Wednesday, August 29, 2012

Plutselig går dagene så fort
Lyset kommer og forsvinner
Og jeg har ikke fått gjort
Noen ting, jeg har bare prøvd å ikke gjøre noe galt
Og alle haster omkring, med sine viktige ting
Tror de snart skal komme frem

Og der ute spiller alle spill
Alltid glippende brikker
Med regler ingen kjenner til
Og løfter om at det skjer noe stort om du bare holder ut
Det er en kort evighet
Det går så fort når du vet
At du er en av dem

Kom hjem, kjære, kom hjem
Legg hodet ditt i fanget mitt
Det er sånn vi skal vente til bråket er over
Og stormen har rast fra seg
Og alle har sluttet å sloss
Her er det ingen som kan finne oss

Plutselig går dagene så fort
Hvilken by er du i nå?
Og hele tiden er du den
Jeg venter på for at jeg skal huske hvordan ting kan være bra
Og hvis jeg glemte hvor godt
Hånden min passer i din
Så husker jeg det nå

(tekst: siri nilsen)
Tenker på alt det som bare forsvinner. På alt det som bare glemmes. Hvordan det luktet i gymsalen på barneskolen, jeg husker det ikke selv om jeg prøver, eller lyden av krittet på tavla, eller smaken av forbudte skolebrød i et hjørne i skolegården. Vet ikke helt hvorfor de små minnene bare blir borte, hvordan jeg kan huske at det skjedde, men likevel ikke huske, som om en del av det har forsvunnet, detaljene. Men alt kan vel ikke lagres heller, vi kan ikke ha plass til alt, noe må ryddes ut for å få plass til noe nytt. Jeg husker ikke hvordan det første kysset smakte, men jeg husker det siste. Jeg husker ikke latteren til vennene jeg hadde på barneskolen, men jeg husker latteren til de jeg har nå. Gammelt byttes ut mot noe nytt, og egentlig så er det fint at det er sånn. At man ikke husker alt. At noe blir borte. Det blir på en måte lettere.

Monday, August 27, 2012

Jeg skal bli flinkere til å:


  • legge meg tidlig, få minst 8 timer søvn hver natt
  • se dokumentarer, ikke bare om hvaler
  • svare med hele setninger når jeg blir spurt om noe
  • skrive dagbok (hver dag!!)
  • si ja
  • si nei
  • lese pensum, skrive gode notater som jeg forstår når eksamen kommer
  • spise mer enn to måltider hver dag
  • si takk
  • twitre
  • fullføre ting jeg begynner på
  • drikke vann
  • logge av facebook
  • si 'glad i deg'
  • ikke spise godteri andre dager enn fredag og lørdag
  • følge med når andre snakker
  • velge
  • tenke mindre på små, ubetydelige ting
  • lage ordentlig mat
  • spise grønnsaker
  • skrive
Jeg skal i hvert fall prøve.

Thursday, August 23, 2012

(tenker på deg, tenker på oss, tenker på dem)

hører skritt i gangen, trekker dyna over hodet og lukker øynene, tenker nei, nei, nei, ikke lag en lyd, han hører deg, nei, nei, nei, vil forsvinne, knipse med fingrene og bli borte, som på det trylleshowet jeg så i fjor, assistenten ble bare borte, kom tilbake senere i showet, men likevel, var borte sikkert femten minutter, husker ikke hva han sa, hvilket ord han brukte for å få noen til å forsvinne, husker bare at han knipset, men det fungerer ikke, trenger ordet, og nå har skrittene stoppet rett utenfor døra

*

alle disse tingene du gjør og sier, jeg samler på dem, klipper dem ut og limer inn, samler en hel bok, bare med deg, klipp på klipp og ord på ord, vet ikke hvor lenge det vil vare, men samlingen vokser. kriblinger i magen og under huden når jeg tenker på det. kan ikke huske alt, vet det, men prøver, vil ikke glemme, er redd for det, at noe skal forsvinne. det forsvinner alltid til slutt, viskes ut, men stritter imot, tenker at kanskje kan akkurat jeg huske akkurat dette resten av livet, kanskje du aldri forsvinner, hvis jeg bare bruker nok lim

