Wednesday, October 30, 2013

Hugs and kisses

Heisen stanset mellom femte og sjette etasje og hun kjente med en gang panikken som fór gjennom kroppen. Det begynte å pipe i panelet på veggen og en statisk stemme sa, teknisk feil, vennligst vent. Karsten fra syvende sto ved siden av henne, de kikket usikkert på hverandre, han humret nervøst, så sto vi her da, sa han. Hun forsøkte å smile tilbake, men fikk det ikke til. Har du det travelt? spurte han, fortsatt med den påtatte humoren i stemmen. Hun trakk på skuldrene, klarte ikke å si noe. Stemmen gjentok seg selv, teknisk feil, vennligst vent. Er vel ikke noe å gjøre med, sa Karsten og vendte blikket mot panelet, skal jeg trykke på noe, eller? Hun trakk på skuldrene igjen, visste at hvis hun sa noe nå så ville den lettere paniske følelsen i kroppen flytte inn i stemmen. Karsten hadde blikket festet på panelet, han pustet tungt før han trykket på alle knappene etter tur, noe som bare resulterte i at stemmen gjentok, teknisk feil, vennligst vent. Han sukket og snudde seg mot henne igjen. Ansiktsuttrykket hans forandret seg idet han så på henne, går det bra eller? Det var som om han snakket til henne fra den andre enden av en mørk tunell, hun blunket og da hun åpnet øynene igjen lå hun på gulvet og hørte en stemme som sa, teknisk feil, vennligst vent.

xoxo

Det er et vakuum der, mellom det vi var før og det vi er nå, en grense det føles umulig å krysse, som om vi står på hver vår side av et sett togskinner og roper til hverandre, å løpe over skinnene, over til deg, kan være livsfarlig.
xoxo

Jeg satt med øynene lukket og lot som om jeg sov, med kinnet mot ruta og hendene i fanget. Toget rullet i raskt tempo over skinnene og kjæresteparet i setet foran meg snakket om døden. Jeg tenkte at det var en rar ting å sitte og snakke om sånn, på toget, sent en søndagskveld. De snakket med lave stemmer, hvisket nesten, satt helt inntil hverandre, med hendene lenket sammen, og hun sa at hun var redd, så veldig redd, for at det ikke skulle være noe mer, og han sa at det ikke er noe rart å være redd, alle er redde for døden, sa han, jeg også. Jeg smilte litt. Men hvis det ikke er noe mer, fortsatt han, så vil du ikke kjenne det, ikke sant, du kommer ikke til å vite at det ikke er noe mer. Jeg fryser, sa hun. Jeg åpnet øynene og så ut på det mørke landskapet som forsvant forbi meg og jeg tenkte at det er så altfor mye å være redd for.

xoxo

Det var noe med måten hun sa det på, stemmen hennes forandret seg til det ugjenkjennelige og det gikk kaldt gjennom meg, jeg kjente at huden nuppet seg og jeg så på henne, ventet på at hun skulle si noe mer, at stemmen skulle gå tilbake til det normale, at hun skulle smile og trekke tilbake det hun hadde sagt, men det skjedde ikke, hun så bare tomt fremfor seg, enset ikke at jeg var der. Jeg ville si noe, noe som ville hjelpe henne, men jeg visste at jeg ikke kunne, at alt jeg kunne si ikke kunne forandre noe.

xoxo

Lengselen etter noe, jeg vet ikke hva, bare en lengsel som aldri forsvinner, den sitter i halsen som en klump og det eneste jeg vil gjøre er å sove for å slippe å kjenne at den er der.

xoxo

Jeg kunne ha sagt akkurat det jeg tenkte, kunne ha gitt deg hånden min og be deg om å ta den eller skyve meg unna. Det hadde vært så enkelt. Det hadde tatt et øyeblikk å få svar, et sekund og så hadde jeg visst. Det kunne vært så enkelt og det er så enkelt. Det er enten eller. Ja eller nei. Så hvorfor tok jeg ikke den sjansen? Kanskje fordi det ofte er bedre å håpe enn å vite, eller kanskje fordi jeg allerede vet svaret.

xoxo

Den siste dagen kom ikke som noen overraskelse, hun hadde ventet på den lenge, og det var heller ingenting som overrasket henne i de siste ordene han sa, hun hadde allerede sett for seg hva han kom til å si og hun hadde fått rett, han sa nesten helt ordrett det hun hadde tenkt seg. Det var hennes egen reaksjon hun ikke hadde klart å se på forhånd, hun hadde ikke klart å se for seg hvordan hun selv kom til å reagere, som om hun kjente han bedre enn seg selv, og da hun brøt fullstendig sammen var det en like stor overraskelse for henne som det var for han.

