Monday, November 30, 2015

Lest og sett i november:

Lest:

Kristinas far forlot henne og moren da hun var liten. Nå har de tatt opp kontakten igjen og Kristina bestemmer seg for å dra og besøke ham i noen uker i sommerferien. Hjemme hos faren blir hun for det meste etterlatt til seg selv, men etter hvert møter hun Adam som introduserer henne for Crank (Metamfetamin). Dette møtet forandrer Kristinas liv for alltid. Hun skaper sitt eget alter ego - Bree - og blir fort svært avhengig av stoffet. Crank er skrevet på vers og man får derfor ikke så mange detaljer, men heller en slags følelse av hva som skjer. Deler av romanen er veldig gode og gir et godt innblikk i avhengighet og konsekvensene av det, men noe blir dessverre litt for mye på en eller annen måte. Forfatteren har basert boka og handlingen på datterens liv, noe som gir en ekstra nærhet. 3/5!





Ingvild Burkeys diktsamling Den mest tenkelige av alle verdener bærer preg av en sterk poetisk diksjon og en steil subjektivitet. Hun skriver om barndom, drømmer, livet under havoverflaten, minner og mer. Diktene er enkelt utformet og er skrevet uten noen form for tegnsetting. Denne diktsamlingen leste jeg i sammenheng med poesiukene på skolen og jeg tror nok at jeg ikke ville ha funnet frem til den på egenhånd. Jeg følte at det var en veldig variert samling med noen dikt som traff meg veldig og noen dikt som ikke ga meg stort i det hele tatt. Det betyr ikke nødvendigvis at noe er dårlig, men heller det at jeg ikke er vant til å lese dikt og ofte har problem med å få ordentlig tak i mye poesi. 3/5!





Jessie Cave er nok aller mest kjent for rollen som Lavender Brown i Harry Potter, men de som følger med på sosiale medier vet at hun også er komiker og kunstner. Hver dag de siste årene har hun tegnet en doodle som hun har lagt ut på twitter. Disse tegningene handler om alle sidene ved å like noen, forelskelsen, vennskap, forhold og brudd. I boka Love Sick har hun samlet noen av sine aller beste tegninger og resultatet er fantastisk. Jeg har fulgt Jessie på twitter i mange år og kjøpte selvfølgelig boka med en gang den kom ut. Hun har en utrolig god og gjenkjennelig humor og det er så fint at hun tør å vise frem virkeligheten på denne måten! 5/5!




Max Hansen er regissør på turné med et teaterstykke på tvers gjennom USA. Over tjue år tidligere flyttet han til Amerika sammen med søsteren og foreldrene deres. Helst skulle han ønske at han aldri hadde reist fra Norge, men nå kan det hende at han har blitt amerikaner. Max er søvnløs og kjører alene gjennom landet. Han tenker tilbake på livet han har levd så langt og alle menneskene han har møtt, og da kanskje spesielt på bestevennen og skuespilleren Mordecai, kjæresten og kunstneren Mischa og onkelen og pianisten Owen. Max, Mischa og Tetoffensiven er en roman om de som har vært i krig og de som demonstrerte mot dem, om hyperrealistiske malerier og jenter som ligner på Shelley Duvall, om solen ute på Fire Island og en ettertraktet arbeidskopi av Apocalypse Now, men mest av alt er det en roman om spørsmålet som enhver som har reist hjemmefra før eller siden må stille seg: Hvor lenge kan man egentlig være borte før det er for sent å dra hjem? Johan Harstad er uten tvil min favorittforfatter. Ikke bare skriver han ufattelig godt, men han kan så mye også. Romanen om Max inneholder så uendelig mye kunnskap, Harstad viser en god kjennskap til både historie, teknikk, vitenskap og teater. Han vet akkurat hva han skriver om og han klarer å få frem alt det han vil på en god og troverdig måte. Gjennom romanen beskriver han en karakterutvikling som er så gjennomført at det like gjerne kunne ha vært en biografi om virkelige mennesker. Harstad kjenner karakterene og deres historie ut og inn, i den grad at det virker som om han vet hva de har gjort hver dag hele livet. Det eneste som kan trekke denne romanen litt ned er omfanget av den. Den er enormt lang (nesten 1100 sider!) og man må dermed sette av mye tid for å få lest den. Jeg leste den på under to uker, men da leste jeg i mange timer hver dag og kanskje i overkant fort. Romanen er mildt sagt tettskrevet og fylt av uendelig mange sidespor. Jeg tenker at den enten burde ha blitt kortet ned enkelt steder eller blitt delt opp i flere romaner, rett og slett fordi jeg tror at lengden skremmer bort altfor mange lesere. Dette er en så bra roman at alle burde lese den, men dessverre tror jeg ikke at mange nok kommer til å gjøre det. Uansett er det en bok jeg er veldig glad for å ha lest og jeg kommer nok til å plukke den opp igjen flere ganger senere. 5/5!


