Tuesday, September 29, 2015

♪ you don't mess with love, you mess with the truth ♪

Hvis vi kunne ha begynt på nytt, gått tilbake til den første dagen, det første møtet, som om det var da det begynte, og ikke først senere, etter all den første pinligheten, all den første usikkerheten. Om vi kunne ha brutt det av før det begynte, lenge før, om en av oss kanskje ikke hadde blitt født eller kanskje vokste opp et annet sted. Hadde det kanskje vært bedre, lettere, i hvert fall for en av oss? Hele tiden ser jeg små glimt av den jeg kunne vært hvis det ikke fantes et vi.

- - -

Jeg drukner i ord jeg har glemt å skrive ned. Det er som om de ligger skjult og bare venter på en mulighet.

- - -

Det er her jeg gir slipp på deg: Jeg kommer hjem fra en sein vakt på jobb, har stått med kunder og varer opp til halsen, lukter pølser og kaffe og bensin og har vondt i beina. Du har ikke sendt meg en eneste melding, har ikke ringt, har ikke snappa eller lika eller på noen måte vist at du fortsatt finnes. Jeg sjekker og ser at det bare er fjorten minutter siden du var logga på facebook. For syv minutter siden skrev du en tweet om en sang du liker. Du har lika fire bilder på instagram. Jeg står lenge i dusjen, kjenner hvordan møkka renner av huden, ned i sluket, ut og bort. Selv om jeg vasker håret tre ganger henger den tunge lukta av baconpølser og brent fett fortsatt igjen. Jeg gidder ikke å spise noe før jeg legger meg og i mørket under dyna sletter jeg deg endelig.

- - - 

Det finnes så mange svake mennesker. Mennesker som ville vært døde hvis naturen hadde fått det som den ville. Jeg er en av disse. En av de som egentlig ikke hører hjemme her. Hadde jeg blitt født noen hundre år tidligere ville noen kanskje satt meg ut i skogen før jeg hadde fått et navn. Eller kanskje jeg hadde blitt truffet av en eller annen folkesykdom tidlig i barndommen. Jeg hadde ikke kunnet arbeide, ville ha vært en byrde og en sorg for foreldrene mine. I et samfunn der hjernens kraft står høyere enn muskelens er jeg likevel svak. Jeg verken kan eller vil like mye som mine overmenn. Svakheten binder meg sammen med tusenvis av andre. Vi er en hær som ikke kan kjempe for oss selv.

- - -

Hun lå på ryggen ved siden av meg i senga. Hadde ikke dratt dyna over seg selv om det var kaldt i rommet. Øynene hennes var lukket og hun pustet tungt, men jeg visste likevel at hun fortsatt var våken, at hun ventet på at jeg skulle si noe. Jeg gidder ikke dette, sa jeg og satte meg opp. Hun åpnet det ene øyet og så på meg. Gidder ikke hva? sa hun før hun lukket det igjen. Å snakke med deg når du er sånn som nå. Hun smilte. Det tynne smilet jeg aldri klarte å tolke. Kanskje jeg bare skal gå, sa jeg og vendte blikket mot vinduet. Det var fortsatt lyst ute selv om det var langt på kveld. Nei, sa hun. Jeg så ned på henne, hun åpnet øynene, dro den ene hånden gjennom det lange håret, smilte fortsatt. Dette går ikke, sa jeg og flyttet meg mot kanten av madrassen, satte føttene ned på gulvet. Da lente hun seg mot meg, tok tak i hånden min. Vi sover, sa hun og forsøkte å dra meg mot seg. Jeg ristet løs hånden og reiste meg. Hvis du ikke vil snakke om det, så går jeg. Hun så på meg i noen sekunder før hun sank ned på puta igjen. Gå du, hvisket hun.

- - - 

Ting jeg gjerne skulle vært foruten: minnet om den kvelden, overflødig kroppsfett, kunnskap om krig og elendighet, angsten, følelsen av å mangle sammenheng, allergier, sorg, følelsen av forutbestemthet, studiegjeld, ansvar, en urealistisk tro på at det finnes noe godt i alle mennesker, den sykelige kontrollen, evnen til å forelske meg uten forbehold, skrivesperre, selvforakten, frykten for å binde meg, frykten for å sitte fast i noe jeg ikke kommer meg ut av, følelsen av å ikke lenger ville ha det jeg alltid ønsket meg.

