Thursday, January 30, 2014

“I wish I wrote the way I thought
Obsessively
Incessantly
With maddening hunger
I’d write to the point of suffocation
I’d write myself into nervous breakdowns
Manuscripts spiralling out like tentacles into abysmal nothing
And I’d write about you
a lot more
than I should.”

— Benedict Smith / “I Wish I Wrote The Way I Thought”

Wednesday, January 29, 2014

Det jeg er aller mest redd for er at jeg aldri skal klare å forandre meg. Forandring er bra og forandring er viktig. Man kan alltid bli en bedre versjon av seg selv. Jeg vil ikke være den jeg er nå resten av livet. Jeg vil bli bedre. Jeg vil kunne bli kjent med nye mennesker uten at de skal måtte ta initiativet. Jeg vil lære meg å sette ord på tankene mine akkurat når jeg tenker dem. Jeg vil gi slipp på angsten og klare å gjøre nye eller ukomfortable ting uten å ha vondt i magen både lenge i forveien og etterpå. Jeg vil kunne ha en samtale som går begge veier, jeg vil kunne holde en samtale gående i mer enn et par minutter, jeg vil kunne snakke med andre uten å hele tiden være redd for å ikke være bra nok. Jeg vil lære meg å akseptere meg selv, godta den jeg er, se de positive sidene fremfor de negative. Jeg håper at jeg en dag klarer å være den beste jeg kan være.

Det kunne vært deg // det er deg

Det er vel et slags liv dette også.

Det ble for mye, det var bare det, det ble for mye for meg.

Forskjellen mellom liv og død er så liten, men likevel den største forskjellen som finnes.

Jeg vet ikke, av og til våkner jeg midt på natta og tenker på hun som lo av meg i sjetteklasse.

Jeg er ikke forelska, sier jeg, men jeg juger, satan som jeg juger.

Alt hadde vært så mye enklere hvis du aldri reiste fra meg.

Det var noe jeg ville fortelle deg om, men jeg husker ikke lenger hva det var og det var sikkert ikke så viktig.

Ikke glem hvem jeg er, hvem jeg var, jeg var her, jeg pustet, jeg lo, jeg levde, ikke glem det, vær så snill, la meg være en av de som huskes.

Gutter gråter de også, skrevet i blå sprittusj på veggen på jentedoen på den kinoen vi kysset for første gang.

Jeg er så redd for alt det som kommer etter at ting tar slutt.



Men jeg husker at jeg satt igjen med følelsen av at nå blir alt bedre.
SERENDIPITY: (substantiv) å finne noe bra uten å lete etter det, lykketreff

Monday, January 27, 2014

I might be okay, but I’m not fine at all.


Maybe we got lost in translation, maybe I asked for too much,
And maybe this thing was a masterpiece 'til you tore it all up.
Running scared, I was there, I remember it all too well.


So, you call me up again just to break me like a promise.
So casually cruel in the name of being honest.
I'm a crumpled up piece of paper lying here
'Cause I remember it all, all, all... too well.


Time won't fly, it's like I'm paralyzed by it
I'd like to be my old self again, but I'm still trying to find it.


