Wednesday, March 20, 2013

Ikke tro på alt du tenker på

Jeg vil så gjerne snakke med deg, skrev hun, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Det tok noen minutter før han svarte, hun stirret på klokka, kjente hvordan hun begynte å svette, ble tørr i munnen, stirret på skjermen, stirret på de små prikkene som beveget seg mens han skrev svaret sitt. Jeg vil snakke med deg også, skrev han, det er litt rart, jeg tenkte nettopp på deg. Hun rødmet selv om hun visste at han ikke kunne se henne, at ingen kunne se henne, sendte en smiley, ventet. De snakket i flere timer, om alt bortsett fra det de egentlig ville snakke om, og ved midnatt logget han av. Hun leste gjennom samtalen på nytt og sank litt sammen da ordene hans plutselig fikk en helt annen betydning enn tidligere. Ordene hans var negative, var de ikke? Manglet det ikke noen smilefjes? Hadde han egentlig svart på spørsmålene hennes? Hva hadde han egentlig ment? Hun stirret på skjermen, kjente at hun skalv på hendene idet hun trykket på "blokker bruker" og lukket datamaskinen.

@

Han hadde kysset henne, helt uten videre, han hadde bare grepet tak i henne og kysset leppene hennes. Etterpå hadde de bare stått og stirret på hverandre og han kjente angsten i hele kroppen da hun ikke smilte, ikke sa noe, ikke gjorde noe. Skulle han si noe? Han hadde fortsatt hendene rundt midjen hennes, ansiktene deres var så nære at han kunne kjenne pusten hennes, ånden som luktet alkohol og tyggegummi. Minuttene gikk, hun blunket knapt, bare stirret rett inn i øynene hans, og så, helt plutselig, rygget hun bakover, ut av armene hans, snudde seg og forsvant ut av rommet.

@

Hun hørte latteren deres gjennom veggen og hun tenkte på hvor mye lettere den var når hun var ute av rommet, som om noe hadde lettet fra skuldrene deres, som om de endelig kunne le fritt. Hun hørte stemmen hans, men ikke hva han sa. Var det ikke noe annerledes ved den nå som hun ikke var der sammen med han? Var ikke tonefallet lettere? Kom ikke ordene raskere? Hun gjorde en grimase i speilet, strøk en hånd gjennom håret og lyttet, syntes hun hørte navnet sitt bli nevnt etterfulgt av mer latter. Hun vasket hendene, lot vannet renne for å overdøve de som lo der ute. I speilet så hun hvordan tårene samlet seg i øyekroken, truet med å falle. Hun blunket, holdt øynene lukket, stengte av vannet, hørte latteren igjen, tørket av hendene. Latteren stanset idet hun vred om låsen og åpnet døra. De så ikke opp da hun kom inn, men han smilte da hun satte seg ned ved siden av ham.


De mørke gatene, jeg burde ikke være her, det er ikke trygt, jeg går alene, han sa, ikke gå alene, ikke gå, det er ingen andre ute, bena sukker under meg, stønner, de vil ikke mer, stopp, sier de, holder han rundt henne nå, ta bussen, sa han, ikke gå alene hjem, ikke gå, kan fortsatt høre latteren hennes, den eneste lyden jeg hører, sko mot asfalt, ikke gå, latter, holder han hendene hennes, jeg går feil vei, hundre omveier, bena fortsetter å syte, gråter, ikke gå, det er iskaldt, mørkt, midt i desember, han sa, du må ikke gå alene, det er ikke trygt, jeg vet ikke hvor jeg skal, men jeg vet at jeg må gå.


Hva tenker du på når du er alene? hvisket han, hva tenker du på når jeg ikke er her? Jeg tenker på det alle andre tenker på, sa hun og smilte, ingenting, alt. Han så litt oppgitt på henne, men sa ingenting. De satt og ventet på bussen, og det var så mye de begge ville si, så mye de enda ikke hadde fått sagt, men ingen av dem ville si noe først. De stirret mot gatehjørnet der bussen når som helst kunne komme mot dem og han tok hånden hennes. Jeg vil at du skal tenke på meg når jeg ikke er her, sa han. Hun tenkte, hva annet er det å tenke på?


"Du vet når du våkner midt i en fin drøm og så lukker du øynene igjen, prøver å finne tilbake til den, det eneste du vil er å sovne og falle tilbake i drømmen, men det går ikke, for du er våken. Det føles litt sånn," sa hun, "som om jeg hadde den beste drømmen jeg noen gang har hatt, men så våknet jeg, og nå begynner jeg å glemme, detaljene forsvinner for meg, jeg prøver å holde fast, men det går ikke, det forsvinner, og i morgen har jeg kanskje glemt alt sammen. Skjønner du hva jeg mener?"


Jeg sier ingenting og de smiler til meg som om jeg var et barn, nikker og sier, det er ingenting å være redd for, vi skal hjelpe deg nå. Det prikker i fingrene mine og jeg klemmer hendene sammen, klemmer hardt nok til at blodet forsvinner fra fingrene, det føles alltid bedre når jeg gjør det, lettere. Blikkene deres er festet på meg, men ikke på hendene mine, bare ansiktet, jeg vet at de vil at jeg skal si noe, men jeg har ingenting å si og ser ingen grunn til at de skal få det som de vil. Det dunker i etasjen over, noen roper og de ser bort fra meg, på hverandre, mumler noe før to av dem forsvinner ut av rommet. Så er det plutselig bare meg og han igjen, jeg vet ikke hva han heter, han sitter med hendene foldet på skrivebordet foran seg, stirrer ut i lufta, jeg sitter rett ovenfor han, klemmer hender, tenker at det er han som bestemmer, at alt som skjer med meg fra nå av er hans avgjørelse. Vi sitter sånn en stund, han puster rolig, jeg puster uhørlig, lytter til dunkingen ovenfor og sekundviseren på klokka på veggen. Jaja, mumler han, jaja.


Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle si det. At jeg var sliten, at jeg hadde fått nok, at nå hadde jeg gitt opp, jeg klarte ikke mer. Jeg tenkte at du ville forstå det av deg selv, at før eller senere ville du forstå det og da ville jeg slippe å si det. Men du forsto ikke. Du smilte like bredt, viste ingen tegn på at noe var annerledes. Var det ikke annerledes? Var det bare jeg som, igjen, hadde lagt for mye i ingenting? Hadde tankene, tiden, ensomheten gjort meg blind? Så du noe jeg ikke så? Eller var det du som var den blinde?


Jeg tenker så mye, dagene forsvinner i evige tankespill, ofte vet jeg ikke hva som er opp eller ned, virkelighet eller fantasi, av og til vet jeg ikke hva jeg har sagt, hva jeg ikke har sagt, hva jeg burde ha sagt, jeg tror at det er umulig å komme ut av labyrinten i hodet, alltid fortapt, leter alltid etter veien ut, men det finnes ingen vei ut, bare evige ganger, nye korridorer, ukjente dører, og jeg må gå til bena ikke orker mer, gå til jeg bryter sammen.

1 comment:

  1. Dette er så fint at det kilte litt i magen.

    ReplyDelete