Friday, October 19, 2012

Are we getting closer or are we just getting more lost?

Leser, leser, leser og leser. Med bare litt over tre uker til eksamen begynner jeg å kjenne det ubehagelige eksamensstresset i kroppen. Drukner i pensum som aldri tar slutt, er altfor trøtt hele tiden og får ikke gjort noe av det jeg har lyst til. Sitter bare inne med bøkene i fanget og altfor mange tanker i hodet.

Men selvfølgelig kunne det vært verre, så jeg prøver å se positivt på det. Tenker for eksempel på at det bare er litt over en måned til jeg får juleferie og kan bruke all tiden min på å lese bøker som ikke er på pensumlister. Og på at jeg har godteribiler og julebrus.


Har dere også eksamen i nærmeste fremtid? Hva gjør dere for å komme dere gjennom det?

Monday, October 15, 2012

Tanker som ikke passer andre steder

Det hadde vært så mye enklere, hvis du sto der, ute på trappa, alltid, hvis jeg bare kunne åpne døra og slippe deg inn når jeg trengte det, hvis du alltid var bare noen meter unna

***

En mørk skygge i bakhodet truer med å mørklegge alt

***


Det er dette jeg tenker: vær her hos meg, hold meg selv om jeg ikke gråter, jeg trenger bare at du er her


***

Alle disse ordene, flyter gjennom hodet, usagte ting, sier ingenting, står bare her og ser på, observerer, tenker på alle de ordene som kunne betydd noe, alt jeg hadde sagt hvis jeg kunne

***

Det blir ikke lettere, det blir tyngre, for hver dag som går blir det tyngre å bære, vanskeligere, gror mer og mer inn i huden, du skjønner vel det, at det blir en større og større del av meg, for hvert minutt, hver time, hver uke, hver måned, snart forsvinner skillet mellom det og meg og jeg tenker at det er vondt fordi det er viktig, fordi det betyr noe, litt som voksesmerter

***

Angsten sitter i magen og i fingertuppene, kanskje vil den alltid være der

***

Akkurat det lille sekundet før du sier hei, det øyeblikket du åpner munnen, akkurat før lyden beveger seg mot meg, akkurat da vet jeg at det ikke kan bli bedre, at alt er som det skal være

***

Jeg kan ikke være mer enn jeg er, kan ikke bli den du ønsker, kan bare være den jeg er på innsiden, den ingen egentlig kjenner, egentlig er vi alle fremmede, for ingen kan vel vite hva som foregår inne i den andres hode

***

Overanalyserer, tenker gjennom de samme tingene hundre ganger, hvorfor skjedde det, hvorfor skjedde det ikke, hva tenkte du da du sa det, hva mente du med det du sa, hva skulle jeg gjort annerledes, misforsto du, ødela jeg alt, vil bare gjøre alt riktig

***

Dette er meg: jeg våkner hver morgen og tenker på hva som mangler, hva jeg kunne ønske var annerledes, tenker aldri på det positive, våkner og går rett til det jeg misliker, det som trykker meg ned i bakken

***

Kunne ønske det var et sted jeg kunne gå for å slippe unna meg selv

***

Sliten i hodet, men likevel, det er så mye håp i kroppen min, det er så mye glede, jeg leser gamle dagbok- og blogginnlegg og det er så rart å tenke på hvor annerledes alt var for bare et lite år siden, jeg husker hvordan det var å ikke tro at noe kunne bli riktig, at jeg satt fast, og det er rart å tenke på hvor annerledes alt er nå samtidig som mye er helt likt

***

Men du ser vel at jeg bryr meg, at alt jeg gjør er med deg i tankene, at jeg ikke slipper unna, uansett om jeg prøver eller vil, alltid i bakhodet, så rart hvor fort det kan gå, husker ikke lenger hvordan det var før, kanskje du hører hjemme her

***

Venter alltid på noe, noen, men vet aldri hva, hvem, er bare evig urolig, evig ventende

