Lest og sett i juli:

Sarah har det helt greit. Ja, hun har vært singel i fem år. Ja, hun er mer eller mindre tvunget til å tilbringe tid sammen med eksen og hans nye kjæreste. Ja, hun jobber som assistenten til en ganske lite tiltalende mann og er en konstant skuffelse for moren. Men hun har det jo bra, hun er jo lykkelig, på en måte. Likevel er det ikke overraskende at Sarah begynner å se frem til å legge seg når hun begynner å drømme om en kjekk fremmed hver natt. Når denne mannen plutselig dukker opp i Sarahs virkelige liv også blir hverdagen hennes plutselig snudd på hodet. Dream a Little Dream er en noe surrealistisk kjærlighetsroman. Giovanna Fletcher klarer gjennom gode drømmebeskrivelser og velskrevne karakterer å skape en god og underholdende roman. Noen ganger er det kanskje litt for enkel, litt for urealistisk, litt for pinlig, litt for forutsigbart, men det er likevel en bok det er verdt å lese. Dette er definitivt min favorittroman av Giovanna, jeg liker veldig godt at hun i denne går inn i det drømmende og noe rare. Fortellerstemmen i denne romanen føles dessuten mer tydelig enn i hennes tidligere bøker. 4/5!



Ung jente, voksen mann handler om en mann i begynnelsen av 30-årene som innleder et forhold til en 13 år gammel jente. Han er klar over at dette er utenfor alle normer i samfunnet, at de kan avsløres, mens hun ikke synes å bry seg like mye, det er hun som ofte tar initiativet. Romanen skifter mellom å følge mannen og jenta og følger dem og forholdet gjennom flere år. Det som slår meg som positivt med denne romanen er språket. Eline Lund Fjæren skriver utrolig godt. Historien i romanen føles imidlertid litt for usikker, litt for utydelig. Dessuten er den vanskelig for meg å akseptere. Det er ingenting som for meg kan unnskylde et forhold mellom en trettenåring og en voksen mann. Uansett hvordan man snur og vender på det så blir det feil, det kan ikke forsvares. Romanen betegnes av mange som en kjærlighetsroman og for meg blir det bare feil. Akkurat på dette synes jeg ikke at forfatteren er klar nok. Forholdet fremstilles for positivt og for meg blir det bare ubehagelig å lese. Jeg liker likevel skrivestilen til Fjæren godt nok til at jeg gleder meg til å lese mer av henne. 2.5/5!

“Sometimes pain is so unmanageable that the idea of spending another day with it seems impossible. Other times pain acts as a compass to help you get through the messier tunnels of growing up. But the pain can only help you find happiness if you can remember it.” I månedene etter farens selvmord har seksten år gamle Aaron Soto slitt med å finne tilbake til lykken. Kjæresten Genevieve og den overarbeidede moren hjelper ham i riktig retning, men sorgen og arret på håndleddet hindrer han i å glemme helt. Når Genevieve reiser bort i noen uker begynner Aaron å tilbringe tid sammen med den nye gutten Thomas. Vennskapet deres møter motstand fra alle kanter og etter hvert vurderer Aaron å gjennomgå Leteo-metoden for å glemme de følelsene han har begynt å utvikle for sin nye venn. More Happy Than Not er en av de sterkeste ungdomsromanene (YA) jeg har lest kanskje noen gang. Adam Silvera skriver utrolig bra i tillegg til å ha en sterk historie og gode karakterer. Dette er en bok jeg kommer til å lese flere ganger. Det er så sterkt og godt og viktig og jeg håper at alle velger å lese den! 5/5!

Når den kjente skuespilleren Arthur Leander får hjerteinfarkt på scenen, er tidligere paparazzi og nyutdannet ambulansearbeider Jeevan Chaudhary blant publikum. Han kommer seg opp på scenen for å hjelpe, men skuespillerens liv står ikke til å reddes. Barneskuespilleren Kirsten Raymonde blir skrekkslagen vitne til Arthurs død. Senere samme kveld begynner spredningen av en dødelig influensa som bare de aller færreste overlever. Femten år senere er jorda nesten ikke til å kjenne igjen og hver dag er en kamp for å overleve. Handlingen i Station Eleven flyttes frem og tilbake mellom før influensautbruddet og årene etter. Man følger flere forskjellige karakterer og får innblikk i ulike måter å takle den nye hverdagen på. Station Eleven er en imponerende velskrevet dystopisk roman. Personlig har jeg nok fått en overdose dystopi de siste årene og jeg kjenner at jeg er rimelig lei av den sjangeren, men dette er absolutt en av de beste jeg har lest. Både språket, karakterene og historien er gode og det er helt klart en bok det er vanskelig å legge fra seg. 4.5/5!


