Friday, June 29, 2012

Oss to i Oslo






De siste dagene har jeg hatt besøk av verdens vakreste 12-åring og vi har vært Oslo-turister. Vi gikk tur rundt Sognsvann og matet ender før vi så på Akershus festning og operaen. Jeg har vannblemmer og gnagsår på begge bein, men fint hadde vi det uansett! Oslo er en så veldig fin by, synes jeg.

Sunday, June 24, 2012

(ting jeg begynte på, men aldri fullførte)

(gjorde vondt helt ut i fingerspissene, men det var verdt det)

(holdt pusten helt til ryggen hans forsvant i folkemengden)

(spiste altfor mye og trodde jeg skulle sprekke)

(sovnet før jeg rakk å tenke)

(dro en hånd gjennom håret hans og visste at alt var riktig)

(å gå barbeint i gresset og tråkke på en kongle)

(jeg våknet, men det var ikke morgen enda)

(hørte ikke helt hva du sa, så jeg bare smilte)

(the smiths)

(tenker at jeg burde høre mer på radio)

(jeg tenker mest på deg når jeg ikke får sove)

(han fikk krigsmedalje, hadde drept fjorten sivile, men reddet sine egne)

(det var rød kalenderdag og jeg kunne sove hele dagen)

(de spilte fotball og den minste av dem scorte mål, det ble annullert)

(jeg sto på trikken selv om det var mange ledige sitteplasser, ville teste balansen)

(herregud, sa jeg, mer trengte jeg ikke å si)

(svettet på ryggen, og i hendene, pustet tungt, ville lukke øynene, men ville se, sliten i hodet)

(han hadde drukket én øl for mye)

(alle de usagte tingene)

(lurer på om du av og til tenker på meg)

(jeg spurte han om hvorfor han gråt og han sa at han hadde kuttet løk, tror han løy)

(tenkte at det kanskje var like greit å gi opp)

(klarte ikke å tenke på farmor, det var for sårt å tenke på at hun aldri skulle lage vafler igjen)

(hun følte seg brukt og ubrukelig)

(noen hadde lagt friske blomster på graven hans, men det var jo bare jeg som visste at han var død)

(han hadde sovnet på trikken, ingen vekket ham selv om han egentlig skulle ha gått av på bislett)

(hun sto kliss naken og danset på bordet)

(jeg ville bare ligge der, i gresset, og se på stjernene, men de ventet ved bekken, ventet på at jeg skulle komme)

(noen hadde flyttet på bøkene og ødelagt systemet, fikk ikke sove før det sto riktig igjen)

(hun var ikke hjemme, ringte på fire ganger, ventet på benken utenfor, men gikk hjem da det begynte å regne)

(av og til ler jeg av noe du sa for lenge siden, blir varm i hele kroppen, ler høyt når ingen hører)

(han tisset i vasken, hun ble kvalm, men sa ingenting)

(hun var den høyeste i klassen, høyere enn alle guttene også, de lo av henne, men egentlig var de mest redde)

(det fantes ingen gud, hun visste det nå, det fantes ingen gud og hun var helt alene)

(døden fulgte livet og livet fulgte døden)

(håper det finnes noe mer)

(kjente at han tok på meg, kjente hendene, kjente pulsen dunke i halsen, pustet, bare pustet, ingenting annet)

(men mamma, sa han, hva er egentlig tåke? visste ikke hva jeg skulle svare, var aldri god på sånt)

(ingenting og alt var evig)

(hadde nesten en kilo smågodt, men storebror spiste opp nesten alt)

(det regnet hele dagen, jeg lå under dyna, pustet inn den tunge lufta, hadde øynene lukket, tenkte at hvis jeg dør nå ville ingen ha merket det, det kunne sikkert gått over en uke før noen hadde innsett at jeg var borte)

Friday, June 22, 2012

VENDEPUNKTET: Å være nær, men ikke være nær nok. Å alltid føle at det er litt på avstand. At alt er litt på avstand. Holde alt for seg selv. Aldri åpne seg. Det lød så enkelt, helt til det ikke var enkelt lenger. Helt til avstanden gjorde det umulig å puste. Helt til det var nødvendig å åpne opp, lette på trykket, gi slipp på kontrollbehovet. Vise at man faktisk var her, at man levde, at man ville leve. Som å våkne fra en lang og tung søvn. Som å våkne til en ny dag. Stå opp med det riktige beinet først.