*

tenker at, ja, den kvelden, den kvelden var, hva kaller man det, vendepunktet kanskje, det var da det ble som det er nå, når man skriver før og etter er det den kvelden man måler det etter, det er kanskje teit å si, for man legger egentlig ikke merke til sånt, forandring skjer vel gradvis, men jeg vet, uten å tvile noe, at det var den kvelden som forandret alt

*

de vokser så fort, sa de, ja, de gjør det, plutselig er de så store, det er som om det var i går at de knapt kunne gå uten at noen holdt dem, ja, jeg husker fortsatt at de ikke kunne si mer enn mamma og pappa og sulten og nei, ja, de ler, ja, det går så fort

*

har ørene under vannoverflaten, flyter på ryggen, hører bare den svake lyden av verden over, ørene er fylt opp av vann, hører bevegelsene i vannet, bare det, bølger, vann, bevegelse, ligger sånn til huden blir bløt og krøllete, til jeg er alene igjen i vannet, til alle andre har gått hjem, har laget middag, skal snart legge seg, jeg flyter fortsatt, lytter til vannet som bare fortsetter selv om alle er borte

*

håret ditt krøller seg i nakken og du er så vakker, du vet det ikke selv, ser det ikke, men du er det. ser ikke på deg selv i speilet, ser ned eller til siden, grer håret med øynene igjen, legger på ekstra sminke med blikket rettet på mascarakosten. du er så fin når du gråter. du ler aldri, bare ser ned, smiler kanskje litt. men du vet vel at det blir bedre, at en dag legger håret seg riktig og da kan du le av den du var før

*

jeg ser det jo nå, hva du prøvde å si, hvorfor du gjorde som du gjorde, jeg forstår det nå, så mange år etterpå, at du prøvde så godt du kunne, men at jeg var for blind, at jeg ikke var oppmerksom nok. var det tungt å bære? ansvaret jeg la på skuldrene dine? for egentlig ville du si at du ikke kunne, det var det du forsøkte å si, men jeg lyttet ikke, tenkte ikke på det at andre også har en storm de må kontrollere

*

hundre sammenkrøllede ark på gulvet, spredd utover hele rommet i små hauger, noen fulle av bokstaver, andre nesten tomme, alle til deg, men du kommer aldri til å se noen av dem. det lukter blekk i rommet, blekk og papir og innestengt, har ikke åpnet vinduet på to uker, bør kanskje det, men utsetter det hele tiden, bare et til forsøk på å skrive først, bare et. du er langt borte nå, jeg vet det, nesten på den andre siden av jorda, jeg skulle sende deg dette i posten, lenge siden du ventet at det skulle komme, men det kom aldri, hvert forsøk havnet i en allerede for stor haug eller dannet en ny en. ord på ord som du aldri kommer til å lese. har du glemt meg nå, har du gitt opp? snart er jeg tom for papir, tom for blekk, hva betyr det, betyr det at jeg også bør gi opp

*

det ligger en hjort i veien, den rører ikke på seg, jeg tror den er død, pappa står og klør seg i hodet, telefonen ligger hjemme, sier han, noen andre må ordne opp i dette. men, pappa, sier jeg, han smiler bare og sier gjort er gjort, venter litt og sier: tok du den? han ler, men jeg går bare mot hjorten, den ligger helt stille og når jeg kommer helt bort til den ser jeg at den ligger i en liten rød dam, død, tenker jeg, død, død, død. pappa kommer etter og drar meg i armen, nå drar vi, sier han, nei, slipp, vil ikke, slipp

*

jeg vet ikke om du leste det, men det sto om han i avisen, en naken mann ble tatt hånd om av politiet, han hadde løpt gjennom hele byen før de fikk tak i han, han var ikke ruset på noe, hadde ikke spor av noe i blodet, og da de spurte han om hvorfor han hadde gjort det, hvorfor han hadde kledd av seg og løpt gjennom hele byen, sa han bare at han hadde hatt lyst, han hadde fått lyst til å løpe naken, så han gjorde det. jeg tenkte på deg da jeg leste det, tenkte på oss, på den gangen vi badet nakne, at du sa at det var den beste dagen du hadde hatt

