Wednesday, March 30, 2016

Veien videre




På et eller annet tidspunkt i livet utsettes man for noe som føles så vondt at man tenker at man umulig kan komme seg videre. Noe som forandrer hvordan man ser på seg selv og hvordan man ser på andre. Noe som gjør at man ikke har lyst til å gjøre noe annet enn å legge seg under dyna og aldri gå ut i verden igjen.

Det er ikke noe vits i å gå inn i det som skjedde. Jeg er ikke den første det har skjedd med og jeg kommer heller ikke til å være den siste. Mennesker sårer hverandre hele tiden, det er en del av livet, og kanskje er det bare ved å såre og å bli såret at vi lærer å ikke gjøre det.

Kanskje tid ikke bare leger, men forandrer. Tiden og erfaringen gjør meg til en annen. Jeg er en annen i dag enn jeg var for to uker siden. Jeg er en annen nå enn jeg vil være i morgen. Tid gir perspektiv. Tid gir styrke. Tid kan føles som en sperre det er umulig å komme seg over. Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre nå er å ta nettopp tiden til hjelp. Jeg tjener ingenting på å være bitter eller sint. Jeg tjener ingenting på å hate eller henge ut.

Det eneste jeg kan og vil gjøre, er å fortsette. Fortsette med å være den jeg er. Fortsette å tro på fremtiden, tro på kjærligheten, tro på at mennesket er godt, tro på at alt kommer til å ordne seg. Jeg vet at det kommer til å komme en dag da dette bare er et vondt minne. Jeg vet at jeg kommer til å komme meg over dette.

Thursday, March 10, 2016

Å be om hjelp

Jeg har begynt på dette innlegget uendelig mange ganger. Hver gang ender jeg opp med å slette det eller la det ligge sammen med de andre utkastene som aldri kommer til å se dagens lys. Kanskje, eller sannsynligvis, er det det som kommer til å skje med dette innlegget også.

Jeg er aktiv i sosiale medier og blir ofte kjent med nye mennesker gjennom internett. På et eller annet tidspunkt får jeg gjerne spørsmål om hvordan jeg er som person, utenfor internettet. Da innrømmer jeg som regel at jeg er veldig sjenert, at jeg har problemer med å knytte meg til mennesker "i virkeligheten" fordi jeg ikke klarer å snakke med dem. Personen jeg skriver dette til reagerer da gjerne med å si at de ikke tror meg, at jeg ikke fremstår som sjenert, at jeg virker åpen og ærlig. Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for meg å overbevise dem om at jeg snakker sant, men kanskje er jeg redd for at jeg en dag skal møte denne personen og at de skal bli skuffa.

Når jeg sier at jeg er sjenert mener jeg ikke at jeg synes det er "litt vanskelig å snakke med folk". Jeg mener at det ofte er fysisk umulig for meg å gjøre det. Det er som om hjernen min setter opp en vegg. En fysisk vegg som ordene ikke klarer å trenge seg gjennom. Jeg har dem der, jeg vet hva jeg tenker, men uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor mye jeg vil, kommer ikke ordene ut. I beste fall stammer jeg frem noe usammenhengende, kanskje blander jeg en halv tanke med en halvveis uttenkt setning. Ofte sier jeg noe jeg ikke mener fordi det er det jeg tror den andre vil høre eller forventer. Eller jeg sier noe som er så nøytralt at det ikke skal kunne definere meg.

Å snakke med meg er ofte som å snakke med en vegg. Samtalen blir ensidig fordi jeg bare svarer halvveis på spørsmål og sjelden eller aldri stiller et spørsmål tilbake. Hvis en person vil fortelle meg noe om seg selv, må de som regel gjøre det på eget initiativ. Det gjør at samtalene alltid blir korte, ofte pinlige og sjelden fører til at noen har spesielt lyst til å prøve igjen. Samtaler som dette skammer jeg meg som regel så mye over at jeg går aktivt inn for å unngå å måtte ha en til. På denne måten skyver jeg ufrivillig alle unna.

Jeg har ikke et forklaringsproblem. Jeg vet hvordan jeg har blitt sånn. Jeg vet hvordan det startet. På slutten av ungdomsskolen følte jeg meg fullstendig alene. Vennene jeg hadde vokst opp med forsvant ut av livet mitt, de var mer interessert i gutter, fyll og popularitet enn å ta seg tid til en som trakk seg mer og mer unna. Lenge var jeg bitter for det, men nå som jeg er eldre skjønner jeg jo at man som ungdom ofte glemmer å fokusere på andre enn seg selv. Lærerne så ikke eller ville ikke se at jeg hadde det vanskelig. Kanskje fordi jeg alltid smilte. En smilende jente med gode karakterer kan selvfølgelig umulig ha problemer. I tiende klasse ble jeg dessuten voldsomt forelska og antok at det var meg det var noe galt med når forholdet ikke ble som jeg ønsket, når jeg senere ble presset til å gjøre ting jeg ikke ville, når jeg ble holdt hemmelig og når jeg ble oversett. Det var i løpet av det siste året på ungdomsskolen at jeg for alvor begynte å føle at jeg bare var i veien.