xoxo

Stillheten i rommet etter at han hadde gått, den var så trykkende at hun måtte sette høytalerne på full styrke med musikk hun egentlig ikke likte, men som bråkte, som hindret henne i å tenke. Hun lå på ryggen i senga og lyttet til bråket, kjente lukten av ham som fortsatt satt i rommet, hvis hun lukket øynene var det nesten som om han var der sammen med henne.

xoxo

Hvor lenge måtte hun vente, hvor lenge skulle hun vente, dagene forsvant uten at hun lot merke til det, hun tenkte tilbake på tiden som hadde gått og alt hun klarte å gjøre var å sukke. Hvordan hadde hun havnet her? Det var som om hun hadde gitt opp, satt seg ned i veikanten, nektet å fortsette videre nedover veien, som om hun bare hadde sittet der og sittet der. Hvorfor reiste hun seg ikke? Det var så enkelt, stå på to bein, gå fremover, skritt for skritt, en fot foran den andre, mot målet. Hvorfor satt hun bare der? Det var umulig å svare på det, hun visste ikke, kjente bare det umulige i kroppen, følelsen av at selv det enkleste var det vanskeligste i verden.

xoxo

Friday, October 18, 2013

So turn it up, turn it up 
As loud as you can make it go 
Play it 'til your speakers blow, 
Listen 'til your ears explode, 
'Cause love is on the radio!

Tuesday, October 15, 2013

Jeg ligger våken halve natta og tenker på alle de tingene jeg ikke fikk gjort på dagen og hele dagen tenker jeg på hvor trøtt jeg er og at jeg helst vil sove. Og sånn går dagene. Jeg har levert kvalifiseringsoppgave 2 av 2 og skal bruke den neste uka på å grue meg på svar på om jeg får lov til å ta eksamen. Ellers gjør jeg ikke så mye. Jeg leser. Mye. Passer på å puste. Stirrer ut i lufta. Tenker som alltid for mye på alt, legger for mye i alt. Prøver å jobbe like mye med meg selv som med studier. Jeg har begynt på en workshop med Røde Kors der jeg skal lære meg å mestre ensomheten og lære mer om hvordan jeg kan få det bedre sosialt. Hittil har det vært spennende, men også så skummelt at jeg helst bare vil feige ut og aldri dra tilbake. Men jeg vet at det er viktig at jeg utfordrer meg selv, at jeg prøver, for jeg kan ikke fortsette på den måten jeg gjør nå. Jeg må skjerpe meg, jeg vet jo det, jeg har visst det lenge. Det er bare jeg som kan gjøre livet mitt bedre, meg meg meg, det er alltid meg det kommer tilbake til selv om jeg ofte kunne ønske jeg kunne skylde på noen andre.

Jeg skriver ikke lenger. Eller, jeg skriver nesten ikke lenger. Jeg tenker i tekst, jeg tenker på skriving, men jeg kommer sjelden så langt som å skrive det ned. Ordene sitter i fingertuppene, men lenger vil de ikke. Historiene mine mangler sammenhenger og blir ikke lenger enn et par linjer. Jeg vet ikke hva det kommer av, men av og til (altfor ofte de siste årene) har jeg disse tørkeperiodene og det er ikke så mye jeg kan gjøre med det, bortsett fra å presse meg selv litt, tvinge meg selv til å skrive i stede for å for eksempel se en episode av en serie jeg egentlig ikke liker. Det er jo det å skrive jeg vil gjøre, så hvorfor kaster jeg bort så mye tid på andre ting? Jeg vet ikke, men når jeg legger meg under dyna på kvelden er jeg alltid like irritert over at jeg ikke fikk mer ut av dagen.

Dette er et skjerp-deg-Julie-innlegg, jeg trenger de av og til. Et slags spark bak til meg selv. SKJERP DEG, du kan bedre.

Friday, October 4, 2013

Jag vill ha dig nu som jag hade dig förut

Jeg lå i gresset og ventet på at du skulle komme. Jeg hadde ligget der i kanskje en time og bare stirret opp i skyene. Det var kaldt, jeg hadde nupper i huden og begynt å miste følelsen i tærne. Folk stirret på meg når de gikk forbi, og en gammel dame, med en hund som var nesten like stor som henne selv, spurte om det gikk bra med meg. Jeg bare smilte til henne og sa at, ja, det går bra, jeg bare tenker. Hunden luktet på meg før den trakk den gamle damen videre. Jeg bare lå der, jeg tenkte ikke, ikke egentlig, jeg stirret på skyene, de hvite formene på himmelen, det hvite mot det blå, sola som av og til tittet frem og varmet meg svakt i ansiktet.

