Det er ikke du som styrer bølgene, det er de som eier deg

Vet ikke helt hvor jeg er på vei, men vet at målet ligger foran meg et sted. Ligger et sted i fremtidens rike og venter, venter, venter, gir ikke lyd fra seg, ikke enda, vil ikke røpe noe, det er i hemmelighetene alt ligger, i overraskelsene. Forsøker å forestille meg hvordan målet ser ut og hva jeg må gjøre for å nå det. Det går ikke. Merker at jeg blir sliten bare av å prøve å tenke på det. Har vondt i hodet. Kjenner det i hele kroppen nå. Usikkerheten som kryper over meg, legger seg over meg som et teppe, et teppe av ull som klør og irriterer, vil ta det av meg, men vet at jeg vil fryse uten. Noe står i veien for meg, noe som er for stort, jeg har alltid vært liten og alt annet har alltid vært stort, og nå er det noe stort som står foran meg og sperrer utsikten. Frustrasjonen, vet ikke helt hvor den kommer fra, men den er ikke akkurat til hjelp, mer et hinder, enda et hinder, alltid nye sperringer, grenser. Vil så gjerne slippe taket, men vil ikke falle, redd for hva som venter meg der nede, skarpe steiner eller dypt vann? Tenker at hvis jeg bare kunne se bunnen, hvis jeg kunne se om jeg ville overleve fallet eller ikke, da hadde det vært lettere å bare gi slipp.