Foto: privat, tekst: Taylor Swift // All Too Well

Saturday, January 25, 2014

Folk rundt meg forlover seg eller får barn eller flytter til andre land eller har skrevet en bok eller jobber med noe de elsker, og her sitter jeg med et stadig økende studielån og er like usikker på hva jeg vil gjøre med livet mitt som jeg var for fire år siden. Jeg blir tjuetre om én uke. Det plager meg ikke så veldig, å bli eldre altså, ikke egentlig, det er tross alt ikke mer enn en uke siden jeg fikk spørsmål om jeg er russ i år og jeg får ikke engang kjøpt paracet uten å måtte vise legitimasjon. Jeg ligger altså fortsatt og hviler litt i den det-er-greit-at-du-ikke-helt-vet-hva-du-vil-du-er-bare-alderen, for jeg ser fortsatt ut som om jeg er seksten, kanskje atten, i hvert fall ikke over tjue. Likevel så kjenner jeg på det ustoppelige presset. Det er først og fremst et press jeg legger på meg selv, og det eneste det fører med seg er handlingslammelse. Jeg tenker at, dette semesteret må jeg jobbe jobbe jobbe, skrive skrive skrive, og jeg må gjøre det bra, bedre, og så sitter jeg her da, med en murstein av en pensumbok og jeg ser på ordene, og de gir ikke mening, jeg klarer ikke å sette noen ting sammen, alt går inn i hverandre og det tar aldri slutt, kommer meg kanskje gjennom åtte sider på én dag og det går jo ikke, eksamen kommer før jeg aner det og hvis jeg ikke leser mer hver dag er jeg ikke engang halvveis gjennom pensum når jeg sitter i eksamenslokalet og svetter. Jeg vet ikke om jeg må skjerpe meg, ta meg sammen, eller om jeg rett og slett må slutte å legge dette altfor tunge presset på meg selv. Jeg sier hele tiden at det ikke gjør noe om jeg ikke er best, stryker jeg så kan jeg jo bare gjøre det på nytt, men inni meg sitter en del av meg og skriker av smerte hver gang jeg feiler, hver gang jeg ikke får gjort de tingene jeg vil gjøre, hver gang jeg kaster bort altfor mange timer på tumblr eller med en bok som ikke står på noen pensumliste. Jeg vil være vellykket, jeg vil lykkes. Alle vil vel det, kanskje, innerst inne. Om vi ikke vil være best, så vil vi i hvert fall ikke være dårligst. Vi vil være noe, bli noe, og vi jobber mot det hele tiden, ubevisst eller ikke, alt vi gjør, sier, tenker, det er for å komme fremover, fra a til b, vi beveger oss fremover for at vi ikke skal sette oss fast, vi må jo det. Jeg vet kanskje ikke hva jeg skal gjøre med resten av livet mitt, men jeg vet at jeg vil noe og jeg vet at dette noe ligger fremover. Jeg vet at den eneste måten å komme dit er å fortsette å bevege meg mot det, hva enn det måtte være. Så det er bare det jeg skal gjøre. Fortsette.

Friday, January 24, 2014

Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke bare gjør det.

Jeg vil skrive om dagdrømmer, om musikk som gir meg kriblinger i magen, om lange kyss og lange blikk, om å vente på våren, om å utsette å vaske hybelen en dag til, om drømmer, om frykt, om angst, om dager som er altfor lange og dager som er altfor korte, om venner som alltid får meg til å le, om å aldri føle seg bra nok, om filmene som får meg til å gråte, om frykten for fremtiden, om dumme tanker og fine tanker, om alt på innsiden og alt på utsiden, om kroppspress, om stress, om studier, om feminisme, om å spise sjokolade selv om det er onsdag, om å tenke for mye på de samme tingene, om å være jente, om alt som er urettferdig, om alt som er bra og alt som er rart, om fremmede på trikken, om naboene jeg aldri har sett, om å våkne om morgenen og være mer trøtt enn da jeg la meg, om Oslo, om Blindern, om jenter, om gutter, om forelskelse, om å ikke vite, om fristelser, om selvkontroll, om ting som tar slutt og ting som aldri tar slutt, om å føle seg ung og gammel samtidig, om virkeligheten, om fantasien, om gamle tekster, om rare mailer, om stalking, om å kjenne igjen noen på bussen men ikke huske hvor man har dem fra, om bekjente, om å sitte alene på forelesning, om selvtillit, om depresjon, om reisedrømmer, om penger, om snapchat, om selfies, om twitter, om de kjendisene jeg føler jeg kjenner selv om jeg aldri har møtt dem eller snakket med dem, om meg selv, om alle andre, om å bli sjekket opp når man føler seg stygg, om å våkne av telefonen som ringer, om å ikke få sove, om å si nei til ting man egentlig vil si nei til, om å sette grenser og om å krysse grenser, om tv-serier, om dagboka, om sunnhetsidealet, om å gjøre ting man egentlig ikke tør, om å ikke klare å si nei, om å kysse den man er forelska i, om alt det rare man tenker på i løpet av en dag, om tankene om å gi opp, om ting som ikke betyr noe, om ting som betyr for mye, om å være for mye alene, om å elske alenetid, om skuffelser, om å sørge på forhånd, om frykten for å dø, om å være redd for andre, om ting jeg ikke forstår, om presset presset presset, om facebookmeldinger, om venner man nesten aldri ser, om det som får meg til å le så mye at jeg begynner å gråte, om å gå lange turer selv om det egentlig er litt for kaldt og om alt det jeg tenker på akkurat det øyeblikket før jeg sovner.

