan jeg ikke bare si hva jeg tenker? Kan jeg ikke bare begynne å lage ordentlig middag? Kan jeg ikke bare slutte å kaste bort så mye tid på ingenting? Kan jeg ikke bare slutte å skrive sutreinnlegg på tumblr? Kan jeg ikke bare lese flere av de bøkene jeg har på hylla? Kan jeg ikke bare følge med på litt færre tv-serier?

Kan jeg ikke bare bli liggende og kjenne på håpløsheten i et par minutter til?

Friday, October 16, 2015

tolv sannheter

1.
jeg klarer aldri å avgjøre om folk synes det er ok å ha meg der eller om de liker best at jeg ikke kommer.

2. 
drømmene mine er så realistiske at de like gjerne kunne vært minner.

3.
hvordan klarer folk å gå gjennom livet uten å bli forelska i alt og alle?

4. 
av en eller annen grunn har jeg helt sluttet å gråte.

5.
(slettet)

6.
jeg sover i snitt fire til fem timer hver natt. det er sjelden jeg føler meg helt våken.

7. 
hvis jeg var en annen ville jeg ha kysset deg for lenge siden.

8. 
jeg vet ikke hvor jeg vil med noe av det jeg gjør.

9.
ofte tar jeg meg selv i å si ting jeg ikke mener.

10.
jeg innser at det er ganske patetisk å være tjuefire år og ikke klare å snakke med folk.

11.
den sanneste klisjeen: jeg er min egen verste fiende.

12.
jeg vet at det snart er på tide at jeg setter mer pris på det jeg har.

Thursday, October 8, 2015

En fotnote

(Jeg har så mye mer å komme med,
Det er så mye jeg skulle ha gjort hvis jeg ikke hadde alle disse sperrene.
Hele tiden kjenner jeg denne trangen til å unnskylde meg.
Unnskyld for at jeg ikke er bedre.
Unnskyld for at jeg ikke klarer mer.
Unnskyld for at jeg lukker meg inn i meg selv og ikke klarer å slippe noen inn.
Jeg vil så gjerne være den jeg er.
Det er bare det at det er så vanskelig å gi slipp på alt det som har vært.)

Wednesday, October 7, 2015

"Hva jeg vil? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut, at du skal sette meg foran høyttaleren, What now my love, stryke meg sakte over håret, slik man ville gjort med et barn, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at alt kommer til å gå bra, at havet stiger langsomt, at vi alle er gode."
- Johan Harstad, Herfra blir du bare eldre

Friday, October 2, 2015

Lest og sett i september:

Lest:
I En fremmed i verden følger vi flere ulike historier som varierer i både tid og rom, men som likevel henger sammen. Noah er seksten år og bor i et av Cape Towns bedre strøk. Han er en svart adoptert gutt i en hvit verden og lever et godt liv, men begynner etter hvert å stille spørsmål ved livet han lever. Hvor kommer han egentlig fra? Hvorfor ble han etterlatt av foreldrene da han bare var en baby? Noah bestemmer seg for å dra inn i slummen for å forsøke å finne svar. I 1652 seiler Jan van Riebeck mot sydspissen av Afrika der han har fått i oppdrag å etablere en handelsstasjon for Det nederlandske handelskompaniet. I det som senere blir Sør-Afrika må Riebeck forsøke å bygge et samarbeid med de innfødte. På midten av 1990-tallet seiler Simon Stranger over Atlanterhavet i en liten båt. Reisen blir dramatisk og når de endelig kommer frem får Simon beskjeden om at faren er innlagt på sykehus hjemme i Norge. Dette er den boka av Simon Stranger som jeg har likt aller best. Historiene er velskrevne og troverdige og vekslingen mellom dem fungerer godt. Jeg liker godt hvordan Stranger blander sin egen historie med fiksjonen. Det som kanskje trekker boka litt ned er at det etter hvert blir litt for mange tråder og litt for mye å forholde seg til. 4/5!


