Tuesday, May 29, 2012

Dagene sklir litt inn i hverandre og av og til føles det som om jeg forsvinner. Jeg vet ikke om det er positivt eller negativt. Jeg liker å sitte på en benk uten å gjøre noe, tenker egentlig ikke, bare ser, menneskene, ser hvordan liv flyter forbi meg uten at jeg kan vite noe om dem, ser egentlig evigheten, hvor uendelig verden er. Kan ikke helt begripe at hvert eneste individ i verden har et eget liv, egne tanker, egne kontakter, egne sorger og gleder, at de føler og opplever like mye som meg selv, sannsynligvis mer. Rart å tenke på at jeg bare er en av uendelig mange, at jeg er som en liten maur i en maurtue, at jeg er ubetydelig i den store sammenhengen, men likevel kan bety alt for noen. Vet ikke helt hva denne følelsen kalles, men det er sånn det er, nesten hver dag nå, det betydelige og ubetydelige krasjer sammen og jeg tenker at jeg ikke vet hvor jeg hører hjemme. På den andre siden av jorda kan et jordskjelv ta livet av tusenvis av mennesker uten at jeg våkner, uten at jeg merker noe, tusen mennesker kan dø i løpet av et sekund uten at jeg engang blunker. Døden blir så uvirkelig, så langt borte, men likevel, alle disse menneskene hadde en familie, de tenkte, de følte og plutselig var de borte, de kunne like gjerne aldri ha eksistert, det ville ikke gjort noen forskjell for meg og jeg tenker at det er rart, at så mange liv kan rives bort uten at det gjør noen forskjell, uten at jeg får vite hva livene deres inneholdt. Fra en benk i en park kan jeg se hele verden, hele universet, og jeg kan føle meg uendelig liten, men samtidig tenke at det er sånn det er, jorda snurrer ikke rundt meg. Hadde jeg blitt borte i dag, hadde det ikke hatt noe å si for jordas rotasjon, evigheten hadde ikke sluttet å eksistere, bare jeg, og jeg vet ikke helt hva jeg skal tenke om det. Klarer ikke helt å forstå det, gir slipp på tankerekken og evigheten, går hjem, tilbake til livet, gledene, sorgene, rutinene, glemmer evigheten en stund før jeg finner benken igjen og alt kommer tilbake.

Sunday, May 27, 2012

Det er så mye jeg vil skrive, men ordene gir ikke like mye mening lenger. Det er nesten umulig å sette sammen setninger som sier noe som helst og når de sier noe har jeg som regel sagt det før eller så er det ikke ekte. Jeg savner tiden da ordene kom så fort at jeg ikke rakk å skrive alle ned, nå snegler setningene seg frem. En og en, og sammenhengen - helheten - forsvinner i det hele og jeg drukner i ord jeg egentlig ikke helt forstår lenger eller som betyr noe annet enn de gjorde før. Kanskje er det det at jeg legger mer i alt nå enn jeg gjorde tidligere, kanskje har jeg blitt mer perfeksjonist, jeg vet ikke, men jeg savner de tankeløse tekstene, de jeg skrev uten å tenke meg om, uten å blunke, spise eller engang puste, jeg vil bare skrive noe ekte, men det er bare det falske som vil frem, det overflatiske, det jeg egentlig ikke tenker så mye på.

Wednesday, May 23, 2012

LIVSGLEDEN det man føler i øyeblikket, men glemmer altfor fort. ofte borte før man innser at det var der.

Tuesday, May 22, 2012

NOTAT hvis du har bølgesus fra youtube i bakgrunnen, lukker øynene og vrir deg litt rundt på madrassen føles det litt som om du er på en båt

Monday, May 21, 2012

Jeg håper sommeren blir litt sånn her









Bilder hentet her: 1, 2, 3, 45, 6, 7, 8, 9

Litt rart at sommeren er her alt. I morgen håper jeg det blir sol, for hvis det er sol skal jeg finne en gressplen et sted i Oslo og ligge der hele dagen og lese, skrive og spise jordbær. Livet er faktisk ganske herlig.

Friday, May 18, 2012

Hipp hipp!




Nasjonaldagen ble feiret med den beste familien, den beste maten, herlig sol og godt humør. Fin-fin dag og perfekt start på ferien! 

"Den som hadde vært en astronaut, tenker du, pakket inn i en enorm klumpete drakt som skjuler alt, svevende i vektløs tilstand til et sted i det ytre rom, skutt ut som en prosjektil, på vei mot det ukjente, lenger og lenger vekk fra Jorden, alt forlatt som trekker deg ned, fri fra hele elendigheten, den som ville ha ligget igjen som en klump med dritt på en grønn klinkekule, en liten stein, en sandpartikkel, et støvkorn bare, til slutt mindre enn et støvkorn, til slutt ingenting." (Stig Sæterbakken, Ikke forlat meg)

Thursday, May 17, 2012

kunne ønske jeg var en gullfisk.
at jeg bare svømte rundt og rundt uten å huske at jeg hadde vært på det samme stedet tusen ganger før.
men kanskje er det akkurat det jeg er.
og kanskje er det uansett en ganske teit metafor.

