Thursday, March 28, 2013

Oslo-København 26-28. mars 2013
















Påskeferie, København, havet, sjokolade, pepsi max, familie. Alt som er bra. God påske!
Hva gjør dere i påsken?

Wednesday, March 20, 2013

Ikke tro på alt du tenker på

Jeg vil så gjerne snakke med deg, skrev hun, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Det tok noen minutter før han svarte, hun stirret på klokka, kjente hvordan hun begynte å svette, ble tørr i munnen, stirret på skjermen, stirret på de små prikkene som beveget seg mens han skrev svaret sitt. Jeg vil snakke med deg også, skrev han, det er litt rart, jeg tenkte nettopp på deg. Hun rødmet selv om hun visste at han ikke kunne se henne, at ingen kunne se henne, sendte en smiley, ventet. De snakket i flere timer, om alt bortsett fra det de egentlig ville snakke om, og ved midnatt logget han av. Hun leste gjennom samtalen på nytt og sank litt sammen da ordene hans plutselig fikk en helt annen betydning enn tidligere. Ordene hans var negative, var de ikke? Manglet det ikke noen smilefjes? Hadde han egentlig svart på spørsmålene hennes? Hva hadde han egentlig ment? Hun stirret på skjermen, kjente at hun skalv på hendene idet hun trykket på "blokker bruker" og lukket datamaskinen.

@

Han hadde kysset henne, helt uten videre, han hadde bare grepet tak i henne og kysset leppene hennes. Etterpå hadde de bare stått og stirret på hverandre og han kjente angsten i hele kroppen da hun ikke smilte, ikke sa noe, ikke gjorde noe. Skulle han si noe? Han hadde fortsatt hendene rundt midjen hennes, ansiktene deres var så nære at han kunne kjenne pusten hennes, ånden som luktet alkohol og tyggegummi. Minuttene gikk, hun blunket knapt, bare stirret rett inn i øynene hans, og så, helt plutselig, rygget hun bakover, ut av armene hans, snudde seg og forsvant ut av rommet.

@

Hun hørte latteren deres gjennom veggen og hun tenkte på hvor mye lettere den var når hun var ute av rommet, som om noe hadde lettet fra skuldrene deres, som om de endelig kunne le fritt. Hun hørte stemmen hans, men ikke hva han sa. Var det ikke noe annerledes ved den nå som hun ikke var der sammen med han? Var ikke tonefallet lettere? Kom ikke ordene raskere? Hun gjorde en grimase i speilet, strøk en hånd gjennom håret og lyttet, syntes hun hørte navnet sitt bli nevnt etterfulgt av mer latter. Hun vasket hendene, lot vannet renne for å overdøve de som lo der ute. I speilet så hun hvordan tårene samlet seg i øyekroken, truet med å falle. Hun blunket, holdt øynene lukket, stengte av vannet, hørte latteren igjen, tørket av hendene. Latteren stanset idet hun vred om låsen og åpnet døra. De så ikke opp da hun kom inn, men han smilte da hun satte seg ned ved siden av ham.


De mørke gatene, jeg burde ikke være her, det er ikke trygt, jeg går alene, han sa, ikke gå alene, ikke gå, det er ingen andre ute, bena sukker under meg, stønner, de vil ikke mer, stopp, sier de, holder han rundt henne nå, ta bussen, sa han, ikke gå alene hjem, ikke gå, kan fortsatt høre latteren hennes, den eneste lyden jeg hører, sko mot asfalt, ikke gå, latter, holder han hendene hennes, jeg går feil vei, hundre omveier, bena fortsetter å syte, gråter, ikke gå, det er iskaldt, mørkt, midt i desember, han sa, du må ikke gå alene, det er ikke trygt, jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg vet at jeg må gå.


Hva tenker du på når du er alene? hvisket han, hva tenker du på når jeg ikke er her? Jeg tenker på det alle andre tenker på, sa hun og smilte, ingenting, alt. Han så litt oppgitt på henne, men sa ingenting. De satt og ventet på bussen, og det var så mye de begge ville si, så mye de enda ikke hadde fått sagt, men ingen av dem ville si noe først. De stirret mot gatehjørnet der bussen når som helst kunne komme mot dem og han tok hånden hennes. Jeg vil at du skal tenke på meg når jeg ikke er her, sa han. Hun tenkte, hva annet er det å tenke på?


"Du vet når du våkner midt i en fin drøm og så lukker du øynene igjen, prøver å finne tilbake til den, det eneste du vil er å sovne og falle tilbake i drømmen, men det går ikke, for du er våken. Det føles litt sånn," sa hun, "som om jeg hadde den beste drømmen jeg noen gang har hatt, men så våknet jeg, og nå begynner jeg å glemme, detaljene forsvinner for meg, jeg prøver å holde fast, men det går ikke, det forsvinner, og i morgen har jeg kanskje glemt alt sammen. Skjønner du hva jeg mener?"