I dag er ein fin dag handler om Maria. Maria er student og bor i en liten hybel i en stor by. En dag ser hun en jente som er helt lik henne selv. Denne jenta går rundt i gatene, stopper foran en grønn tredør og banker på. Maria bestemmer seg for å banke på den grønne døra. Romanen gir et innblikk i øyeblikkene og erfaringene som utgjør Marias liv. Ingrid Aanestad har et fint språk og skaper med det gode karakterer og fine stemninger. Dette er absolutt en god debutroman, men jeg følte likevel at det ble litt for lite. Den manglet for meg en ordentlig handling og det hele ble til tider litt for vagt. Heldigvis er språket så godt at man vil fortsette å lese og jeg gleder meg til å lese flere av Aanestads romaner. 3/5!





How to be both kombinerer to historier - en om en plaget tenåring og en om en italiensk freskomaler. George har akkurat mistet moren sin. Noe av det siste de to gjorde sammen var å se "the Ferrara frescoes" og etter morens død vokser interessen hennes for kunsten. Francesco del Cossa hjemsøkes av merkelige syner av en tenåringsjente og hennes hverdag i en verden så ulik fra den del Cossa kjenner. De to historiene om kjærlighet og urettferdighet gjør tiden tidløs og leker med strukturer. Karakterene gis nye sjanser og muligheter. Jeg likte How to be both godt, men jeg tror det er en bok man må lese flere ganger for å virkelig forstå. Av og til var det som om jeg falt litt ut og måtte kjempe for å finne veien inn igjen. Likevel har Ali Smith et utrolig vakkert og annerledes språk som griper deg fast. Skrivestilen hennes er helt ulik noe jeg har sett før og jeg liker det utrolig godt. Jeg gleder meg til å lese mer av henne. 4/5! 



Liska og Ruth bor i en liten hytte på nordkysten av Skottland. Der venter de på at deres første barn skal bli født. For å få tiden til å gå forteller de historier til det ufødte barnet, men begge holder historiefortellingen hemmelig for den andre. De har nemlig lovet hverandre at de ikke skal fortelle barnet noe annet enn sannheten. Fortellingene vokser sammen med barnet og etter hvert blir det mer og mer tydelig at sannheten likevel ligger i historiene de forteller. A Portable Shelter er en novellesamling med en fin hovedhistorie. Novellene ligger nært eventyret og er svært varierte. Jeg hadde veldig høye forventninger til denne samlingen og de ble på alle måter innfridd. Kirsty Logan skriver utrolig fint og forteller historier som både rører og engasjerer. Det som kanskje rørte ved meg spesielt er hvordan hun klarer å si så mye med få ord. Denne anbefaler jeg absolutt alle å lese! 5/5!




Unnskyld handler om en ung kvinne som møter en ung mann. De flytter sammen nærmest umiddelbart og er fullstendig oppslukt av hverandre. Etter kort tid kommer de første tegnene på at alt ikke er som det skal være. Hva vet de egentlig om hverandre, hvor mye vil de vite, og hvor går den faktiske grensen mellom sannhet og løgn, virkelighet og drøm? Unnskyld har fått mer eller mindre utelukkende positiv omtale etter at den ble utgitt i 2014. Derfor var kanskje forventningene mine ekstra høye og jeg ble egentlig ganske skuffet. Ida Hegazi Høyer har et utrolig godt språk, men det hjelper ikke når historien aldri klarer å engasjere meg. Jeg tror ikke på karakterene og jeg tror ikke på forholdet mellom dem. Dessuten blir det overtydelige altfor irriterende og slutten altfor åpenbar. På meg virker det som om forfatteren forsøker å gjøre noe hun ikke helt får til. Høyer vinner på språket, men taper for min del på resten. 3/5!


Drømmefakultetet er en litterær fantasi som tar utgangspunkt i den døde amerikanske forfatteren Valerie Solana. Da Valerie Solanas døde i et fattigherberge i San Fransisco i 1988, hadde hun levd et liv fylt av prostitusjon, fyll, stoffmisbruk og nedverdigelse, men hun hadde også utmerket seg som en usedvanlig begavet psykologistudent. Hun var et ikon, berømt og beryktet for to ting: sitt manifest Scum (Society for Cutting Up Men) og for å ha prøvd å drepe Andy Warhol. Jo mer jeg tenker på denne romanen, jo bedre liker jeg den. Sara Stridsberg skriver helt utrolig fint og er en veldig god historieforteller. Det dokumentariske materialet sklir fint sammen med fiksjonen og skaper en fortelling som griper tak i deg og holder deg fast. Den både engasjerer og rører. Jeg kommer nok til å lese denne mange ganger og om ikke så lenge kommer jeg til å lese den på originalspråket; svensk. 5/5!