***

Ikke misforstå, jeg mener ikke halvparten av det jeg sier, tenker ikke, tenker for mye, alt er bare en strøm av ting jeg egentlig ikke vet hva jeg tenker om

***

Jeg teller hjerteslag, teller smil, teller blikk, teller tårer, vet at hvert eneste øyeblikk er verdifullt fordi jeg når som helst kan rives bort, livet er så skjørt og vi glemmer det så altfor ofte, glemmer at det vonde ikke betyr noe som helst, at det er det gode som betyr noe, det er det vi skal huske, de gode minnene, de gode menneskene, det som fikk oss til å le når vi trodde vi skulle gråte

***

Har alltid hatet at tiden går så uendelig sakte, at jeg må eksistere hvert sekund, alltid ha et sted å plassere kroppen og sinnet, aldri fri, bare være være være, har aldri villet dø, men skulle gjerne hatt en pause nå og da, tid til å puste selv om å puste er det eneste jeg gjør

***

Stiller meg de samme spørsmålene hver dag, handler mest om denne usikkerheten, kunne ønske jeg var sikker, at jeg visste helt sikkert, men gjør aldri det, selv når jeg tror jeg gjør det viser det seg alltid å være feil, kan aldri stole på meg selv, på instinkter, på minner, håpet, ingenting er sikkert
Jeg ser deg.

Du tror at jeg ikke ser deg der du står og gjemmer deg bak skuret, men jeg ser deg.

Du sto der i går også og dagen før det og dagen før det. Jeg vet ikke om du sto der i helga for da gikk jeg ikke forbi for jeg er jo ikke på skolen i helgene, men jeg tror du gjorde det, for du står jo alltid der. Du bare står der og jeg vet at du følger med når jeg går forbi, at du dunker fingrene urolig mot det falleferdige skuret, at du følger skrittene mine med blikket ditt. En gang tenkte jeg at jeg skulle gå bort og spørre hvorfor du står der, men jeg hadde nye joggesko og var redd for å hoppe over bekken.

I morgen skal jeg ha på meg gummistøvlene og den buksa mamma sier at jeg må kaste, så skal jeg ta spranget over bekken og gå opp den lille bakken opp til skuret, opp til deg. Jeg skal spørre deg om hva du gjør og så sier du kanskje at du ser etter meg, at du passer på meg, for jeg tror det er det du gjør.

Du tror at jeg ikke vet hvem du er, men jeg vet det.

Pappa sier at mammaen og pappaen din ikke har penger, at dere bor i det skuret, at dere egentlig ikke har lov, men det er krig i landet deres og dere kan ikke dra tilbake dit, så dere må bo i skuret, og du kan ikke gå på skolen for da finner kanskje frøken ut at du bor i skuret og da sender hun deg kanskje tilbake til landet ditt. Pappa sier at jeg ikke har lov til å snakke med deg, men i morgen skal jeg gjøre det, jeg tror ikke du er en sånn som sladrer.

På torsdager har jeg alltid to kjeks i matpakka sammen med brødskivene og i morgen skal jeg spare den ene kjeksen til deg. Jeg skal gå opp til deg der du står bak skuret og så skal jeg gi deg den kjeksen og si takk for at du passer på meg. Jeg håper du liker havrekjeks.

Wednesday, October 10, 2012

(+)

Tenk å være så heldig som jeg. Tenk å bli født i verdens beste land inn i verdens beste familie. Tenk å ha muligheten til å gå på skole og lære og ha alle veier åpne, hei du kan bli akkurat hva du vil i hele verden!!! Tenk å våkne hver morgen og vite at selv om man er så langt nede at alt virker håpløst og umulig, så har man alltid noen som vil kaste fra seg det de holder på med bare for å klemme deg og si at det ordner seg. Tenk å være så heldig at man kjenner mennesker som sier at, det er greit at du er som du er, du er bra nok, vi liker deg uansett vi. Hva er egentlig sjansen for å være så heldig?