Jeg sier ingenting og de smiler til meg som om jeg var et barn, nikker og sier, det er ingenting å være redd for, vi skal hjelpe deg nå. Det prikker i fingrene mine og jeg klemmer hendene sammen, klemmer hardt nok til at blodet forsvinner fra fingrene, det føles alltid bedre når jeg gjør det, lettere. Blikkene deres er festet på meg, men ikke på hendene mine, bare ansiktet, jeg vet at de vil at jeg skal si noe, men jeg har ingenting å si og ser ingen grunn til at de skal få det som de vil. Det dunker i etasjen over, noen roper og de ser bort fra meg, på hverandre, mumler noe før to av dem forsvinner ut av rommet. Så er det plutselig bare meg og han igjen, jeg vet ikke hva han heter, han sitter med hendene foldet på skrivebordet foran seg, stirrer ut i lufta, jeg sitter rett ovenfor han, klemmer hender, tenker at det er han som bestemmer, at alt som skjer med meg fra nå av er hans avgjørelse. Vi sitter sånn en stund, han puster rolig, jeg puster uhørlig, lytter til dunkingen ovenfor og sekundviseren på klokka på veggen. Jaja, mumler han, jaja.


Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle si det. At jeg var sliten, at jeg hadde fått nok, at nå hadde jeg gitt opp, jeg klarte ikke mer. Jeg tenkte at du ville forstå det av deg selv, at før eller senere ville du forstå det og da ville jeg slippe å si det. Men du forsto ikke. Du smilte like bredt, viste ingen tegn på at noe var annerledes. Var det ikke annerledes? Var det bare jeg som, igjen, hadde lagt for mye i ingenting? Hadde tankene, tiden, ensomheten gjort meg blind? Så du noe jeg ikke så? Eller var det du som var den blinde?


Jeg tenker så mye, dagene forsvinner i evige tankespill, ofte vet jeg ikke hva som er opp eller ned, virkelighet eller fantasi, av og til vet jeg ikke hva jeg har sagt, hva jeg ikke har sagt, hva jeg burde ha sagt, jeg tror at det er umulig å komme ut av labyrinten i hodet, alltid fortapt, leter alltid etter veien ut, men det finnes ingen vei ut, bare evige ganger, nye korridorer, ukjente dører, og jeg må gå til bena ikke orker mer, gå til jeg bryter sammen.

Sunday, March 17, 2013

“Everyone who terrifies you is sixty-five percent water.
And everyone you love is made of stardust, and I know sometimes
you cannot even breathe deeply, and the night sky is no home,
and you have cried yourself to sleep enough times that you are down to your last two percent, but
nothing is infinite,
not even loss.
You are made of the sea and the stars, and one day
you are going to find yourself again.”
(Finn Butler) 

Wednesday, March 13, 2013

Om å vokse fra hverandre

Det stikker i kroppen når jeg tenker på det, hvordan de siste dagene vi snakket med hverandre bare handlet om hvordan du kunne utnytte meg, og jeg lurer på om du visste at det du gjorde var galt, at du såret meg, at du brukte meg som om årene vi hadde kjent hverandre ikke betydde noe som helst. Hundre spørsmål gikk gjennom hodet mitt. Skulle jeg lyve for deg? Skulle jeg la deg utnytte alle rundt deg? Skulle jeg si noe? Hvorfor fortalte du meg ingenting? Hvordan gikk jeg fra å være en du sa alt til, til en du knapt så på? Hva var det med de andre som var så mye bedre? Hva hadde de sagt om meg som gjorde at du bestemte deg for at jeg ikke lenger var bra nok? Hvorfor forklarte du ikke? Noe hadde forandret seg i blikket ditt, du hadde erfaringer som jeg ikke hadde, du hadde meninger jeg ikke hadde, vi var plutselig så forskjellige at vi ikke hadde noe å snakke om. Hvordan kan to mennesker som var så like plutselig bli forskjellige? Hvordan kan to mennesker som kjenner hverandre ut og inn, bli fremmede helt uten forvarsel? Man vokser fra hverandre, det forstår jeg, og kanskje var det like greit, kanskje var det det beste, men jeg kan ikke la være å tenke på at alt hadde vært annerledes for meg hvis du hadde behandlet meg annerledes, jeg sier ikke at det er din skyld, men hvorfor så du ikke at jeg trengte deg? Hvorfor så du ikke at jeg var helt alene? Jeg så hvordan de så på meg, jeg visste at de forsto meg like lite som jeg forsto dem, jeg hørte ordene de sa og jeg visste at de var ment for meg selv om de lot som om de var for noen andre. Jeg kjente hvordan blikkene deres stakk i meg og jeg visste at de ikke ville ha meg der. Hvorfor sa du ingenting? Hvorfor lot du dem le meg rett opp i ansiktet? Forsto du det ikke? Så du ikke det samme som meg? Jeg tenker på hvor annerledes det må ha vært fra ditt perspektiv, og jeg tenker på hva du tenkte om meg, om du tenkte på meg. Jeg kunne ikke være en annen enn meg selv noe mer enn du kunne være en annen enn deg selv, jeg kunne ikke legge til side alt jeg sto for bare for å bli som de andre, hvorfor skjønte du ikke det? Hvorfor sa du ingenting og hvorfor lot du det bare skje? Hvorfor var det greit for deg at du fikk alt og jeg fikk ingenting? Jeg tenker på hva du ville sagt hvis du møtte meg nå, om du i det hele tatt ville sagt hei, om du i det hele tatt ville sett på meg, og jeg forstår det ikke, hvordan man bare kan gi slipp på noe, noen, som man en gang delte alt med, hvordan man kan glemme alt. Og jeg lurer på hvor mange år jeg kan gå med disse tankene i hodet, og hvor lang tid det skal ta før jeg legger det fullstendig bak meg, det handler ikke engang om tilgivelse, det handler om forståelse, det handler om alle disse spørsmålene jeg ikke har svar på, alt jeg ikke forsto den gangen og fortsatt ikke forstår, det handler om hvorfor jeg har blitt som jeg er og hvorfor du har blitt som du er, og jeg lurer på om vi noen gang slutter å vokse
You draw constellations
in my freckles.
I mean you ask me
not to fall in love with you
and then you go write poems
with your tongue
and draw constellations
in my freckles.