Da jeg begynte på videregående skjønte jeg med en gang at det ville bli vanskelig for meg å bli kjent med nye mennesker. Jeg klarte ikke å stole på at noen faktisk ville ha noe med meg å gjøre. Jeg var ikke bra nok, spennende nok, morsom nok, utprøvende nok. Jeg var ikke nok. Likevel var jeg heldig. Jeg fant noen som aksepterte meg og som ikke ga meg opp bare fordi jeg ikke klarte å si så mye. Jeg følte meg aldri helt alene for jeg visste at jeg hadde noen som brydde seg om at jeg var der. Problemet var kanskje bare at jeg aldri helt klarte å tro at jeg var bra nok for noen av dem. Og så begynte jeg å studere og plutselig var det hundre ganger enklere å bare isolere seg selv. Mangelen på faste klasser og et begrenset antall folk, gjorde at jeg enkelt kunne løpe avgårde etter forelesning og aldri snakke med noen i det hele tatt. På den måten var det faktisk mulig å studere i fire år uten å bli kjent med en eneste medstudent.

Jeg kan snakke, jeg vet hvordan en samtale fungerer. Sammen med de jeg kjenner best, altså familien min, har jeg sjelden problemer med å være meg selv. Ordene finner veien forbi veggen uten store problemer. Jeg kan si det jeg tenker og det jeg mener uten at jeg hele tiden er redd for at det er feil. Problemet er bare at så snart jeg er alene, så snart jeg er borte fra de jeg stoler på, forsvinner jeg inn i meg selv og tør ikke å komme ut.

Jeg låser meg fast i mønstre. Jeg sier til meg selv at det er umulig å komme seg ut av en allerede etablert rolle. Når jeg har blitt hun som aldri sier noe, må jeg forbli hun som aldri sier noe. Har jeg først sagt nei til å danse, kan jeg ikke danse den kvelden. Det finnes ingen vei ut. Jeg kan ikke plutselig begynne å snakke eller danse, jeg kan ikke plutselig bli en annen. Jeg er redd for oppmerksomheten. Jeg er redd for å avsløre at jeg ikke er spesielt interessant. Jeg er redd for å ikke leve opp til forventningene. Jeg er redd for å fremstå som en annen enn den jeg er, selv om det selvfølgelig er det jeg gjør hele tiden.

Jeg har alltid tenkt at mine problemer ikke er virkelige nok. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg ikke er deprimert nok. At jeg ikke har nok angst. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg bare må skjerpe meg. For det er det jeg forteller meg selv hele tiden. Mine problemer er ikke store nok, det er uendelig mange som har det så mye vanskeligere. Jeg vet at det bare er min egen skyld at jeg har havnet her. Det eneste jeg egentlig trenger å gjøre er å skjerpe meg. Jeg trenger bare å åpne munnen å si noe, det er ikke så vanskelig som jeg skal ha det til. Alle andre klarer det jo. Det er ingenting som egentlig tilsier at jeg ikke skal kunne klare det. Likevel er det altså umulig.

Dette er ikke et sutreinnlegg. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, jeg er ikke ute etter sympati, jeg er ikke ute etter trøst. Jeg føler bare at det er på tide å innrømme at jeg sliter. Det er på tide å innrømme at jeg har det vanskelig. Jeg vil ikke ha det på denne måten lenger. Jeg vil så veldig gjerne bli en bedre versjon av meg selv.

Sunday, March 6, 2016

En ærlig liste

(en god bok)



Når gråt du sist, og hvorfor?
Jeg gråt tidligere i kveld fordi jeg var/er lei og frustrert. Jeg har ikke grått på kjempelenge, så egentlig var det en slags lettelse å endelig få et utløp.

Nevn tre ting som du avskyr:
  • fisk
  • menn som tror de har krav på kvinners kropp
  • snø

Hvordan var du på barneskolen?
Litt overalt og veldig barnslig. Jeg elsket å leke, å lage klubber og å stå på scenen. Da mange plutselig ble "ungdommer" i sjuende klasse stilte jeg meg på bakbeina og nektet å gi slipp på å være barn. Jeg husker barneskolen som en tid da jeg alltid var glad.

Hva stresser deg?
Fremtiden. Aller mest nær fremtid. Altså etter-Bø-fremtiden.