Thursday, January 9, 2014

Statusupdate:

Jeg har hatt ferie i en måned, men det har gått så fort at det føles som bare et par uker. Feriedagene har jeg brukt på å tenke utrolig mye uten at jeg har skrevet noe ned. Jeg har skrevet dagbok nesten hver dag, men det er alt. Dette er de første ordene jeg skriver på lenge som er ment for mer enn en bok jeg skal gjemme bort når den er full. Hva har jeg tenkt på? Jeg vet ikke helt, det har vært litt kaotisk, litt mye på engang, jeg har tenkt en ting det ene øyeblikket og noe annet det neste, klarer ikke å bestemme meg, klarer ikke å holde meg på et spor, sporer av hele tiden, og mister sammenhengene, klarer ikke å koble ting sammen. Det er kanskje like greit at jeg ikke har skrevet noe ned, det hadde sikkert ikke gitt noe mening uansett. Jeg har fått mas fra flere kanter om at jeg må skrive, men her har dere altså grunnen til at jeg ikke har gjort det. Jeg klarer ikke fordi alt er kaos og ingen hadde skjønt noe av det uansett, ikke engang meg selv. Men jeg prøver nå. Jeg prøver. Og jeg vil. Jeg savner dere og jeg savner ordene, så dette er en liten statusoppdatering på hvordan ting er for meg akkurat nå.

Jeg besto alle eksamenene jeg hadde i høst og er dermed bare tretti studiepoeng unna en bachelorgrad, men jeg har det vanskeligste igjen. Bacheloroppgaven. Jeg gruer meg enormt mye, ikke bare fordi jeg ikke aner hva jeg skal skrive om og er dårlig på å ta intiativ og finne på ting selv, men fordi jeg i løpet av våren både skal presentere og diskutere. Det blir sikkert ikke så skummelt som jeg ser for meg, men jeg sitter likevel med en ekkel følelse i magen. Klarer jeg dette? Hva skjer hvis jeg ikke klarer det? Selv om jeg ikke har den samme interessen i graden min som da jeg startet, så vil jeg gjerne fullføre, jeg vet jo at jeg kan hvis jeg vil, jeg må bare presse meg selv litt ekstra de neste månedene. Etter at jeg er ferdig med graden min skal jeg mest sannsynlig studere mer litteratur, mer nordisk, mer norsk språk. Jeg vet ikke helt hvor mye. Jeg er ikke så glad i å studere, så det blir nok ikke så altfor mye, kanskje bare ett år, men nok til at jeg kan bruke det til noe. Hva jeg skal bruke det til og hva jeg skal bli, det er jeg ikke sikker på, men jeg har jo hatt lyst til å bli lærer så lenge jeg kan huske, så det er nok det jeg jobber mot, jeg liker bare ikke å si så mye om det for jeg vet at jeg har en enorm vei å gå før jeg kan bli lærer, og jeg har ikke helt troa.

Det er noe rart med nyårsskiftet, følelsen av blanke ark, nye begynnelser, nye sjanser, men også en nervøs følelse, tanker om at ingenting skal forandre seg, at alt bare skal fortsette i det samme gamle. 2013 var et ganske dårlig år for min del, selvfølgelig tar jeg med meg mange gode minner, men den generelle følelsen jeg sitter igjen med er at jeg er enormt glad for at det året er over. Ikke bare var jeg syk med kyssesyken og diverse andre virus, men jeg var også altfor mye alene, redd for å ta sjanser, ensom og forvirra, tenkte vonde og dumme tanker. Jeg tok litt tak i det mot slutten av året og var blant annet med på en workshop om ensomhet, men det er likevel et vanskelig år å tenke tilbake på. 2013 var rett og slett et år fylt med motgang, ikke bare for meg selv, men også for mange rundt meg, ingenting gikk som man ønsket og håpet. Det ser ut som at det går mot mer positive tider nå og jeg håper det er sant.

Det jeg savner aller mest for tiden er å kunne skrive fritt, skrive uten å bekymre meg for hvem som leser det eller om noen kommer til å si noe om det jeg har skrevet utenfor internett. Jeg vet ikke hvorfor det er så vanskelig for meg. I 2013 skrev jeg så og si ingenting. Det skremmer meg for i så mange år har skrivingen vært det som definerer meg. Hvem er jeg hvis jeg ikke klarer å skrive? Hvem er jeg hvis ordene ikke skaper sammenhengende setninger i hodet mitt? Jeg vet virkelig ikke og derfor er et av målene mine for det nye året å skrive, skrive og skrive uten å tenke så mye på hvem som skal lese det eller om det er bra eller dårlig, bare skrive, jeg vet jo at jeg kan, jeg må bare slutte å være så redd.

Så, hva er egentlig status akkurat nå? Jeg har det bra nå som jeg fortsatt har fri, men jeg gruer meg til studiestart og jeg er redd for enda et år uten å bli kjent med noen. Hovedmålet mitt for 2014 er å utfordre meg selv mer, ta sjanser, prøve. Jeg håper det vil være med på å gjøre året mitt bra og jeg håper dere vil fortsette å følge med på livet mitt fremover. 