Til dere som alltid er der for meg vil jeg si; takk for at dere finnes. Jeg er så utrolig glad i dere alle sammen. Jeg hadde aldri vært den samme uten dere. 

Monday, October 8, 2012

Nærmere høst, av Marianne Kaurin


(Denne bokanmeldelsen er skrevet på oppfordring fra Aschehoug. Vil du også blogge om bøker? Meld deg på her.)


"Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og gjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt." 


Året er 1942. Krig, rasjonering og blendingsgardiner har blitt en del av hverdagen. I en bygård i Oslo bor familien Stern. Mor, far og døtrene Sonja, Ilse og Miriam. Hver morgen vasker Isak Stern ord som "jødepakk" og "jødeparasitter" av fra butikkvinduet, men han sier ikke noe om det til døtrene som kommer på jobb en time senere. Ilse er forelsket i nabogutten Hermann Rød, men hun vet ikke hva hun skal tenke etter at han ikke møter opp som avtalt når de skal på kino sammen. Sonja vil jobbe som syerske på nasjonalteateret, men tørr ikke å fortelle om det til foreldrene. En morgen forandres alt da det banker på døren til leiligheten. Utenfor står det tre politimenn. Tilfeldigvis er ikke Ilse hjemme den morgenen.

"Nærmere høst" er vond å lese. Vond fordi du hele tiden vet hva som skal skje, du vet hvordan det skal gå, og du vet at det ikke kan ende godt. Den er sterkt skrevet med god innlevelse i de forskjellige karakterene og hendelsene. Det som kanskje er mest slående med denne boka er måten den fortelles på, den fortelles i nåtid og uvitenhet, noe som gjør at man får et godt perspektiv på hvordan situasjonen faktisk var. De vet ikke hva som skal skje. Som leser sitter man med en klump i magen, man tenker nei-nei-neineinei, og man ønsker så veldig at man kan stanse det som skal skje, skrike til karakterene at de må komme seg unna før det er for sent. Det er i hvert fall det jeg tenkte.

Selv om "Nærmere høst" er en ungdomsroman og bærer til tider preg av å være ment for et yngre publikum, synes jeg likevel det er en bok som alle bør lese. Det er en bok om håp og tap, om tilfeldigheter, om krig og kjærlighet. Det er en historie du ikke kommer til å glemme eller angre på at du har lest. Det gjør vondt, men det er så veldig verdt det.


"Passasjerene går mot det hvite lyset, mot åpningen, ramler ut av vognene, de lemstre kroppene har nesten ikke beveget seg på over et døgn. Sonja ser et skilt over perrongen: Auschwitz. Det sier henne ingenting."

KRÅKESØLV - SKREDDER

Sunday, October 7, 2012

"I must inform you, Jonathan, that I am a very sad person. I am always sad, I think. Perhaps this signifies that I am not sad at all, because sadness is something lower than your normal disposition, and I am always the same thing. Perhaps I am the only person in the world, then, who never becomes sad. Perhaps I am lucky."

- Jonathan Safran Foer, Everything is illuminated

i det her universet går allting rundt i ring så da kan det vel umulig vær det verste å gå i bane rundt ingenting


Tid. Har alltid litt for lite eller litt for mye av den, den strekker seg enten over for mye eller strekker ikke til i det hele tatt. Vet ikke hva jeg skal gjøre med all tiden eller hva jeg skulle gjort uten den. Blir bare sittende her, tiltaksløs og lei, vet ikke hva jeg skal ta meg til. Leser uendelig mange sider hver dag, kommer meg gjennom det jeg skal, men får ingenting ut av det. Oppdager av og til nye ord, ser sammenhenger, trekker konklusjoner, men det er ikke nok, føler aldri at jeg egentlig lærer noe. Leser det samme igjen og igjen, men forstår ikke, vet ikke hva jeg skal gjøre med det jeg leser, hva jeg skal bruke det til. Sover ti timer hver dag/natt, av og til mer, men er likevel så uendelig trøtt og synes fortsatt at døgnet har for mange timer og samtidig for få for jeg får ikke gjort halvparten av de tingene jeg vil eller bør gjøre. Jeg bare sitter her og nå er snart enda en dag over uten at jeg har gjort noe som helst. Vet ikke lenger hva jeg holder på med.