Thursday, June 21, 2012



Everything will change.
Nothing stays the same.  
And nobody here's perfect.
Oh but everyones to blame
All that you rely on
And all that you can save
Will leave you in the morning
And find you in the day
Oh you're in my veins
And I cannot get you out
(Foto: +, tekst: Andrew Belle)

Wednesday, June 20, 2012

DET FØLES LITT SÅNN HER: sitter på en brygge med føttene i vannet, sola i ryggen, det lukter sjøvann og jordbær, vi har solbriller, mine er litt for store, vi lukter solkrem og varm hud, vi holder hender, sier ingenting, du smiler, jeg ser på deg gjennom brilleglassene og tenker at akkurat nå er alt akkurat sånn det skal være.

Don't grow up, it's a trap!

Det er ikke du som styrer bølgene, det er de som eier deg

Vet ikke helt hvor jeg er på vei, men vet at målet ligger foran meg et sted. Ligger et sted i fremtidens rike og venter, venter, venter, gir ikke lyd fra seg, ikke enda, vil ikke røpe noe, det er i hemmelighetene alt ligger, i overraskelsene. Forsøker å forestille meg hvordan målet ser ut og hva jeg må gjøre for å nå det. Det går ikke. Merker at jeg blir sliten bare av å prøve å tenke på det. Har vondt i hodet. Kjenner det i hele kroppen nå. Usikkerheten som kryper over meg, legger seg over meg som et teppe, et teppe av ull som klør og irriterer, vil ta det av meg, men vet at jeg vil fryse uten. Noe står i veien for meg, noe som er for stort, jeg har alltid vært liten og alt annet har alltid vært stort, og nå er det noe stort som står foran meg og sperrer utsikten. Frustrasjonen, vet ikke helt hvor den kommer fra, men den er ikke akkurat til hjelp, mer et hinder, enda et hinder, alltid nye sperringer, grenser. Vil så gjerne slippe taket, men vil ikke falle, redd for hva som venter meg der nede, skarpe steiner eller dypt vann? Tenker at hvis jeg bare kunne se bunnen, hvis jeg kunne se om jeg ville overleve fallet eller ikke, da hadde det vært lettere å bare gi slipp.

Monday, June 18, 2012








Noe  av det beste med at det er sommer er at man kan gå i skogen i tre timer uten å tenke på alt man skulle ha gjort. I dag hadde vi sol, skyer, pøsregn, sol og mer skyer og den tøffeste av oss badet til og med. 

Saturday, June 16, 2012

Inspirasjonsveggen - update!






Den bare vokser og vokser og vokser og det er så fint :)
Javel, du er sjalu! Men hva annet går det an å være? Den som aldri har vært sjalu, har vel aldri elsket. Den som aldri har vært utsatt for sjalusiens galskap, har vel aldri vært elsket. Sjalusi er det samme som kjærlighet. Sjalusi er overdreven kjærlighet. Men hva er den kjærligheten verdt, som ikke er overdreven? Hva føler man, hvis man aldri føler sjalusi? Hvis man ikke er sjalu, hva i all verden er man da?
(Stig Sæterbakken, Ikke forlat meg)

Thursday, June 14, 2012

Photobucket
“As an introvert I only ever feel the need to speak words if I feel they will add value to the conversation.” (x)

Rate yourself and rake yourself, take all the courage you have left, wasted on fixing all the problems that you made in your own head