Ikke vent på meg,
hadde du sagt,
ikke vent på meg i mer enn kanskje en halvtime,
hvis jeg ikke er der innen den tid,
da kommer jeg ikke.

Det var trettiåtte dager og syv timer siden jeg hadde sett deg sist og du hadde sagt at du kanskje hadde tid. Kanskje. Vi møtes på gresset ved kiwi, hadde du sagt, jeg kommer hvis jeg kan. Jeg kunne ha sendt deg en melding, spurt om du kom eller ikke, om jeg skulle vente litt til, men jeg tenkte at det var for sent, jeg ville ikke innrømme at jeg hadde ventet lengre enn du hadde sagt at jeg skulle gjøre, så jeg ble bare liggende, telte sekunder og skyer og mennesker som gikk forbi, holdt pusten.

Du sa at
du ikke visste hva du ville,
at du måtte finne ut av det først,
at du måtte finne ut av hva du ville,
at du skyldte meg såpass.

Til slutt måtte jeg reise meg og gå. Jeg innså vel kanskje at du ikke kom til å komme, at du mente det du sa når du sa at jeg ikke skulle vente mer enn en halvtime. Jeg gikk hjem til den tomme og mørke leiligheten, satte på kaffemaskinen, åpnet posten, to regninger og reklame fra ikea, spiste en skive med gulost, kikket på telefonen, ingen meldinger, kaffen ble ferdig, jeg helte i en kopp og satte meg i vinduskarmen, kikket ned på gata, på menneskene som gikk forbi. Ingen så opp på meg, ingen visste at jeg så på dem. Jeg tenkte ikke på noe, jeg tenkte på deg. Kaffen ble kald før jeg hadde drukket halvparten.

Du må slutte å forvente så mye av andre,
hadde du sagt,
du kommer bare til å bli såret,
skjønner du ikke det?

Jeg fikk ikke sove, jeg lå og vred meg i mange timer før det tikket inn en melding på telefonen. Fra deg, alltid fra deg. Du var full og du skrev at du tenkte på meg og spurte hva jeg drev med, sover du? Jeg svarte ikke med en gang, ble bare liggende og stirre på ordene på skjermen, ikke et eneste av dem handlet om at du egentlig skulle ha møtt meg tidligere. Jeg svarte, sover ikke, gjør ingenting. Du ringte, men jeg hørte ikke hva du sa, stemmen din blandet seg inn med bråket i bakgrunnen, høy musikk, latter, stemmer, en jente som hylte og lo, jeg hørte at du bannet og så la du på og jeg lå alene i den stille leiligheten og stirret i taket. Sekunder senere fikk jeg en ny melding, srory, haha, Maia kastet nesten oppp på tepet, hehe, kunne ønske du var hr! Jeg skal sove nå, skrev jeg, kos deg! Du svarte ikke noe mer på det og jeg fikk ikke sove.

Tuesday, October 1, 2013

Lest og sett i september:

Lest:


The Bone Season handler om Paige som arbeider i den kriminelle underverdenen i Scion London. Paige er en drømmegjenger, en sjelden type klarsynt, og i en verden regjert av Scion begår hun høyforræderi bare ved å være i live. Jeg hadde hørt utrolig mye positivt om denne boka og den er spådd å bli den nye Harry Potter-Twilight-The Hunger Games-greia, men personlig er den nok ingen favoritt. Verdenen Shannon har satt sammen er ny og spennende, men historien var desverre altfor forutsigbar. Jeg følte at jeg hadde lest den samme historien før, så for meg var boka rett og slett for lik annen fantasy jeg har lest. Likevel vil jeg ikke si at det er en dårlig bok. Den er fint skrevet og anbefales absolutt for alle som liker enkel og spennende fantasy. Det er selvfølgelig også et kjempepluss at Samantha Shannon er født samme år som meg, unge forfattere med såpass suksess imponerer i hvert fall meg veldig! 3/5







