Thursday, March 10, 2016

Å be om hjelp

Jeg har begynt på dette innlegget uendelig mange ganger. Hver gang ender jeg opp med å slette det eller la det ligge sammen med de andre utkastene som aldri kommer til å se dagens lys. Kanskje, eller sannsynligvis, er det det som kommer til å skje med dette innlegget også.

Jeg er aktiv i sosiale medier og blir ofte kjent med nye mennesker gjennom internett. På et eller annet tidspunkt får jeg gjerne spørsmål om hvordan jeg er som person, utenfor internettet. Da innrømmer jeg som regel at jeg er veldig sjenert, at jeg har problemer med å knytte meg til mennesker "i virkeligheten" fordi jeg ikke klarer å snakke med dem. Personen jeg skriver dette til reagerer da gjerne med å si at de ikke tror meg, at jeg ikke fremstår som sjenert, at jeg virker åpen og ærlig. Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for meg å overbevise dem om at jeg snakker sant, men kanskje er jeg redd for at jeg en dag skal møte denne personen og at de skal bli skuffa.

Når jeg sier at jeg er sjenert mener jeg ikke at jeg synes det er "litt vanskelig å snakke med folk". Jeg mener at det ofte er fysisk umulig for meg å gjøre det. Det er som om hjernen min setter opp en vegg. En fysisk vegg som ordene ikke klarer å trenge seg gjennom. Jeg har dem der, jeg vet hva jeg tenker, men uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor mye jeg vil, kommer ikke ordene ut. I beste fall stammer jeg frem noe usammenhengende, kanskje blander jeg en halv tanke med en halvveis uttenkt setning. Ofte sier jeg noe jeg ikke mener fordi det er det jeg tror den andre vil høre eller forventer. Eller jeg sier noe som er så nøytralt at det ikke skal kunne definere meg.

Å snakke med meg er ofte som å snakke med en vegg. Samtalen blir ensidig fordi jeg bare svarer halvveis på spørsmål og sjelden eller aldri stiller et spørsmål tilbake. Hvis en person vil fortelle meg noe om seg selv, må de som regel gjøre det på eget initiativ. Det gjør at samtalene alltid blir korte, ofte pinlige og sjelden fører til at noen har spesielt lyst til å prøve igjen. Samtaler som dette skammer jeg meg som regel så mye over at jeg går aktivt inn for å unngå å måtte ha en til. På denne måten skyver jeg ufrivillig alle unna.

Jeg har ikke et forklaringsproblem. Jeg vet hvordan jeg har blitt sånn. Jeg vet hvordan det startet. På slutten av ungdomsskolen følte jeg meg fullstendig alene. Vennene jeg hadde vokst opp med forsvant ut av livet mitt, de var mer interessert i gutter, fyll og popularitet enn å ta seg tid til en som trakk seg mer og mer unna. Lenge var jeg bitter for det, men nå som jeg er eldre skjønner jeg jo at man som ungdom ofte glemmer å fokusere på andre enn seg selv. Lærerne så ikke eller ville ikke se at jeg hadde det vanskelig. Kanskje fordi jeg alltid smilte. En smilende jente med gode karakterer kan selvfølgelig umulig ha problemer. I tiende klasse ble jeg dessuten voldsomt forelska og antok at det var meg det var noe galt med når forholdet ikke ble som jeg ønsket, når jeg senere ble presset til å gjøre ting jeg ikke ville, når jeg ble holdt hemmelig og når jeg ble oversett. Det var i løpet av det siste året på ungdomsskolen at jeg for alvor begynte å føle at jeg bare var i veien.

Da jeg begynte på videregående skjønte jeg med en gang at det ville bli vanskelig for meg å bli kjent med nye mennesker. Jeg klarte ikke å stole på at noen faktisk ville ha noe med meg å gjøre. Jeg var ikke bra nok, spennende nok, morsom nok, utprøvende nok. Jeg var ikke nok. Likevel var jeg heldig. Jeg fant noen som aksepterte meg og som ikke ga meg opp bare fordi jeg ikke klarte å si så mye. Jeg følte meg aldri helt alene for jeg visste at jeg hadde noen som brydde seg om at jeg var der. Problemet var kanskje bare at jeg aldri helt klarte å tro at jeg var bra nok for noen av dem. Og så begynte jeg å studere og plutselig var det hundre ganger enklere å bare isolere seg selv. Mangelen på faste klasser og et begrenset antall folk, gjorde at jeg enkelt kunne løpe avgårde etter forelesning og aldri snakke med noen i det hele tatt. På den måten var det faktisk mulig å studere i fire år uten å bli kjent med en eneste medstudent.