Thursday, October 4, 2012

Osl♥ve














Jeg bruker dagene mine til å gå turer og til å lese pensum og hører på norsk musikk som Kråkesølv og John Olav Nilsen & gjengen. De gode dagene er fantastiske og de dårlige er levelige. Jeg har det på en måte bra selv når jeg har det dårlig. Oslo har begynt å kle seg i høstdrakt og jeg synes at det er så utrolig vakkert. Jeg kan gå rundt i mange mange timer og bare nyte, bare se, puste og leve.

Wednesday, October 3, 2012

Utdrag: Spor

Kjære Peppe,

jeg kan ikke gi deg livet tilbake, men jeg kan gi deg dette. Jeg kan gi deg håp.

Jeg møtte deg aldri. Jeg kjente deg aldri. Jeg visste ikke hvem du var før du for lengst var borte.

Det er rart å tenke på at et menneske som deg har levd, levd et liv med mennesker jeg nå er så glad i, at det bare er tilfeldigheter som gjør at jeg er der jeg er og du er der du er - hvor enn det måtte være.

Jeg er ikke redd for å dø. Jeg har egentlig aldri vært det.
Men jeg er redd for smerte og jeg er redd for hva som skjer når jeg er borte. Jeg er redd for hva som vil skje med de jeg er glad i når jeg er borte. Jeg er redd for en verden uten meg.

Er det egoistisk? Å være redd for at verden fortsetter uten deg? Å være redd for at alt fortsetter som om du aldri var der?

Mitt første møtet med døden var da jeg var ti år gammel. Det var første gangen jeg kjente noen som døde og første gangen jeg så et dødt menneske. Jeg husker ikke så mye fra da jeg var ti år gammel, men jeg husker følelsen jeg hadde da jeg gikk inn i det rommet. Jeg husker hvordan det var å se en kropp som ikke pustet, å se et menneske som ikke lenger var et menneske, bare en kropp, hvordan det var å se en jeg kjente ikke lenger være den jeg kjente. Jeg våkner fortsatt midt på natta med dette bildet og denne følelsen i hodet.

Jeg tenker mye på døden. Ikke fordi jeg selv ønsker å dø, men fordi jeg vet at jeg og alle jeg elsker en dag skal dø, fordi jeg vet at det er den ene tingen i livet jeg aldri vil kunne unngå. Å dø er en del av det å leve. Å leve er å dø og å dø er å leve.

Peppe, husker du første gangen du tenkte på livet? Første gangen du stoppet opp og tenkte på det at du faktisk lever? Husker du det?

Jeg har hørt at det som gjør mennesket spesielt er vår evne til å se fremover, til å planlegge og til ikke minst å vite at vi skal dø. Vi vet at livet når som helst kan rives fra oss, vi vet det så altfor godt, og det gjør oss spesielle.

Jeg lurer på om det ville vært bedre hvis vi ikke visste det, hvis vi aldri opplevde og måtte forholde oss til døden, ville livet vært bedre da? Jeg tror ikke det, for jeg tror at for å sette pris på noe må vi vite at vi kan miste det. Er ikke smaken av sjokolade enda bedre hvis man vet at man aldri skal smake det igjen? Er ikke møtet med et annet menneske mer spesielt hvis man vet at man aldri skal se den personen igjen? Er ikke livet nettopp så fantastisk fordi vi vet at det ikke varer evig?