Nevn tre ting du elsker:
  • hvaler
  • appelsinsjokolade
  • gode bøker

Hvordan tror du andre oppfatter deg?
Som vanskelig å forholde seg til. Jeg er både vanskelig å bli kjent med og vanskelig å komme inn på (også for de som kjenner meg).

Hvordan oppfatter du deg selv?
Som vanskelig å forholde seg til. Usikker og frustrert.

Nevn en type situasjon som du finner utfordrende:
Situasjoner der det forventes at jeg skal være en aktiv del av en samtale. Smalltalk er helt umulig for meg og samtalene jeg "deltar" i er ofte veldig ensidige.

Når synes du selv at du er vakrest?
Som regel akkurat når jeg er i ferd med å legge meg, rett før jeg fjerner sminken.

Hva lo du sist av?
Daniel J. Layton på youtube.

Er det noe du funderer ofte over?
Hvordan folk klarer å tenke fremover uten å få fullstendig panikk over tanken på at man kanskje skal bruke resten av livet på en jobb man bare liker sånn halvveis. Også tenker jeg mye på havet og verdensrommet og blir skikkelig stressa at av det er så mye vi ikke vet.

Tre ting du er redd for:
  • fremtiden
  • at noen jeg er glad i skal bli alvorlig syk
  • å miste synet

Nevn et eller flere yrker som du tror du hadde passet dårlig til:
Jeg tror jeg hadde passet dårlig i en jobb som har med regnskap eller skjemaer å gjøre eller som bare går ut på å gjøre akkurat det samme hele tiden. Jeg tror egentlig ikke jeg hadde taklet så bra å sitte på et kontor hver dag heller.

Nevn et eller flere yrker som du tror du hadde passet bra til:
Jeg tror jeg hadde egnet meg i bokbransjen, enten i bokhandel eller hos et forlag. Jeg hadde likt godt å jobbe med boksalg og promotering av bøker, kanskje spesielt i kombinasjon med sosiale medier.

Denne listen har jeg funnet hos Stine.

Svar gjerne på for eksempel tre spørsmål i kommentarfeltet hvis du føler deg ærlig!

Wednesday, March 2, 2016

Lest i februar:


Marie-Laure bor sammen faren sin i nærheten av naturhistorisk museum i Paris. Faren jobber på museet og har ansvar for byggets tusener av låser. Når Marie-Laure er seks år gammel, mister hun synet og faren bygger en miniatyr av nabolaget de bor i slik at hun kan memorere det og finne veien hjem. Seks år senere okkuperer nazistene Paris og far og datter flykter til kystbyen Saint-Malo der Marie-Laures grandonkel bor. I en gruveby i Tyskland, bor foreldreløse Werner på en barnehjem sammen med søsteren. Werners tekniske ferdigheter sikrer han en plass i Hitlerjugend og han blir etter hvert gitt spesielle oppdrag i å spore motstandsbevegelsen. All the light we cannot see er en utrolig velskrevet roman. Språket er rent og vakkert og historien er intens selv om den fortelles på en rolig og reflektert måte. Jeg har ingenting å nedsette på roman, verken i form eller innhold, og ville egentlig ikke at den noen gang skulle ta slutt. 5/5!





Ingen er innenfor, ingen har funnet sin plass, ingen forstår de sosiale lovene det er vanlig å følge. I Dette har jeg aldri fortalt til noen møter vi unge mennesker med mye fortid og lite framtid, som alltid ødelegger for seg selv eller andre. Hver novelle inneholder situasjoner der hovedpersonene blir stilt til veggs. De blir krenket, de blir brukt, de gjør sitt eget ubehag til andres straff, og de andres straff til egen avgrunn. Men mest av alt søker de etter en forståelse og kjærlighet som ingen er villige til å gi dem, aller minst dem selv. Jeg liker veldig godt måten Maria Kjos Fonn skriver på. Hun forteller historier som er annerledes og interessante. Dessverre var det ikke noe som utmerket seg spesielt i denne samlingen. Jeg hadde kanskje følelsen av at alt var litt for mye på avstand, på tross av det sterke innholdet. 3/5!


Oppfinneren av verdens første klokka blir forvist fra verden i mange århundrer før han får tilbake friheten. Sammen med friheten får han et oppdrag: å lære to mennesker den virkelige betydningen av tid. Han kommer tilbake til vår verden og legger ut på en reise med to usannsynlige partnere: en tenåringsjente som holder på å gi opp livet og en gammel forretningsmann som ønsker å lese evig. Det er ikke så ofte jeg leser bøker som er så dårlige at jeg blir sint, men The Time Keeper er en sånn bok. Det er mange grunner til dette. For det første er karakterene helt flate, personlighetene deres er omtrent så stereotypiske det er mulig å få dem og oppbygningen av deres historier er bare en klisjé etter den andre. Måten Mitch Albom fremstiller psykisk helse og selvmord fremstår dessuten som støtende og trangsynt. Han bruker også religion på en måte som virker formanende og aggressiv. Det finnes ingen åpninger for leseren, hele romanen er preget av Alboms veldig bestemte syn på verden og det gjør at jeg aldri får noe sympati for verken bok, karakterer eller forfatter. Jeg blir bare sint og frustrert. Dette er sånn roman som virker lite gjennomtenkt. Albom hadde definitivt et godt utgangspunkt, men han klarte aldri å bruke rammen til noe konstruktivt eller betydningsfullt. 1/5 (men egentlig 0/5...)!