Persepolis handler om Marjane Satrapi og hennes barndom og ungdomstid i en stor og omsorgsfull familie i Tehran under Den iranske revolusjon. Den handler om motsetningene mellom det private og det offentlige livet i et land preget av politisk omveltninger, om hennes år på videregående skole i Vienna, om å vende hjem igjen og om hennes senere frivillige eksil fra hjemlandet. Det er en roman om en ung jentes oppvekst som både er gjenkjennelig og opprørende og om hvordan hennes liv flettes sammen med landets historie. Persepolis er en grafisk roman. Den er selvbiografisk og gir et innblikk både i Satrapis liv og Irans historie. Det er en veldig sterk roman med mange inntrykk. Jeg visste så og si ingenting om Irans historie før jeg leste denne og dette var definitivt en bra introduksjon. Satrapi skriver reflektert og ærlig om sine egne opplevelser, men jeg får likevel ikke inntrykk av at hun er styrende og forsøker å presse meningene sine på noen. 5/5!



Sett:
  • Love, Rosie
  • I Am Slave
  • Unge lovende
  • Ask Me Anything
  • 6 Years
  • Someday this pain will be useful to you
  • The Ice Princess
  • The Hunger Games: Mockingjay, part 2 (kino!)
  • Patti Smith: Dream of Life
  • Pitch Perfect 2
  • Big Hero 6
  • Master of None, sesong 1
  • A Woman of No Importance
  • Happy Christmas
  • An Ideal Husband
Et av de aller største høydepunktene i november var den norske serien Unge lovende. Den setter så utrolig godt ord på hvordan det er å være ung og ville noe så sterkt at man ikke klarer å tenke på noe annet. Ellers i november så jeg for det meste på film. De fleste filmene jeg så var ganske midt-på-treet, men noen var veldig gode. Jeg likte spesielt godt Patti Smith's Dream of Life, A Woman of No Importance og Mockingjay (som jeg så to ganger på kino!). I slutten av måneden så jeg dessuten serien Maser of None som jeg likte veldig veldig godt, og da spesielt episode 7: Ladies and Gentleman. Anbefales veldig!


Hva leste og så du på i november?

Tuesday, November 17, 2015

Hvorfor skrive hva og hvordan

Hvorfor: fordi jeg vil, fordi jeg kan og fordi jeg må. Å skrive er en utvidelse av meg selv. Det handler om å uttrykke noe (fortelle noe, si noe) om noe. Det er først og fremst gjennom ordene, skriften, at jeg klarer å uttrykke i hvert fall deler av det jeg ønsker å få sagt.

Hva: historiene som surrer rundt oppe i hodet, karakterene jeg kunne ønske jeg var eller kjente, en tanke eller en følelse jeg må sette ord på, et problem jeg må løse. Gjennom ord og setninger skriver jeg meg frem til svar på spørsmål jeg ikke visste at jeg ville stille. Jeg skriver det jeg ikke klarer å si, det jeg ikke vil si og det jeg skulle ha sagt. Skriving gir både nærhet og avstand. Jeg kommer nærmere det jeg ønsker å uttrykke, men får samtidig en slags avstand fra det. Jeg kan dele uten at det blir for nært, sette ord på en tanke uten å føle at noen kommer helt inn i meg.

Hvordan: rykkvis, delvis, motvillig, halvveis i søvne, med lyset av (eller på), for hånd i en sliten notatbok eller med alle fingrene på tastaturet skriver jeg historier jeg senere sletter eller lagrer i uorganiserte mapper.

