Wednesday, October 30, 2013

Hugs and kisses

Heisen stanset mellom femte og sjette etasje og hun kjente med en gang panikken som fór gjennom kroppen. Det begynte å pipe i panelet på veggen og en statisk stemme sa, teknisk feil, vennligst vent. Karsten fra syvende sto ved siden av henne, de kikket usikkert på hverandre, han humret nervøst, så sto vi her da, sa han. Hun forsøkte å smile tilbake, men fikk det ikke til. Har du det travelt? spurte han, fortsatt med den påtatte humoren i stemmen. Hun trakk på skuldrene, klarte ikke å si noe. Stemmen gjentok seg selv, teknisk feil, vennligst vent. Er vel ikke noe å gjøre med, sa Karsten og vendte blikket mot panelet, skal jeg trykke på noe, eller? Hun trakk på skuldrene igjen, visste at hvis hun sa noe nå så ville den lettere paniske følelsen i kroppen flytte inn i stemmen. Karsten hadde blikket festet på panelet, han pustet tungt før han trykket på alle knappene etter tur, noe som bare resulterte i at stemmen gjentok, teknisk feil, vennligst vent. Han sukket og snudde seg mot henne igjen. Ansiktsuttrykket hans forandret seg idet han så på henne, går det bra eller? Det var som om han snakket til henne fra den andre enden av en mørk tunell, hun blunket og da hun åpnet øynene igjen lå hun på gulvet og hørte en stemme som sa, teknisk feil, vennligst vent.

xoxo

Det er et vakuum der, mellom det vi var før og det vi er nå, en grense det føles umulig å krysse, som om vi står på hver vår side av et sett togskinner og roper til hverandre, å løpe over skinnene, over til deg, kan være livsfarlig.
xoxo

Jeg satt med øynene lukket og lot som om jeg sov, med kinnet mot ruta og hendene i fanget. Toget rullet i raskt tempo over skinnene og kjæresteparet i setet foran meg snakket om døden. Jeg tenkte at det var en rar ting å sitte og snakke om sånn, på toget, sent en søndagskveld. De snakket med lave stemmer, hvisket nesten, satt helt inntil hverandre, med hendene lenket sammen, og hun sa at hun var redd, så veldig redd, for at det ikke skulle være noe mer, og han sa at det ikke er noe rart å være redd, alle er redde for døden, sa han, jeg også. Jeg smilte litt. Men hvis det ikke er noe mer, fortsatt han, så vil du ikke kjenne det, ikke sant, du kommer ikke til å vite at det ikke er noe mer. Jeg fryser, sa hun. Jeg åpnet øynene og så ut på det mørke landskapet som forsvant forbi meg og jeg tenkte at det er så altfor mye å være redd for.

xoxo

Det var noe med måten hun sa det på, stemmen hennes forandret seg til det ugjenkjennelige og det gikk kaldt gjennom meg, jeg kjente at huden nuppet seg og jeg så på henne, ventet på at hun skulle si noe mer, at stemmen skulle gå tilbake til det normale, at hun skulle smile og trekke tilbake det hun hadde sagt, men det skjedde ikke, hun så bare tomt fremfor seg, enset ikke at jeg var der. Jeg ville si noe, noe som ville hjelpe henne, men jeg visste at jeg ikke kunne, at alt jeg kunne si ikke kunne forandre noe.

xoxo

Lengselen etter noe, jeg vet ikke hva, bare en lengsel som aldri forsvinner, den sitter i halsen som en klump og det eneste jeg vil gjøre er å sove for å slippe å kjenne at den er der.

xoxo

Jeg kunne ha sagt akkurat det jeg tenkte, kunne ha gitt deg hånden min og be deg om å ta den eller skyve meg unna. Det hadde vært så enkelt. Det hadde tatt et øyeblikk å få svar, et sekund og så hadde jeg visst. Det kunne vært så enkelt og det er så enkelt. Det er enten eller. Ja eller nei. Så hvorfor tok jeg ikke den sjansen? Kanskje fordi det ofte er bedre å håpe enn å vite, eller kanskje fordi jeg allerede vet svaret.

xoxo

Den siste dagen kom ikke som noen overraskelse, hun hadde ventet på den lenge, og det var heller ingenting som overrasket henne i de siste ordene han sa, hun hadde allerede sett for seg hva han kom til å si og hun hadde fått rett, han sa nesten helt ordrett det hun hadde tenkt seg. Det var hennes egen reaksjon hun ikke hadde klart å se på forhånd, hun hadde ikke klart å se for seg hvordan hun selv kom til å reagere, som om hun kjente han bedre enn seg selv, og da hun brøt fullstendig sammen var det en like stor overraskelse for henne som det var for han.

xoxo

Stillheten i rommet etter at han hadde gått, den var så trykkende at hun måtte sette høytalerne på full styrke med musikk hun egentlig ikke likte, men som bråkte, som hindret henne i å tenke. Hun lå på ryggen i senga og lyttet til bråket, kjente lukten av ham som fortsatt satt i rommet, hvis hun lukket øynene var det nesten som om han var der sammen med henne.

xoxo

Hvor lenge måtte hun vente, hvor lenge skulle hun vente, dagene forsvant uten at hun lot merke til det, hun tenkte tilbake på tiden som hadde gått og alt hun klarte å gjøre var å sukke. Hvordan hadde hun havnet her? Det var som om hun hadde gitt opp, satt seg ned i veikanten, nektet å fortsette videre nedover veien, som om hun bare hadde sittet der og sittet der. Hvorfor reiste hun seg ikke? Det var så enkelt, stå på to bein, gå fremover, skritt for skritt, en fot foran den andre, mot målet. Hvorfor satt hun bare der? Det var umulig å svare på det, hun visste ikke, kjente bare det umulige i kroppen, følelsen av at selv det enkleste var det vanskeligste i verden.

xoxo

4 comments:

  1. Jeg vil bare si at jeg liker veldig godt det du skriver:) Jeg leser alt, selv om det blir få kommentarer.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk! Det setter jeg veldig pris på :)

      Delete
  2. This comment has been removed by the author.

    ReplyDelete