(Clementine von Radics)

Tuesday, March 12, 2013

"In my mind I am eloquent; I can climb intricate scaffolds of words to reach the highest cathedral ceilings and paint my thoughts. But when I open my mouth, everything collapses."


(Isaac Marion, warm bodies)

Dagene svever avgårde igjen, uten at jeg merker det. Jeg vet ikke egentlig hva jeg driver med, men jeg tror det går fremover, eller jeg later som det går fremover, vanskelig å si. Ordene har falt litt ut av meg, så jeg bruker mye tid på å lete, leser gjennom gamle ting, leser ting andre har skrevet, klusser ned noe, visker ut, krøller sammen papir og kaster det. I fare for å gjenta meg, i fare for å skrive det samme som jeg har skrevet hundre ganger før, holder jeg meg unna, skriver bare på papir, lar ingen andre se det jeg skriver. Det føles lettere fordi jeg bare skuffer meg selv når ting ikke blir som jeg vil. Prøver å tenke på dette, men det hjelper ikke alltid. Det er alltid en stemme i bakhodet som sier at det jeg skriver ikke er bra nok, at det er så altfor mange som er bedre, at jeg bare kan gi opp.

"I wanted to tell her everything, maybe if I’d been able to, we could have lived differently, maybe I’d be there with you now instead of here. Maybe… if I’d said, ‘I’m so afraid of losing something I love that I refuse to love anything,’ maybe that would have made the impossible possible. Maybe, but I couldn’t do it, I had buried too much too deeply inside me. And here I am, instead of there." 
(extremely loud and incredibly close)

Jeg sitter ute i vårsola og tenker på alt jeg skulle ha sagt, alt jeg skulle ha gjort, og hvordan ting kunne vært annerledes. Hodet mitt fylles opp av utallige scenarioer, drømmer, der jeg alltid sier de rette tingene, der tilfeldighetene alltid er til min fordel. Og jeg merker at jeg blir redd når jeg tenker på hvor realistisk livet er og jeg blir svimmel av å tenke på at jeg lever akkurat nå og at jeg kaster bort så mye tid. Tid jeg kunne ha brukt på hva som helst, kaster jeg bort på meningsløse ting jeg aldri kommer til å tenke på igjen. Jeg tror jeg blir mest sliten av at jeg ikke helt føler at livet har en mening for meg, at jeg ikke våkner om morgenen og føler at verden trenger meg. Hvorfor skal jeg bryte søvnen når jeg uansett ikke gjør noe som betyr noe for meg når jeg er våken? 

"But even if we don’t have the power to choose where we come from, we can still choose where we go from there.
(the perks of being a wallflower)

Men likevel våkner jeg av og til med en kampvilje i magen, jeg får gjort det jeg skal og har tid til overs til å skrive noveller som betyr noe for meg, jeg tar igjen alt det tapte, rister av meg rare tanker og dumme følelser. Jeg vet at de dagene kommer, og de kommer som regel etter at jeg har vært nede en stund. Og det er egentlig deilig å kjenne hvordan motgangen forsvinner og hvordan alt plutselig er mulig. For innerst inne vet jeg jo at jeg lever i en ufattelig vakker verden.

