#håpløs

###

Hun ville danse, det var det eneste, bare danse danse danse, til kroppen var ør og hjernen for trøtt til å tenke. I dansen kunne hun være hva som helst, hvem som helst, når som helst, hvor som helst. Det var ingen sinte foreldre eller uferdige lekser, det var ingen leende jenter med høyt hår og for mye sminke. Det var bare dansen. Bevegelse, rytme, musikk, kroppen, opp og ned og rundt, frem og tilbake over gulvet, fort, sakte, stopp. Hun ville følge trinn og rytme, vite akkurat hvor hun skulle være, akkurat til hvilken tid, telle takt, sekunder, en to tre fir, en to tre fir, stopp, opp, hold, en to tre fir. Mest av alt ville hun at dansen aldri skulle ta slutt eller at hun selv skulle ta slutt før dansen gjorde det.

###

Tør du? Tør du å gi slipp? Bare la alt forsvinne ut, bort. Starte på nytt. Tilbake til start, klar ferdig gå. Eller skal du for alltid sitte fast her, aldri komme deg videre?

###

Jeg kunne ønske du var her, at du satt ved siden av meg og at jeg kunne høre pusten din, at du kanskje tastet på en maskin som ligner min, at du skrev noe, kanskje begynnelsen på et dikt eller slutten på en artikkel, jeg kunne ønske jeg kunne sett mot deg og sett at du smilte mot skjermen, at du smilte av noe du hadde skrevet eller noe du leste, at du kjente blikket mitt mot deg og så opp, bort på meg, smilte igjen, til meg denne gangen, og sa, se på det her, og så kunne vi le sammen, lenge, før vi så tilbake på hver vår skjerm igjen, fortsatte å skrive eller lese eller surfe eller snakke med andre, mens vi satt der sammen, bare oss to, og jeg kunne ønske at du etter en stund lukket maskinen din og ble sittende og se på meg til jeg var ferdig med å skrive dette, til jeg lukket maskinen, og at du kysset meg lenge, at vi kanskje så noe på tv sammen eller gikk og la oss, og når jeg ikke fikk sove kunne du ligget våken sammen med meg, for det er bare sånt du gjør, bare sånn du er, og vi kunne smilt til hverandre i mørket helt til vi begge sovnet. Jeg ønsker meg kroppen din mot min, ordene dine, latteren din, det dumme og det fine, alt det vi kunne hatt sammen, men jeg sitter bare her alene, hører på musikk jeg ikke kjenner meg igjen i, skriver ord jeg kommer til å holde for meg selv, tenker tanker jeg har tenkt så altfor mange ganger før. Du er ikke her, og jeg vet ikke om du noen gang kommer til å komme tilbake.

###

Hvorfor er vi så redde for det som finnes inni oss?
Jeg er en helt annen sammen med deg, sa han.
Og jeg tenker, hvorfor er det sånn? Hvorfor er vi ikke den samme, alltid? Hvorfor er den vi er avhengig av hvem vi er sammen med og hvor vi er? Hva er det vi har inne i oss som vi er så redde for å vise andre?

###

Hvorfor gjorde du det? Ordene slår meg i ansiktet. Hvorfor. Jeg føler en sterk trang til å le, eller kanskje gråte. Hvorfor? Det er plutselig væromslag i hodet mitt, sterk kuling, storm, det blåser, trær faller, det regner, kjelleren oversvømmes, vi må evakuere. Det er et enkelt spørsmål og det har et enkelt svar, men likevel slår det meg altså på denne måten. Hvorfor. Jeg skulle gjerne ha fortalt hele historien fra begynnelse til slutt, fortalt akkurat hvorfor jeg gjorde det jeg gjorde, men det er umulig, noen ting må man rett og slett holde for seg selv. Hvorfor. Jeg er bare et menneske, jeg gjør feil akkurat som alle andre. Hvorfor. Jeg vil bare være i fred.

###

Jeg tenker at en dag skal jeg ha mann, hus og barn, helst i den rekkefølgen, men jeg er ganske fleksibel, og da skal det av en eller annen grunn være lettere for meg å stå opp om morgenen. Det er kanskje en veldig naiv tanke, jeg vet jo egentlig at ingenting egentlig blir enklere av at man gifter seg eller at man må gi opp søvn for å ta vare på et bittelite menneske, men likevel så har jeg liksom ventet siden jeg var kanskje fjorten, på Livet, det med stor L, og på et hus som må holdes nogenlunde rent og en mann man kan krangle med om små ting som ikke betyr noe og unger som skriker for ingenting, men også på endeløse timer med latter og de første skrittene og de første ordene og kanskje et nabolag med syklende barn og store hager eller kanskje en liten leilighet sentralt i en litt for stor by, med sirener om natta og grønne parker. Lange dager med rutiner og brudd på rutiner, uhell og ulykker, flaks og uflaks, en vask som lekker og en stol som knekker, en mislykket tur på kino og en jobb som av og til føles som altfor mye, men som jeg likevel ikke vil slutte med, for de gode dagene er jo så gode. Jeg vet ikke hvor jeg vil med dette, men jeg tenker at hvis jeg kunne så hadde jeg spolt frem til dette, jeg hadde spolt frem til den forestilte fremtiden, den jeg alltid har sett for meg at jeg kommer til å ha, jeg ville ha hoppet over dette mellomrommet som jeg føler at jeg er i, og så kunne jeg levd derfra i uro og ro og sorg og glede og bekymret meg for det som måtte bekymres over, men i hvert fall tenkt at nå er Livet her, det jeg ventet på så uendelig lenge. Kanskje tenker jeg mest på dette fordi jeg er så ufattelig redd for at jeg aldri skal få noe av det.