Lydia Erneman har vokst opp som eneste barn på et småbruk nord i Jämtland. Hun utdanner seg til veterinær og flytter etter noen år i Skåne til et lite tettsted i Norge. Vi følger Lydia i hennes virke som dyrlege, i gjøremålene som følger de skiftende årstidene og landlivets rutiner. Kontakten med foreldrene er sporadisk, for selv om Lydia lett vinner respekt og tillit for sin iherdighet, er det likevel som om hun er prisgitt ensomheten som den altomfattende betingelsen for sitt liv, en betingelse som kan slå et menneske til marken, men som like fullt er et utspring for lykke. Ensomheten i Lydia Ernemans liv er en veldig velskrevet roman. Språket til Rune Christiansen er det ingenting å si på, det rett og slett flyter over sidene og er utrolig behagelig å lese. Historien i romanen er ganske stillestående og hendelsesløs, men akkurat det er litt av poenget. Jeg likte denne godt, men dessverre ble jeg veldig skuffet av slutten, jeg hadde håpt den skulle gå i en litt annen retning. 4/5!

Tenåringen Theo Decker får livet snudd på hodet da moren blir drept i et terrorangrep ved et kunstgalleri i New York. Theo overlever mirakuløst og får på forunderlig vis med seg Carel Fabritius' lille mesterverk fra 1654, 'The Goldfinch', ut av ruinene. Theo beholder bildet i all hemmelighet, mens han blir trukket mellom en velstående og dysfunksjonell New York-familie, sin egen alkoholiserte far og den hjertevarme antikvitetshandleren Hobie. The Goldfinch er en utrolig bra roman! Den er spennende fra første til siste side og tar for seg karakterer og historier som både fenger og føles ekte. Det som spesielt skiller seg ut med denne er Donna Tartts språk. Det kommer tydelig frem at hun har jobbet med hver eneste setning og det er ganske imponerende når romanen er  over 800 sider lang! Likevel er det den troverdige karakterutviklingen som for meg er det beste med hele romanen. Donna Tartt tar seg tid til å vise hvordan karakterene forandrer seg, hvordan de har motstridende sider, hvordan de ombestemmer seg eller gjør ting man ikke forventer. Det er karakterer man tror på og lærer seg å både elske og hate samtidig. Jeg hadde skyhøye forventninger til denne romanen og de ble absolutt innfridd. Anbefales veldig! 5/5!


Kaz vakler fortsatt etter å ha blitt dumpet av kjæresten. Bestevenninnen Ruby er lei av å høre om det. Hun mener det er på tide å komme seg videre og tar derfor med seg Kaz på en av årets største musikkfestivaler. Der skal de tilbringe tre dager med gode venner og musikk de elsker. Problemet er bare at eksen til Kaz også skal dit. Klarer Kaz å komme seg videre eller må hun gi forholdet en sjanse til? Remix er en kort og ganske enkel ungdomsroman. Den tar for seg en historie det er lett å sette seg inn i og kanskje også relatere seg til. Synsvinkelen skifter mellom de to venninne og vi får dermed innblikk i begges tanker. Jeg må innrømme at jeg ble veldig positivt overrasket av denne. Karakterene er kanskje litt vel a-typiske (jeg er så lei bøker med venninnepar der en er innadvendt og fornuftig mens den andre er utadvendt og eventyrlysten!), men måten de takler situasjonen sin på er bedre enn i de fleste ungdomsbøker jeg har lest tidligere. Non Pratt skriver ikke om urealistisk hyperkjærlighet, men beskriver realistiske og kompliserte forhold. Hun lar ikke jentene godta alt mulig fra håpløse gutter, men gir dem styrke og egenvilje. Hun skaper gode forbilder og skriver en bok om vennskap heller enn en bok om bare håpløs ungdomsforelskelse. Likevel blir det til tider litt for enkelt og litt vel mye drama for min del. 3.5/5!


Sett:

• Marco Polo, sesong 1
• We're the Millers
• One Day
• Banished, sesong 1

I juli så jeg ikke på så veldig mye, men kom meg likevel gjennom to serier. Marco Polo er en helt grei serie med ganske gode skuespillere og en spennende historie. Banished er også ganske bra, men det ble kanskje litt for mye romantikk og litt lite historie? Begge filmene jeg så i juli hadde jeg sett før og de er begge helt midt-på-treet, men absolutt underholdende!

Hva leste og så du på i juli?