Tuesday, September 29, 2015

♪ you don't mess with love, you mess with the truth ♪

Hvis vi kunne ha begynt på nytt, gått tilbake til den første dagen, det første møtet, som om det var da det begynte, og ikke først senere, etter all den første pinligheten, all den første usikkerheten. Om vi kunne ha brutt det av før det begynte, lenge før, om en av oss kanskje ikke hadde blitt født eller kanskje vokste opp et annet sted. Hadde det kanskje vært bedre, lettere, i hvert fall for en av oss? Hele tiden ser jeg små glimt av den jeg kunne vært hvis det ikke fantes et vi.

- - -

Jeg drukner i ord jeg har glemt å skrive ned. Det er som om de ligger skjult og bare venter på en mulighet.

- - -

Det er her jeg gir slipp på deg: Jeg kommer hjem fra en sein vakt på jobb, har stått med kunder og varer opp til halsen, lukter pølser og kaffe og bensin og har vondt i beina. Du har ikke sendt meg en eneste melding, har ikke ringt, har ikke snappa eller lika eller på noen måte vist at du fortsatt finnes. Jeg sjekker og ser at det bare er fjorten minutter siden du var logga på facebook. For syv minutter siden skrev du en tweet om en sang du liker. Du har lika fire bilder på instagram. Jeg står lenge i dusjen, kjenner hvordan møkka renner av huden, ned i sluket, ut og bort. Selv om jeg vasker håret tre ganger henger den tunge lukta av baconpølser og brent fett fortsatt igjen. Jeg gidder ikke å spise noe før jeg legger meg og i mørket under dyna sletter jeg deg endelig.

- - - 

Det finnes så mange svake mennesker. Mennesker som ville vært døde hvis naturen hadde fått det som den ville. Jeg er en av disse. En av de som egentlig ikke hører hjemme her. Hadde jeg blitt født noen hundre år tidligere ville noen kanskje satt meg ut i skogen før jeg hadde fått et navn. Eller kanskje jeg hadde blitt truffet av en eller annen folkesykdom tidlig i barndommen. Jeg hadde ikke kunnet arbeide, ville ha vært en byrde og en sorg for foreldrene mine. I et samfunn der hjernens kraft står høyere enn muskelens er jeg likevel svak. Jeg verken kan eller vil like mye som mine overmenn. Svakheten binder meg sammen med tusenvis av andre. Vi er en hær som ikke kan kjempe for oss selv.

- - -

Hun lå på ryggen ved siden av meg i senga. Hadde ikke dratt dyna over seg selv om det var kaldt i rommet. Øynene hennes var lukket og hun pustet tungt, men jeg visste likevel at hun fortsatt var våken, at hun ventet på at jeg skulle si noe. Jeg gidder ikke dette, sa jeg og satte meg opp. Hun åpnet det ene øyet og så på meg. Gidder ikke hva? sa hun før hun lukket det igjen. Å snakke med deg når du er sånn som nå. Hun smilte. Det tynne smilet jeg aldri klarte å tolke. Kanskje jeg bare skal gå, sa jeg og vendte blikket mot vinduet. Det var fortsatt lyst ute selv om det var langt på kveld. Nei, sa hun. Jeg så ned på henne, hun åpnet øynene, dro den ene hånden gjennom det lange håret, smilte fortsatt. Dette går ikke, sa jeg og flyttet meg mot kanten av madrassen, satte føttene ned på gulvet. Da lente hun seg mot meg, tok tak i hånden min. Vi sover, sa hun og forsøkte å dra meg mot seg. Jeg ristet løs hånden og reiste meg. Hvis du ikke vil snakke om det, så går jeg. Hun så på meg i noen sekunder før hun sank ned på puta igjen. Gå du, hvisket hun.

- - - 

Ting jeg gjerne skulle vært foruten: minnet om den kvelden, overflødig kroppsfett, kunnskap om krig og elendighet, angsten, følelsen av å mangle sammenheng, allergier, sorg, følelsen av forutbestemthet, studiegjeld, ansvar, en urealistisk tro på at det finnes noe godt i alle mennesker, den sykelige kontrollen, evnen til å forelske meg uten forbehold, skrivesperre, selvforakten, frykten for å binde meg, frykten for å sitte fast i noe jeg ikke kommer meg ut av, følelsen av å ikke lenger ville ha det jeg alltid ønsket meg.

2 comments:

  1. Denne teksten/disse tekstene er veldig gode! Man glemmer å puste mens man leser, kanskje pga. et indre driv i ordene. Mer slikt!

    ReplyDelete