Saturday, April 23, 2016

Bøker og flyttekaos i Bø

Om bare én uke flytter jeg fra Bø. Skoleåret har gått usannsynlig fort og slutten kom så plutselig at jeg ikke helt har skjønt at det er over enda. Nå gjenstår bare muntlig eksamen og bokfestivalen Bøker i Bø med slippfest for studentantologien Tekster 16. Det betyr altså at jeg har én uke på å pakke sammen alt det som har samlet seg opp i hybelen i løpet av året. Da jeg flyttet inn hadde jeg én pappeske med bøker, nå har jeg fylt opp to og har fortsatt nok bøker til å fylle minst en eske til. I et forsøk på å holde orden har jeg sortert bøkene etter: skal lese, skal lese i sommer, klassikere og bøker jeg har lest. Organisert kaos, tror jeg det heter. Bøker er heldigvis lett å pakke. Det er verre med alle de tingene som ligger rundt omkring overalt. Jeg skjønner ikke hvor alt kommer fra?

Bøkene jeg helst vil lese NÅ.

Thursday, April 21, 2016

“There is nothing either good or bad, but thinking makes it so.”

Jeg vet at hvis jeg graver meg ned i alt som er vondt, kommer jeg aldri til å komme meg opp igjen. Jeg vet at jeg kommer til å få det bedre enn jeg har det nå. Nå er jeg fortsatt midt inne i alt. Jeg veksler mellom å være usannsynlig trist og ubeskrivelig frustrert. Det er som om virkeligheten har forflyttet seg. Det jeg for bare noen uker siden trodde var sant, har vist seg å være løgn. Hvordan kunne jeg være så dum og naiv? Hva annet er det jeg ikke har fått med meg? Hvilke andre løgner er det jeg lever uten å vite det? Jeg prøver å ikke bli altfor dramatisk. Jeg prøver å tenke fornuftig. Jeg prøver å tenke at jeg egentlig var heldig som kom meg ut, som fant ut av hva som var sant før det var altfor sent. Hadde jeg bare klart å gi slipp på den delen av meg som ikke føler seg heldig, som kanskje heller hadde ønsket å fortsette å leve på løgnen enn å sitte her med sannheten i fanget.

Jeg har eksamen om en uke og prøver å ikke få panikk av at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Muntlig eksamen henger over meg og gjør de dagene som allerede er tunge enda tyngre. Men det skal gå. Jeg har fortsatt tid til å lese Faust og teori. Jeg har fortsatt tid til å bli bedre på å puste med magen. Jeg kan fortsatt klare å få en viss oversikt før jeg må sitte i et klasserom og snakke om hele litteraturhistorien på tjue minutter. Selv om jeg for tiden sikkert fremstår som negativ og repeterende, er det en del av meg som alltid er optimistisk og håpefull. Jeg vet at det meste ordner seg, man må bare gi det tid. Jeg må gi meg selv tid og jeg må gi verden tid. I mellomtiden, mens tiden går, skal jeg forsøke å finne ut av hva jeg vil og hva jeg skal. Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå er at jeg skal tilbake til Oslo og inn i en studenthybel på Bjølsen. Resten må jeg bare finne ut av underveis.

Monday, April 18, 2016

Husk å ta deg tid til å:

  • puste
  • lese bøker du liker
  • fortelle de du er glad i at du er glad i dem
  • ikke gjøre noe som helst
  • spise
  • minne deg selv på at du er verdifull
  • høre på enkel og glad musikk
  • sove
  • gå turer i sola

Thursday, April 14, 2016

Vi må snakke om voldtekt

Dette innlegget er fremprovosert av at lensmann Birkeland tipset jenter om å "ikke bli overstadig beruset" og å ha på sykkelbukse under russebuksa for å unngå å bli voldtatt i russetida. Man skulle tro at vi var ferdige med slike idiotiske uttalelser i 2016, men den gang ei. Det er fortsatt sånn at vi ikke helt vet hvordan vi skal snakke om overgrep og voldtekt. Det er fortsatt mye vi velger å ikke snakke om. Det er fortsatt mye som blir sagt som er både unødvendig og feil.