Sett:
  • Gilmore Girls, sesong 2 + 3
  • How I Live Now
  • Poldark, sesong 1
  • La Grande Bellezza
  • Sunset Blvd. 
  • Bølgen (kino!)
  • Men, Women & Children 
I september fortsatte jeg "prosjektet" med å se alle episodene av Gilmore Girls. Jeg elsker å skli inn i en serie som er så fin og enkel når livet er litt ekstra utfordrende og stressende. Jeg så også den britiske serien Poldark som er akkurat den typen kostymedrama jeg ikke kan få nok av. Sammen med klassen så jeg to filmer jeg kanskje aldri ville ha funnet på å se på egenhånd. Den første var La Grande Bellezza som jeg likte godt. Den er veldig spesiell, men på en god måte. Sunset Blvd. likte jeg kanskje ikke like godt, men det er likevel en film det er morsomt å ha sett. Månedens kinotur ble for å se den norske filmen Bølgen som for all del var spennende, men til tider litt for utrolig. Det er ikke måte på hva Kristoffer Joner kan få til og overleve, tydeligvis!

Hva leste og så du på i september?

Tuesday, September 29, 2015

♪ you don't mess with love, you mess with the truth ♪

Hvis vi kunne ha begynt på nytt, gått tilbake til den første dagen, det første møtet, som om det var da det begynte, og ikke først senere, etter all den første pinligheten, all den første usikkerheten. Om vi kunne ha brutt det av før det begynte, lenge før, om en av oss kanskje ikke hadde blitt født eller kanskje vokste opp et annet sted. Hadde det kanskje vært bedre, lettere, i hvert fall for en av oss? Hele tiden ser jeg små glimt av den jeg kunne vært hvis det ikke fantes et vi.

- - -

Jeg drukner i ord jeg har glemt å skrive ned. Det er som om de ligger skjult og bare venter på en mulighet.

- - -

Det er her jeg gir slipp på deg: Jeg kommer hjem fra en sein vakt på jobb, har stått med kunder og varer opp til halsen, lukter pølser og kaffe og bensin og har vondt i beina. Du har ikke sendt meg en eneste melding, har ikke ringt, har ikke snappa eller lika eller på noen måte vist at du fortsatt finnes. Jeg sjekker og ser at det bare er fjorten minutter siden du var logga på facebook. For syv minutter siden skrev du en tweet om en sang du liker. Du har lika fire bilder på instagram. Jeg står lenge i dusjen, kjenner hvordan møkka renner av huden, ned i sluket, ut og bort. Selv om jeg vasker håret tre ganger henger den tunge lukta av baconpølser og brent fett fortsatt igjen. Jeg gidder ikke å spise noe før jeg legger meg og i mørket under dyna sletter jeg deg endelig.

- - - 

Det finnes så mange svake mennesker. Mennesker som ville vært døde hvis naturen hadde fått det som den ville. Jeg er en av disse. En av de som egentlig ikke hører hjemme her. Hadde jeg blitt født noen hundre år tidligere ville noen kanskje satt meg ut i skogen før jeg hadde fått et navn. Eller kanskje jeg hadde blitt truffet av en eller annen folkesykdom tidlig i barndommen. Jeg hadde ikke kunnet arbeide, ville ha vært en byrde og en sorg for foreldrene mine. I et samfunn der hjernens kraft står høyere enn muskelens er jeg likevel svak. Jeg verken kan eller vil like mye som mine overmenn. Svakheten binder meg sammen med tusenvis av andre. Vi er en hær som ikke kan kjempe for oss selv.