          

 Dere kan forresten følge meg på instagram, twitter og ask.fm hvis dere vil :-)

Monday, March 4, 2013

"This life is built almost entirely of love and losing, isn’t it?"


- Andrea Gibson


Jeg liker ikke å snakke om sykdom. Når jeg en sjelden gang blir syk holder jeg det mest mulig for meg selv. Jeg kunne ha skrevet uendelig mange ord om hvordan det føles å ligge i senga og ville løpeskrikehoppedanseleve, men ikke ha energi til det, jeg kunne ha skrevet om å ha en kropp som ikke klarer å holde følge med hodet og om frustrasjonen av å ikke få til det man vil. Men jeg skal ikke det, jeg vil ikke, jeg liker ikke å snakke om sykdom, jeg liker ikke å innrømme at jeg er syk, ikke for meg selv og helst ikke for andre heller. Og nå blir jeg snart frisk, jeg må snart bli frisk, og da skal jeg legge det bak meg og glemme det. 


Etter mange uker med en slapp og ubrukelig kropp tvang jeg meg endelig til legen. Jeg fikk ikke noe hjelp da jeg var der, men en uke senere kom det et brev fra legekontoret i posten. "Blodprøvene viser at du tidligere har gjennomgått kyssesyken og en liknende infeksjon kalt cytomegalovirusinfeksjon." På en måte var det godt å få en bekreftelse på at jeg faktisk var/hadde vært syk, grunnen til at jeg ikke dro til legen før var nettopp at jeg var redd for å ikke bli trodd, for at legen skulle riste på hodet og si at det var ingenting. 


Jeg kunne nesten ikke fått en dårligere start på 2013. Ikke bare fordi jeg ble syk, men fordi det føltes som om ingenting ble som jeg hadde håpet, som om livet bestemte seg for å ikke fungere. Når ting er vanskelige blir jeg negativ til alt, uengasjert, og jeg trekker meg unna, skyver alle bort. Jeg har hatt flere fine opplevelser så langt i dette året, men de forsvinner liksom litt i de uendelig mange dagene jeg har kastet bort på å bare ligge her. Jeg tror man blir sterkere av å ha det vanskelig, sterkere av at ikke alt blir som man vil, men man blir ikke sterkere før etterpå, midt oppi det blir man for svak til å tenke fremover.   Jeg begynner å se et lys i enden av tunnelen nå og det er ubeskrivelig deilig. Formen blir gradvis bedre, jeg blir gradvis mer positiv, vi er inne i årets første vårmåned, snart blir det varmt og tørt og helt av seg selv blir ting lettere. Det gjelder bare å holde ut. 

Friday, March 1, 2013

Lest og sett i februar:

Lest:
  • Peer Gynt av Henrik Ibsen
  • Et dukkehjem av Henrik Ibsen
  • No one belongs here more than you av Miranda July
  • Synnøve Solbakken av Bjørnstjerne Bjørnson
  • Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer
  • Fröken Julie av August Strindberg

Jeg føler at jeg ikke har fått lest noe denne måneden, men det har ikke vært så dårlig som jeg trodde. Nå er riktignok 4 av 6 bøker på pensum. Den beste boka denne måneden var uten tvil Extremely Loud & Incredibly Close av Jonathan Safran Foer. Det er en av de aller aller beste bøkene jeg har lest.

"She wants to know if I love her, that's all anyone wants from anyone else, not love itself but the knowledge that love is there, like new batteries in the flashlight in the emergency kit in the hall closet." (fra Extremely Loud & Incredibly Close)

Sett:
  • On the Road
  • My Sister's Keeper
  • Fresh Meat, sesong 2
  • One Day
  • The Hitchhikers' Guide to the Galaxy
  • Pitch Perfect
  • The Breakfast Club
  • Pirates of the Caribbean: At World's End
  • The Pillars of the Earth
  • Paul
  • I love you man
  • Arcadia
  • Hypnotisøren
  • 50/50
  • My Mad Fat Diary
  • Harry Potter and the Prisoner of Azkaban
  • Silver Linings Playbook
  • The Princess and the Frog
  • Struck by Lightning
  • This is 40
  • Anna Karenina
  • Parental Guidance
  • Oslo 31 August
  • Submarine
  • Skins, sesong 6
  • Celeste & Jesse Forever
  • Back to the Future
  • Like crazy
  • Modern Family, sesong 2+4

Når jeg er syk ser jeg veldig mye på serier og filmer og det er derfor jeg har en ganske lang liste denne måneden. Jeg har sett utrolig mange bra filmer, likte spesielt de jeg har uthevet, og noen veldig bra serier, f.eks. The Pillars of the Earth og My Mad Fat Diary.

"We're all pretty bizarre. Some of us are just better at hiding it, that's all." - The Breakfast Club