Først og fremst må vi kanskje snakke om hva voldtekt er. Vi må slutte å bare tenke på voldtekt som brutale angrep i mørke bakgater. Birkelands uttalelse baserer seg kanskje nettopp på denne tanken. Ved å råde jenter til å drikke mindre og ha på seg et ekstra lag med klær, tenker han at de har en større sjanse til å komme seg unna hvis de først er i en situasjon hvor de blir angrepet. Det første problemet med disse rådene er at de underforstått legger skylden over på offeret. "Hvis h*n bare hadde kledd og oppført seg annerledes ville det ikke ha skjedd." Det spiller ingen rolle om det var dette Birkeland mente med det han sa, slik kan det uansett tolkes. Det andre problemet er at veldig mange voldtekter ikke stemmer med dette bildet. Det er ikke alltid snakk om tilfeldige angrep, det er ikke alltid snakk om å bli kastet inn i en vegg, det er ikke alltid snakk om å bli banket opp eller at noen river av deg klærne.

Kanskje er man ung og redd. Kanskje tør man ikke å si nei. Kanskje tenker man at å si nei betyr at man mister en man er glad i eller avhengig av. Kanskje tenker man at sex er en betaling for å bli elsket. Kanskje sier man nei mange ganger før man gir opp. Kanskje er man for full til å skjønne hva som skjer før det skjer. Kanskje er det lettere å bare la det skje, enn å kjempe imot. Kanskje vil man heller bare ha det overstått enn å lage en scene. Kanskje ligger man bare der og venter på at det skal bli over. Kanskje er man så redd at man mister kontrollen over sin egen kropp.

Hun er søtten år og forelska. Det er en sånn forelskelse som gjør vondt, en slags lengsel som sitter i magen. Hun kjenner han egentlig ikke, men hun vet at det er noe mellom dem og når han ber henne om å komme, da kommer hun. De sitter inntil hverandre på det mørke rommet hans. Han tar hånda hennes, han kysser henne, det er fint og hun er med på det. Magen kribler, hodet svimler. De legger seg ned. Han tar på henne. Forsiktig først. Så mer insisterende. Hun ligger stille ved siden av han, fingrene hans gir henne små elektriske støt under huden. Hun vil at tiden skal stoppe opp og at de skal være her, akkurat her, for alltid. Fingrene hans beveger seg inn under toppen, stryker forsiktig over huden som vanligvis er skjult. Det går fint helt til hendene hans beveger seg ned mot beltet, ned mot buksekanten. Det er ikke dette hun vil, hun er ikke klar for dette. Hun tar bort hånda hans, plasserer den på hofta, på kinnet, på armen, på en pupp, hvor som helst bare ikke der nede, men hendene hans finner hele tiden veien tilbake. Han fortsetter å bevege seg nedover selv om hun hvisker nei, selv om hun tar tak i hendene hans og holder han unna. Han kysser henne og hvisker, hvisker ord hun ikke egentlig hører. Hendene hans. Det er som om de er overalt og hun har ikke lenger energi til å stanse dem. Hun ligger stiv ved siden av han, ser seg selv utenfra, ser hvordan hendene hans nærmer seg deler av henne hun fortsatt bare vil ha for seg selv. Han knepper opp, han åpner, han drar buksa hennes ned til knærne. Hun sier ikke nei, hun stritter ikke imot, hun bare ligger der, hører på pusten hans og stirrer inn i mørket, hører lyden av at han knepper opp sin egen bukse også. Hun forsvinner, i flere minutter er hun ikke i sin egen kropp, kjenner knapt at han fortsetter, ligger bare helt stille, rører ikke på en muskel. Han gjør seg ferdig, hun vet ikke hvor lang tid som har gått, men hun er varm og klissete mellom beina. Han reiser seg og forsvinner ut av rommet. Hun ligger på ryggen med buksa på knærne. Hun vet ikke om det er meningen at hun skal føle noe, hun drar bare opp trusa, buksa, setter seg opp, sitter bare der. Når han kommer tilbake sier han ingenting. De sitter ved siden av hverandre en stund før hun går hjem.

