(Denne bokanmeldelsen er skrevet på oppfordring fra Aschehoug. Vil du også blogge om bøker? Meld deg på her.)
"Bladene i de støvete gatene, tørre og sprukne, gule, røde, de ligger i hauger langs bygårdene og venter på å råtne. Lufta er skarp og full av noe, en lukt, en brist. Snart vil det blåse opp, snart vil regnet sile, tromme mot vinduene, mot asfalten, lage dype renner i grusen. Snart blir jorden fuktig og kald, full av krypdyr, av mark og biller som ivrig forsyner seg. Snart vil bakken bli hard og gjennomtrengelig, snart kommer det snø. En hard hinne over vann som har frosset og gress som har stivnet, hvit og kjølig for å gi hvile til alt som er dødt."
Året er 1942. Krig, rasjonering og blendingsgardiner har blitt en del av hverdagen. I en bygård i Oslo bor familien Stern. Mor, far og døtrene Sonja, Ilse og Miriam. Hver morgen vasker Isak Stern ord som "jødepakk" og "jødeparasitter" av fra butikkvinduet, men han sier ikke noe om det til døtrene som kommer på jobb en time senere. Ilse er forelsket i nabogutten Hermann Rød, men hun vet ikke hva hun skal tenke etter at han ikke møter opp som avtalt når de skal på kino sammen. Sonja vil jobbe som syerske på nasjonalteateret, men tørr ikke å fortelle om det til foreldrene. En morgen forandres alt da det banker på døren til leiligheten. Utenfor står det tre politimenn. Tilfeldigvis er ikke Ilse hjemme den morgenen.
"Nærmere høst" er vond å lese. Vond fordi du hele tiden vet hva som skal skje, du vet hvordan det skal gå, og du vet at det ikke kan ende godt. Den er sterkt skrevet med god innlevelse i de forskjellige karakterene og hendelsene. Det som kanskje er mest slående med denne boka er måten den fortelles på, den fortelles i nåtid og uvitenhet, noe som gjør at man får et godt perspektiv på hvordan situasjonen faktisk var. De vet ikke hva som skal skje. Som leser sitter man med en klump i magen, man tenker nei-nei-neineinei, og man ønsker så veldig at man kan stanse det som skal skje, skrike til karakterene at de må komme seg unna før det er for sent. Det er i hvert fall det jeg tenkte.
Selv om "Nærmere høst" er en ungdomsroman og bærer til tider preg av å være ment for et yngre publikum, synes jeg likevel det er en bok som alle bør lese. Det er en bok om håp og tap, om tilfeldigheter, om krig og kjærlighet. Det er en historie du ikke kommer til å glemme eller angre på at du har lest. Det gjør vondt, men det er så veldig verdt det.
"Nærmere høst" er vond å lese. Vond fordi du hele tiden vet hva som skal skje, du vet hvordan det skal gå, og du vet at det ikke kan ende godt. Den er sterkt skrevet med god innlevelse i de forskjellige karakterene og hendelsene. Det som kanskje er mest slående med denne boka er måten den fortelles på, den fortelles i nåtid og uvitenhet, noe som gjør at man får et godt perspektiv på hvordan situasjonen faktisk var. De vet ikke hva som skal skje. Som leser sitter man med en klump i magen, man tenker nei-nei-neineinei, og man ønsker så veldig at man kan stanse det som skal skje, skrike til karakterene at de må komme seg unna før det er for sent. Det er i hvert fall det jeg tenkte.
Selv om "Nærmere høst" er en ungdomsroman og bærer til tider preg av å være ment for et yngre publikum, synes jeg likevel det er en bok som alle bør lese. Det er en bok om håp og tap, om tilfeldigheter, om krig og kjærlighet. Det er en historie du ikke kommer til å glemme eller angre på at du har lest. Det gjør vondt, men det er så veldig verdt det.
"Passasjerene går mot det hvite lyset, mot åpningen, ramler ut av vognene, de lemstre kroppene har nesten ikke beveget seg på over et døgn. Sonja ser et skilt over perrongen: Auschwitz. Det sier henne ingenting."
No comments:
Post a Comment