Hyperpubertet har jeg allerede skrevet et innlegg om, så jeg skal ikke skrive så mye om den nå, men det er en ungdomsbok med enormt mye humor og varme. Jeg lo flere ganger og koste meg med handlingen. Det som slår meg mest med den er at handlingen er original, men samtidig lett å kjenne seg igjen i. Da jeg leste boka husket jeg plutselig ting fra ungdomsskolen som jeg trodde jeg hadde glemt, både på godt og vondt. Vera Micaelsen skriver veldig levende og morsomt. 4/5









Garman & Worse er en kollektivroman fra 1880, rett og slett en norsk klassiker! Den handler om handelshuset Garman & Worse og handelsfamiliene Garman og Worse. I romanen møter man utrolig mange karakterer med hver sin historie og problemer. Jeg leste denne boka fordi jeg har den på pensum og jeg hadde nok aldri lest den hvis den ikke var det. Som regel leser jeg bøker ganske raskt, men denne brukte jeg nesten to måneder på å komme meg gjennom. Det er en bra bok på mange måter, men for meg var ikke handlingen eller karakterene spennende nok. Likevel må jeg innrømme at jeg gråt litt da jeg leste det siste kapittelet og den andre delen av boka var definitivt mer spennende enn den første. Hvis du skal lese én roman fra slutten av 1800-tallet, er dette absolutt en bok jeg anbefaler. 3/5






Someday this pain will be useful to you handler om James Sveck og sommeren før han skal begynne på universitetet. I stede for å forberede seg på denne kommende studietiden, sitter han på nettet og ser etter et sted han kan rømme til, et hus i Kansas for eksempel. Jeg likte denne boka fordi jeg identifiserte meg veldig med James. Jeg kjente meg igjen i tankegangen hans og drømmen om å komme seg bort fra alt av stress og forventninger. Samtidig er det veldig mye ved James som er utrolig frustrerende og jeg tok meg selv i å tenke at jeg kunne ønske han bare kunne ta seg sammen. Boka har ikke så mye handling, men den tar opp mange viktige spørsmål og tanker som mange sikkert kjenner seg igjen i. Det handler om håpløshet, depresjon, kjærlighet, håp, sorg og mye mer. Jeg er veldig glad for at jeg har lest den, men denne boka er på ingen måte noe mesterverk, den er veldig enkel og til tider litt for forutsigbar. 3/5





Of Mice and Men er den tragiske historien om vennskapet mellom to omreisende gårdsarbeidere fra sentral-California og deres drøm om et bedre liv. George tar seg av den metalt tilbakestående Lennie som er snill, men klarer ikke å kontrollere kjempekreftene sine. Of Mice and Men er en amerikansk klassiker, en av de bøkene man "må lese" en gang i livet, og det er ikke vanskelig å forstå hvorfor den har blitt det. John Steinbeck klarer i løpet av bare litt over hundre sider å fortelle en historie som rører veldig. Skrivestilen er direkte og åpen, alt fortelles slik det er uten å pynte på noe som helst, og karakterene er så levende at det ikke er noe problem å se dem for seg. Jeg skjønte tidlig i boka hvordan det kom til å gå med George og Lennie til slutt, men slutten rørte meg veldig likevel. Jeg tror dette er en av de beste bøkene jeg har lest egentlig, så ja, anbefales på det sterkeste! 5/5 




Sett:
  • Pornopung (kino!)
  • Pitch Perfect
  • Poirot: The Clocks
  • Game of Thrones, sesong 1
  • We're the Millers
  • The Rules of Attraction
  • Ferris Bueller's Day Off
  • Super 8
  • Sixteen Candles
  • Fame
  • Emily Owens M. D., sesong 1
  • Vikings, sesong 1

Favorittfilmene denne måneden er uten tvil de to 80-talls klassikerne; Ferris Bueller's Day Off og Sixteen Candles. Det er virkelig noe helt spesielt med filmene til John Hughes! De andre filmene jeg så var ganske midt-på-treet, verken spesielt bra eller spesielt dårlige. Seriene jeg så denne måneden var alle veldig bra. Game of Thrones er kanskje favorittserien min for tiden. Emily Owens M.D. var ganske likt Grey's Anatomy og jeg elsker jo Grey's Anatomy, så jeg likte absolutt Emily Owens. Vikings er også en veldig bra serie, kanskje litt ensformig i lengden, men så utrolig bra laget at man egentlig ikke merker det. I tillegg til dette har jeg selvfølgelig sett de nye episodene av Grey's Anatomy, Criminal Minds, Elementary, Downton Abbey osv. osv. (ok, er litt tv-slave...)

Hva leste og så dere på i september?