I stedet for å gi tips om hvordan man kan unngå å bli voldtatt, er vi nødt til å snakke om hvorfor noen voldtar. Foreldre må oppdra barna sine til å forstå at det aldri er greit å ha sex med noen hvis den andre personen ikke vil. Seksualundervisningen på skolen må ta opp hva som er greit og ikke greit, ikke bare fortelle om prevensjon og kjønnssykdommer. Vi må bli enige om at det ikke finnes noen nyanser, det finnes ingen kanskje, ingen gråsoner. Kun ja betyr ja. Hvis du i det hele tatt er litt i tvil i om at den andre personen egentlig ønsker å ha sex med deg, er det som regel best å la være. Ta deg i det minste tid til å bli sikker.

Det kommer nok dessverre alltid til å finnes mennesker som voldtar, men vi kan alle gjøre vårt for å sørge for at det finnes så få som mulig. Vi kan slutte med å både bevisst og ubevisst legge skylda på offeret. Vi kan slutte å vise til og skylde på utenforliggende årsaker når noen blir voldtatt; det er kun den som voldtar som har skylda. Vi kan bli flinkere til å lytte til hverandre. Vi kan bli flinkere til å ta vare på hverandre. Vi kan bli flinkere til å ta oss tid og tenke oss om. Vi kan bli flinkere til å lytte til oss selv og slutte å godta alt mulig bare fordi vi vil bli elsket. Vi kan bli flinkere til å si nei og vi kan bli flinkere til å godta det når noen sier nei. Vi kan være med på å fremme åpenhet. Vi kan snakke åpent om voldtekt og seksuelt misbruk.

    Noen enkle tips:
  1. Ikke voldta.
  2. Vær helt sikker på at personen du vil ha sex med også har lyst til å ha sex med deg (sørg for at du får et entusiastisk ja).
  3. Ta avstand fra voldtektsvitser. De er aldri morsomme og bidrar bare til at man tar lettere på voldtekt.
  4. Hvis du er vitne til seksuell trakassering (f.eks. hvis en kompis plystrer etter en jente på gata eller noen du kjenner tar noen på rompa uten tillatelse); si ifra at det ikke er greit. Bruk stemmen din og fordøm alle handlinger som reduserer et menneske til en kropp.
  5. Lytt til andres historier. Lær av andres erfaringer.

Wednesday, April 13, 2016

Well, I think I've gone mad, isn't that so sad?

Hvordan skal man egentlig komme seg gjennom dagen når man egentlig har gitt opp? Når man har aller mest lyst til å bli liggende i senga hele dagen eller i alle fall drikke store mengder alkohol hvis man først skal stå opp?

Eksamen nærmer seg og jeg har bare lest en liten del av pensum. Jeg plukker opp artiklene, jeg plukker opp bøkene, men legger dem fra meg igjen etter å ha lest bare et par setninger. Jeg klarer ikke å engasjere meg i Platon og mimesis, retorikk og metaforer. Jeg kommer sikkert til å like Hamlet når jeg endelig leser den, men jeg orker ikke å starte. Hvorfor skal jeg lese Shakespeare når alt virker meningsløst? Når alt jeg får ut av det er en godkjent på eksamen? Spiller det egentlig noen rolle om jeg stryker eller står? Studielånet mitt er skyhøyt uansett, så har det egentlig noe å si om jeg får stipend for det ene faget eller ikke?

Jeg har en sterk motvilje mot å være en som har gitt opp, å være en som ikke orker, ikke vil, ikke klarer, men å si at jeg er noe annet ville være å lyve. Og det er så uendelig viktig for meg å være ærlig. Jeg vil være en som fortsetter å kjempe, som er sterk og som kan se helheten i situasjonen, som ikke bare ser på det som noe håpløst, men som heller ser mulighetene. Problemet er bare at jeg ikke klarer å være den jeg vil være. Så mens jeg venter på at motet mitt skal komme tilbake, skal jeg bare ligge her og vente. Hvis jeg ikke klarer noe annet, skal jeg i alle fall klare å være tålmodig.

