Desember, del III

Det har blitt kaldt. Sånn på ordentlig. Sånn nesten ti minus kaldt. Sånn ordentlig begynnelse på vinteren kaldt. Og kaldere skal det bli. Jeg liker det ikke. Jeg liker ikke å gå til og fra bussen med følelsen av at blodet er i ferd med å fryse til is i årene. Jeg liker ikke å måtte sitte under minst to tepper hele kvelden for å bli i nærheten av varm igjen. Jeg liker ikke å våkne midt på natta av at jeg hakker tenner. Det siste jeg ønsker meg er en hvit jul. Akkurat når det kommer til været og temperaturen ligner jeg en del på Ebenezer Scrooge, men det skal nok mer enn tre ånder til før jeg blir glad og lykkelig over snø i håret og frost på tærne.

Jeg skriver fortsatt roman. Den vokser seg sakte til. Et problem akkurat nå er bare det at jeg har sluttet å like den første delen av romanen. Når jeg leser gjennom de første tjue sidene hater jeg nesten hvert eneste ord. Selvfølgelig kommer jeg til å måtte skrive om på det aller meste på et eller annet tidspunkt, men akkurat nå strekker ikke tiden til, nå er jeg pent nødt til å bare fortsette. Jeg klarer likevel ikke helt å slå meg til ro med og akseptere at et førsteutkast ikke trenger å være så bra. Jeg vil helst at alt skal være bra med en gang, jeg vet ikke om jeg har tålmodighet til å pirke og flytte og tenke så mye. Men jeg fortsetter uansett. Det viktigste akkurat nå er å fullføre. Hvis manuset ender opp med å bli liggende ubrukt og ensomt i en mappe resten av livet, så får det bare være. Akkurat nå vil jeg bare få det ferdig. Jeg vil skrive ut historien og legge den bak meg en liten stund. Helst før jul, i alle fall før nyttår. Heldigvis er jeg godt over halvveis til målet.

Desember, del II

'I et lite hus i en skog et sted 

finnes hjerterom og julefred, 

snart skal hele familien samles her, 

de kommer hjem fra fjern og nær.'

  'Inne pyntar dei juletre 

Mens dei startar verdskrig tre 

Jævlig koseleg med familieliv 

Er nervevrak etter systera mi sitt psykopati'

  'Winter's cold is too much to handle 

Pincher crabs that pinch at your sandals 

Here comes a feeling you thought you'd forgotten 

Chairs to sit and sidewalks to walk on 

Ooh you had it, but oh no you lost it 

Lookin' back you shouldn't have fought it'

  'Kunne andre fulgt den samme veg 

Har du angret på at du valgte meg'

Desember, Del I

Skrivingen ble plutselig enda mer virkelig da vi fikk beskjed om å skrive en roman til januar. Jeg sitter på det Deichmanske biblioteket så ofte som mulig og skriver til jeg får vondt i både nakken og viljen. For hver setning jeg skriver får jeg mer og mer følelsen av at jeg absolutt ikke kan skrive. Jeg er ganske sikker på at romanen jeg skriver akkurat nå aldri kommer til å bli en roman. Likevel fortsetter jeg, for det er det man må gjøre hvis man skal skrive roman, hvis man vil skrive en roman.

Det er desember og det er mørkt ute og det er helt ok. Jeg tenker mye på hva jeg vil og ikke vil og plutselig er det som om alt det jeg trodde jeg var sikker på er snudd på hodet. Det jeg visste med sikkerhet forrige måned setter jeg nå spørsmålstegn ved. Jeg klarer ikke helt å finne ut av hvem jeg er og hvor jeg vil. Kanskje er dette noe som hører til i desember og ventetiden eller kanskje har jeg bare nådd et punkt der jeg er nødt til å begynne å svare ordentlig på mine egne spørsmål.

Til papirkurven

vi soler oss i måneskinn og løper gjennom natten. over trærne vokser himmelen, vi møter hverandre mellom røttene. jeg har aldri klart å forstå om det er bedre å være levende eller død. i lyngen finner vi glitrende diamanter, du finner deg selv. regnet synker oppover og samler seg i groper, klare til kamp mot seg selv eller naturen, ingen husker lenger hva de kjemper for. vi klatrer over hauger og sovner mellom drømmene.

* * *

kom

kan vi ikke bare
fortsette oppover

kan vi ikke bare
legge oss ned her i gresset

se på himmelen
og late som om vi kan være en klisjé

kan vi ikke bare legge alt bak oss
sånn som vi gjorde da vi var små

kom da

* * *

mellom linjene ligger ordene som er for store til å bli skrevet ned, på linjene står halvparten av det jeg mener

* * *

gjennom natten åpner du opp de gamle sårene, river av skorper, lar blodet flyte, legge seg som flekker på lakenet, trekke gjennom til madrassen, minnene stikker som kniver, glir gjennom huden og åpner nye sår.