Dagene er eviglange og jeg vet ikke om i dag er onsdag eller torsdag, så jeg må se etter på kalenderen og river meg litt i håret når jeg ser at det er torsdag, at uka snart er over, at jeg ikke har gjort noen ting og uka er snart over. Sommer, tenker jeg, sommer og frihet, er det dette som er sommer og frihet? Jeg går lange turer og tenker på dagene som kommer og dagene som har gått og de som aldri ble noe av. Stopper opp for å klappe en katt eller se mot himmelen eller for å bestemme meg for hvor jeg skal gå videre. Hører summingen av en gjeng som griller i parken og lyden av en ambulanse eller en brannbil, innser at jeg har gått i ring og at jeg plutselig er hjemme igjen. Ser opp mot de mørke vinduene, snur ryggen til og fortsetter å gå. Det er folk i gatene, men ingen ser på hverandre, alle unngår hverandres blikk og jeg tenker at det kanskje hadde vært bedre hvis vi ikke unngikk hverandre så mye, hvis vi alle kunne støtte hverandre i stedet. For jeg kan vel ikke være den eneste som går alene uten formål og bare tenker, tenker at jeg egentlig vil være en del av noe, men at det samtidig er deilig å ikke være det. Vet ikke om jeg er trist eller glad eller rett og slett likegyldig, katten jeg klappet tidligere stryker seg plutselig mot leggen min og jeg ser at jeg har stoppet opp, sitter på en benk og klapper katten, katten maler og det føles godt å sitte der med den, si at den er fin selv om den ikke forstår, eller kanskje den gjør det, den fortsetter i hvert fall å male. Det begynner å regne, små drypp fra lyse skyer, og katten løper avgårde uten meg. Jeg vurderer å følge etter den, men beina mine styrer meg hjemover, raskere enn tidligere, vil ikke bli for våt, selv om regnet egentlig bare er godt. Låser meg inn og sier hei til meg selv, velkommen hjem. Det er fortsatt torsdag, men dagen nærmer seg slutten og snart er det fredag og da er uka så godt som over. Enda en uke som bare forsvinner, som bare forsvant uten at den egentlig satte noen spor etter seg. Enda en uke som glemmes og gjemmes og aldri tenkes på igjen.

Wednesday, June 13, 2012


Problemet med å kjøpe nye bøker er at jeg alltid vil legge fra meg den boka jeg egentlig leser og begynne på en av de nye. Heldigvis har jeg ekstremt mye tid til å lese for tiden, så jeg skal nok få slukt alle de nye (og gamle) bøkene i løpet av sommeren.

Har dere noen boktips til meg?

Tuesday, June 12, 2012

Ukysset

Det minner litt om den gangen på ungdomsskolen da vi gikk gjennom skogen og snakket om gutter. Om hvor kult det hadde vært hvis jeg ble sammen med en i tiende og hadde han egentlig noen kompiser som du kanskje kunne møte, har dere kysset enda, er han god? Du var nesten mer ivrig en meg, selv om det kanskje var litt rart. Vi var ukysset begge to, hvis du ikke teller med den gangen vi var med på å leke nødt eller sannhet i syvende, og vi tenkte begge det samme, hvem blir først og hvor mye skal vi fortelle hverandre etterpå? Men hvordan møttes dere, egentlig, spurte du, og jeg fortalte om meldingen og om hvordan han hadde smilt sånn fint første gang vi møttes, om hvordan vi hadde vært ganske flaue og sjenerte begge to. Du sa at du ikke var sjalu, men jeg visste jo at du var det, så det på deg, at du kunne ønske det var deg, for hvorfor skulle jeg være først? Hva hadde jeg gjort som du ikke hadde gjort? Du spurte om når jeg skulle møte han igjen og jeg sa at jeg ikke visste, men jeg kom sikkert til å se han på skolen og vi kunne kanskje avtale noe da. Du nikket og spurte igjen om han hadde kompiser, jeg sa at det har han sikkert, skal jeg spørre han om han har noen som vil møte deg kanskje? Jeg vet ikke helt hva, men noe var annerledes etter den turen i skogen. Kanskje var det sjalusien din som gjorde det, kanskje var det min flaks og din uflaks. Hvorfor meg? Hvorfor ikke deg? Det var jeg som fikk det første kysset og jeg tror kanskje du følte at jeg stjal det fra deg, at kysset jeg fikk egentlig var ment for deg, at du hadde blitt lurt til å være på feil sted til feil tid, at jeg hadde kommet deg i forkjøpet selv om jeg ikke fortjente det. Jeg tror du tenkte at det var urettferdig, at jeg alltid var først, jeg vant alltid selv om jeg ikke prøvde. Du så ikke på meg da jeg fortalte det, at han hadde kysset meg og jeg hadde kysset tilbake, du møtte ikke blikket mitt på mange timer og da du gjorde det var det akkurat som om du var en annen. Som om det at jeg hadde kysset noen hadde forandret deg eller kanskje meg eller kanskje begge og fra da av var ingenting det samme. Det var som om vi plutselig tilhørte to forskjellige verdener.