Tuesday, April 12, 2016

Øyeblikksvirkelighet

         

Jeg er så lei av at alt skal være så perfekt. Eller tilsynelatende perfekt.

Jeg elsker jo instagram. Jeg elsker bookstagram. Jeg elsker sosiale medier. Jeg elsker å se hvordan andre har lyst til å vise frem livet og verdenen de lever i. Jeg elsker å lese om det folk tenker, det folk liker, det folk bryr seg om. Jeg elsker å kunne involvere meg i andres liv gjennom et bilde eller en en tekst.

Det er kanskje ingenting direkte galt med å fremstille verden slik man ønsker, men det er jo ikke virkelig heller. Verden min ser ikke ut som dette. På instagram legger jeg ut bilder som er så oppstilte at det er helt usaklig. Jeg stiller opp og redigerer og skaper en slags utstilling av mitt eget liv. Blir ikke bildene bra nok, legger jeg dem ikke ut. Det må ligne det jeg så for meg og det må være tilnærmet perfekt. Og det resulterer ikke i noe annet enn den midlertidige gleden av å få likes. Den midlertidige aksepten og anerkjennelsen. Det har jo ingenting med virkeligheten å gjøre. Det betyr egentlig ingenting.

Jeg sier ikke at jeg skal slutte med å legge ut oppstilte bilder på instagram, for det er helt urealistisk at jeg skal slutte med noe jeg av og til synes er gøy og noe som kan gi meg en midlertidig boost. Jeg er bare så sliten av å føle at jeg hele tiden må vurdere om det ser bra nok ut. Jeg vil heller forsøke å nærme meg den virkeligheten jeg ser foran meg. Det inkluderer både vakre solnedganger og kaoset på skrivebordet. Det inkluderer både gode og dårlige dager. Jeg har ikke lyst til å fortsette å late som om ting rundt meg ser bra ut hele tiden, for det gjør jo ikke det. Jeg har ikke vasket gulvet på mange mange uker. Jeg har sikkert over hundre kroner i tomflasker. Jeg har like mange klær hengende på stoler og bord som i klesskapet. Virkeligheten min er kaos og det er helt greit.

So, I heard you found somebody else



På repeat, på repeat, på repeat. For sånn føles livet akkurat nå.

Monday, April 11, 2016

Alle disse dagene

Ulempen med å skrive om det når man har gode dager, er at det føles som et ekstra nederlag når de dårlige kommer tilbake. Alt det som er tungt og vanskelig henger hele tiden truende over meg og slår ned akkurat når jeg minst venter det. Jeg er frustrert og trist og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre med disse følelsene. Løsningen blir alltid å skrive dem ned og kanskje dele. Jeg føler meg alene selv om jeg vet at jeg har mennesker rundt meg. Fremtiden føles som en trussel, ikke noe håpefullt og fint. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil at livet mitt skal være. Jeg vet ikke hva jeg vil bli eller hva jeg vil gjøre. Det er ikke bare kjærlighetssorgen som tynger meg, men heller det at livet mitt mangler sammenheng.

Hybelen min er kaos. Jeg har ikke vasket på mange uker, jeg har gitt opp å rydde, alt ligger litt overalt, jeg har en overflod av tomflasker og sjokoladepapir, påbegynte bøker og tidsskrifter ligger strødd. Jeg vet ikke om rotet påvirker hvordan jeg føler meg eller om det er et resultat av det jeg føler, men å rydde er foreløpig et prosjekt jeg ikke orker tanken på. Inntil videre kan jeg ikke gjøre stort annet enn å overleve i kaoset. En dag av gangen til det løsner.