- - -

Hun lå på ryggen ved siden av meg i senga. Hadde ikke dratt dyna over seg selv om det var kaldt i rommet. Øynene hennes var lukket og hun pustet tungt, men jeg visste likevel at hun fortsatt var våken, at hun ventet på at jeg skulle si noe. Jeg gidder ikke dette, sa jeg og satte meg opp. Hun åpnet det ene øyet og så på meg. Gidder ikke hva? sa hun før hun lukket det igjen. Å snakke med deg når du er sånn som nå. Hun smilte. Det tynne smilet jeg aldri klarte å tolke. Kanskje jeg bare skal gå, sa jeg og vendte blikket mot vinduet. Det var fortsatt lyst ute selv om det var langt på kveld. Nei, sa hun. Jeg så ned på henne, hun åpnet øynene, dro den ene hånden gjennom det lange håret, smilte fortsatt. Dette går ikke, sa jeg og flyttet meg mot kanten av madrassen, satte føttene ned på gulvet. Da lente hun seg mot meg, tok tak i hånden min. Vi sover, sa hun og forsøkte å dra meg mot seg. Jeg ristet løs hånden og reiste meg. Hvis du ikke vil snakke om det, så går jeg. Hun så på meg i noen sekunder før hun sank ned på puta igjen. Gå du, hvisket hun.

- - - 

Ting jeg gjerne skulle vært foruten: minnet om den kvelden, overflødig kroppsfett, kunnskap om krig og elendighet, angsten, følelsen av å mangle sammenheng, allergier, sorg, følelsen av forutbestemthet, studiegjeld, ansvar, en urealistisk tro på at det finnes noe godt i alle mennesker, den sykelige kontrollen, evnen til å forelske meg uten forbehold, skrivesperre, selvforakten, frykten for å binde meg, frykten for å sitte fast i noe jeg ikke kommer meg ut av, følelsen av å ikke lenger ville ha det jeg alltid ønsket meg.

Wednesday, September 16, 2015

♪ Oh, all of these minutes passing, sick of feeling used, if you wanna break these walls down, you're gonna get bruised ♪

Jeg hører på BADLANDS hele dagen og sover nesten ikke om natta. På skolen lærer jeg mer enn jeg egentlig er klar over, kommer hjem hver dag med hodet fullt av tusen nye tanker. Tiden går fort og sakte og jeg har det fint og bra og vanskelig og skummelt samtidig. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg blir bedre eller dårlige til å skrive av å være her. Jeg vet bare at jeg vil mer enn jeg får til, men at viljen i hvert fall hjelper til med å pushe fremover. Om ikke så lenge begynner jeg kanskje å føle at jeg er en del av noe på ordentlig.


Wednesday, September 9, 2015

Gaustablikk + Gaustatoppen



I helga fikk jeg et lite avbrekk fra den nye hverdagen min da mamma, pappa og Tiril hentet meg i Bø og tok meg med til Gaustablikk. Der leide vi en leilighet i en hytte med utsikt mot Gaustatoppen. Det regnet nesten hele lørdagen, men vi gikk likevel et par turer i området. På kvelden koste vi oss med god mat (perfekt brudd med mikromiddagen jeg vanligvis spiser for tiden!) og filmen How I Live Now. Lørdag våknet vi til strålende sol og perfekt turtemperatur og kjørte avgårde mot Gaustatoppen. 





Dette er norsk natur på sitt aller aller fineste. Uansett hvor man snur seg så ser man noe som ser ut som om det er tatt direkte ut av et klassisk eventyr. 


Søndag kveld var jeg tilbake i Bø, trøtt og sliten, men likevel med ladde batterier. Nå har jeg mange uker med skriving foran meg og jeg skal prøve å utnytte dem så godt jeg kan. 

Wednesday, September 2, 2015

♪ I keep a close watch on this heart of mine, I keep my eyes wide open all the time, I keep the ends out for the tie that binds ♪


Det er rart hvor fort man kommer inn i nye rutiner. Hvor fort det ukjente blir noe kjent. Jeg liker Bø. Jeg liker at det er såpass isolert at det ikke er stort annet å gjøre her enn å skrive. Likevel er det ikke alt som er enkelt. Dagene er lange og jeg merker at det er lett å forsvinne inn i sin egen isolasjon, at det er enkelt å forsvinne både for andre og for seg selv. Selv om jeg i all hovedsak skal bruke dette året på å skrive, så håper jeg at jeg også skal klare å bruke det på å vokse. Jeg håper at jeg skal bli bedre på å være sammen med andre, bedre på å åpne meg, bedre på å slippe andre inn. Det er så mange ting jeg vil være, men kanskje enda mer jeg ikke vil være. Jeg vet aldri om jeg er i ferd med å finne eller miste meg selv. Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå er at jeg har et veldig godt utgangspunkt for at de neste månedene skal bli bra. Jeg er på et bra sted med bra mennesker. Jeg har all den tiden jeg trenger. Jeg har et ønske om at det skal gå fint. Det eneste som mangler er at jeg klarer å legge til side frykten for å feile. (Det er forresten flom i Bø akkurat nå, så disse bildene er en dårlig representasjon for hvordan det er her for øyeblikket)

