So, I heard you found somebody else

På repeat, på repeat, på repeat. For sånn føles livet akkurat nå.

Alle disse dagene

Ulempen med å skrive om det når man har gode dager, er at det føles som et ekstra nederlag når de dårlige kommer tilbake. Alt det som er tungt og vanskelig henger hele tiden truende over meg og slår ned akkurat når jeg minst venter det. Jeg er frustrert og trist og vet ikke lenger hva jeg skal gjøre med disse følelsene. Løsningen blir alltid å skrive dem ned og kanskje dele. Jeg føler meg alene selv om jeg vet at jeg har mennesker rundt meg. Fremtiden føles som en trussel, ikke noe håpefullt og fint. Jeg vet ikke lenger hva jeg vil at livet mitt skal være. Jeg vet ikke hva jeg vil bli eller hva jeg vil gjøre. Det er ikke bare kjærlighetssorgen som tynger meg, men heller det at livet mitt mangler sammenheng.

Hybelen min er kaos. Jeg har ikke vasket på mange uker, jeg har gitt opp å rydde, alt ligger litt overalt, jeg har en overflod av tomflasker og sjokoladepapir, påbegynte bøker og tidsskrifter ligger strødd. Jeg vet ikke om rotet påvirker hvordan jeg føler meg eller om det er et resultat av det jeg føler, men å rydde er foreløpig et prosjekt jeg ikke orker tanken på. Inntil videre kan jeg ikke gjøre stort annet enn å overleve i kaoset. En dag av gangen til det løsner.

Hei, det er meg

Jeg er i forandring. Den siste tiden har jeg merket at jeg er i ferd med å endre meg, bli en person som ligner mer på meg selv. Kanskje. Jeg har dårlige dager. Mange av dem. Men jeg har også gode og de gode er så veldig bra. 

Etter et brudd går man gjennom en sorgprosess og det er vondt og vanskelig og man vet ikke helt hvor man skal gjøre av seg. For meg var det såpass tungt at jeg hadde dager hvor jeg bare hadde lyst til å gi opp alt. Bare låse meg inne og aldri komme ut, la verden fortsette på utsiden uten at jeg var en del av den. Jeg tror jeg er på vei ut av det hullet nå. Selvfølgelig er det fortsatt vondt, selvfølgelig er det fortsatt vanskelig, men jeg kjenner også at en slags letthet har flyttet inn i meg. Jeg føler meg friere. Jeg er ikke lenger bundet til noe annet enn meg selv og det jeg vil være. Jeg kan gjøre det jeg har lyst til uten å være redd for konsekvensene. Jeg tenker ikke lenger like mye at jeg har alt å tape, men heller at jeg har alt å vinne.

Jeg har så mange bra mennesker i livet mitt. Min fantastiske familie. Min beste venn som jeg ikke hadde klart meg uten: Marit. Alle de gode menneskene jeg har blitt kjent med takket være internett og sosiale medier. De menneskene jeg har blitt kjent med her i Bø, som jeg føler at er der for meg selv om jeg ikke har gitt dem noen grunn til å være det, som bryr seg om meg selv om jeg har vært tilbaketrukken og innestengt. Jeg har lært at jeg må omgi meg med mennesker som vil meg mitt beste. Som ikke bare er opptatt av hva de kan få, men også hva de kan gi. Dere er så fine og dere er så bra og jeg er så uendelig glad og takknemlig for at dere finnes.

Jeg mot meg

I Jeg mot meg forteller og dokumenterer åtte unge mennesker om sine psykiske problemer. Det handler om spiseforstyrrelser, mobbing, selvmordstanker, rusproblemer, angst, depresjon og flere andre store og små utfordringer og problemer. I åtte uker møtes de i en gruppesamtale med en psykolog hvor de får mulighet til å uttrykke tankene sine og gi hverandre støtte og råd. Det er åpent og ærlig og til tider jævlig, og ikke minst; veldig viktig. Etter å ha sett serien har jeg selv begynt å dokumentere mine egne tanker og følelser, så kanskje kommer det en videodagbok inspirert av serien fra meg etter hvert. I mellomtiden anbefaler jeg veldig å se alle episodene. Jeg tror man kan lære enormt mye av det uansett om man sliter med noe selv eller ikke.

Ønskeliste

Jeg vil bare være som "alle andre".
Jeg vil knytte gjensidige vennskap.
Jeg vil gi like mye som jeg får.
Jeg vil ha en normal samtale.
Jeg vil være til stede.
Jeg vil ta del i.
Jeg vil bidra.
Jeg vil være.