Sunday, April 10, 2016

Hei, det er meg

Jeg er i forandring. Den siste tiden har jeg merket at jeg er i ferd med å endre meg, bli en person som ligner mer på meg selv. Kanskje. Jeg har dårlige dager. Mange av dem. Men jeg har også gode og de gode er så veldig bra. 

Etter et brudd går man gjennom en sorgprosess og det er vondt og vanskelig og man vet ikke helt hvor man skal gjøre av seg. For meg var det såpass tungt at jeg hadde dager hvor jeg bare hadde lyst til å gi opp alt. Bare låse meg inne og aldri komme ut, la verden fortsette på utsiden uten at jeg var en del av den. Jeg tror jeg er på vei ut av det hullet nå. Selvfølgelig er det fortsatt vondt, selvfølgelig er det fortsatt vanskelig, men jeg kjenner også at en slags letthet har flyttet inn i meg. Jeg føler meg friere. Jeg er ikke lenger bundet til noe annet enn meg selv og det jeg vil være. Jeg kan gjøre det jeg har lyst til uten å være redd for konsekvensene. Jeg tenker ikke lenger like mye at jeg har alt å tape, men heller at jeg har alt å vinne.

Jeg har så mange bra mennesker i livet mitt. Min fantastiske familie. Min beste venn som jeg ikke hadde klart meg uten: Marit. Alle de gode menneskene jeg har blitt kjent med takket være internett og sosiale medier. De menneskene jeg har blitt kjent med her i Bø, som jeg føler at er der for meg selv om jeg ikke har gitt dem noen grunn til å være det, som bryr seg om meg selv om jeg har vært tilbaketrukken og innestengt. Jeg har lært at jeg må omgi meg med mennesker som vil meg mitt beste. Som ikke bare er opptatt av hva de kan få, men også hva de kan gi. Dere er så fine og dere er så bra og jeg er så uendelig glad og takknemlig for at dere finnes.

Saturday, April 9, 2016

Jeg mot meg


I Jeg mot meg forteller og dokumenterer åtte unge mennesker om sine psykiske problemer. Det handler om spiseforstyrrelser, mobbing, selvmordstanker, rusproblemer, angst, depresjon og flere andre store og små utfordringer og problemer. I åtte uker møtes de i en gruppesamtale med en psykolog hvor de får mulighet til å uttrykke tankene sine og gi hverandre støtte og råd. Det er åpent og ærlig og til tider jævlig, og ikke minst; veldig viktig. Etter å ha sett serien har jeg selv begynt å dokumentere mine egne tanker og følelser, så kanskje kommer det en videodagbok inspirert av serien fra meg etter hvert. I mellomtiden anbefaler jeg veldig å se alle episodene. Jeg tror man kan lære enormt mye av det uansett om man sliter med noe selv eller ikke.

Friday, April 8, 2016

Ønskeliste

Jeg vil bare være som "alle andre".
Jeg vil knytte gjensidige vennskap.
Jeg vil gi like mye som jeg får.
Jeg vil ha en normal samtale.
Jeg vil være til stede.
Jeg vil ta del i.
Jeg vil bidra.
Jeg vil være.

Men det er et stort steg mellom å ville og å klare.
Og det jeg er aller mest redd for er at jeg skal fortsette å være som dette resten av livet.

Friday, April 1, 2016

Lest i mars:


MRS DALLOWAY VIRGINIA WOOLF | 214 s. | ★★★★★
Det er sommer i London på begynnelsen av 1920-tallet. Clarissa Dalloway forbereder et selskap hun skal ha samme kveld, mens tankene går sine egne veier. Fortid, nåtid og fremtid glir over i hverandre. Tilsynelatende overfladiske hendelser utløser stadig nye assosiasjoner - det er ingen felles virkelighet, men et mangfold av inntrykk og følelser som til sammen blir til et bilde av livet. Den assosiative stilen gir Woolf muligheten til å skifte mellom karakterer og steder uten at det virker påtatt. Overgangene er naturlige og flytende og man legger knapt merke til at de er der. Karakterene som portretteres er interessante og komplekse, tankene deres er på mange måter tidløse og lette å relatere seg til. Jeg likte at hun klarte å få frem et såpass kompleks univers ved å bare beskrive én dag. Mot slutten av romanen hadde jeg følelsen av at jeg hadde kjent karakterene lenge og det til tross for at det er en bok på bare litt over to hundre sider. Språket i romanen er dessuten nydelig. Jeg ble altså veldig positivt overrasket og gleder meg til å lese resten av Woolfs romaner.