Jeg kan snakke, jeg vet hvordan en samtale fungerer. Sammen med de jeg kjenner best, altså familien min, har jeg sjelden problemer med å være meg selv. Ordene finner veien forbi veggen uten store problemer. Jeg kan si det jeg tenker og det jeg mener uten at jeg hele tiden er redd for at det er feil. Problemet er bare at så snart jeg er alene, så snart jeg er borte fra de jeg stoler på, forsvinner jeg inn i meg selv og tør ikke å komme ut.

Jeg låser meg fast i mønstre. Jeg sier til meg selv at det er umulig å komme seg ut av en allerede etablert rolle. Når jeg har blitt hun som aldri sier noe, må jeg forbli hun som aldri sier noe. Har jeg først sagt nei til å danse, kan jeg ikke danse den kvelden. Det finnes ingen vei ut. Jeg kan ikke plutselig begynne å snakke eller danse, jeg kan ikke plutselig bli en annen. Jeg er redd for oppmerksomheten. Jeg er redd for å avsløre at jeg ikke er spesielt interessant. Jeg er redd for å ikke leve opp til forventningene. Jeg er redd for å fremstå som en annen enn den jeg er, selv om det selvfølgelig er det jeg gjør hele tiden.

Jeg har alltid tenkt at mine problemer ikke er virkelige nok. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg ikke er deprimert nok. At jeg ikke har nok angst. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg bare må skjerpe meg. For det er det jeg forteller meg selv hele tiden. Mine problemer er ikke store nok, det er uendelig mange som har det så mye vanskeligere. Jeg vet at det bare er min egen skyld at jeg har havnet her. Det eneste jeg egentlig trenger å gjøre er å skjerpe meg. Jeg trenger bare å åpne munnen å si noe, det er ikke så vanskelig som jeg skal ha det til. Alle andre klarer det jo. Det er ingenting som egentlig tilsier at jeg ikke skal kunne klare det. Likevel er det altså umulig.

Dette er ikke et sutreinnlegg. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, jeg er ikke ute etter sympati, jeg er ikke ute etter trøst. Jeg føler bare at det er på tide å innrømme at jeg sliter. Det er på tide å innrømme at jeg har det vanskelig. Jeg vil ikke ha det på denne måten lenger. Jeg vil så veldig gjerne bli en bedre versjon av meg selv.

8 comments:

  1. Kjære, fine Julie. Du er modig som postet dette innlegget! Vi har kanskje ikke snakket så mye sammen, men du har lenge vært ei av de på internett jeg alltid føler jeg vil være bedre kjent med. Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver, men jeg vil ikke si noe sånt som at "det blir bedre", osv., for alle er forskjellige og noen ganger er det bare kjipt å få høre... For meg har det blitt bedre, selv om jeg selv også sliter. Nå greier jeg å snakke med mange mennesker lettere, men de blir liksom aldri kjent med meg. Jeg greier smalltalk, jeg greier "alkoholsnakk", snakke med andres venner osv., men det å faktisk få venner... Det er alltid noe som bare "skjer" meg. Det er bare med folk som virkelig klaffer, og det er sjeldent. Jeg har mange bekjente nå, folk jeg føler jeg kjenner også, men som egentlig ikke kjenner meg. Så, selv om jeg er bedre nå enn før, slter jeg forsatt med noen av de tingene. Jeg har ingen fasit, men jeg håper du finner ut av det, hva enn det er du vil ende opp med. Jeg ønsker bare at du skal ha det fint. Jeg liker veldig godt å følge deg på twitter, goodreads og her. Så, selv om jeg kanksje ikke har greid å bli venner med deg heller, så bryr jeg meg om deg. Klem fra Katrine.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Åh, fineste Katrine! Takk for fin kommentar. Dette med å få venner er så uendelig vanskelig, jeg vet ikke helt hvordan man gjør det, men de virkelig gode kommer som regel litt etter hvert. De som virkelig betyr noe holder ut selv om man kanskje er litt vanskelig å forholde seg til. Du er en bra person, Katrine, jeg er glad for å kjenne deg! <3