Wednesday, September 16, 2015

♪ Oh, all of these minutes passing, sick of feeling used, if you wanna break these walls down, you're gonna get bruised ♪

Jeg hører på BADLANDS hele dagen og sover nesten ikke om natta. På skolen lærer jeg mer enn jeg egentlig er klar over, kommer hjem hver dag med hodet fullt av tusen nye tanker. Tiden går fort og sakte og jeg har det fint og bra og vanskelig og skummelt samtidig. Jeg vet ærlig talt ikke om jeg blir bedre eller dårlige til å skrive av å være her. Jeg vet bare at jeg vil mer enn jeg får til, men at viljen i hvert fall hjelper til med å pushe fremover. Om ikke så lenge begynner jeg kanskje å føle at jeg er en del av noe på ordentlig.


Wednesday, September 9, 2015

Gaustablikk + Gaustatoppen



I helga fikk jeg et lite avbrekk fra den nye hverdagen min da mamma, pappa og Tiril hentet meg i Bø og tok meg med til Gaustablikk. Der leide vi en leilighet i en hytte med utsikt mot Gaustatoppen. Det regnet nesten hele lørdagen, men vi gikk likevel et par turer i området. På kvelden koste vi oss med god mat (perfekt brudd med mikromiddagen jeg vanligvis spiser for tiden!) og filmen How I Live Now. Lørdag våknet vi til strålende sol og perfekt turtemperatur og kjørte avgårde mot Gaustatoppen. 





Dette er norsk natur på sitt aller aller fineste. Uansett hvor man snur seg så ser man noe som ser ut som om det er tatt direkte ut av et klassisk eventyr. 


Søndag kveld var jeg tilbake i Bø, trøtt og sliten, men likevel med ladde batterier. Nå har jeg mange uker med skriving foran meg og jeg skal prøve å utnytte dem så godt jeg kan. 

Wednesday, September 2, 2015

♪ I keep a close watch on this heart of mine, I keep my eyes wide open all the time, I keep the ends out for the tie that binds ♪


Det er rart hvor fort man kommer inn i nye rutiner. Hvor fort det ukjente blir noe kjent. Jeg liker Bø. Jeg liker at det er såpass isolert at det ikke er stort annet å gjøre her enn å skrive. Likevel er det ikke alt som er enkelt. Dagene er lange og jeg merker at det er lett å forsvinne inn i sin egen isolasjon, at det er enkelt å forsvinne både for andre og for seg selv. Selv om jeg i all hovedsak skal bruke dette året på å skrive, så håper jeg at jeg også skal klare å bruke det på å vokse. Jeg håper at jeg skal bli bedre på å være sammen med andre, bedre på å åpne meg, bedre på å slippe andre inn. Det er så mange ting jeg vil være, men kanskje enda mer jeg ikke vil være. Jeg vet aldri om jeg er i ferd med å finne eller miste meg selv. Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå er at jeg har et veldig godt utgangspunkt for at de neste månedene skal bli bra. Jeg er på et bra sted med bra mennesker. Jeg har all den tiden jeg trenger. Jeg har et ønske om at det skal gå fint. Det eneste som mangler er at jeg klarer å legge til side frykten for å feile. (Det er forresten flom i Bø akkurat nå, så disse bildene er en dårlig representasjon for hvordan det er her for øyeblikket)

Lest og sett i august:

Lest:

Før hun møtte Matt hadde Ella en plan. Hun skulle komme over eksen, fullføre videregående og flytte fra Florida hvor hun har bodd hele livet. Matt var aldri en del av den planen. Det var heller ikke en del av planen å være på en fest som ble avbrutt av politiet bare minutter etter at de kom eller å tilbringe en hel kveld med å si ja til alt de kunne komme på. The Night We Said Yes er en ungdomsroman som følger et ganske typisk ungdomsromanskjema. Karakterene er forutsigbare og kjedelige, jeg har lest om akkurat de samme type karakterene før, de mangler rett og slett dybde. Historien fremstår dessuten som overdrevet barnslig med tanke på alderen det er meningen at de skal være i. De såkalte ville utfordringene de gir hverandre handler om ting som å leke nødt eller sannhet eller å klatre opp på skoletaket. Det er ingenting i denne romanen som er enten spennende eller nytt, det er rett og slett en kjedelig bok som ikke ga meg noe som helst. 1/5!