KITCHEN  BANANA YOSHIMOTO | 150 s. | ★★★★☆
Den unge, japanske kvinnen Mikage Sakurai sliter med å komme over tapet av bestemoren. Hun blir gradvis kjent med en av bestemorens bekjente, Yuichi, som jobber i en blomsterbutikk og hun ender etter hvert med å flytte inn sammen med ham og den transkjønnede moren hans, Eriko. Den korte romanen er et innblikk i Mikages oppdagelser om mat og om kjærlighet midt i sorgen. Boka inneholder også historien Moonlight Shadow som handler om Satsuki som mistet kjæresten sin i en bilulykke. En dag møter hun en kvinne på en bro som forteller henne at noe spesielt skal skje akkurat der om ikke lenge. De to historiene tar for seg den altoppslukende sorgen og karakterenes ulike forsøk på å takle den. Yoshimoto forteller godt om mellommenneskelige relasjoner og får frem gode karakterer med både styrker og svakheter. Historiene er korte, men mye blir sagt i løpet av de få sidene.


SØSTRENE MAKIOKA  JUN'ICHIRO TANIZAKI | 692 s. | ★★★★☆
Søstrene Makioka lever i skyggen av en storslagen og eldgammel sivilisasjon som holder dem fast i et vev av kleskoder, sosiale ritualer og regler for kurtise, men en ny, moderne verden er i ferd med å bryte frem. Tsuruko, den eldste og mest tradisjonstro av søstrene, har allerede flyttet til Tokyo med sin mann, et sted hvor familiens navn er av liten betydning. Hjemme i Osaka truer fremskrittet familiens eksistensgrunnlag, og Sachiko arbeider for å sikre fremtiden for sine to yngre søstre: den ugifte Yukiko som sliter med å finne en ektemann som tilfredsstiller familiens krav, og den livsglade lillesøsteren Taeko som driver familien til vanvidd med sine mannlige bekjentskaper. Tanizakis skrivestil i denne romanen bærer preg av å være like stillestående som søstrenes liv. Det er ikke så mye handling, men heller rolige liv som skrives frem. Selv om det ikke skjer så mye og selv om det går sakte, klarer forfatteren å gripe leseren ved hjelp av sterke karakterskildringer og et godt og nyansert blikk på verdenen de lever i. Romanen virker i alle fall på meg som veldig troverdig og virkelighetsnær. Jeg visste riktignok ikke noe særlig om japansk kultur på forhånd, men jeg følte at Tanizaki klarte å gi et godt innblikk i hvordan livet kunne være for japanske kvinner på 1940-tallet. Jeg kan nok ikke anbefale denne hvis du er ute etter spenning, men hvis du vil lese en rolig og velskrevet roman med interessante karakterer, kan den absolutt anbefales veldig.


MISSED CONNECTION.  MEGGIE ROYER | 48 s. | ★★★★☆
Lærdommene du aldri fikk av moren din. Om hvordan å kjempe tilbake, om menn som er mer salt enn honning, om å elske seg selv og om å se den du elsker elske en annen. Meggie Royer skriver dikt som er enkle, men sterke. Hun setter ord på følelser og situasjoner altfor mange kan kjenne seg igjen i. Det jeg liker aller best med diktene hennes er at hun gir styrke til de som ligger nede og har blitt tråkket på. Hun sier det man trenger å høre.

they will tell you to find someone
you cannot live without.
this is not sound advice.
the only person that should be
is you. 


Hva leste du i mars?