På et eller annet tidspunkt i livet utsettes man for noe som føles så vondt at man tenker at man umulig kan komme seg videre. Noe som forandrer hvordan man ser på seg selv og hvordan man ser på andre. Noe som gjør at man ikke har lyst til å gjøre noe annet enn å legge seg under dyna og aldri gå ut i verden igjen.
Det er ikke noe vits i å gå inn i det som skjedde. Jeg er ikke den første det har skjedd med og jeg kommer heller ikke til å være den siste. Mennesker sårer hverandre hele tiden, det er en del av livet, og kanskje er det bare ved å såre og å bli såret at vi lærer å ikke gjøre det.
Kanskje tid ikke bare leger, men forandrer. Tiden og erfaringen gjør meg til en annen. Jeg er en annen i dag enn jeg var for to uker siden. Jeg er en annen nå enn jeg vil være i morgen. Tid gir perspektiv. Tid gir styrke. Tid kan føles som en sperre det er umulig å komme seg over. Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre nå er å ta nettopp tiden til hjelp. Jeg tjener ingenting på å være bitter eller sint. Jeg tjener ingenting på å hate eller henge ut.
Det eneste jeg kan og vil gjøre, er å fortsette. Fortsette med å være den jeg er. Fortsette å tro på fremtiden, tro på kjærligheten, tro på at mennesket er godt, tro på at alt kommer til å ordne seg. Jeg vet at det kommer til å komme en dag da dette bare er et vondt minne. Jeg vet at jeg kommer til å komme meg over dette.
Har hatt perioder og tider hvor jeg har hatt det vondt og trist, hvor jeg egentlig ikke har så lyst til å gjøre annet enn å være i senga og bare forsvinne litt. At noen folk bryter meg ned, og får meg til å føle meg mindre verdt og ikke god nok. Disse periodene kommer og går, og jeg føler ikke jeg kan gjøre annet enn å bare ta tida til hjelp. Det suger der og da, og det føles så ufattelig vondt å bare vente på at det skal gå over. Men så tenker jeg - dette gjør meg bare sterkere. Og som du sier, til en ny (og sterkere) person. Sender et hjerte og en klem til deg. <3
ReplyDeleteTakk for fin kommentar, Renate <3
Delete