Mark er strandet på Mars. Alene. Uten mulighet til å kontakte Jorden. Teamet han dro dit med har dratt og tror at han er død. Han har forsyninger for 11 måneder. Redningsaksjonen kommer om tidligst fire år. Alle oddsene er imot hans overlevelse, men Mark er på ingen måte klar for å gi opp. The Martian er en roman med en enorm spenningskurve. Andy Weir klarer på en imponerende måte å få en utrolig historie til å virke realistisk. Man får virkelig følelsen av at Mark er strandet på Mars og at han virkelig gjør alle de tingene han dokumenterer i loggen sin. Mark er dessuten en velskrevet karakter med en god dose sarkasme og vilje. Det som trekker boka litt ned for meg er at det noen ganger blir litt vel mye teknisk prat som går litt over hodet på meg. Det tekniske føles litt som en unødvendig måte å senke tempoet i historien på. Ellers liker jeg veldig godt humoren som løser opp i alvoret og gjør at ingenting føles fullstendig håpløst. 4/5! 


Der jeg tenker er det alltid mørkt er en samleutgave av Stig Sæterbakkens "hemmelige" essaytrilogi, utgitt som boksingler på Flamme Forlag i tidsrommet april 2009–august 2011. Ja. Nei. Ja tar utgangspunkt i en samtale mellom Peter Handke og vennen Peter Hamm, og svinger innom både Schopenhauer, Camus og Montaigne før teksten munner ut i et forholdsvis rungende forsvar for skilsmissen. Umuligheten av å leve er et bekjennelsesskrift om barnsligheten som forfatterens dominerende personlighetstrekk, om vanskene med å ta livet på alvor, og om den grunnleggende sorg som hefter ved tilværelsen, hvor godt man enn måtte ha det. Det fryktinngydende handler om det punkt i livet hvor man blir innhentet av sine sjokkerende feilskjær, sine gresselige dumheter, sine buksespjærende blundere. Det er noe helt spesielt med språket til Stig Sæterbakken. Det føles rett og slett riktig. Denne samlingen er ikke min favoritt av ham, det er mye bra og fint i den, men mye klarte jeg ikke helt å forstå eller relatere meg til. Kanskje liker jeg det bedre etter flere gjennomlesninger. 3/5!



Finn Easton ser verden i mil i stede for minutter. Han er epileptisk og sliter med å overbevise seg selv om at han er en virkelig gutt og ikke en karakter i farens bestselgende kultroman. Dagene tilbringer han stort sett sammen med bestevennen Cade som er langt villere enn han selv. Så flytter Julia inn i et hus i nærheten og Finn blir fort forelsket i henne. Alt ser ut til å gå i riktig retning helt til Julia plutselig forsvinner ut av livet hans igjen. 500 sideways miles er en roman om en gutt som forsøker å forstå verden han lever i og finne sin plass i den. Romanen er velskrevet med gode karakterer og en spennende historie. For meg skilte denne seg veldig ut fra de mange like og kjedelige ungdomsromanene jeg har lest de siste årene. Andrew Smith er en god forteller og han  gjør mye nytt og godt med denne romanen. Jeg kommer definitivt til å lese denne igjen, men trekker den likevel ned fordi historien noen ganger blir litt for stillestående og repeterende. 4.5/5!