* * *

jeg kveles av høsten, den ligger over meg som en tung dyne når det er for varmt i rommet, egentlig pleide jeg å elske denne årstiden, men så skjønte jeg plutselig at det var akkurat litt for mørkt og at jeg ikke egentlig kan se hvor jeg går

* * *

jeg lå på magen ved siden av deg i senga og du snakka om månen og universet og om vannet på mars, men jeg hørte ikke etter for jeg orket ikke å være en del av en sånn klisjesituasjon, jeg lyttet bare til stemmen din som liret av seg med fun facts og ting du egentlig ikke hadde peiling på og jeg skjønte at det var meningen at jeg skulle bli fascinert eller imponert, men jeg ble bare irritert, ville si at jeg egentlig bare ville sove, men jeg kunne jo ikke det

* * *

Hun er omringet av ulver. De snerrer og glefser og knurrer hele natten gjennom. I mørket ser hun bare øynene deres, av og til små glimt av hvite tenner. Den varme pusten deres slår henne i ansiktet. Hun kryper sammen og gjør seg så liten som mulig, holder øynene åpne i frykt for at de skal gå til angrep med det samme hun lukker dem. De beveger seg ikke, står i en ring rundt henne, truende, ventende. Hun klarer aldri å telle hvor mange de er. De forsvinner like gradvis som mørket. Lydene blir svakere, pusten kaldere og plutselig er de borte.

* * *

det er sånne ting som dette jeg husker: hvordan håret ditt la seg tett inntil ryggen din etter at du hadde badet, hvordan huden din ble rynkete fordi du hadde vært i vannet så lenge, smilehullene som du pleide å skjule med hendene, hvordan du løfta bare det ene øyebrynet hver gang jeg sa noe dumt, hvordan du tok tak i hånda mi og dro meg ut i vannet igjen når vi hadde blitt litt for varme og tørre.

* * *

også skjønner jeg plutselig at jeg er en av de største løgnerne selv om jeg ikke helt vet hvem det er jeg juger til eller for, vet bare at jeg har glemt sannheten et sted langt bak meg og at jeg har kommet til et punkt der det føles som om det er for seint å snu

November:

Måneden var:

• lang
• frustrerende
• forvirrende

Jeg var:

• åpen for å prøve nye ting
• trøtt
• irriterende

Jeg hadde:

• litt for høye forventninger
• ikke nok penger
• hjemlengsel

Jeg kunne ønske jeg hadde:

• skrevet mer
• vært mindre redd
• savnet mindre

Jeg lærte:

• at poesi er et ekstremt vidt begrep
• å akseptere at jeg ikke kan ha kontrollen hele tiden
• at jeg klarer mer enn jeg tror

I desember skal jeg:

• skrive drama (?)
• skrive andre steder enn hjemme
• vente
• spise sjokolade
• lese fantasy
• klare mer
• møte venner jeg ikke har sett på lenge
• bake
• håpe
• skrive roman (?)
• nyte

Hvordan var din november?

Lest og sett i november:

Lest:

Kristinas far forlot henne og moren da hun var liten. Nå har de tatt opp kontakten igjen og Kristina bestemmer seg for å dra og besøke ham i noen uker i sommerferien. Hjemme hos faren blir hun for det meste etterlatt til seg selv, men etter hvert møter hun Adam som introduserer henne for Crank (Metamfetamin). Dette møtet forandrer Kristinas liv for alltid. Hun skaper sitt eget alter ego - Bree - og blir fort svært avhengig av stoffet. Crank er skrevet på vers og man får derfor ikke så mange detaljer, men heller en slags følelse av hva som skjer. Deler av romanen er veldig gode og gir et godt innblikk i avhengighet og konsekvensene av det, men noe blir dessverre litt for mye på en eller annen måte. Forfatteren har basert boka og handlingen på datterens liv, noe som gir en ekstra nærhet. 3/5!





Ingvild Burkeys diktsamling Den mest tenkelige av alle verdener bærer preg av en sterk poetisk diksjon og en steil subjektivitet. Hun skriver om barndom, drømmer, livet under havoverflaten, minner og mer. Diktene er enkelt utformet og er skrevet uten noen form for tegnsetting. Denne diktsamlingen leste jeg i sammenheng med poesiukene på skolen og jeg tror nok at jeg ikke ville ha funnet frem til den på egenhånd. Jeg følte at det var en veldig variert samling med noen dikt som traff meg veldig og noen dikt som ikke ga meg stort i det hele tatt. Det betyr ikke nødvendigvis at noe er dårlig, men heller det at jeg ikke er vant til å lese dikt og ofte har problem med å få ordentlig tak i mye poesi. 3/5!