Tuesday, May 15, 2012

Men av og til tenker jeg at det ikke blir bedre

Jeg prøver veldig, men det er aldri nok. Føler aldri at jeg mestrer. Aldri at det jeg gjør er bra nok. Jeg har ikke tenkt til å gi opp, men av og til tenker jeg at det kanskje hadde vært enklere. Noen ganger drømmer jeg at jeg er en annen. En som tør å si akkurat det hun tenker akkurat når hun tenker det. En som kan rope og skrike og le uten hemninger. I de minuttene mellom drøm og våken tilstand tenker jeg at, ja, jeg kan være som henne, jeg kan det, og jeg vil det. Så slår realiteten ned i meg. Det er det samme hver gang. Selv på dager der selvtillit holder seg til langt etter frokost. Det skal bare et annet menneske til og så er jeg tilbake på scratch. Tilbake til start. Usikker, redd, ordene sitter fast i halsen, jeg får ikke puste.

Det blir bedre, sier jeg til meg selv, selvfølgelig blir det bedre. Alle sier at det blir bedre og det alle sier må være sant. Samtidig føles det hele tiden så håpløst. Så håpløst at jeg gråter i frustrasjon de nettene jeg ikke får sove. For jeg innser at det ikke er noe noen andre gjør feil, men det er hos meg feilen ligger, det er jeg som må gjøre noe med det og det er jeg som ikke klarer uansett hvor mye jeg prøver. Det er hos meg at ordene sitter fast i hodet og nekter å komme ut.

Monday, May 14, 2012




De siste ukene har jeg lest til det har gjort fysisk vondt. Hele kroppen sier klart og tydelig at nå er det nok lesing i samme stilling foran spisebordet, nå holder det, jeg har fått nok, jeg gir opp. Heldigvis er det over i morgen. Fra og med i morgen klokka to kan jeg gjøre akkurat hva jeg vil i nesten tre måneder. PS: det er bra at man er mer enn karakterene man får på eksamen.

Thursday, May 10, 2012

Wednesday, May 9, 2012

Tuesday, May 8, 2012

Becky: I love the sky. It's so limitless.
Gilbert: It is big. It's very big.
Becky: Big doesn't even sum it up, right? That word big is so small.

Om å leve

Det verste er usikkerheten jeg føler når jeg kommer inn i et rom fullt av mennesker jeg ikke kjenner.

Selv om jeg vet at jeg som regel er fullstendig uinteressant for dem, føler jeg alltid at alle blikkene er festet på meg. Jeg blir usikker på hvor jeg skal ha hendene. Hvor skal jeg feste blikket? Kan jeg smile selv om jeg kommer gående alene? Jeg blir plutselig veldig bevisst på meg selv, på hver minste kroppsdel. Legger plutselig merke til hvordan jeg puster og hvordan jeg går. Ubevisst lurer jeg på om de andre i rommet tenker på det samme. Legger de også merke til at jeg snubler når jeg går? Ser de at jeg ikke klarer å feste blikket på noe i mer enn et sekund av gangen? Ser de at jeg ikke klarer å holde hendene rolig?

Jeg vet ikke helt hva som er verst; å bli fullstendig oversett eller å bli lagt merke til.


Monday, May 7, 2012

Hvorfor twitter er bedre enn facebook:


































Sier seg egentlig selv da, men tenkte jeg skulle illustrere det i tilfelle noen av dere er nybegynnere. Dere kan følge meg her. Hvor kan jeg følge deg?

Sunday, May 6, 2012

"Varmen har kommet, sommeren er på vei, jeg føler meg svært mye eldre og svært mye skjørere. Den sanden jeg har under føttene, den gløder, det hvite som lyser i øynene mine, det skjærer, og jeg lurer på hvor lenge man kan gå omkring uten å fortelle til noen hva man egentlig går og tenker på, dag som natt." (Tore Renberg, Dette er mine gamle dager)

Saturday, May 5, 2012



Skippertak høres ut som en god idé helt til du sitter midt oppi det og vurderer å kaste alle bøkene ut av vinduet. Jeg tror jeg drukner snart.

Friday, May 4, 2012

ingen tittel


Jeg skulle bli skuespiller. Og lege. Samtidig.

Jeg skulle spille Sunniva og bli bestis med Kaptein Sabeltann.

Nå skal jeg snart ta eksamen i exphil og sosant1600.

Jeg har absolutt ingen anelse om hva jeg skal bli.

4-årige meg ville vært veldig skuffet.

Wednesday, May 2, 2012

Inspirasjonsvegg - vil du hjelpe meg?

Selv om jeg har bodd på st. hanshaugen ganske lenge nå (føles som jeg flyttet inn i går for å være ærlig, men det er flere måneder siden nå!), jobber jeg fortsatt med å få hybelen til å se ut slik jeg vil at den skal se ut. Blant annet inspirert av Kjersti har jeg begynt å fylle veggene mine med ord. Jeg liker å ha fine, triste, glade, inspirerende ord som jeg kan lese på både gode og dårlige dager. Ord hjelper alltid.





Har du lyst til å hjelpe meg med å fylle veggene mine med ord? Jeg ønsker meg håndskrevne ord eller utklipp eller tegninger eller hva som helst som kan inspirere eller bare være fint. Jeg kommer alltid hjem til en tom postkasse, så det hadde vært ganske fint hvis jeg av og til kunne komme hjem til konvolutter med ord i. Hvis noen gidder å gjøre dette, så sender jeg gjerne noen ord tilbake til deg også, hvis du legger ved adressen din når du sender. Min adresse finner du i hvert fall under;

Julie Sandsnes
Hans Ross' gate 3, H0323
0172 Oslo


Eller du kan legge igjen noen fine ord i kommentarfeltet.

Tuesday, May 1, 2012

1 time dusj og frokost.
8 timer eksamenslesing.
5 timer ingenting.
9 timer søvn.

1 time til overs.

husk: å puste