The ask and the answer fortsetter der The knife of never letting go sluttet. Todd har båret den skadde Viola til byen der de trodde de skulle finne redningen bare for å bli fanget av Mayor Prentiss. De blir øyeblikkelig skilt fra hverandre og Todd tvinges til å lære Prentiss' nye orden. Hemmeligheter skjuler seg utenfor byen, Viola er borte og plutselig en dag begynner bombene å falle. Todd presses nok en gang til ytterpunktet for å overleve. Jeg er veldig glad i Patrick Ness og jeg likte godt den første boka om Todd. Bok nummer to i serien skuffet definitivt ikke. Det er spenning fra første side og det slutter egentlig aldri. The ask and the answer føles dessuten enda mørkere enn den første boka og presset på Todds psyke får minst like mye oppmerksomhet som det fysiske han går gjennom. Jeg liker også godt hvordan flere av karakterene får mer dybde i denne og at det ikke er noen som er bare gode eller bare onde. På tross av at jeg likte denne boka veldig godt, så trekker jeg litt ned på det at det ofte blir litt for mye og litt for utrolig, det er ikke alltid alt er helt troverdig. 4/5!



Jack fyller fem år. Han bor sammen med moren sin i Room. Rommet har en låst dør og et takvindu. For Jack er rommet det eneste som finnes, i tillegg til Old Nick som av og til kommer på besøk om natten. Alt det han ser på tv har han alltid blitt fortalt at ikke finnes i virkeligheten, men en dag tvinges moren til å fortelle han at det finnes en verden utenfor. Room er en roman med en tung historie fortalt gjennom øynene til et barn. Emma Donoghue bruker barnets uskyldighet og nysgjerrighet til å drive historien fremover. Hun skriver godt, men til tider blir det for mye. Jeg tenkte flere ganger mens jeg leste at skrivestilen hadde gjort seg bedre i en novelle. I en roman på denne lengden ble det rett og slett for mye og jeg ble etter hvert veldig lei av alle repetisjonene. Fordi synsvinkelen er såpass bundet til femåringen Jack er det mye av historien som forsvinner og ofte føles det som et litt for stort tap. Det er absolutt en roman man burde lese, men jeg personlig ble litt skuffet av den. 3/5!



Andreas Doppler er en vellykket mann med kone, to barn og en god jobb. En dag han er på tur i marka faller han av sykkelen. Halvt svimeslått kjenner han en ro han ikke har kjent på lenge. Erkjennelsen om farens død blir tydeligere, mens alle tankene om valg av fliser og armatur til det nye badet er borte. Hendelsen får ham til å flytte ut i marka. Han bosetter seg i telt, og en dag da han begynner å bli fryktelig sulten, slakter han en elg. Tilbake står elgkalven Bongo, som blir Dopplers nærmeste venn. Doppler er en morsom og velskrevet roman om en mann som melder seg ut av storsamfunnet. Dette er nok den aller mest kjente romanen til Erlend Loe, så det var definitivt på tide at jeg leste den. Romanen skuffer på ingen måte og forteller en underholdende historie i typisk Loe-stil. Jeg liker hvor rett-frem, men likevel absurd det hele er. Hvordan Loe forteller rare historier med en god troverdighet og selvsikkerhet. 4/5!


William er en melankolsk biolog og frøhandler i England i 1852. Han setter seg fore å bygge en helt ny type bikube som skal gi både ham selv og hans barn ære og berømmelse. George er birøkter i USA i 2007 og kjemper i motbakke, men han håper sønnen kan bli gårdens redning. Tao arbeider med håndpollinering i et fremtidig Kina hvor biene har forsvunnet. Hun ønsker mer enn noe annet at sønnen skal få en utdannelse og et bedre liv enn henne selv. Bienes historie er en velskrevet roman om bienes påvirkning på menneskenes liv. Maja Lunde skaper gode karakterer som er troverdige og lette å følge. Hun gir et godt innblikk i rollen foreldre har i sine barns liv og hvordan barnas forsøk på løsrivelse kan påvirke foreldrene. Engasjementet for naturen står sterkt gjennom romanen og det er tydelig at Maja Lunde har noe hun vil fortelle også utenom historiene vi får høre. Jeg likte romanen veldig godt, men trekker litt ned for forutsigbarhet og for at det noen ganger føltes som om historien sto litt for stille. 4/5!