"This boy will be famous. There won't be a child in our world that won't know his name. There will be books about him, he will be a legend." Harry Potter er en helt vanlig gutt til han får vite at han er en trollmann og at han har fått plass på Hogwarts, en skole for hekseri og trolldom. Jeg trenger vel egentlig ikke å si noe om hva som skjer videre, for de fleste har i hvert fall litt kjennskap til Harry Potter-bøkene. I fjor ble en illustrert utgave av Harry Potter and the Philsopher's Stone lansert. Historien er den samme, men illustrasjonene er med på å gi boka det lille ekstra. Jeg trodde egentlig ikke det var mulig for meg å like denne bedre enn jeg allerede gjorde, men Jim Kays illustrasjoner ga meg enda mer enn forventet. Det føles virkelig som om man får muligheten til å oppleve Harry Potter på en ny måte og jeg gleder meg veldig til de neste bøkene! 5/5!



Peer Gynt og moren hans bor under fattigslige kår, men Peer er stolt og drømmende. Etter å ha røvet med seg en brud og så dumpet henne, tvinges Peer til å flykte fra bygda. Under flukten møter han en rekke ulike skikkelser, blant annet den grønnkledde og Dovregubben. Han møter også Solveig som han er forelsket i. Etter hvert forlater Peer landet og drar ut i verden. Jeg har lest Peer Gynt før, det er også fult mulig at jeg har skrevet om den før, men nå har jeg lest den for andre gang i forberedelse til eksamen. Jeg er ikke så veldig begeistret for boka, men jeg er ikke helt sikker på hvorfor. Kanskje har det noe med at jeg har en generell indre motstand mot å lese noe som er skrevet på rim, kanskje har det noe med at jeg ikke føler at jeg får noe spesielt ut av historien, kanskje forstår jeg den ikke ordentlig. Peer Gynt er jo et av de aller mest kjente og elskede norske verkene, så jeg er ganske sikker på at det er min lesning det er noe feil med, men etter to gjennomlesninger er jeg fortsatt ikke overbevist. Kanskje er dette rett og slett bare ikke min greie og det er jo for så vidt greit, jeg kan alltids kose meg med noen av de verkene av Ibsen som jeg faktisk liker, som for eksempel Et dukkehjem eller Vildanden. 3/5!

Sommeren 1948 bor 15 år gamle Trond og faren hans på ei seter ved ei elv nær grensa til Sverige. Den sommeren opplever han død og svik og hans livsgrunnlag forandres for alltid. 67 år gammel flytter han ut til et lite hus ved en innsjø langt øst i landet, sammen med hunden sin. Hans nærmeste nabo viser seg å være en annen skadeskutt eldre mann med hund, en han kjente før, og som han må forholde seg til, og så begynner sommeren 1948 å plage ham. Ut og stjæle hester er en utrolig flott roman som det ga meg mye å lese. Per Petterson har en helt spesiell måte skrive på som gjør at selv det stillestående fremstår å være i bevegelse. Han skaper gode bilder og karakterer og gir meg som leser en følelse av å virkelig være til stede. Likevel satt jeg med følelsen av å savne noe når jeg leste, uten at jeg klarer å sette fingeren på hva det var jeg savnet. Kanskje hadde jeg bare akkurat litt for høye forventninger. 4/5!



I On Writing forteller Stephen King om livet sitt og om hvordan det er å leve av å skrive. Han gir et innblikk i sin egen barndom og forteller om hvordan den første romanen hans ble til. Boka har i tillegg flere kapitler om skriving som tar for seg både generelle og spesielle skriveteknikker og tips. Hvis du har lest mye om skriving og/eller har skrevet mye tidligere, er mye av denne boka repetisjon. Det jeg syntes var mest interessant med den, var Stephen Kings egen historie. Han gir et godt perspektiv på både hvor vanskelig det er å faktisk slå gjennom som forfatter og på hva man gjør etter at man har gjort det. Flere av historiene hans fikk meg til å begynne å gråte og jeg kjente meg igjen i mye av det han forteller. Jeg tror ikke jeg lærte så mye nytt av denne, men jeg fikk definitivt et godt innblikk i en annen skrivers liv og hverdag. 4/5!




Hva leste du i februar?