Wednesday, February 12, 2014

“Adopt the pace of nature: her secret is patience.”

- Ralph Waldo Emerson



Savner vår, sommer, høst, natur med farger og liv, er så lei av det hvite, det grå, alt som er dødt og tomt, og kaldt og trist. Trenger det levende, det vakre, det lysende, det flytende. Livet. Kanskje.


Jeg tenker mye, men samtidig ikke i det hele tatt. Alt er stillhet og selv om jeg alltid har hatt en glede av stillheten, så ligger det noe tomt i den, en tomhet jeg ikke trives med, som gjør alt vanskeligere, vondere. 


Det er vanskelig å snakke om hvordan jeg har det, for jeg vet ikke. Noen dager kjenner jeg depresjonen i hele kroppen, skal ikke legge skjul på det, det er ingen hemmelighet selv om jeg ikke liker å snakke om det, mens andre dager kjenner jeg på glede og kanskje til og med lykke, jeg vet ikke, det er liksom alltid denne evige balansegangen mellom gode og dårlige dager, og når jeg våkner om morgenen vet jeg aldri hvordan dagen skal bli, vet aldri om det blir en god eller dårlig dag. Jeg er sliten, men samtidig så full av energi at det føles som om jeg er i ferd med å sprenge. 


Alle helst vil jeg si, ikke vær redd for meg, ikke vær bekymret, jeg klarer meg alltid, selv når jeg ikke har det bra, det er noe spesielt i det å ikke ha det bra også, det ligger noe fint i det, jeg tenker ofte at jeg skriver bedre, leser bedre, gjør alt bedre når ikke alt er bra, når jeg har det bra er jeg jo bare ute og har det bra, jeg sitter ikke her og balanserer med ordene, så jeg trenger de tunge dagene også, skjønner du? I psykologien snakker foreleserne om alle de som var med på å skape psykologien som fag og de sier at de alle sammen hadde hver sine plager, de skapte et fag for å finne ut av seg selv, og det er vel derfor jeg skriver, jeg skriver for å finne meg selv, eller finne andre i meg selv, finne meg selv i andre kanskje, jeg vet ikke, jeg bare tenker på det, at man må alltid oppleve noe for å virkelig forstå det, man må kjenne ting på kroppen, føle, kjenne, sanse, leve. Og en dag forstår jeg det kanskje, hva dette livet egentlig handler om. 

4 comments:

  1. Du er ikke alene om å ha det slik. Noen dager er gode, andre er vonde, og det er tilnærmet uforutsigbart hvordan dagen ender med å bli.

    Jeg velger å tro at vi får dypere og rikere erfaringer enn de som bare surfer gjennom livet.

    ReplyDelete
    Replies
    1. Det er nok veldig mange av oss som har det sånn, om ikke de aller fleste. Det handler kanskje mest om hva man velger å gjøre med det, om man graver seg ned i det elendige eller heller setter ekstra pris på de gode dagene. Jeg håper og tror at vi klarer oss uansett, det ordner seg jo alltid til slutt, og man blir kanskje sterkere av å kjempe litt.

      Delete
  2. Om du vil, så kan du maile med meg, altså. Eller skrive brev.
    Årstider er alle fine, på hver sine måter, synes jeg, så jeg lever. Har uansett nada nedbør i nord, så alt er tørt og sånt.. Også har jo sola kommet tilbake!
    Vet du, ingen tror meg når jeg sier at jeg har vært deprimert; de sier bare at jeg ikke må bruke slike ord, fordi jeg er alltid bli. Kanskje for andre, ja. Det er litt trist.

    ReplyDelete
    Replies
    1. <3
      Det er utrolig hvordan så mange alltid skal mene noe om andres depresjoner og vanskeligheter. Det er jo faktisk sånn at bare en selv virkelig vet hvordan man har det. Jeg har alltid vært redd for å snakke om depresjon fordi jeg vet at jeg kan få kommentaren "men har du vært hos psykolog eller har du diagnosert deg selv?", som om man trenger en psykolog for å vite forskjellen på å bare ha noen dårlige dager og å være deprimert... Jeg tror kanskje mye av problemet ligger i at ingen snakker om det, at man hele tiden må passe på å skjule at man sliter. Tror nok det finnes veldig mange som virker lykkelige, men som har det utrolig tungt på innsiden. Jeg vet i hvert fall at mange ikke ville tro at jeg har hatt det vanskelig fordi jeg "alltid smiler".

      Delete