*

hvor skuffet kan man bli og hvor mye kan man skuffe, nei, ikke svar på det, ville bare at du skulle være der, det skjønner du vel, ville at du skulle sitte der sammen med meg, høre på meg, men unnskyldninger er din spesialitet, du kan og vet hvordan de fungerer, og de er alltid like originale, men skuffelsen kommer jo uansett, det skjønner du vel også, jeg ville bare at du skulle være der

*

vinduet var åpent, hvorfor var det åpent, det var ikke jeg som åpnet det, blir stående og se ut av det åpne vinduet, det er ingen utenfor, det er bare jeg som er inne, men jeg har ikke åpnet det, er helt sikker, lukket det, åpnet det ikke igjen, likevel er det åpent nå

Tuesday, August 21, 2012

"Do you ever wonder whether people would like you more or less if they could see inside you? I always wonder about that. If people could see me the way I see myself - if they could live in my memories - would anyone, anyone, love me?"

Alt jeg vil er å være den samme på utsiden som jeg er på innsiden. Det er kanskje det alle vil, kanskje er det akkurat det som er målet i livet, at andre skal se oss, virkelig se, kanskje det er det vi lever for. Jeg har tenkt mye på det i det siste, at jeg er én person på innsiden og en annen på utsiden og jeg lurer på om forskjellene er like store for alle eller om det bare er jeg som gjemmer meg for mye bak noe.





























Føler av og til at jeg sitter fast, at det er umulig å komme fremover fordi noe alltid holder meg igjen, vet ikke hva det er, har vært sånn for lenge til at jeg klarer å se det. Tenker at jeg vil forandre livet mitt, men vil samtidig at alt skal være det samme. Redd for å bli en jeg ikke er, redd for å være en jeg ikke er, generelt redd for meg selv, kanskje mer enn jeg er redd for noe annet. Redd for å miste, redd for å glemme, redd for å ikke bety noe. Vil ikke bli berømt, vil ikke være best i noe, men vil bety noe likevel. Vil bare føle at livet gir mening.




Jeg vil være meg, jeg vet bare ikke hvordan. Kanskje jeg ikke egentlig vet hvem jeg er. Det er lett å si at man vil forandre seg, forandre livet sitt, jeg kunne ha skrevet det her og nå, at fra nå av skal alt bli annerledes, jeg skal forandre meg! Det er noe annet å faktisk gjøre det. Jeg har snakket om forandring i årevis, hele tiden sagt at snart blir det lettere, men kanskje er det ikke meningen at det skal bli det. Kanskje man trenger motbakkene for å føle at man lever. 


Det siste halvåret har vært kanskje det beste jeg har hatt, jeg vet ikke, det er vanskelig å måle sånt opp mot hverandre, men jeg føler at jeg kommer nærmere og nærmere meg selv, at de blir lettere og lettere å akseptere meg selv. Har fortsatt dårligere dager, men de gode dagene er bedre enn de kanskje noen gang har vært. Jeg vet fortsatt ikke hva jeg vil, hvor jeg vil, hva som er meningen, men jeg vet hva jeg har og jeg er så takknemlig. 






Bildelinker: 1, 2, 3, 4, 5, sitater: John Green

Monday, August 20, 2012


and there will come a time, you'll see, with no more tears.
and love will not break your heart, but dismiss your fears.
get over your hill and see what you find there,
with grace in your heart and flowers in your hair.
(mumford & sons, "after the storm")

Fikk semesterets første studielån i dag!


:-)

Friday, August 17, 2012

Hit, men ikke lenger (påbegynte noveller)

De tingene du ser er med deg når du kommer hjem, de ligger i netthinnen når du skal sove, ansikter, lyder, armer og ben, du tenker at det kommer til å gå over, men det eneste som forandrer seg er at bildene byttes ut med nye, nye ansikter, nye vinkler, nye skrik. Du våkner av at du roper, skriker, sperrer opp øynene i mørket, vet ikke hvor du er, svetter på hele kroppen, kaldsvetter, skjelver.