Identitetskrise

Vi diskuterte klesstiler. Jeg er litt sånn punkrock-aktig, sa hun, mens du fortsatte hun og pekte på meg, har sånn vanlig stil. Jeg smilte og nikket og var enig, før jeg låste meg inn på jentedoen og stirret på meg selv i speilet. Vanlig? Jeg kjente tårene presse i tårekanalene og jeg blunket, blunket og blunket til alt jeg så var lys, mørkt, lys, mørkt. En helt uskyldig kommentar, kanskje også i beste mening, men jeg ville skrike, slå, knuse noe. Så for meg hvordan blodet ville strømme ut av knokene hvis jeg knuste speilet med hånden. Fem minutter. Ti minutter. Halvtime. Helt alene og helt vanlig.

Jeg visste at jeg ikke var den mest spesielle, at jeg ikke skilte meg mest ut, men vanlig? Ordinær? Gjennomsnittlig?

Det var som et kraftig spark i magen. Jeg hadde tenkt at, jeg har kanskje ikke den mest voldsomme stilen, men jeg kler meg i hvert fall ikke helt som alle andre. Hvor stolt hadde jeg ikke vært de dagene jeg gikk med matchende rutebelte og rutete vans? Eller de dagene jeg gikk med den altfor store Nirvana t-skjorta? Hvor annerledes hadde jeg ikke følt meg? Jeg hadde tenkt at, jeg er kanskje ikke like rocka som henne, men jeg har noe. Jeg skiller meg ut og alle kan se det. 

Og så sa hun det. Du har sånn vanlig stil. 

Jeg fikk ikke sove. Jeg lå våken en hel natt og tenkte på hva jeg skulle ha på meg dagen etter. Hvilken av de vanlige buksene skulle jeg ha på meg? Og hvilken vanlige t-skjorte? Tenkte at jeg kunne gå med hva som helst og likevel ville jeg være helt vanlig. Folk kom til å snu seg etter meg i gangene før de hvisket til hverandre, se på henne, hun er helt vanlig. Så for meg hvordan alle lo av meg, lo av de mislykkede forsøkene på å skille meg ut fra mengden, så for meg at de alle snakket om hvor vanlig jeg var.

Jeg husker fortsatt suget i magen da hun sa det. Husker fortsatt akkurat hva jeg følte i øyeblikket etter at hun sa det. Hvor mange år er det siden nå? Fem? Seks? Jeg husker håpløsheten, hvordan det føltes som om alt jeg trodde jeg sto for, mente, tenkte og følte forsvant akkurat der og da. Det var litt som om jeg ga opp den dagen, at jeg sluttet å prøve, tenkte at det ikke var noe poeng lenger. At jeg mistet meg selv litt og tenkte at, ja, kanskje det er like greit å bare være vanlig.

Sunday, June 10, 2012

Vi skal av på neste stopp, sier du

Plutselig fryser skjermen, men jeg er ikke sikker på om den faktisk gjør det eller om det bare er noe jeg tror. Alt stopper opp og jeg holder pusten. Så enkelt er det, plutselig stopper det bare, og jeg tenker at det kanskje er det jeg er mest redd for akkurat nå. At det plutselig skal si stopp. At skjermen skal fryse. At strømmen skal gå. At det plutselig skal være over.

Men kanskje er det akkurat når noe tar slutt at noe annet begynner? Og kanskje er det akkurat det man trenger? Kanskje det er en grunn til at det stopper opp? Kanskje det er meningen at det skal være sånn? Eller kanskje det er helt tilfeldig?