Men det er et stort steg mellom å ville og å klare.
Og det jeg er aller mest redd for er at jeg skal fortsette å være som dette resten av livet.

Lest i mars:

MRS DALLOWAY – VIRGINIA WOOLF | 214 s. | ★★★★★

Det er sommer i London på begynnelsen av 1920-tallet. Clarissa Dalloway forbereder et selskap hun skal ha samme kveld, mens tankene går sine egne veier. Fortid, nåtid og fremtid glir over i hverandre. Tilsynelatende overfladiske hendelser utløser stadig nye assosiasjoner - det er ingen felles virkelighet, men et mangfold av inntrykk og følelser som til sammen blir til et bilde av livet. Den assosiative stilen gir Woolf muligheten til å skifte mellom karakterer og steder uten at det virker påtatt. Overgangene er naturlige og flytende og man legger knapt merke til at de er der. Karakterene som portretteres er interessante og komplekse, tankene deres er på mange måter tidløse og lette å relatere seg til. Jeg likte at hun klarte å få frem et såpass kompleks univers ved å bare beskrive én dag. Mot slutten av romanen hadde jeg følelsen av at jeg hadde kjent karakterene lenge og det til tross for at det er en bok på bare litt over to hundre sider. Språket i romanen er dessuten nydelig. Jeg ble altså veldig positivt overrasket og gleder meg til å lese resten av Woolfs romaner.

KITCHEN – BANANA YOSHIMOTO | 150 s. | ★★★★☆

Den unge, japanske kvinnen Mikage Sakurai sliter med å komme over tapet av bestemoren. Hun blir gradvis kjent med en av bestemorens bekjente, Yuichi, som jobber i en blomsterbutikk og hun ender etter hvert med å flytte inn sammen med ham og den transkjønnede moren hans, Eriko. Den korte romanen er et innblikk i Mikages oppdagelser om mat og om kjærlighet midt i sorgen. Boka inneholder også historien Moonlight Shadow som handler om Satsuki som mistet kjæresten sin i en bilulykke. En dag møter hun en kvinne på en bro som forteller henne at noe spesielt skal skje akkurat der om ikke lenge. De to historiene tar for seg den altoppslukende sorgen og karakterenes ulike forsøk på å takle den. Yoshimoto forteller godt om mellommenneskelige relasjoner og får frem gode karakterer med både styrker og svakheter. Historiene er korte, men mye blir sagt i løpet av de få sidene.

SØSTRENE MAKIOKA – JUN'ICHIRO TANIZAKI | 692 s. | ★★★★☆

Søstrene Makioka lever i skyggen av en storslagen og eldgammel sivilisasjon som holder dem fast i et vev av kleskoder, sosiale ritualer og regler for kurtise, men en ny, moderne verden er i ferd med å bryte frem. Tsuruko, den eldste og mest tradisjonstro av søstrene, har allerede flyttet til Tokyo med sin mann, et sted hvor familiens navn er av liten betydning. Hjemme i Osaka truer fremskrittet familiens eksistensgrunnlag, og Sachiko arbeider for å sikre fremtiden for sine to yngre søstre: den ugifte Yukiko som sliter med å finne en ektemann som tilfredsstiller familiens krav, og den livsglade lillesøsteren Taeko som driver familien til vanvidd med sine mannlige bekjentskaper. Tanizakis skrivestil i denne romanen bærer preg av å være like stillestående som søstrenes liv. Det er ikke så mye handling, men heller rolige liv som skrives frem. Selv om det ikke skjer så mye og selv om det går sakte, klarer forfatteren å gripe leseren ved hjelp av sterke karakterskildringer og et godt og nyansert blikk på verdenen de lever i. Romanen virker i alle fall på meg som veldig troverdig og virkelighetsnær. Jeg visste riktignok ikke noe særlig om japansk kultur på forhånd, men jeg følte at Tanizaki klarte å gi et godt innblikk i hvordan livet kunne være for japanske kvinner på 1940-tallet. Jeg kan nok ikke anbefale denne hvis du er ute etter spenning, men hvis du vil lese en rolig og velskrevet roman med interessante karakterer, kan den absolutt anbefales veldig.

MISSED CONNECTION. – MEGGIE ROYER | 48 s. | ★★★★☆

Lærdommene du aldri fikk av moren din. Om hvordan å kjempe tilbake, om menn som er mer salt enn honning, om å elske seg selv og om å se den du elsker elske en annen. Meggie Royer skriver dikt som er enkle, men sterke. Hun setter ord på følelser og situasjoner altfor mange kan kjenne seg igjen i. Det jeg liker aller best med diktene hennes er at hun gir styrke til de som ligger nede og har blitt tråkket på. Hun sier det man trenger å høre.

they will tell you to find someone

you cannot live without.

this is not sound advice.

the only person that should be

is you. 