***

Og jeg tenker, fryser du lille due, skjelver hendene dine, kom så skal du få låne litt av varmen min.

***

Don't go, hvisker hun, og det er ikke et spørsmål, det er en bønn og jeg vet at hvis jeg går nå så knuser jeg henne, knekker henne i to og det er ingen vei tilbake, hvis jeg går nå er det ingen vei tilbake. Tårene triller og jeg vet ikke om de er mine eller hennes, vet bare at en av oss gråter, at en av oss ikke lenger klarer å holde tilbake. I love you, hvisker hun og stemmen hennes nærmer seg hysteriet. Jeg holder rundt henne og prøver å kontrollere kroppen hennes, den rister, skjelver.

***

”Tror du at jeg ikke er redd?” sa hun rolig, ”tror du jeg vil dø? Tror du ikke at jeg er redd for å dø og for at det ikke er noe mer, at det bare blir svart, at når livet er over, så er det over, jeg blir bare borte? Tror du jeg vil det?”

Hun gikk mot meg, stilte seg inntil meg, stirret rett inn i øynene mine uten å engang blunke mens hun snakket.

”Jeg er livredd,” fortsatte hun, ”jeg vil ikke dø, jeg vil ikke forsvinne. Men vet du hva? Jeg kan faen ikke kontrollere det! Jeg er syk, Anne, og legene sier at det ikke er noe de kan gjøre, de sier at jeg kan leve i flere måneder til, kanskje år, men de sier også at jeg plutselig kan være dø i morgen. At det helt plutselig kan være over! Skjønner du ikke at jeg er redd? Skjønner du ikke at jeg ville gjort hva som helst for at dette ikke skulle skje med meg?"
***

Hva hadde han egentlig ment? Lå det noe mer bak ordene han sa? Lå våken hele natten og tenkte sånn, visste ikke om det var jeg som tenkte for mye eller han som virkelig var så vanskelig å forstå.

***

Hun fulgte med på havet som steg, visste at båten snart ville synke, at hun måtte svømme, at sjansen for at noen fant henne i tide var like liten som at hun tok svømmetak mot den samme vanndråpen to ganger. Håpløsheten grep tak i henne, hun ville ikke, ville spole tilbake, ville ikke være der, tårene gled lydløs nedover kinnet hennes, hun skrek ikke, bare sank.

***

Det sitter noen og ser på meg, men jeg vet ikke hvem det er. Ingen jeg kan se har blikket i denne retningen. Likevel, likevel er det som om noe brenner i nakken, som om noen borer blikket i meg, observerer. Men hvem? Jeg klør meg i nakken og vrir nervøst på beina. Her skulle jeg jo være alene. Hadde jeg ikke klart å holde det så hemmelig som jeg trodde? Eller er det en fremmed som stirrer? En som observerer meg for første gang? Men hvorfor? Jeg hoster og vifter med en hånd for å få servitøren til å komme bort til meg, bestiller enda et glass vin, vil spørre, hvem er det som stirrer, men lar være, er for ustø i engelsken og rødmer for lett. Drikker vinen og later som om jeg ikke merker det brennende blikket i nakken.

***

”Jeg vet aldri hva du tenker,” hvisket jeg og strøk en hånd over magen hennes. Hun kikket ned på meg, men var fortsatt fanget i tankene jeg ikke kunne få tak i, tankene jeg ikke forsto. ”Hva mener du,” sa hun. ”Du forteller meg aldri hva du tenker,” sa jeg, ”når du ligger sånn og tenker, du sier aldri hva det er du tenker på.” ”Nei,” sa hun bare.

***

Litt sånn: Det kiler i magen når du ser på meg med det blikket, jeg vet ikke hva det er, bare at det kiler, som å ha en fisk i magen som nupper på innsiden, som sakte spiser seg gjennom.