Lest og sett i august:

Lest:

Før hun møtte Matt hadde Ella en plan. Hun skulle komme over eksen, fullføre videregående og flytte fra Florida hvor hun har bodd hele livet. Matt var aldri en del av den planen. Det var heller ikke en del av planen å være på en fest som ble avbrutt av politiet bare minutter etter at de kom eller å tilbringe en hel kveld med å si ja til alt de kunne komme på. The Night We Said Yes er en ungdomsroman som følger et ganske typisk ungdomsromanskjema. Karakterene er forutsigbare og kjedelige, jeg har lest om akkurat de samme type karakterene før, de mangler rett og slett dybde. Historien fremstår dessuten som overdrevet barnslig med tanke på alderen det er meningen at de skal være i. De såkalte ville utfordringene de gir hverandre handler om ting som å leke nødt eller sannhet eller å klatre opp på skoletaket. Det er ingenting i denne romanen som er enten spennende eller nytt, det er rett og slett en kjedelig bok som ikke ga meg noe som helst. 1/5!



Mark er strandet på Mars. Alene. Uten mulighet til å kontakte Jorden. Teamet han dro dit med har dratt og tror at han er død. Han har forsyninger for 11 måneder. Redningsaksjonen kommer om tidligst fire år. Alle oddsene er imot hans overlevelse, men Mark er på ingen måte klar for å gi opp. The Martian er en roman med en enorm spenningskurve. Andy Weir klarer på en imponerende måte å få en utrolig historie til å virke realistisk. Man får virkelig følelsen av at Mark er strandet på Mars og at han virkelig gjør alle de tingene han dokumenterer i loggen sin. Mark er dessuten en velskrevet karakter med en god dose sarkasme og vilje. Det som trekker boka litt ned for meg er at det noen ganger blir litt vel mye teknisk prat som går litt over hodet på meg. Det tekniske føles litt som en unødvendig måte å senke tempoet i historien på. Ellers liker jeg veldig godt humoren som løser opp i alvoret og gjør at ingenting føles fullstendig håpløst. 4/5! 


Der jeg tenker er det alltid mørkt er en samleutgave av Stig Sæterbakkens "hemmelige" essaytrilogi, utgitt som boksingler på Flamme Forlag i tidsrommet april 2009–august 2011. Ja. Nei. Ja tar utgangspunkt i en samtale mellom Peter Handke og vennen Peter Hamm, og svinger innom både Schopenhauer, Camus og Montaigne før teksten munner ut i et forholdsvis rungende forsvar for skilsmissen. Umuligheten av å leve er et bekjennelsesskrift om barnsligheten som forfatterens dominerende personlighetstrekk, om vanskene med å ta livet på alvor, og om den grunnleggende sorg som hefter ved tilværelsen, hvor godt man enn måtte ha det. Det fryktinngydende handler om det punkt i livet hvor man blir innhentet av sine sjokkerende feilskjær, sine gresselige dumheter, sine buksespjærende blundere. Det er noe helt spesielt med språket til Stig Sæterbakken. Det føles rett og slett riktig. Denne samlingen er ikke min favoritt av ham, det er mye bra og fint i den, men mye klarte jeg ikke helt å forstå eller relatere meg til. Kanskje liker jeg det bedre etter flere gjennomlesninger. 3/5!



