Tuesday, October 14, 2014

Du

Det var en dag uten begynnelse, uten fortsettelse, uten avslutning. Jeg kan ikke huske om jeg våknet, jeg husker bare at jeg satt på trikken, at jeg tok det siste setet selv om det var minst tre damer over seksti som så på meg med de stikkende blikkene sine, og jeg husker at jeg glemte å gå av på riktig stopp, innså hvor jeg var to stopp for sent og kastet meg mot knappen som fikk den røde lampen til å blinke. Hva var det egentlig som skjedde etter det? Jeg må ha gått av trikken, presset meg ut blant alle de morgentrøtte passasjerene, og jeg visste ikke hvor jeg var. Jeg husker ganske bestemt at jeg bannet, ikke høyt, men høyt nok til han som gikk litt foran meg snudde seg mot meg i et par sekunder, som om han undret seg over hva det var jeg gikk der og bannet for. Og så kom jeg meg fram på en eller annen måte, jeg husker ikke, jeg må ha gått, fulgt trikkeskinnene og den kjente stien mellom parkeringsplassen og den litt for høye bygningen, jeg må ha ringt på, men jeg husker bare stemmen din gjennom høytaleren på veggen og summelyden idet du låste opp døra med en knapp på veggen.

Du møtte meg i døra og jeg var andpusten etter å ha klatret opp trappene til fjerde etasje. Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke tok heisen, kanskje den sto eller kanskje jeg bare trengte å klatre litt. Du lo av meg og ristet på hodet, når skal du egentlig begynne å trene, sa du og prikket meg i skulderen før du slapp meg over dørstokken. Latteren din, den sitter igjen, ikke bare i meg, men i veggene når vi går gjennom gangen og inn på stua som også var soverommet ditt. Gardinene var trukket for og det var mørkt, men jeg visste hvor alt var, så det spilte ingen rolle. Du snakket, jeg husker ikke hva du sa, men det kan ha vært hva som helst, du kunne ha fortalt meg om regnskogen i Amazonas eller hva du hadde spist til frokost, jeg husker uansett like lite. Men så sa du, jeg har noe jeg må fortelle deg, og det husker jeg mer tydelig enn noe annet fra den dagen. Jeg har noe jeg må fortelle deg.

Det var noe med blikket ditt, det var avvikende selv når du så rett på meg, som om du ikke kunne møte meg eller blikket mitt, ikke på ordentlig, du bare latet som, møtte meg bare halvveis. Jeg må ha skjønt at noe var galt allerede da du prikken meg i skulderen for jeg sank sammen på sengekanten din og jeg bare så på deg, hadde ikke et eneste ord å gi deg, bare blikket mitt som du ikke egentlig møtte. I det ene øyeblikket sto du i den andre enden av rommet og i det neste satt du ved siden av meg og holdt meg i hånden, det var som om jeg hadde blunket og så hadde du flyttet deg to meter før jeg åpnet øynene igjen.

Jeg blunket igjen og du holdt ikke lenger hånda mi for begge hendene dine var opptatt med noe annet, de holdt rundt en hvit konvolutt, en hvit konvolutt med en logo jeg ikke klarte å se på. Du er den første jeg sier dette til, sa du forsiktig og snudde konvolutten opp ned, i går tente jeg nesten et bål i bakgården og brente det opp, du hadde latter i stemmen, men den satte seg ikke lenge igjen i verken meg eller veggen. Men så tenkte jeg at så dramatisk kan jeg ikke være, sa du, herregud, det er jo noe du ville gjort, ikke jeg, og nå var det ikke bare latter i stemmen din, det var ren latter, latter som fylte rommet, men som likevel gjorde meg så kald at jeg fikk gåsehud på ryggen. Jeg sa ingenting, jeg tror ikke jeg engang tenkte, jeg bare satt der og lyttet til latteren din mens jeg skalv på hendene.

Jeg trenger at du ikke friker ut, sa du, vær så snill å ikke begynn å grine.

Jeg trengte bare å blunke og så satt du med brevet i en hånd og konvolutten i den andre. Kanskje du bare skal lese det, sa du, kanskje det er bedre enn at jeg sier det. Jeg tok brevet, jeg så på det, men jeg registrerte ikke ordene, jeg kan ikke huske en eneste bokstav som sto på det hvite arket, det kunne stått hva som helst, hvis du hadde holdt en pistol mot tinningen min og bedt meg om å gjenta brevet måtte du ha skutt meg, for jeg husker ikke noe annet enn at jeg holdt i et hvitt ark med svarte tegn og en logo øverst i hjørnet. Da jeg verken hadde friket ut eller begynt å gråte, men løftet blikket fra arket, tok du det raskt ut av hendene mine og brettet det sammen. Ja, sa du, det er jo ikke sånn at noe er helt sikkert, du vet, de kan jo ikke vite noe helt sikkert, det er jo bare noe de tror de vet, ikke sant, sånne prøver og sånt, de tar jo feil også, sant. Jeg tror du glemte å puste. Jeg skal tilbake på onsdag da, ja, det står jo der, så det vet du.

