“There is nothing either good or bad, but thinking makes it so.”

Jeg vet at hvis jeg graver meg ned i alt som er vondt, kommer jeg aldri til å komme meg opp igjen. Jeg vet at jeg kommer til å få det bedre enn jeg har det nå. Nå er jeg fortsatt midt inne i alt. Jeg veksler mellom å være usannsynlig trist og ubeskrivelig frustrert. Det er som om virkeligheten har forflyttet seg. Det jeg for bare noen uker siden trodde var sant, har vist seg å være løgn. Hvordan kunne jeg være så dum og naiv? Hva annet er det jeg ikke har fått med meg? Hvilke andre løgner er det jeg lever uten å vite det? Jeg prøver å ikke bli altfor dramatisk. Jeg prøver å tenke fornuftig. Jeg prøver å tenke at jeg egentlig var heldig som kom meg ut, som fant ut av hva som var sant før det var altfor sent. Hadde jeg bare klart å gi slipp på den delen av meg som ikke føler seg heldig, som kanskje heller hadde ønsket å fortsette å leve på løgnen enn å sitte her med sannheten i fanget.

Jeg har eksamen om en uke og prøver å ikke få panikk av at jeg ikke klarer å konsentrere meg. Muntlig eksamen henger over meg og gjør de dagene som allerede er tunge enda tyngre. Men det skal gå. Jeg har fortsatt tid til å lese Faust og teori. Jeg har fortsatt tid til å bli bedre på å puste med magen. Jeg kan fortsatt klare å få en viss oversikt før jeg må sitte i et klasserom og snakke om hele litteraturhistorien på tjue minutter. Selv om jeg for tiden sikkert fremstår som negativ og repeterende, er det en del av meg som alltid er optimistisk og håpefull. Jeg vet at det meste ordner seg, man må bare gi det tid. Jeg må gi meg selv tid og jeg må gi verden tid. I mellomtiden, mens tiden går, skal jeg forsøke å finne ut av hva jeg vil og hva jeg skal. Det eneste jeg vet helt sikkert akkurat nå er at jeg skal tilbake til Oslo og inn i en studenthybel på Bjølsen. Resten må jeg bare finne ut av underveis.