Jessie Cave er nok aller mest kjent for rollen som Lavender Brown i Harry Potter, men de som følger med på sosiale medier vet at hun også er komiker og kunstner. Hver dag de siste årene har hun tegnet en doodle som hun har lagt ut på twitter. Disse tegningene handler om alle sidene ved å like noen, forelskelsen, vennskap, forhold og brudd. I boka Love Sick har hun samlet noen av sine aller beste tegninger og resultatet er fantastisk. Jeg har fulgt Jessie på twitter i mange år og kjøpte selvfølgelig boka med en gang den kom ut. Hun har en utrolig god og gjenkjennelig humor og det er så fint at hun tør å vise frem virkeligheten på denne måten! 5/5!




Max Hansen er regissør på turné med et teaterstykke på tvers gjennom USA. Over tjue år tidligere flyttet han til Amerika sammen med søsteren og foreldrene deres. Helst skulle han ønske at han aldri hadde reist fra Norge, men nå kan det hende at han har blitt amerikaner. Max er søvnløs og kjører alene gjennom landet. Han tenker tilbake på livet han har levd så langt og alle menneskene han har møtt, og da kanskje spesielt på bestevennen og skuespilleren Mordecai, kjæresten og kunstneren Mischa og onkelen og pianisten Owen. Max, Mischa og Tetoffensiven er en roman om de som har vært i krig og de som demonstrerte mot dem, om hyperrealistiske malerier og jenter som ligner på Shelley Duvall, om solen ute på Fire Island og en ettertraktet arbeidskopi av Apocalypse Now, men mest av alt er det en roman om spørsmålet som enhver som har reist hjemmefra før eller siden må stille seg: Hvor lenge kan man egentlig være borte før det er for sent å dra hjem? Johan Harstad er uten tvil min favorittforfatter. Ikke bare skriver han ufattelig godt, men han kan så mye også. Romanen om Max inneholder så uendelig mye kunnskap, Harstad viser en god kjennskap til både historie, teknikk, vitenskap og teater. Han vet akkurat hva han skriver om og han klarer å få frem alt det han vil på en god og troverdig måte. Gjennom romanen beskriver han en karakterutvikling som er så gjennomført at det like gjerne kunne ha vært en biografi om virkelige mennesker. Harstad kjenner karakterene og deres historie ut og inn, i den grad at det virker som om han vet hva de har gjort hver dag hele livet. Det eneste som kan trekke denne romanen litt ned er omfanget av den. Den er enormt lang (nesten 1100 sider!) og man må dermed sette av mye tid for å få lest den. Jeg leste den på under to uker, men da leste jeg i mange timer hver dag og kanskje i overkant fort. Romanen er mildt sagt tettskrevet og fylt av uendelig mange sidespor. Jeg tenker at den enten burde ha blitt kortet ned enkelt steder eller blitt delt opp i flere romaner, rett og slett fordi jeg tror at lengden skremmer bort altfor mange lesere. Dette er en så bra roman at alle burde lese den, men dessverre tror jeg ikke at mange nok kommer til å gjøre det. Uansett er det en bok jeg er veldig glad for å ha lest og jeg kommer nok til å plukke den opp igjen flere ganger senere. 5/5!


Persepolis handler om Marjane Satrapi og hennes barndom og ungdomstid i en stor og omsorgsfull familie i Tehran under Den iranske revolusjon. Den handler om motsetningene mellom det private og det offentlige livet i et land preget av politisk omveltninger, om hennes år på videregående skole i Vienna, om å vende hjem igjen og om hennes senere frivillige eksil fra hjemlandet. Det er en roman om en ung jentes oppvekst som både er gjenkjennelig og opprørende og om hvordan hennes liv flettes sammen med landets historie. Persepolis er en grafisk roman. Den er selvbiografisk og gir et innblikk både i Satrapis liv og Irans historie. Det er en veldig sterk roman med mange inntrykk. Jeg visste så og si ingenting om Irans historie før jeg leste denne og dette var definitivt en bra introduksjon. Satrapi skriver reflektert og ærlig om sine egne opplevelser, men jeg får likevel ikke inntrykk av at hun er styrende og forsøker å presse meningene sine på noen. 5/5!