Thursday, November 12, 2015

♪ I've always had a thing for silence, but lately I just need a voice I recognize, baby, it's perfect timing now to scream it out ♪

Vi har poesiuker på skolen og jeg føler meg litt fortapt. Det er vanskelig å forholde seg til noe man ikke egentlig helt forstår. Jeg har aldri likt ting som er uklare, jeg liker best å skjønne alt jeg leser. Likevel prøver jeg å presse meg selv ut av den kjente komfortsonen, leser ting jeg ikke skjønner så mye av, hører på ordene og rytmen og forsøker å finne noe i det. Noen ganger fungerer det, noen ganger ikke. Jeg tror jeg mangler litt av den roen man trenger for å lese dikt. Når jeg leser, leser jeg som regel fort og det er vanskelig å skulle stoppe opp og ta én kort linje av gangen. Jeg føler litt at jeg ikke har tid til å ta meg tid, det finnes tross alt så mye jeg vil lese. (Akkurat nå leser jeg litt i alle bøkene under og får litt panikk av tanken på at jeg sannsynligvis bare får lest ferdig 2-3 bøker i november)


Hittil denne måneden har det nesten hver dag ligget en tjukk tåke over hele Bø. Man ser knapt mer enn to meter foran seg og det eneste jeg har lyst til å gjøre er å sove. Jeg er trøtt hele tiden, trenger kanskje trippel dose vitamin d, og klarer egentlig ikke å konsentrere meg om noe. Jeg vet ikke om været påvirker humøret eller om humøret uansett hadde vært dårlig, men det har vært mange tunge dager i det siste. Jeg håper jeg snart klarer å finne veien ut av tåka og at resten av november blir fin. Heldigvis klarer jeg uansett å skrive, selv om det for det meste er noe helt annet enn det vi får i oppgave på skolen. Jeg tror sist jeg skrev så mye i løpet av så kort tid var da jeg var med i Harry Potter-rollespill og var 15 år. Forhåpentligvis er det jeg skriver nå litt mer leselig!

Fortell meg litt om hvordan livet ditt er for tiden?

Tuesday, November 10, 2015

ELLER

finnes det et sted vi kan
møtes
åpnes
finnes det et sted vi kan åpnes
kan vi finne det
åpne oss
og være funnet

Wednesday, November 4, 2015

Lest og sett i oktober:

Lest:


Unn går for langt inn i den frosne fossen og forsvinner. Siss kjemper en lang vinter mot frosten i sitt eget sinn. Is-Slottet handler om vennskapet mellom to jenter i gryende pubertetsalder. Jentene opplever å knytte bånd på en måte de ikke kan forklare. Romanen handler om å være et barn som står på terskelen til de voksnes verden. Det handler om hva sorg og savn kan gjøre med et voksende sinn. Is-Slottet er en av de sterkeste romanene jeg har lest. Tarjei Vesaas har et gripende språk og han er en utrolig historieforteller. Han gir et troverdig bilde av de unge jentene han skriver om og klarer å gi en god innsikt om verdenen de lever i. 5/5!




I 1983 blir snart tre år gamle Jung Suh-soo adoptert fra Sør-Korea til Norge. I den lille bygda Feios i Sogn og Fjordane får han navnet Gjermund Brekke. Han vokser opp som enebarn og odelsgutt i idyllisk vestlandsnatur, men kjenner seg fremmed hjemme på gården. 29 år gammel har han etablert seg i Oslo med kone og barn. Likevel plages han av sin adoptivbakgrunn. Selv om Kinamann ikke er en selvbiografi, er det naturlig å dra linjer mellom livene til karakteren Gjermund Brekke og forfatteren Brynjulf Jung Tjønn. Romanen er på mange måter en fiksjonalisert versjon av forfatterens eget liv. Jeg har tidligere lest to av Tjønns romaner og elsket dem, men denne når dessverre ikke helt opp hos meg. Jeg får rett og slett følelsen av at den hviler litt for mye på historien og ikke legger så mye i verken språk eller utforming. Det er ingenting som overrasker meg noe særlig og flere steder opplever jeg at det er unødvendige gjentakelser av de samme tingene. Jeg får kanskje litt følelsen av at han undervurderer leseren og dermed til tider overforklarer. Likevel tenker jeg at dette er en roman man absolutt bør lese, det ligger mye interessant og fint i den om identitet, arv og rasisme. 3/5!