Du reiste deg og forsvant inn i rommet ved siden av, fortsatt med brevet i hånden, og jeg hørte lyden av kjøkkenet, lyset som blinket, kaffetrakteren du klikket på, vannet du helte i, pulveret, kjøleskapet du åpnet. Jeg husker ikke hvor lenge jeg satt der, men da jeg til slutt reiste meg, da jeg til slutt fulgte etter og fant deg sittende på gulvet med ansiktet i hendene, var kaffen ferdig traktet. Du hadde ikke tatt frem kaffekopper, du satt bare der som en haug på gulvet uten å reagere på at jeg kom inn mot deg.

Jeg må ha sagt noe, jeg husker ikke hva, men noe var det for du beveget litt på hodet, men reagerte ikke noe mer enn det og det var da jeg så brevet, det lå ved siden av deg i små hvite flak, hvorfor hadde jeg hørt lyden av lyset som slo seg på, men ikke arket du rev i stykker? Jeg bøyde meg ned og plukket opp flakene, gikk på tvers av rommet og åpnet vinduet, jeg husker ikke at jeg tenkte noe, jeg husker bare at det opprevne hvite brevet forsvant fire etasjer ned mens jeg fulgte hver lille bit med blikket. Og så begynte du å le.

Fy faen, sa du bare og lo enda høyere.

Jeg vet ikke hvor lenge du lo, men da du sluttet hadde jeg helt opp i to kopper med kaffe og litt melk. Du tok imot koppen uten å si noe, uten å se på meg og du drakk halvparten uten stans selv om den egentlig var for varm.

Vi satt ved siden av hverandre på gulvet med hver vår kaffekopp. Du hadde sluttet å le og kaffen du hadde igjen i koppen hadde blitt kald. Jeg sa, jeg skjønner ikke. Jeg skal dø, sa du bare, det er ikke noe å skjønne eller ikke skjønne, det bare er sånn. Så enkelt sa du det, så enkelt forsto jeg brevet og logoen, så enkelt forsto jeg hvorfor du ikke ville at jeg skulle frike ut eller grine. Men. Men, sa jeg, og du satte fra deg kaffekoppen, tok tak i den ledige hånda mi. Du skal også dø, sa du alvorlig, det er bare det at du ikke har så dårlig tid med å få gjort det som meg.

Kjøkkenbenken var dekket av møkkete tallerkener, glass og kjeler. Det så ut som om du ikke hadde vasket opp på flere uker. Jeg husker ikke hvordan det skjedde, men på et eller annet tidspunkt reiste jeg meg og begynte å vaske og mens jeg holdt på forsvant du ut av rommet. Da jeg endelig skrudde av kranen og tørket den siste kjelen hørte jeg lyden av den tunge pusten din fra rommet ved siden av. Jeg fant deg liggende i senga, du var naken og du sov dypt, og jeg ble bare stående og stirre på deg i mørket, fulgte pusten din med blikket, bevegelsene, du så ut som om du ikke hadde en eneste bekymring i verden.

Du våknet av blikket mitt og så av stemmen min. Du er nødt til å forklare, sa jeg, for jeg forstår ikke hvordan du kan, men du avbrøt meg, ikke med ord, men ved å dra en dyne over hodet. Jeg satte meg ned på sengekanten. Ikke frik ut, hvisket du under dyna, vær så snill å ikke. Hva vil du at jeg skal gjøre? Kom, hvisket du og løftet opp dyna, lot meg krype inn ved siden av deg og vi lå helt inntil hverandre i mørket, i varmen, i tung luft og lyden av oss begge som pustet. De sa at det bare var snakk om måneder, hvisket du, kanskje uker, du klemte hånda mi i din, kanskje for å minne meg på at jeg ikke måtte frike. Det høres helt patetisk dumt og usannsynlig ut, ikke sant, fortsatte du, jeg mener, hallo, jeg har det helt fint, hvordan i helvete kan de si at de vet noe bedre enn meg, bare fordi jeg har litt vondt sånn av og til, herregud, folk sulter i verden, sant, og her kommer de bedrevitende jævlene og sier at løpet er kjørt, det er ingenting å gjøre, du har kanskje mat og tak over hodet, men sorry, det er game over for deg, hva faen, hvem faen tror de egentlig at de er? Jeg lot deg snakke, jeg lot deg sukke og banne og puste og stønne, jeg lot deg klemme hånda mi så hardt at det gjorde vondt. Det er jo ikke sånn at jeg er så jævla glad i livet, det vet du, men faen, hvis det skal være over så skal det vel være jeg som velger at det skal være over, jeg gidder faen ikke å høre på det de tror at de vet om meg, de vet ikke en jævla dritt om meg eller hva jeg kan gjøre.