Hva leste du i mars?

Veien videre

På et eller annet tidspunkt i livet utsettes man for noe som føles så vondt at man tenker at man umulig kan komme seg videre. Noe som forandrer hvordan man ser på seg selv og hvordan man ser på andre. Noe som gjør at man ikke har lyst til å gjøre noe annet enn å legge seg under dyna og aldri gå ut i verden igjen.

Det er ikke noe vits i å gå inn i det som skjedde. Jeg er ikke den første det har skjedd med og jeg kommer heller ikke til å være den siste. Mennesker sårer hverandre hele tiden, det er en del av livet, og kanskje er det bare ved å såre og å bli såret at vi lærer å ikke gjøre det.

Kanskje tid ikke bare leger, men forandrer. Tiden og erfaringen gjør meg til en annen. Jeg er en annen i dag enn jeg var for to uker siden. Jeg er en annen nå enn jeg vil være i morgen. Tid gir perspektiv. Tid gir styrke. Tid kan føles som en sperre det er umulig å komme seg over. Jeg vet at det eneste jeg kan gjøre nå er å ta nettopp tiden til hjelp. Jeg tjener ingenting på å være bitter eller sint. Jeg tjener ingenting på å hate eller henge ut.

Det eneste jeg kan og vil gjøre, er å fortsette. Fortsette med å være den jeg er. Fortsette å tro på fremtiden, tro på kjærligheten, tro på at mennesket er godt, tro på at alt kommer til å ordne seg. Jeg vet at det kommer til å komme en dag da dette bare er et vondt minne. Jeg vet at jeg kommer til å komme meg over dette.

Noen notater

Å be om hjelp

Jeg har begynt på dette innlegget uendelig mange ganger. Hver gang ender jeg opp med å slette det eller la det ligge sammen med de andre utkastene som aldri kommer til å se dagens lys. Kanskje, eller sannsynligvis, er det det som kommer til å skje med dette innlegget også.

Jeg er aktiv i sosiale medier og blir ofte kjent med nye mennesker gjennom internett. På et eller annet tidspunkt får jeg gjerne spørsmål om hvordan jeg er som person, utenfor internettet. Da innrømmer jeg som regel at jeg er veldig sjenert, at jeg har problemer med å knytte meg til mennesker "i virkeligheten" fordi jeg ikke klarer å snakke med dem. Personen jeg skriver dette til reagerer da gjerne med å si at de ikke tror meg, at jeg ikke fremstår som sjenert, at jeg virker åpen og ærlig. Jeg vet ikke hvorfor det er så viktig for meg å overbevise dem om at jeg snakker sant, men kanskje er jeg redd for at jeg en dag skal møte denne personen og at de skal bli skuffa.

Når jeg sier at jeg er sjenert mener jeg ikke at jeg synes det er "litt vanskelig å snakke med folk". Jeg mener at det ofte er fysisk umulig for meg å gjøre det. Det er som om hjernen min setter opp en vegg. En fysisk vegg som ordene ikke klarer å trenge seg gjennom. Jeg har dem der, jeg vet hva jeg tenker, men uansett hvor mye jeg prøver, uansett hvor mye jeg vil, kommer ikke ordene ut. I beste fall stammer jeg frem noe usammenhengende, kanskje blander jeg en halv tanke med en halvveis uttenkt setning. Ofte sier jeg noe jeg ikke mener fordi det er det jeg tror den andre vil høre eller forventer. Eller jeg sier noe som er så nøytralt at det ikke skal kunne definere meg.

Å snakke med meg er ofte som å snakke med en vegg. Samtalen blir ensidig fordi jeg bare svarer halvveis på spørsmål og sjelden eller aldri stiller et spørsmål tilbake. Hvis en person vil fortelle meg noe om seg selv, må de som regel gjøre det på eget initiativ. Det gjør at samtalene alltid blir korte, ofte pinlige og sjelden fører til at noen har spesielt lyst til å prøve igjen. Samtaler som dette skammer jeg meg som regel så mye over at jeg går aktivt inn for å unngå å måtte ha en til. På denne måten skyver jeg ufrivillig alle unna.