En persisk myte forteller om Akbar den store som bygget et palass som han fylte med nyfødte barn som ble ivaretatt av stumme pleiere. Dette gjorde han i et forsøk på å finne ut av om språk er medfødt eller lært. Palasset ble senere kjent som Gang Mahal (The Dumb House/det stumme huset). I romanen The Dumb House følger vi en forteller som etter morens død skaper sin egen variant av Akbars palass ved å bruke sine egne barn i et bisarr eksperiment. Når barna ender opp med å skape sitt eget musikalske språk, er det vokteren deres som blir stående utenfor. The Dumb House er uten tvil en av de mest absurde og grusomme bøkene jeg har lest. Jeg måtte flere ganger rett og slett legge fra meg boka og gjøre noe helt annet fordi det jeg nettopp hadde lest var så forferdelig. John Burnside forteller uten å legge skjul på noe, han legger frem alle detaljer og slipper leseren inn i et sinn som forhåpentligvis er ganske utenom det vanlige. Dette er nok en av de aller beste romanene jeg har lest hittil i år, så den anbefales veldig. 5/5!


Du er menneske nå er en diktsamling om tapet av en far, om sorgen og stillheten og oppløsningen som følger etter dødsfallet. Diktene handler om å finne et annet menneske og klamre seg fast, om å prøve å lete etter mening og sammenhenger, om å komme seg ut av ensomheten. De handler om en lengsel etter kontinuitet og livsfylde. Lengselen fører ut i en poetisk undersøkelse av liv på ulike steder i verden, i avkroker, utkanter, i groper under havet. Diktene jakter på en slags rød tråd - fra urtid til nåtid til fremtid. Jeg var veldig spent på å lese denne, mye fordi jeg har fulgt Eirin Gundersen en stund gjennom blogger og andre sosiale medier. Forventningene mine ble møtt på alle måter. Tekstene er velskrevne og griper veldig tak i meg. Jeg gråt flere ganger mens jeg leste og akkurat det skjer veldig sjelden når jeg leser poesi. Det er noe veldig fint og spesielt med språket og det føles veldig nært på en god måte. Jeg kommer nok til å lese denne mange ganger. 5/5!



Sett:
  • Kingsman: The Secret Service
  • Paper Towns (kino!)
  • Kongen av Bastøy
  • Easy A
  • Frozen
  • The Last Song
  • Dryads - Girls Don't Cry (kino!)
  • The Walking Dead, sesong 1-5
  • Kramer vs. Kramer
  • Gilmore Girls, sesong 1
  • Blue Sushi

I august var jeg på kino to ganger. Paper Towns er min favorittbok av John Green, så jeg gledet meg veldig til filmen og ble på ingen måte skuffet. Jeg likte spesielt godt Cara Delevingne som Margo og det at filmen klarte å fange dette med at mennesker sjelden lever opp til det bildet vi skaper av dem. Jeg så også den norske filmen Dryads - Girls don't cry. Den følte jeg at manglet en ordentlig god historie, men jeg likte veldig godt musikken og det visuelle. Store deler av august gikk med til å se serien The Walking Dead. Jeg har hatt den på lista over ting jeg skal se lenge, men har utsatt det fordi jeg veldig sjelden liker historier som har med zombier å gjøre. TWD likte jeg overraskende godt og jeg ble kanskje unødvendig hekta, men jeg må jo si at jeg tror jeg hadde likt serien enda bedre hvis katastrofen i serien handlet om noe annet enn zombier. Den beste filmen jeg så denne måneden var nok Kramer vs. Kramer, som jeg også så for noen år siden, men likte minst like godt nå. Dessuten likte jeg veldig godt kortfilmen Blue Sushi som er laget av Bertie Gilbert og Sammy Paul. Den håper jeg at så mange som mulig tar seg tid til å se for den er ikke bare fin, men også veldig viktig. Ellers har jeg nå begynt å se alle episoder av Gilmore Girls og det er nok et prosjekt jeg kommer til å fortsette med de neste månedene! 


Hva leste og så du på i august?