Finn Easton ser verden i mil i stede for minutter. Han er epileptisk og sliter med å overbevise seg selv om at han er en virkelig gutt og ikke en karakter i farens bestselgende kultroman. Dagene tilbringer han stort sett sammen med bestevennen Cade som er langt villere enn han selv. Så flytter Julia inn i et hus i nærheten og Finn blir fort forelsket i henne. Alt ser ut til å gå i riktig retning helt til Julia plutselig forsvinner ut av livet hans igjen. 500 sideways miles er en roman om en gutt som forsøker å forstå verden han lever i og finne sin plass i den. Romanen er velskrevet med gode karakterer og en spennende historie. For meg skilte denne seg veldig ut fra de mange like og kjedelige ungdomsromanene jeg har lest de siste årene. Andrew Smith er en god forteller og han  gjør mye nytt og godt med denne romanen. Jeg kommer definitivt til å lese denne igjen, men trekker den likevel ned fordi historien noen ganger blir litt for stillestående og repeterende. 4.5/5!


The ask and the answer fortsetter der The knife of never letting go sluttet. Todd har båret den skadde Viola til byen der de trodde de skulle finne redningen bare for å bli fanget av Mayor Prentiss. De blir øyeblikkelig skilt fra hverandre og Todd tvinges til å lære Prentiss' nye orden. Hemmeligheter skjuler seg utenfor byen, Viola er borte og plutselig en dag begynner bombene å falle. Todd presses nok en gang til ytterpunktet for å overleve. Jeg er veldig glad i Patrick Ness og jeg likte godt den første boka om Todd. Bok nummer to i serien skuffet definitivt ikke. Det er spenning fra første side og det slutter egentlig aldri. The ask and the answer føles dessuten enda mørkere enn den første boka og presset på Todds psyke får minst like mye oppmerksomhet som det fysiske han går gjennom. Jeg liker også godt hvordan flere av karakterene får mer dybde i denne og at det ikke er noen som er bare gode eller bare onde. På tross av at jeg likte denne boka veldig godt, så trekker jeg litt ned på det at det ofte blir litt for mye og litt for utrolig, det er ikke alltid alt er helt troverdig. 4/5!



Jack fyller fem år. Han bor sammen med moren sin i Room. Rommet har en låst dør og et takvindu. For Jack er rommet det eneste som finnes, i tillegg til Old Nick som av og til kommer på besøk om natten. Alt det han ser på tv har han alltid blitt fortalt at ikke finnes i virkeligheten, men en dag tvinges moren til å fortelle han at det finnes en verden utenfor. Room er en roman med en tung historie fortalt gjennom øynene til et barn. Emma Donoghue bruker barnets uskyldighet og nysgjerrighet til å drive historien fremover. Hun skriver godt, men til tider blir det for mye. Jeg tenkte flere ganger mens jeg leste at skrivestilen hadde gjort seg bedre i en novelle. I en roman på denne lengden ble det rett og slett for mye og jeg ble etter hvert veldig lei av alle repetisjonene. Fordi synsvinkelen er såpass bundet til femåringen Jack er det mye av historien som forsvinner og ofte føles det som et litt for stort tap. Det er absolutt en roman man burde lese, men jeg personlig ble litt skuffet av den. 3/5!



Andreas Doppler er en vellykket mann med kone, to barn og en god jobb. En dag han er på tur i marka faller han av sykkelen. Halvt svimeslått kjenner han en ro han ikke har kjent på lenge. Erkjennelsen om farens død blir tydeligere, mens alle tankene om valg av fliser og armatur til det nye badet er borte. Hendelsen får ham til å flytte ut i marka. Han bosetter seg i telt, og en dag da han begynner å bli fryktelig sulten, slakter han en elg. Tilbake står elgkalven Bongo, som blir Dopplers nærmeste venn. Doppler er en morsom og velskrevet roman om en mann som melder seg ut av storsamfunnet. Dette er nok den aller mest kjente romanen til Erlend Loe, så det var definitivt på tide at jeg leste den. Romanen skuffer på ingen måte og forteller en underholdende historie i typisk Loe-stil. Jeg liker hvor rett-frem, men likevel absurd det hele er. Hvordan Loe forteller rare historier med en god troverdighet og selvsikkerhet. 4/5!


William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv. Bienes historie er en velskrevet roman om bienes påvirkning på menneskenes liv. Maja Lunde skaper gode karakterer som er troverdige og lette å følge. Hun gir et godt innblikk i rollen foreldre har i sine barns liv og hvordan barnas forsøk på løsrivelse kan påvirke foreldrene. Engasjementet for naturen står sterkt gjennom romanen og det er tydelig at Maja Lunde har noe hun vil fortelle også utenom historiene vi får høre. Jeg likte romanen veldig godt, men trekker litt ned for forutsigbarhet og for at det noen ganger føltes som om historien sto litt for stille. 4/5!