***

Men så forsto jeg at de beste dagene også var de verste. At det var de som ville bli vondest å tenke tilbake på når det var over. At jeg kunne nyte dem der og da, men senere ville de bare representere noe jeg aldri kunne ha igjen, noe som var borte. Det gode var det som skulle såre meg mest.

***

Og hendene hennes skalv og hun visste ikke om det var fordi hun ikke hadde spist noe den dagen eller om det var noe annet. Ville at det skulle ta slutt, men hadde mistet kontrollen, ikke bare på de skjelvende hendene, men på alt annet også, det var bare kaos, kaos i hodet, kaos i livet og hun kunne ikke tenke, kjente bare en flom i hodet, oversvømmelse, og hun lurte på om det var mulig å drukne på denne måten.

***

Han lå våken og forsøkte å koordinere pusten sin med hennes. Så hvordan brystet hennes reiste seg og sank, reiste seg og sank og forsøkte å puste i samme tempo. Tenkte at, puster vi likt er vi ett, jeg er henne og hun er meg, vi, oss. Hun sov på ryggen, sa alltid at hun drømte mer og bedre når hun lå slik. Han hadde alltid sovet på siden, stabilt sideleie, fosterstilling, og fikk ikke sove på noen annen måte. Hun pustet så rolig, lå i dyp søvn, hun rynket panna som om hun konsentrerte seg om noe og han tenkte på hva hun drømte om, om han var en del av drømmen, innså at han kanskje aldri ville få vite det.

***

Selvfølgelig lurte jeg på hvorfor det hadde skjedd. Jeg stilte meg de samme spørsmålene hver dag. Forsøkte å finne en forklaring, lette etter minner som ikke var der. Tenkte at svaret var i meg et sted, at det bare var godt skjult.

***

I et øyeblikk stopper tiden og ingenting eksisterer. Jeg kjenner den varme pusten din i nakken, finnes det noe vakrere enn pusten din mot meg, finnes det noe som er renere? Du sover, jeg kjenner det på måten du puster og beveger deg på og du drømmer, jeg kjenner det også, kjenner hvordan du beveger deg i drømme, hører hvordan pusten din forandrer seg, kjenner hjertet som pumper blod gjennom kroppen din, vet at du er langt borte, at avstanden mellom oss er uendelig stor og liten samtidig.

***

Av og til stopper det opp. Det er bare kaos og alle følelser på en gang. Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg ville gjerne forklare, men jeg kunne ikke. Kaoset var for endeløst og ubegripelig. Jeg vil at du skal huske at jeg prøver, at jeg vil, at jeg ville ha gjort hva som helst for å bli den jeg vil være, at jeg virkelig vil. Kanskje trenger jeg mer tid enn du har å gi, kanskje kommer jeg til å såre deg eller du såre meg, men jeg vil at du skal vite at på grunn av deg er alt annerledes, på grunn av deg tror jeg virkelig at det ordner seg.

***

Akkurat da innså han det. Han skulle dø. Han visste ikke når eller hvordan, men før eller senere kom det til å skje. Han skulle dø. Så enkelt var det, så vanskelig, så mulig og umulig. Han skulle dø, han skulle råtne, forsvinne, og det var ingenting han kunne gjøre med det.

Thursday, August 16, 2012

Barcelona, 8-12. august 2012








Hadde noen veldig fine dager i Barcelona. Opplevde utrolig mye og fikk minner for livet. Er så glad for at jeg dro.
(x)

Wednesday, August 15, 2012

slutt å sammenligne
slutt å si at du vet hvordan det er
vi oppfatter og opplever forskjellig
det er ikke verre for meg eller verre for deg
det er forskjellig
kan ikke sammenlignes
kan ikke settes over eller under
vi er ikke en og samme
vi tenker ikke likt
vi er forskjellige
alt er unikt

Tuesday, August 14, 2012

Tankene svirrer i hodet og jeg får ikke sove. Ligger bare sånn her og stirrer i taket. Vet ikke helt hva det er, en uro i magen, noe som ligger langt bak i bakhodet, en kløe midt på ryggen der jeg ikke rekker frem med fingrene. Dagene går så fort, og så sakte, og nettene er lange øyeblikk. Litt sånn: jeg vil si deg noe, men jeg vet ikke helt hva. Eller: det gjør vondt, men jeg vet ikke hvorfor. Kanskje: har en mur i hodet, men vet ikke hvordan jeg skal bli kvitt den. Du skjønner vel at jeg prøver, håper det, hvis ikke er det ikke noe vits, men jeg gjør virkelig det, jeg prøver. Og jeg smiler, så du det, jeg smilte, ikke som jeg pleier, men ordentlig. Vet ikke hva jeg prøver å si. Jeg får ikke sove, det er bare det.

