Jeg er så lei av at alt skal være så perfekt. Eller tilsynelatende perfekt.
Jeg elsker jo instagram. Jeg elsker bookstagram. Jeg elsker sosiale medier. Jeg elsker å se hvordan andre har lyst til å vise frem livet og verdenen de lever i. Jeg elsker å lese om det folk tenker, det folk liker, det folk bryr seg om. Jeg elsker å kunne involvere meg i andres liv gjennom et bilde eller en en tekst.
Det er kanskje ingenting direkte galt med å fremstille verden slik man ønsker, men det er jo ikke virkelig heller. Verden min ser ikke ut som dette. På instagram legger jeg ut bilder som er så oppstilte at det er helt usaklig. Jeg stiller opp og redigerer og skaper en slags utstilling av mitt eget liv. Blir ikke bildene bra nok, legger jeg dem ikke ut. Det må ligne det jeg så for meg og det må være tilnærmet perfekt. Og det resulterer ikke i noe annet enn den midlertidige gleden av å få likes. Den midlertidige aksepten og anerkjennelsen. Det har jo ingenting med virkeligheten å gjøre. Det betyr egentlig ingenting.
Jeg sier ikke at jeg skal slutte med å legge ut oppstilte bilder på instagram, for det er helt urealistisk at jeg skal slutte med noe jeg av og til synes er gøy og noe som kan gi meg en midlertidig boost. Jeg er bare så sliten av å føle at jeg hele tiden må vurdere om det ser bra nok ut. Jeg vil heller forsøke å nærme meg den virkeligheten jeg ser foran meg. Det inkluderer både vakre solnedganger og kaoset på skrivebordet. Det inkluderer både gode og dårlige dager. Jeg har ikke lyst til å fortsette å late som om ting rundt meg ser bra ut hele tiden, for det gjør jo ikke det. Jeg har ikke vasket gulvet på mange mange uker. Jeg har sikkert over hundre kroner i tomflasker. Jeg har like mange klær hengende på stoler og bord som i klesskapet. Virkeligheten min er kaos og det er helt greit.
Jeg hadde en slik periode før påske, hvor jeg kjente at jeg ikke orket det glansbildet instagram og sosiale medier kan være. Så da tok jeg en pause. En pause hvor jeg la ut ting når jeg følte for det eller ikke la ut noen ting i det hele tatt. Etterhvert fikk jeg tilbake gleden i det, og jeg synes det er viktig å dele når man har det tungt også. Og så er det sikkert greit å øve seg litt på å legge ut bilder man ikke er helt fornøyd med også, og det er nok greit å ha i bakhodet at bildene man ser veldig ofte er oppstilte. Det viktigste er at man er litt obs på hva som gir og tar energi, tror jeg.
ReplyDelete