En persisk myte forteller om Akbar den store som bygget et palass som han fylte med nyfødte barn som ble ivaretatt av stumme pleiere. Dette gjorde han i et forsøk på å finne ut av om språk er medfødt eller lært. Palasset ble senere kjent som Gang Mahal (The Dumb House/det stumme huset). I romanen The Dumb House følger vi en forteller som etter morens død skaper sin egen variant av Akbars palass ved å bruke sine egne barn i et bisarr eksperiment. Når barna ender opp med å skape sitt eget musikalske språk, er det vokteren deres som blir stående utenfor. The Dumb House er uten tvil en av de mest absurde og grusomme bøkene jeg har lest. Jeg måtte flere ganger rett og slett legge fra meg boka og gjøre noe helt annet fordi det jeg nettopp hadde lest var så forferdelig. John Burnside forteller uten å legge skjul på noe, han legger frem alle detaljer og slipper leseren inn i et sinn som forhåpentligvis er ganske utenom det vanlige. Dette er nok en av de aller beste romanene jeg har lest hittil i år, så den anbefales veldig. 5/5!


Du er menneske nå er en diktsamling om tapet av en far, om sorgen og stillheten og oppløsningen som følger etter dødsfallet. Diktene handler om å finne et annet menneske og klamre seg fast, om å prøve å lete etter mening og sammenhenger, om å komme seg ut av ensomheten. De handler om en lengsel etter kontinuitet og livsfylde. Lengselen fører ut i en poetisk undersøkelse av liv på ulike steder i verden, i avkroker, utkanter, i groper under havet. Diktene jakter på en slags rød tråd - fra urtid til nåtid til fremtid. Jeg var veldig spent på å lese denne, mye fordi jeg har fulgt Eirin Gundersen en stund gjennom blogger og andre sosiale medier. Forventningene mine ble møtt på alle måter. Tekstene er velskrevne og griper veldig tak i meg. Jeg gråt flere ganger mens jeg leste og akkurat det skjer veldig sjelden når jeg leser poesi. Det er noe veldig fint og spesielt med språket og det føles veldig nært på en god måte. Jeg kommer nok til å lese denne mange ganger. 5/5!



Sett:
  • Kingsman: The Secret Service
  • Paper Towns (kino!)
  • Kongen av Bastøy
  • Easy A
  • Frozen
  • The Last Song
  • Dryads - Girls Don't Cry (kino!)
  • The Walking Dead, sesong 1-5
  • Kramer vs. Kramer
  • Gilmore Girls, sesong 1
  • Blue Sushi

I august var jeg på kino to ganger. Paper Towns er min favorittbok av John Green, så jeg gledet meg veldig til filmen og ble på ingen måte skuffet. Jeg likte spesielt godt Cara Delevingne som Margo og det at filmen klarte å fange dette med at mennesker sjelden lever opp til det bildet vi skaper av dem. Jeg så også den norske filmen Dryads - Girls don't cry. Den følte jeg at manglet en ordentlig god historie, men jeg likte veldig godt musikken og det visuelle. Store deler av august gikk med til å se serien The Walking Dead. Jeg har hatt den på lista over ting jeg skal se lenge, men har utsatt det fordi jeg veldig sjelden liker historier som har med zombier å gjøre. TWD likte jeg overraskende godt og jeg ble kanskje unødvendig hekta, men jeg må jo si at jeg tror jeg hadde likt serien enda bedre hvis katastrofen i serien handlet om noe annet enn zombier. Den beste filmen jeg så denne måneden var nok Kramer vs. Kramer, som jeg også så for noen år siden, men likte minst like godt nå. Dessuten likte jeg veldig godt kortfilmen Blue Sushi som er laget av Bertie Gilbert og Sammy Paul. Den håper jeg at så mange som mulig tar seg tid til å se for den er ikke bare fin, men også veldig viktig. Ellers har jeg nå begynt å se alle episoder av Gilmore Girls og det er nok et prosjekt jeg kommer til å fortsette med de neste månedene! 


Hva leste og så du på i august?