Jeg har ikke et forklaringsproblem. Jeg vet hvordan jeg har blitt sånn. Jeg vet hvordan det startet. På slutten av ungdomsskolen følte jeg meg fullstendig alene. Vennene jeg hadde vokst opp med forsvant ut av livet mitt, de var mer interessert i gutter, fyll og popularitet enn å ta seg tid til en som trakk seg mer og mer unna. Lenge var jeg bitter for det, men nå som jeg er eldre skjønner jeg jo at man som ungdom ofte glemmer å fokusere på andre enn seg selv. Lærerne så ikke eller ville ikke se at jeg hadde det vanskelig. Kanskje fordi jeg alltid smilte. En smilende jente med gode karakterer kan selvfølgelig umulig ha problemer. I tiende klasse ble jeg dessuten voldsomt forelska og antok at det var meg det var noe galt med når forholdet ikke ble som jeg ønsket, når jeg senere ble presset til å gjøre ting jeg ikke ville, når jeg ble holdt hemmelig og når jeg ble oversett. Det var i løpet av det siste året på ungdomsskolen at jeg for alvor begynte å føle at jeg bare var i veien.

Da jeg begynte på videregående skjønte jeg med en gang at det ville bli vanskelig for meg å bli kjent med nye mennesker. Jeg klarte ikke å stole på at noen faktisk ville ha noe med meg å gjøre. Jeg var ikke bra nok, spennende nok, morsom nok, utprøvende nok. Jeg var ikke nok. Likevel var jeg heldig. Jeg fant noen som aksepterte meg og som ikke ga meg opp bare fordi jeg ikke klarte å si så mye. Jeg følte meg aldri helt alene for jeg visste at jeg hadde noen som brydde seg om at jeg var der. Problemet var kanskje bare at jeg aldri helt klarte å tro at jeg var bra nok for noen av dem. Og så begynte jeg å studere og plutselig var det hundre ganger enklere å bare isolere seg selv. Mangelen på faste klasser og et begrenset antall folk, gjorde at jeg enkelt kunne løpe avgårde etter forelesning og aldri snakke med noen i det hele tatt. På den måten var det faktisk mulig å studere i fire år uten å bli kjent med en eneste medstudent.

Jeg kan snakke, jeg vet hvordan en samtale fungerer. Sammen med de jeg kjenner best, altså familien min, har jeg sjelden problemer med å være meg selv. Ordene finner veien forbi veggen uten store problemer. Jeg kan si det jeg tenker og det jeg mener uten at jeg hele tiden er redd for at det er feil. Problemet er bare at så snart jeg er alene, så snart jeg er borte fra de jeg stoler på, forsvinner jeg inn i meg selv og tør ikke å komme ut.

Jeg låser meg fast i mønstre. Jeg sier til meg selv at det er umulig å komme seg ut av en allerede etablert rolle. Når jeg har blitt hun som aldri sier noe, må jeg forbli hun som aldri sier noe. Har jeg først sagt nei til å danse, kan jeg ikke danse den kvelden. Det finnes ingen vei ut. Jeg kan ikke plutselig begynne å snakke eller danse, jeg kan ikke plutselig bli en annen. Jeg er redd for oppmerksomheten. Jeg er redd for å avsløre at jeg ikke er spesielt interessant. Jeg er redd for å ikke leve opp til forventningene. Jeg er redd for å fremstå som en annen enn den jeg er, selv om det selvfølgelig er det jeg gjør hele tiden.

Jeg har alltid tenkt at mine problemer ikke er virkelige nok. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg ikke er deprimert nok. At jeg ikke har nok angst. Jeg er redd for å få beskjed om at jeg bare må skjerpe meg. For det er det jeg forteller meg selv hele tiden. Mine problemer er ikke store nok, det er uendelig mange som har det så mye vanskeligere. Jeg vet at det bare er min egen skyld at jeg har havnet her. Det eneste jeg egentlig trenger å gjøre er å skjerpe meg. Jeg trenger bare å åpne munnen å si noe, det er ikke så vanskelig som jeg skal ha det til. Alle andre klarer det jo. Det er ingenting som egentlig tilsier at jeg ikke skal kunne klare det. Likevel er det altså umulig.

Dette er ikke et sutreinnlegg. Jeg vil ikke at noen skal synes synd på meg, jeg er ikke ute etter sympati, jeg er ikke ute etter trøst. Jeg føler bare at det er på tide å innrømme at jeg sliter. Det er på tide å innrømme at jeg har det vanskelig. Jeg vil ikke ha det på denne måten lenger. Jeg vil så veldig gjerne bli en bedre versjon av meg selv.