Du ble stille og jeg kjente på kroppen din at du begynte å gråte. Jeg pustet tungt for å ikke gjøre det samme. Det gikk lang tid før du sa noe igjen, eller kanskje det bare gikk noen sekunder, jeg husker ikke. Du må hjelpe meg, sa du, det er derfor jeg forteller deg og ingen andre om dette, du må hjelpe meg, skjønner du det? Jeg svarte ikke, jeg husker ikke hva jeg tenkte, men jeg må ha forstått selv om jeg ikke forsto, jeg må ha visste hva du spurte meg om, hva du ville at jeg skulle hjelpe deg med. Jeg må faen få bestemme selv, sa du.

Jeg hadde en liste i hånden og sedler i lomma, jeg husker ikke hvordan jeg hadde kommet meg dit, når jeg gikk ut av leiligheten din eller hvordan jeg kom meg derfra til dit, plutselig bare var jeg der, plutselig bare sto jeg der og stirret på etiketter og visste ikke hva jeg skulle si da en dame spurte om jeg trengte hjelp. Jeg stirret på henne og så at hun hadde blikket festet på lista jeg hadde i hånden. Skal jeg hjelpe deg med å finne det du trenger? Sa hun og smilte og nikket og forsøkte å nappe det lille arket ut av hånda mi. Nei, sa jeg fort og krøllet den sammen, jeg klarer å finne det jeg trenger selv, jeg, ellers takk. Hun ble stående og se på meg i noen sekunder før hun nikket og forsvant ut av syne. Jeg krøllet opp lappen igjen og stirret på ordene du hadde skrevet med skjelvende hender. Bare kjøp dette, sa du, resten ordner jeg selv, ok? Jeg hadde hatt lyst til å spørre hvorfor du ikke bare kjøpte det selv, det var jo ikke sånn at du ikke klarte å gå på butikken, jeg hadde sett det fulle kjøleskapet ditt da jeg satte inn melken. Jeg husker at jeg tenkte, hvorfor trenger du min hjelp og hvorfor akkurat meg?

Da jeg kom tilbake tok jeg heisen opp. Døra var ulåst, du møtte meg verken med latter eller ord, du lå på senga, fortsatt naken, med blikket i taket. Jeg la posen ved siden av deg og du satte deg opp, stirret ned i den og nikket. Takk, sa du, og jeg tror jeg husker at du smilte før du sa, sett deg, og jeg satte meg selv om jeg hadde mest lyst til å løpe. Du er den beste jeg vet om, sa du og strøk meg over håret, jeg skjønner faen ikke hvorfor jeg ikke har skjønt det før. Jeg møtte blikket ditt og i det sekundet blikkene våres møttes må omtrent tusen tanker ha gått gjennom hodet mitt samtidig. Jeg tenkte på dagen vi møttes og dagene som fulgte, på det du hadde sagt og alt det du ikke hadde trengt å si, jeg tenkte på hun andre og på han jeg møtte på Skagen i fjor, på de sinte ordene og de sinte meldingene, på sjalusien og på at du hadde ligget med hvert fall fire av venninnene mine, jeg tenkte på leiligheten jeg hadde mistet og den gangen jeg satt i dusjen og gråt i to timer, jeg tenkte på mamma og advarselen hennes, jeg tenkte på Sika og mailen hun hadde skrevet men aldri sendt. Alt slo ned i meg samtidig og jeg kjente en voldsom trang til å rive meg løs fra deg, for hvordan våget du, hvordan våget du å nærme deg nå, nå som det uansett var for sent? Hvordan kunne du legge alt til side og bare si, jeg skjønner faen ikke hvorfor jeg ikke har skjønt det før?

Du kysset meg og jeg kjente blodet bruse gjennom hele kroppen, jeg kjente sinnet og jeg kjente den forbanna kjærligheten som jeg mer enn alt annet ville undertrykke. Du begynte å kle av meg, plagg for plagg, og jeg lot deg gjøre det, jeg bare satt der, jeg bare reiste meg da du kneppet opp buksa mi, jeg bare lot det skje. De neste minuttene forsvant jeg inn i meg selv og så var det plutselig over. Du lå ved siden av meg som en svett klump av fett og hud som forsøkte å få igjen pusten og jeg er ganske sikker på at du smilte fornøyd.

Og så blunket jeg og plutselig hadde jeg alle klærne mine på igjen og jeg sto utenfor døra di. Du sto foran meg og smilte. Jeg sender deg en melding, sa du, jeg sender deg en melding og så venter du et par timer før du ringer ambulansen, ok, du skjønner det, du må vente med å ringe, men jeg gidder faen ikke ligge her å råtne, så du må ringe, ok, du må fortelle dem at du tror noe er galt og så fikser de resten. Jeg stirret på deg og jeg visste hva du bad meg om og likevel bare nikket jeg. Ikke frik ut, sa du, og ikke grin, jeg hater det når du griner, du vet det, du må bare hjelpe meg og så trenger du ikke å tenke på det noe mer, ok? Jeg husker bare at jeg nikket og så lukket du døra, så enkelt som det, døra smalt igjen og det var det.

3 comments:

  1. Dette er noe av det beste jeg har lest.

    Hvis du hadde sett bokhyllene mine ville du virkelig forstått hvor bra teksten er. Jeg har lest _mye_.

    ReplyDelete