Sett:

• Love, Rosie
• I Am Slave
• Unge lovende
• Ask Me Anything
• 6 Years
• Someday this pain will be useful to you
• The Ice Princess
• The Hunger Games: Mockingjay, part 2 (kino!)
• Patti Smith: Dream of Life
• Pitch Perfect 2
• Big Hero 6
• Master of None, sesong 1
• A Woman of No Importance
• Happy Christmas
• An Ideal Husband

Et av de aller største høydepunktene i november var den norske serien Unge lovende. Den setter så utrolig godt ord på hvordan det er å være ung og ville noe så sterkt at man ikke klarer å tenke på noe annet. Ellers i november så jeg for det meste på film. De fleste filmene jeg så var ganske midt-på-treet, men noen var veldig gode. Jeg likte spesielt godt Patti Smith's Dream of Life, A Woman of No Importance og Mockingjay (som jeg så to ganger på kino!). I slutten av måneden så jeg dessuten serien Maser of None som jeg likte veldig veldig godt, og da spesielt episode 7: Ladies and Gentleman. Anbefales veldig!


Hva leste og så du på i november?

Hvorfor skrive hva og hvordan

Hvorfor: fordi jeg vil, fordi jeg kan og fordi jeg må. Å skrive er en utvidelse av meg selv. Det handler om å uttrykke noe (fortelle noe, si noe) om noe. Det er først og fremst gjennom ordene, skriften, at jeg klarer å uttrykke i hvert fall deler av det jeg ønsker å få sagt.

Hva: historiene som surrer rundt oppe i hodet, karakterene jeg kunne ønske jeg var eller kjente, en tanke eller en følelse jeg må sette ord på, et problem jeg må løse. Gjennom ord og setninger skriver jeg meg frem til svar på spørsmål jeg ikke visste at jeg ville stille. Jeg skriver det jeg ikke klarer å si, det jeg ikke vil si og det jeg skulle ha sagt. Skriving gir både nærhet og avstand. Jeg kommer nærmere det jeg ønsker å uttrykke, men får samtidig en slags avstand fra det. Jeg kan dele uten at det blir for nært, sette ord på en tanke uten å føle at noen kommer helt inn i meg.

Hvordan: rykkvis, delvis, motvillig, halvveis i søvne, med lyset av (eller på), for hånd i en sliten notatbok eller med alle fingrene på tastaturet skriver jeg historier jeg senere sletter eller lagrer i uorganiserte mapper.

♪ I've always had a thing for silence, but lately I just need a voice I recognize, baby, it's perfect timing now to scream it out ♪

Vi har poesiuker på skolen og jeg føler meg litt fortapt. Det er vanskelig å forholde seg til noe man ikke egentlig helt forstår. Jeg har aldri likt ting som er uklare, jeg liker best å skjønne alt jeg leser. Likevel prøver jeg å presse meg selv ut av den kjente komfortsonen, leser ting jeg ikke skjønner så mye av, hører på ordene og rytmen og forsøker å finne noe i det. Noen ganger fungerer det, noen ganger ikke. Jeg tror jeg mangler litt av den roen man trenger for å lese dikt. Når jeg leser, leser jeg som regel fort og det er vanskelig å skulle stoppe opp og ta én kort linje av gangen. Jeg føler litt at jeg ikke har tid til å ta meg tid, det finnes tross alt så mye jeg vil lese. (Akkurat nå leser jeg litt i alle bøkene under og får litt panikk av tanken på at jeg sannsynligvis bare får lest ferdig 2-3 bøker i november)

Hittil denne måneden har det nesten hver dag ligget en tjukk tåke over hele Bø. Man ser knapt mer enn to meter foran seg og det eneste jeg har lyst til å gjøre er å sove. Jeg er trøtt hele tiden, trenger kanskje trippel dose vitamin d, og klarer egentlig ikke å konsentrere meg om noe. Jeg vet ikke om været påvirker humøret eller om humøret uansett hadde vært dårlig, men det har vært mange tunge dager i det siste. Jeg håper jeg snart klarer å finne veien ut av tåka og at resten av november blir fin. Heldigvis klarer jeg uansett å skrive, selv om det for det meste er noe helt annet enn det vi får i oppgave på skolen. Jeg tror sist jeg skrev så mye i løpet av så kort tid var da jeg var med i Harry Potter-rollespill og var 15 år. Forhåpentligvis er det jeg skriver nå litt mer leselig!

Fortell meg litt om hvordan livet ditt er for tiden?

ELLER

finnes det et sted vi kan
møtes
åpnes
finnes det et sted vi kan åpnes
kan vi finne det
åpne oss
og være funnet