      Delete
  2. Stemmer for at vi skal bli bedre kjent!
    Madeleine <3

    ReplyDelete
  3. Å forholde seg til folk kan være virkelig vanskelig. Jeg har det ikke helt på samme måten som deg, men kjenner meg likevel igjen i mye av det du skriver. Det er ingen god følelse når usikkerhet, frykt og sjenanse skal stå i veien for å snakke med andre mennesker. Jeg tror jeg var bedre på det før, siden man på ungdomsskolen og vgs på en måte blir tvunget til å omgås de samme folkene regelmessig. Men universitetet er noe annet, som du skriver her. Der forsvinner man raskt, og det kan gjøre vondt verre - hvert fall opplever jeg det sånn. Hvis jeg ikke går i forelesning eller snakker med folk, føler jeg meg med ett mer usikker på å snakke med folk når jeg først drar i forelesning. Før var jeg mye mer var på akkurat dette, men med årene så har jeg rett og slett ikke brydd meg så mye. Folk får tenke hva de vil om meg, og sier jeg noe rart et par ganger så er det også greit. Man trenger ikke mange bestevenner, og jeg er veldig takknemlig for de gode vennene jeg har. Nå høres det jo ut som at du har det ganske mye vanskeligere enn meg, så jeg prøver for all del ikke å bagatellisere noe her. Jeg har lest bloggen din en god stund, følger deg på Goodreads og Instagram, og mitt inntrykk av deg er at du virker som en veldig intelligent og flott person. Men som du skriver så er det en ting å snakke på internett og en annen å snakke i fjes til fjes. Nå har du helt sikkert tenkt på dette, men finnes det noe hjelpetilbud der du bor? Hvis du føler at dette er så hemmende at du ikke får gjort det du skulle ønske, så høres det ut som det kanskje hadde vært en tanke å se om det er noen som kan hjelpe deg med å takle sjenansen. Men dette er selvsagt helt opp til deg. Jeg håper du finner ut av det! Og takk for at du er åpen om det! Det krever en del å være åpen om slike ting. Håper du får en fin helg!

    ReplyDelete
    Replies
    1. Takk for fin kommentar, Ida! Jeg er egentlig ganske todelt, for en del av meg bryr seg lite om hva folk måtte tenke og mene om meg, mens den andre er fullstendig opphengt i det. Jeg blir egentlig aldri helt klok på meg selv når det gjelder akkurat det. Det er absolutt ikke nødvendig med mange bestevenner, det har du veldig rett i! Jeg har et par veldig gode venner som jeg setter veldig pris på og det er vel egentlig ikke sånn at jeg ønsker meg en haug nye venner, det er mer det at jeg ønsker å fungere i dagliglivet. Jeg vet jo at jeg har mer i meg enn det jeg klarer å gi og være.

      Jeg burde vel egentlig ha oppsøkt hjelp for lenge siden, men jeg har aldri turt. Akkurat nå bor jeg jo i Bø og her er det nok et ganske begrenset tilbud, men jeg håper at jeg skal tørre å skaffe hjelp når jeg flytter tilbake til Oslo-området. Jeg har nådd et punkt hvor jeg vet at jeg ikke har noe valg lenger, så jeg tror jeg skal klare å i alle fall prøve å se om noen kan hjelpe meg.

      God helg!

      Delete
  4. Mens jeg ikke selv sliter med sjenanse eller angst eller noe spesifikt kan jeg godt kjenne meg igjen i å slite med å bli kjent med folk. Og da jeg var yngre gjorde det meg ingenting for jeg bare leste og tegnet og trivdes så godt med meg selv og sånn er det jo fremdeles til dels, men jeg ser at folk rundt meg har et større nettverk og har gode venner, mens jeg sjelden klarer å bli ordentlig kjent med noen, noe som av og til kan føles sårt.

    Uansett syns jeg du virker som et veldig fint menneske og jeg kjenner deg kanskje ikke så godt, men ut i fra blogg og andre sosiale medier virker du både belest og ettertenksom og du er dessuten veldig god på å formidle. Og man må huske at alle sliter med noe, noen skjuler det veldig godt, men alle har sine utfordringer og sånn sett er det så fint at det har blitt et større og større fokus på psyken i både litteraturen og i media generelt sett. Det er viktig at det fokuseres på for det finnes så mange misforståelser og nettopp det gjør dette innlegget ditt viktig for det er så ærlig og genuint og jeg vil at du skal vite at problemene dine er viktige nok. Hverken angst, depresjoner eller sjenanse (eller andre ting som sliter på en mentalt) er noen konkurranse der man mister retten til å tas på alvor om andre har det verre og hvis man er såpass sjenert at det begrenser en i hverdagen så er det noe du fortjener at tas på alvor og anerkjennes med et "jeg hører deg, jeg føler med deg og bare si i fra hvis det er noe jeg kan gjøre for at du får det bedre". Og dette ble litt digresserende og jeg vet ikke om denne kommentaren hjalp i det hele tatt, men jeg ønsket å prøve å trøste. Uansett heier jeg på deg, jeg vil at du skal ha det bra og lykke til med alt :)

    ReplyDelete
    Replies
    1. Hei Karoline! De aller fleste har nok ting de sliter litt med, ja, og det er jo egentlig helt greit. Livet kan jo bli ganske kjedelig hvis alt går på skinner hele tiden. De største problemene oppstår nok først og fremst når disse utfordringene gjør at man ikke fungerer i hverdagen og det er der jeg er nå. Jeg fungerer ikke og jeg har ikke gjort det på mange år. Derfor prøver jeg nå å være ærlig om det og kanskje finne noen løsninger etter hvert. Om ikke annet kan jeg kanskje hjelpe til med å sette fokus på disse tingene og finne andre som sliter med det samme. Takk for fin kommentar! :)

      Delete