 
Ti år gamle Finn og moren bor i en liten leilighet på Årvoll i Oslo på slutten av 1960-tallet. I likhet med mange andre på den tiden, er det knapt med penger i Finn og morens liv. Derfor bestemmer moren seg for at de skal få en leieboer inn i huset. Annonsen de plasserer i avisa fører til at de blir kontaktet av moren til Finns halvsøster: Linda. Finns far er død og Lindas mor klarer ikke å ta vare på henne. Dermed bestemmer Finns mor seg for at hun må ta på seg ansvaret for Linda. Vidunderbarn fortelles gjennom øynene til tiåringen Finn og vi får et godt innblikk i hans tanker og følelser. Roy Jacobsen skriver på den måten frem en sterk skildring av en barndom. Gjennom barnets blikk beskriver han de vanskelige mellommenneskelige forholdene. Han gir dessuten et godt innblikk i tiden Finn vokser opp i. Jeg likte romanen veldig godt, men tenkte kanskje til tider at det ble litt ensporet. Barneblikket er på mange måter godt, men det er også begrensende og til tider føles det som blir fortalt rett og slett litt for begrenset. 4.5/5!


Mikey er bare en vanlig gutt som ønsker å fullføre skolen og gå på skoleballet. Han er ikke en av de utvalgte. Han skal ikke redde verden. Hans største utfordring er å finne motet til å spørre Henna om hun vil gå på ballet sammen med han, helst før noen sprenger skolen. Igjen. Rundt Mikey kjemper "the indie kids" en desperat kamp om å redde verden mens Mikey og vennene hans bare forsøker å komme seg gjennom hverdagens vanskeligheter. The Rest of Us Just Live Here er en bok jeg hadde veldig høye forventninger til. Jeg er veldig glad i Patrick Ness og har elsket det jeg har lest av ham tidligere. Denne boka ble jeg dessverre veldig skuffet av. Den hadde et godt utgangspunkt, å fortelle om en karakter som ikke er helten, men dessverre blir det dårlig utført. Karakterene er flate og den eneste egentlig dybden de tillegges er deres diverse psykiske problemer. Mikey har for eksempel OCD og angst/depresjon. Hadde det vært en vanlig ungdomsbok hadde den vært helt grei, men opplegget med "the indie kids" og verden som må reddes ved siden av blir rotete og lite troverdig. Boka blir dermed ikke så mye mer enn enkel underholdning, men heldigvis velskreven underholdning. 3/5!


Selvportrett er ikke en selvbiografi, men nettopp et selvportrett i skrift. Den beskriver ikke forfatterens livsløp, men gir en konstellasjon av fakta og påstander – hovedsakelig sannferdige – om ham. Ti dager etter at Levé hadde overrakt manuset til sin siste bok Selvmord til sin forlegger, tok han livet av seg, kun 42 år gammel. Romanen handler da også om selvmord, men ikke forfatterens eget; i stedet er boka en usminket granskning av livet – og endeliktet – til en av forfatterens næreste venner. Romanene Selvportrett / Selvmord er to veldig sterke leseropplevelser. Skrivestilen er ulik det meste jeg har lest tidligere og det er noe med enkeltheten i det som virkelig treffer meg. Levé klarer å si mye med lite. Hver setning har betydning, hver formulering føles nøye gjennomtenkt. Jeg tror nok disse to verkene er noe man enten elsker eller hater, kanskje avhengig av om man klarer å relatere seg til det man leser. Min opplevelse var i alle fall såpass sterk at jeg vil påstå at det er noe av det beste jeg har lest. 5/5!

After You fortsetter en stund etter der Me Before You sluttet. Lou Clark har ikke glemt. Halvåret hun fikk sammen med Will Traynor forandret henne for alltid. Etter å ha forsøkt å reise og leve slik Will ønsket at hun skulle gjøre, har Lou endt opp med å jobbe i en bar på flyplassen. Der jobber hun lange skift for en utakknemlig sjef og kommer hjem til leiligheten hun kjøpte for arven etter Will. En dag får hun besøk av en hun aldri hadde sett for seg at kunne eksistere. After You er skrevet i kjent Jojo Moyes-stil. Språket flyter lett og karakterene er enkle å forholde seg til. Jeg var nok en av dem som syntes at Me Before You var helt grei, men ikke så mye mer og jeg hadde ikke så veldig høye forventninger til oppfølgeren. Likevel klarte den å skuffe meg. Historien føles som en eneste stor klisjé og jeg opplever det hele som lite troverdig og ganske karikert. Spesielt noen av vendingene mot slutten av boka gjorde at jeg satt igjen med følelsen av å ha kastet bort tiden på en bok som egentlig aldri burde ha blitt skrevet. Det eneste som veier litt opp er at boka tidvis klarer å underholde. 1.5/5!

