Oppvarming

Vi pakket alt ned i pappesker og stablet dem på loftet. Vasket gulvet og skrubbet vegger. Så fint det blir, sa vi, og malte veggene gule, hang opp nye gardiner, kastet de gamle, plasserte billige malerier fra ikea mellom skapene. Vi hadde piknik på et teppe midt på gulvet, spiste skiver med gulost og syltetøy, spilte musikk fra før vi ble født. Ble liggende der til det ble mørkt ute og vi sovnet oppå hverandre. Da jeg våknet var sola akkurat iferd med å stå opp igjen, du så ut som om du var et lite barn uten en eneste bekymring i verden og jeg ville ikke vekke deg. Så jeg lå ved siden av deg og lyttet til hjertet ditt, en levende rytme, og akkurat idet de første solstrålene slo mot veggen tenkte jeg det, jeg tenkte at det ikke kom til å gå, jeg reiste meg, jeg pakket klær i en bag og så dro jeg, ble borte for alltid før du hadde våknet.

--

Jeg sitter midt på gressplenen og ser på alle menneskene rundt meg. Fremmede, ukjente liv. For dem hadde det ikke gjort noen forskjell om jeg var der eller ikke. De ser meg ikke, jeg kunne vært usynlig. Jeg gripes av ensomheten, alltid når jeg er ute blant folk, midt i en mengde, det er da jeg er ensom, det er da jeg svelges av det mørket og det knyter seg i hele meg. Jeg vil bort, gjemme meg i en krok der ingen kan se meg, borte fra alt som gjør vondt, bare sitte der og være uten å være.

--

Vi møttes på grupperommet i midttimen og du tok hånda mi som om det var det mest naturlige i verden, vi sa ingenting, vi trengte ikke å si noe, du hadde lånt en av datamaskinene fra lærerværelset uten å spørre om lov og vi så på film med lyden av, så bevegelsene på skjermen, hørte lydene fra klasserommet, guttene som jagde hverandre rundt, jentene som fniste, du slapp ikke hånda mi en eneste gang og det kriblet sånn i magen at jeg ikke klarte å sitte stille, noen tok i dørhåndtaket og du skvatt til og ropte, stikk, stillhet, dørhåndtaket ned igjen, du reiste deg og åpnet døra, hva er det, ja, greit, men ingen flere ok, trykket stillhet, hva ser dere på, dere snakket sammen, jeg satt der, fortsatt klam i hånda etter at du hadde holdt i den, du tok ikke tak i den igjen, klokka ringte, vi var alene igjen i kanskje ti sekunder og du kysset meg fort før du forsvant ut med datamaskinen under jakka.

--

Før du legger deg ned igjen henter du et glass i skapet og fyller det med vann, du drikker det og ser på meg, jeg smiler, du måler meg med blikket og jeg føler meg naken selv om jeg er fullt påkledd, som om du ser rett gjennom meg, du tømmer glasset, setter det fra deg på benken, legger deg inntil meg igjen, sier ikke et ord.

--

Jeg vet ikke hva det er med meg eller hvordan jeg ble på denne måten. Jeg vil gjerne forklare, men jeg har ingen forklaring.

--

Jeg skulle gitt hva som helst for at du skulle komme akkurat da, for å se smilet ditt på den andre siden av veien, se deg vifte med hendene foran deg for å få bilene til å stanse, løpe over veien, legge armene dine rundt meg, klemme, lenge, til du endelig slapp taket og så på meg, fra topp til tå, smilte, lo, så fin du er, skulle du si og jeg skulle rødme og ikke klare å møte blikket ditt før du la hendene dine i nakken min og kysset meg, da skulle blikkene våres møtes og vi skulle kysse hverandre, lenge, og etterpå skulle alt være annerledes. Jeg ville ha solgt huset, alle tingene mine, min egen søster, for de uendelige minuttene med deg, men det er mye som ikke kan kjøpes for penger, blant annet de minuttene.

--

Du pleide å fortelle meg hva som var galt, du la stemmen i et litt mørkere toneleie og så sa du alle de tingene som plaget deg, av og til gjorde det vondt i hele kroppen etter at du hadde sagt ditt, men så ble det lettere, det lettet liksom på trykket, det åpnet for mer. Jeg pleide ikke å svare, ble bare stående og stirre i gulvet, men jeg vet at du egentlig ville at jeg skulle si noe. At jeg også skulle fortelle om alt jeg ikke likte med livet. Men jeg klarte aldri det. Ordene satt alltid fast i halsen eller i hjernen, jeg vet ikke, og jeg holdt alt inne, og etter hvert tenkte du kanskje at det ikke var verdt bryet og du sluttet å fortelle, plagene vokste i deg, ble større og større, og jeg kan vel egentlig ikke si noe på at du sprakk til slutt, kanskje er det egentlig mer min skyld enn din, du kunne ikke holde det inne lenger, sånn er det bare, såpass måtte jeg kunne tåle. Jeg kunne bare ønske at du ikke hadde blitt borte.

--

De små tingene bare du og jeg husker. Øyeblikkene bare vi vet om. Det er de som holder meg våken om natta. Minnene og ordene som surrer rundt i hodet. Alt det ingen andre kan forstå.

--

Kan du tilgi meg? Jeg vet at det jeg gjorde var galt, utilgivelig, uforståelig. Jeg vet at du ligger våken og tenker på det, at du hjemsøkes av bilder. Det jeg gjorde var galt, men jeg ville ha gjort det igjen. Jeg vet at du ikke ser det nå, men jeg kunne ikke ha gjort noe annerledes. Jeg håper bare at du en dag vil forstå. Han la fra seg pennen og stirret på ordene han hadde skrevet. Det var helt stille, som vanlig, stillheten skar seg inn i hodet hans og han reiste seg, begynte å gå rundt i det lille rommet for å i det minste høre lyden av sine egne skritt. Han tenkte på brevet, ordene han hadde hatt i hodet så lenge, men ikke skrevet ned før nå. Alt han ville si, men ikke kunne. Han lukket øynene og så for seg ansiktet hennes, tenkte seg hvordan hun ville se ut når hun leste ordene. Han så for seg at hun ville legge det fra seg før hun hadde lest det ferdig, at hun kanskje ville gi opp allerede etter første setning, kanskje legge det vekk og ikke ta det opp igjen før flere uker senere, måneder kanskje. Det spilte forsåvidt ingen rolle. Han hadde tid. All tid i verden. Kanskje kom hun aldri til å svare og kanskje var det uansett like greit. Da hadde han i alle fall noe å vente på, noe å forvente, noe å se frem til, selv om det aldri det skjedde. Kanskje ville det få tiden til å gå raskere, eller saktere, tiden gikk vel fremover uansett. Han hadde sluttet å telle dager for lenge siden. Det viktigste var vel at hun fikk brevet, at han forsøkte.