Mitt andre møte med døden var da jeg var fjorten. Jeg husker tyngden av det, hvordan konseptet død slo ned i meg, lamslo meg, og jeg husker at jeg lå og gråt til jeg ikke lenger følte noe annet. Det er lett å gi seg selv skylden når noen dør, selv når man vet at man ikke hadde noe med det å gjøre. Det er lett å tenke at man kunne ha taklet det på en annen måte og jeg tenker ofte på hvordan jeg som fjortenåring burde ha gjort ting annerledes. Jeg burde ha valgt annerledes. Døden var ikke min skyld, men kunne jeg gjort den lettere?

At et menneske skal bli borte for alltid er noe jeg kanskje aldri vil klare å forholde meg til. Det er vanskelig å se for seg at noen skal bli fullstendig borte. Jeg tenker at en del av oss alltid lever videre. En del av de jeg har mistet lever videre i meg. En del av deg Peppe lever videre i Viola fordi hun elsket deg og fordi hun alltid kommer til å elske deg. Men finnes det mer?

Er det en del av deg som fortsatt eksisterer uavhengig av oss andre? Lever noe annet enn minnet ditt videre?

Jeg tror ikke på himmelen og jeg tror ikke på helvete, eller, jeg kan ikke tro på himmelen og jeg kan ikke tro på helvete. Selvfølgelig kunne jeg ønske at alle som har vært gode havner i paradis. Det er en fin tanke at du ligger på en strand og hører på bølgesusen og bare venter på at Viola og jeg skal komme. Hvor vakkert hadde det ikke vært hvis jeg en dag skulle få møte deg?

Men jeg kan ikke tro at det er sånn det fungerer. All fornuft i kroppen min sier at det ikke er sånn det er. Det finnes ingen himmel og heller ingen helvete. Det finnes her og det finnes nå. Spørsmålet er, finnes det noe mer? Hva skjer med deg og meg når vi dør? Vi vet at kroppen forsvinner, blir en del av naturen, gir liv til planter som igjen gir liv til dyr og mennesker, men hva med tankene, hva med minnene, hva med følelsen av at jeg er jeg? Kan noe sånt bare forsvinne?

Kan jeg bli borte? Kan jeg slutte å eksistere? Er jeg avhengig av en levende kropp?

Jeg vet at du kunne gitt meg svar på alt dette, Peppe, for du har allerede vært gjennom det. Det er lenge siden du ble borte, det er lenge siden de fant kroppen din, kanskje har du allerede gitt liv til en plante.

Viola sier at du fortsatt finnes. Hun sier at hun fortsatt elsker deg og derfor finnes du.
Jeg vet ikke hva jeg skal tenke om det eller hva jeg skal tro. Hvis du fortsatt finnes hvorfor har du ikke gitt meg et tegn på det?

Kanskje finnes du et helt annet sted enn meg. I et annet univers eller en annen dimensjon. Kanskje vet du at det er best at det er et skille mellom dere som er døde og oss som lever. Kanskje vet du at jeg en dag vil forstå og at jeg ikke trenger å forstå før tiden er inne. Jeg trenger ikke å vite sannheten bak døden før jeg selv skal dø.

Det finnes fortsatt spor av deg her, ikke bare i Violas hjerte, men andre steder også. Små tegn på at du har vært her. Støvlene som sto igjen i gangen, brevene du skrev, bøkene du øremerket. Det hadde vært fint å kunne fortelle deg at disse sporene aldri vil forsvinne, at det alltid vil være noe igjen etter deg her, men jeg vil ikke lyve, jeg vil fortelle deg sannheten.

Peppe, en dag, om ikke så veldig lenge, vil alle spor etter deg være fullstendig borte.

Jeg lovet deg håp og jeg vet ikke om du har funnet noe av det så langt i dette brevet. Jeg vet ikke om du vil finne det i det hele tatt og jeg vet ikke hvorfor jeg lovet deg det. Kanskje ville jeg at du skulle lese alt og kanskje tenkte jeg at et slikt løfte ville få deg til å gjøre det. Jeg håper du ikke føler deg lurt, det var ikke det jeg ville eller mente.