Det er begynnelsen av sommeren i en liten by i Irland. Emma er 18 år, vakker, lykkelig og selvsikker. En kveld holdes det en fest. Alle er der og alles øyne er på Emma. Neste morgen våkner hun på verandaen utenfor huset sitt. Hun kan ikke huske hva som har skjedd eller hvordan hun har havnet der, men det vet alle andre. Bilder som ble tatt på festen viser hva som skjedde med Emma den natten, men noen ganger vil ikke folk tro på det de ser rett foran seg, spesielt ikke når det gjelder byens store helt. Asking For It er en usensurert historie om en jente som blir voldtatt og senere isolert og latterliggjort av samfunnet rundt seg. Den gir et brutalt bilde av opplevelsen og tankene som oppstår i ettertid. O'Neill viser hva skyldfølelse og skam kan gjøre med et ungt menneske som blir presset fra alle kanter. Det er vondt å lese og mange av temaene og problemstillingene som tas opp er gjenkjennelige. Personlig tenker jeg at det som skjer med Emma i romanen er litt for ekstremt til at det blir helt troverdig. Selvfølgelig kan slike ting skje, men jeg tenker at boka hadde stått sterkere hvis hendelsen var mindre overdreven. Likevel tenker jeg at det er en veldig viktig bok som tar opp skyldspørsmålet uten å være belærende. Jeg likte dessuten godt at slutten ikke var lykkelig og oppklarende, men heller realistisk og vond. 4/5!


Da Anne Lamott var liten satt broren hennes og forsøkte å skrive en rapport om fugler som han hadde hatt tre måneder på å skrive. Den skulle leveres neste dag og han var fullstendig lamslått av det store arbeidet han hadde foran seg. Da satte faren seg ned ved siden av han og sa at han skulle ta en fugl om gangen. 'Bird by bird, buddy. Just take it bird by bird.' Bird by Bird er en steg-for-steg guide til skriving og å leve som en skriver. Lamott gir tips om alt fra hvordan man skal komme i gang til karakterer og handling og om hvordan man skal vite når man er ferdig. Rådene er ofte kombinert med historier og erfaringer fra forfatterens eget liv. Boka føles ærlig og gir et godt innblikk i hvordan det er å leve av å skrive. Jeg likte den godt og ble både inspirert og motivert av å lese den, men det er ikke en bok du bør lese med en forventning av å bli veldig overrasket. De fleste av rådene er ganske selvfølgelige, men det er likevel noe med måten Lamott skriver på som gjør at man rives litt ekstra med. 4/5!


Sett:
  • The Match Factory Girl
  • Dans Paris
  • Shrek the Musical 
  • Backcountry
  • Gilmore Girls, sesong 4
  • Le mépris
  • Love Crazy
  • Corpse Bride
  • Not Another Happy Ending
  • Fucking Åmål

Denne måneden hadde vi to uker med film på skolen og jeg så derfor fire filmer sammen med klassen. The Match Factory Girl, Dans Paris, Le mépris og Love Crazy er alle filmer jeg sannsynligvis aldri ville ha sett hvis jeg ikke hadde sett dem denne måneden. Aller best likte jeg nok Dans Paris. Den kommer jeg nok til å se flere ganger. Jeg så også noen filmer på egen hånd. Den jeg likte best var Fucking Åmål, som jeg har sett før, men likte enda bedre denne gangen.
Not Another Happy Ending var også ganske fin, veldig enkel, men morsom. Shrek the Musical er dessuten et must å se!


Hva leste og så du på i oktober?

Tuesday, November 3, 2015

JEG KAN IKKE KYSSE DEG MER

man får ikke kyssesyken av å kysse
men jeg fikk kyssesyken
og jeg kyssa egentlig ganske mye
men så ble jeg bare liggende
våkna om natta av at lakenet var gjennomvått
og huden glinsende
kroppen slapp og tung
hadde klumper i halsen
og tåke i huet
husker ikke engang hva jeg tenkte
lå bare i senga og svetta
sov og våkna innimellom
skjønte jo seinere at jeg burde ha
kyssa deg mindre