Jeg lå i gresset og ventet på at du skulle komme. Jeg hadde ligget der i kanskje en time og bare stirret opp i skyene. Det var kaldt, jeg hadde nupper i huden og begynt å miste følelsen i tærne. Folk stirret på meg når de gikk forbi, og en gammel dame, med en hund som var nesten like stor som henne selv, spurte om det gikk bra med meg. Jeg bare smilte til henne og sa at, ja, det går bra, jeg bare tenker. Hunden luktet på meg før den trakk den gamle damen videre. Jeg bare lå der, jeg tenkte ikke, ikke egentlig, jeg stirret på skyene, de hvite formene på himmelen, det hvite mot det blå, sola som av og til tittet frem og varmet meg svakt i ansiktet.
Ikke vent på meg,
hadde du sagt,
ikke vent på meg i mer enn kanskje en halvtime,
hvis jeg ikke er der innen den tid,
da kommer jeg ikke.
Det var trettiåtte dager og syv timer siden jeg hadde sett deg sist og du hadde sagt at du kanskje hadde tid. Kanskje. Vi møtes på gresset ved kiwi, hadde du sagt, jeg kommer hvis jeg kan. Jeg kunne ha sendt deg en melding, spurt om du kom eller ikke, om jeg skulle vente litt til, men jeg tenkte at det var for sent, jeg ville ikke innrømme at jeg hadde ventet lengre enn du hadde sagt at jeg skulle gjøre, så jeg ble bare liggende, telte sekunder og skyer og mennesker som gikk forbi, holdt pusten.
Du sa at
du ikke visste hva du ville,
at du måtte finne ut av det først,
at du måtte finne ut av hva du ville,
at du skyldte meg såpass.
Til slutt måtte jeg reise meg og gå. Jeg innså vel kanskje at du ikke kom til å komme, at du mente det du sa når du sa at jeg ikke skulle vente mer enn en halvtime. Jeg gikk hjem til den tomme og mørke leiligheten, satte på kaffemaskinen, åpnet posten, to regninger og reklame fra ikea, spiste en skive med gulost, kikket på telefonen, ingen meldinger, kaffen ble ferdig, jeg helte i en kopp og satte meg i vinduskarmen, kikket ned på gata, på menneskene som gikk forbi. Ingen så opp på meg, ingen visste at jeg så på dem. Jeg tenkte ikke på noe, jeg tenkte på deg. Kaffen ble kald før jeg hadde drukket halvparten.
Du må slutte å forvente så mye av andre,
hadde du sagt,
du kommer bare til å bli såret,
skjønner du ikke det?
Jeg fikk ikke sove, jeg lå og vred meg i mange timer før det tikket inn en melding på telefonen. Fra deg, alltid fra deg. Du var full og du skrev at du tenkte på meg og spurte hva jeg drev med, sover du? Jeg svarte ikke med en gang, ble bare liggende og stirre på ordene på skjermen, ikke et eneste av dem handlet om at du egentlig skulle ha møtt meg tidligere. Jeg svarte, sover ikke, gjør ingenting. Du ringte, men jeg hørte ikke hva du sa, stemmen din blandet seg inn med bråket i bakgrunnen, høy musikk, latter, stemmer, en jente som hylte og lo, jeg hørte at du bannet og så la du på og jeg lå alene i den stille leiligheten og stirret i taket. Sekunder senere fikk jeg en ny melding, srory, haha, Maia kastet nesten oppp på tepet, hehe, kunne ønske du var hr! Jeg skal sove nå, skrev jeg, kos deg! Du svarte ikke noe mer på det og jeg fikk ikke sove.
No comments:
Post a Comment