Tuesday, August 7, 2012

I morgen drar jeg hit:




Barcelona! Gjelder å nyte livet og sommeren mens man fortsatt kan! Åh, gleder meg! :-)

Saturday, August 4, 2012

Ordene plasserer seg ikke der jeg vil at de skal være. Vet ikke helt hva jeg vil si eller hva ordene i hodet prøver å si. Kaostenking og overtenking og tanker som flyr ut før jeg får fanget dem. Vet ikke hvorfor, men av og til er det sånn, av og til sier det stopp. Har skrevet dette før, vet det, men sånn er det og sånn må det kanskje være. Venter på at inspirasjonen skal komme tilbake, venter på ordene, setningene, flyten. Venter, venter, venter, venter alltid.

Wednesday, August 1, 2012

Kristiansand 29-31. juli 2012










Søskentur til Sørlandet var supert! Blir aldri for gammel for Kaptein Sabeltann og elsker å se på dyr som har det så bra som de i Kristiansand.

Lest og sett i juli:

Lest:
  • Looking for Alaska av John Green
  • The Perks of Being a Wallflower av Stephen Chbosky
  • Neverwhere av Neil Gaiman
  • La stå av Ingvild H. Rishøi
  • Høyest elsket av Hilde Hagerup
  • 14,000 things to be happy about av Barbara Ann Kipfer
  • The Fault in Our Stars av John Green
  • Brave New World av Aldous Huxley
  • Eg vil at nokon skal vente på meg av Anna Gavalda

Sett:
  • Istid 4 (kino!)
  • Angus, thongs and perfect snogging
  • Big Miracle
  • The Woman in Black
  • Privat praksis, sesong 5
  • The Amazing Spider-Man (kino!)

Boka jeg likte best:
Bøkene som virkelig fanget oppmerksomheten min denne måneden var bøkene til John Green; Looking for Alaska og The Fault in Our Stars. Jeg vet ikke helt hva det er med disse bøkene, men de traff meg rett i hjertet begge to. Karakterene er levende og ærlige og historiene er unike, men samtidig mulige å relatere seg til. I tillegg har John Green en veldig god skrivestil med et lett tilgjengelig språk og elementer som får deg til å tenke at, ja, selvfølgelig er det sånn.

Boka jeg likte dårligst:
The Perks of Being a Wallflower var en skuffelse fra første til siste side. Jeg hadde veldig høye forventninger til boka og ble skuffet da den ikke ga meg noe som helst. Jeg synes den var klønete skrevet og historien hadde for mange elementer, det virket som om forfatteren ville brenne gjennom alle mulige ungdomstemaer i løpet av altfor få sider. Selv om jeg kunne kjenne meg igjen i enkelte av hovedpersonens tanker og meninger, så klarte jeg aldri helt å sette meg inn i historien. 


Beste boksitat:
"You spend your whole life stuck in the labyrinth, thinking about how you'll escape it one day, and how awesome it will be, and imagining that future keeps you going, but you never do it. You just use the future to escape the present." (Looking for Alaska, John Green)

Filmen jeg likte best:
Favoritten denne måneden er uten tvil Big Miracle! Først og fremst fordi det er en veldig fin og rørende historie. Jeg synes også filmen er veldig pent laget, med fine farger og kontraster.

Filmen jeg likte dårligst:
Likte alle filmene jeg så denne måneden! :-)

Beste filmsitat:
"Even though they're big and powerful, they're so much like us. We're vulnerable and we get scared. We need help sometimes too." (Rachel Kramer, Big Miracle)