Uansett så vet jeg at selv om det stopper opp så trenger man ikke å gå videre alene. Vi skal av på neste stopp, sier du, vi. Du er ikke alene.
"Hva jeg vil? Jeg vil finnes, jeg vil bli funnet, hentet innerst inne i dette rommet, nå som jeg er så liten at jeg nesten ikke synes, nå når jeg endelig har falt sammen til drivved, når jeg ligger rolig på gulvet, livredd, når jeg ikke lenger finnes. Da vil jeg at du skal hente meg ut, at du skal sette meg foran høyttaleren, What now my love, stryke meg sakte over håret, slik man ville gjort med et barn, fortelle meg at det kommer til å gå bra, at alt kommer til å gå bra, at havet stiger langsomt, at vi alle er gode." Johan Harstad, Herfra blir du bare eldre

Wednesday, June 6, 2012

Look at the stars, look how they shine for you




your skin,
oh yeah your skin and bones,
turn into something beautiful,
you know I love you so,
you know I love you so.
(foto: privat, tekst: Coldplay)

Sunday, June 3, 2012

Litt om hvordan jeg har det

Jeg er ikke like redd lenger. Jeg kjenner det i hele kroppen. At noe er annerledes. At livet ikke virker like umulig som det gjorde før. Kanskje kommer det tilbake, håpløsheten, depresjonene, de vonde tankene, men uansett om de gjør det så vil jeg kunne tenke tilbake på det jeg føler akkurat nå. Håpet, lettheten, de gode tankene. Det er ingenting galt med å være langt nede, å være deprimert, utenfor, ensom, alene, redd, lei seg, trist, og jeg vet det nå. Det er lettere å ha det vanskelig når man vet at det er greit, når man kan bruke det vanskelige til noe, når det ikke bare er håpløst. Noen dager er så vanskelige at jeg har lyst til å gi opp, bare legge meg i senga og sove resten av livet, men andre dager er smilet mitt helt ekte og jeg er ikke like redd. Frykten sitter fortsatt i halsen når jeg må ringe noen for å gi en beskjed eller når jeg må svare på et spørsmål på jobb eller når noen spør meg om hvordan jeg har det, men likevel så er det annerledes nå enn før. Jeg er fortsatt umulig å snakke med, en samtale med meg kan være som å snakke til en vegg, men jeg jobber med det, noen dager blir jeg bedre, andre dager verre. Poenget er at jeg vil bli bedre, at jeg tror at jeg kan det, at jeg vet at jeg har mennesker rundt meg som har tålmodighet til å holde ut med meg. Jeg har opplevd at folk bare forsvinner uten å si hvorfor og som regel legger jeg for mye i det, som regel tenker jeg at det er meg det er noe galt med, at ingen noen gang kommer til å holde ut med meg fordi jeg er som jeg er og ofte føles det håpløst. Det gjør det fortsatt. Selvfølgelig skulle jeg ønske at jeg etter to semestere i hvert fall hadde blitt kjent med et par andre studenter på studiet mitt, men det plager meg ikke like mye nå som det ville gjort før. Det skremmer meg ikke så mye som det gjorde da jeg knapt kjente noen etter å ha gått et år på videregående eller så mye som det gjorde da jeg fikk angstanfall samme dag som jeg egentlig skulle dra på utveksling til England. Jeg vet at jeg betyr noe for noen og jeg vet at uansett hva jeg gjør så er det noen som kommer til å elske meg for den jeg er. Jeg har altfor lenge forsøkt å være en jeg ikke er, pushet meg selv til å forandre meg selv om forandring har vært umulig, jeg vil ikke forandre meg, jeg vil lære meg å være meg selv, jeg vil bli flinkere til å være den jeg er og ikke prøve å være noe annet. Dette høres sikkert litt teit og klisjé ut, men alt jeg gjør og skriver er litt sånn for tiden, tror kanskje det er fordi jeg har det bra. Selv på dårlige dager, på dager jeg er så langt nede som jeg kan være, har jeg det bra, fordi jeg vet, jeg vet helt sikkert at jeg ikke er alene og det er så utrolig deilig å vite akkurat det.

Friday, June 1, 2012

"Love is, like, really important. It's good to be loved. Even if it's only for one night."

- Cassie Ainsworth, Skins






Kilder: 1, 2, 3, 4, 5

Lest og sett i mai:

Lest:
  • Ikke forlat meg av Stig Sæterbakken
  • Herfra blir du bare eldre av Johan Harstad
  • Mengele Zoo av Gert Nygårdshaug
Hvis dere vil følge med på hva jeg leser kan dere forresten følge meg her og her.


Sett:
  • The Awakening
  • 37 1/2
  • Midnight in Paris
  • V for Vendetta
  • The Hours

Hva leste og så dere i mai? Kom gjerne med noen gode tips!