Viola skal gifte seg. Hun skal gifte seg med en som ikke er deg, hun skal gifte seg med en som ikke heter Peppe. Hun spurte meg for ikke så lenge siden om hva jeg trodde du ville tenke om det, hva du ville tenke om at hun kunne elske en annen deg. Jeg sa at vi ikke kan slutte å leve selv om de vi elsker er borte, jeg sa at vi må leve for de som ikke har sjansen til å gjøre det. Jeg sa at det største hun kan gjøre for deg er å elske, å fortsette, å håpe, å leve, å være. Viola, du må leve.

Jeg håper jeg sa det du ville at jeg skulle si, Peppe, jeg håper du ikke hater meg.
Jeg kjente deg ikke, men jeg kommer aldri til å glemme deg.

Jeg håper du finnes.
Gina

The Laughing Heart

your life is your life
don’t let it be clubbed into dank submission.
be on the watch.
there are ways out.
there is a light somewhere.
it may not be much light but
it beats the darkness.
be on the watch.
the gods will offer you chances.
know them.
take them.
you can’t beat death but
you can beat death in life, sometimes.
and the more often you learn to do it,
the more light there will be.
your life is your life.
know it while you have it.
you are marvelous
the gods wait to delight
in you.
- Charles Bukowski 

Tuesday, October 2, 2012


I dag er det meningen at jeg skal lese masse pensum og gjøre andre fornuftige ting, men aller helst vil jeg bare ligge under dyna og se på doctor who.

Monday, October 1, 2012

Lest og sett i september:

Lest:
  • Mamma er en countrysang av Cathrine Evelid
  • 21. juli av Kristoffer Berg
  • Evig søndag av Linnéa Myhre
  • The Traitor Queen av Trudi Canavan
  • Everything is illuminated av Jonathan Safran Foer (ikke ferdig)
Sett:
  • Tina & Bettina; The Movie (kino!)
  • Brave (kino!)
  • Barnepiken
  • Kontiki (kino!)
  • Svaneprinsessen
  • Downton Abbey (sesong 1)
  • Flukt (kino!)


Boka jeg likte best:

Vanskelig å velge beste bok fordi alle bøkene jeg leste denne måneden var så forskjellige og bra på sin egen måte, men anbefaler alle å lese The Traitor Spy trilogien og 21. juli! Det er nok de to som sitter igjen mest i meg i ettertid.

Boka jeg likte dårligst:
Ble nok minst engasjert av Mamma er en countrysang, men ikke fordi den var dårlig, historien var bare ikke så interessant for meg.

Beste boksitat:
"He awoke each morning with the desire to do right, to be a good and meaningful person, to be, as simple as it sounded and as impossible it actually was, happy. And during the course of each day his heart would descend from his chest into his stomach. By early afternoon he was overcome by the feeling that nothing was right, or nothing was right for him, and by the desire to be alone. By evening he was fulfilled: alone in the magnitude of his grief, alone in his aimless guilt, alone even in his loneliness. I am not sad, he would repeat to himself over and over, I am not sad. As if he might one day convince himself. Or fool himself. Or convince others - the only thing worse than being sad is for others to know that you are sad. I am not sad. I am not sad." - Everything is illuminated

Filmen jeg likte best:
Brave var utrolig fin selv om historien var noe tynn, utrolig fint animert og nydelig språk. Jeg er også glad for at jeg tok meg tid til å se sesong 1 av Downton Abbey på nytt!

Filmen jeg likte dårligst:
Tina & Bettina fordi det rett og slett ble for mye av det gode. Hold dere til videoblogging, jenter! ;-)

Beste filmsitat: 
“Every mountain is unclimbable until someone climbs it. So every ship is unsinkable until it sinks.” — Lord Grantham, Downton Abbey