Wednesday, January 8, 2014

Lest og sett i desember:

Lest:

The Corrections handler om ekteparet Enid og Alfred Lambert og deres tre voksne barn; Gary, Chip og Denise. Alfred lider av Parkinsons og Enid ønsker derfor at familien skal samles en siste gang for å feire en skikkelig familiejul i huset i St. Jude. De voksne barna har egne problemer på hver sin kant og de vil ikke hjem til Enids krampekos og Alfreds stadig mer fraværende og forvirrete skikkelse. Ingen av familiemedlemmene lever det livet de en gang drømte om. The Corrections er en bok om en amerikansk familie og deres forventninger til livet, den handler om skuffelser og tapte drømmer, om sykdom og depresjon, om kjærlighet som brister og forholdet mellom det tradisjonelle og det moderne. Personlig elsker jeg måten Jonathan Franzen skriver på og hvordan han skildrer karakterene på en veldig menneskelig og ekte måte. Historien går inn på mange viktige livssituasjoner og skuffelser. Jeg likte Freedom noe bedre enn The Corrections, men begge bøkene er absolutt verdt å lese! 4/5




He's Just Not That Into You er en ikke-fiksjons bok om forelskelse, dating og forhold. Den handler først og fremst om at jenter må slutte å finne på så mange unnskyldninger for hvorfor den man er forelska i ikke er like ivrig som en selv. I det fleste tilfeller handler det nemlig om at han faktisk ikke er interessert. Boka tar opp en haug situasjoner og tanker som det er nesten umulig å ikke kjenne seg igjen i, så jeg tror den er fin å lese hvis man synes det kan være vanskelig å forstå hele den startfasen med dating og usikkerhet. Jeg leser veldig sjelden bøker som dette og det er nok ikke noe jeg kommer til å gjøre så mye mer av, men jeg føler likevel at jeg lærte en del av den. Det største problemet jeg hadde med boka var at det ble oppfordret til at jenter skal være mest mulig passive og at det er guttene som må ta initiativet, at gutter ikke liker det når jenta ringer først eller spør først om de skal møtes igjen. Jeg er ikke akkurat den ivrigste initiativstakeren selv, men hvis en gutt blir mindre interessert av at jeg tar kontakt, da er han uansett ikke verdt det. 3/5



The Great Gatsby er kanskje en av de aller mest kjente klassiske amerikanske romanene. Den handler om Nick Carraway som akkurat har tatt seg jobb som "bond salesman" i New York. Han leier et hus på Long Island og blir nabo til Jay Gatsby; en mann "alle" snakker om, men som ingen egentlig vet noe om. Jay Gatsby holder storslåtte fester som Nick en dag blir invitert til (selv om de fleste gjestene kommer uten noen invitasjon) og her møter han for første gang den store Gatsby. Gatsby ønsker Nicks hjelp til å vinne tilbake sin store kjærlighet, Daisy. For meg var denne romanen en skuffelse; både karakterene og handlingen virket alt for flåsete og overflatisk, jeg klarte aldri helt å komme inn i det som foregikk, jeg følte aldri noen form for sympati. Jeg kan godt forstå at dette er en roman som mange liker, men for meg var det ikke mer enn en helt grei roman. 3/5



Sett:
  • Jul i Svingen
  • Like Crazy
  • Daydream Nation
  • What Maisie Knew
  • The House Bunny
  • The Hobbit: The Desolation of Smaug (kino!)
  • The Polar Express
  • The Hunger Games: Catching Fire (kino!)
  • P. S. I Love You
  • Oliver Twist
  • He's Just Not That Into You
  • Top of the Lake
  • The Great Gatsby
  • Olsenbanden Jr. og Mestertyven
  • Harry Potter and the Philosopher's Stone
  • Tre Nøtter til Askepott
  • Reisen til Julestjernen
  • Anastasia
  • Grown Ups 2
  • Ryktet går
  • Step Up Revolution
  • The Legend of Zorro
  • Girl Most Likely
  • The Chronicles of Narnia: The Voyage of the Dawn Treader 
  • Warm Bodies
  • Death Comes to Pemberley
  • Hours
Jeg fikk sett veldig mye film i desember og jeg så veldig mye bra. De beste seriene jeg så var nok Top of the Lake og Death Comes to Pemberley, mens de beste filmene var Like Crazy, What Maisie Knew, P. S. I Love You og Girl Most Likely.

Hva leste og så dere på i desember?