Thursday, October 2, 2014

Hvor jeg er nå


Dagen min starter som regel rundt halv ni selv om jeg er altfor trøtt og ikke har sovet nok, selv om jeg  som regel legger meg før midnatt, sovner jeg sjelden før klokka er to-tre. Etter en dusj spiser jeg frokost, rundstykker og nutella og juice, og jeg ser på nye episoder av serier jeg følger med på, for jeg klarer aldri å vente, gikk det en ny episode av criminal minds kvelden før så må jeg se den med en gang, med unntak av de dagene jeg må tidlig på universitetet. I mitt fjerde år som student har jeg enda ikke funnet ut av hvordan man blir kjent med andre studenter, så dagene blir ofte lange, ofte ensomme, og ofte vanskelige å forholde seg til.

Fra omtrent klokka elleve gjør jeg et forsøk på å studere, jeg leser om retorikk eller grammatikk og skjønner halvparten, noen ganger litt mer, jeg forsøker å pugge, men ender som regel bare opp med å skrive halvhjertede notater. Så langt i semesteret har jeg klart å henge med og har stort sett lest alt jeg skal, men har jeg lært noe? Jeg vet ikke, noe har nok gått inn, men det meste må jeg repetere med en gang jeg får tid, men når blir det, uka før eksamen? I helga da jeg er for lei og sliten? Motivasjonen er ikke helt på topp nå som høsten har kommet for fullt, alt er et ork, og frustrasjonen øker. Hvorfor studerer jeg dette igjen? Hva skal jeg med dette? Kaster jeg bort enda et år? Hvordan skal jeg klare dette? Har jeg valgt feil? Hva er det egentlig jeg vil?


Jeg går turer, som regel litt for langt, som regel når jeg er litt for sulten eller litt for frustrert, jeg går litt for fort eller litt for sakte, avhengig av humøret, må av og til stoppe opp for å se meg rundt, ikke fordi jeg egentlig har gått meg bort, men fordi jeg trenger å minne meg selv på at ingenting er så ille som jeg tror det er. Denne høsten har så langt vært sol sol sol og det hjelper, sola får meg til å smile selv når jeg ikke har noe spesielt å smile av. Det hjelper også at alle andre virker glade og fornøyde, selv om det noen dager får meg til å føle meg ekstra ensom, på slike dager holder jeg meg som regel uansett hjemme. Jeg er kanskje hjemme litt for mye, men det føles trygt, og hvis jeg ikke har noe annet, så har jeg i alle fall tryggheten.

Bøker har vært viktig for meg så lenge jeg kan huske, men de siste par årene har de begynt å bety alt. Jeg tenker på bøker hele tiden og jeg leser hele tiden, kjenner hvordan frustrasjonen øker i meg hvis jeg bruker mer enn et par dager på en bok, vil lese alt med en gang og suser gjennom dem. Av og til er jeg redd for at jeg ikke nyter dem nok, at jeg bare buser gjennom uten å få med meg noe, men jeg vet at det ikke stemmer. Hver eneste bok gir meg noe, en flukt, og hver bok gir meg nye tanker, nye inspirasjoner, en ny vilje. Boksamlingen min vokser i størrelse hele tiden, jeg kjøper nytt og jeg kjøper brukt, jeg kjøper alle mulige slags bøker, jeg får til og med noen bøker sendt til meg gratis, og snart knekker nok bokhylla mi sammen, selv om jeg nå har begynt å stable dem andre steder, på nattbordet og på gulvet, kanskje i vinduskarmen etter hvert. Det er noe trygt ved å ha så mange historier og verdener jeg når som helst kan rømme inn i.

Når noen spør meg om hvordan jeg har det vet jeg aldri hva jeg skal svare, for jeg har det jo ikke så ille? Jeg har det jo greit? Jeg vet bare ikke om greit er bra nok og om bra nok er bra nok, eller om jeg på et eller annet tidspunkt må bryte ut av alt dette og finne noe annet, en annen vei kanskje. Jeg vet ikke, jeg har ikke tid til å tenke så mye på det heller, for nå må jeg lese om substantivfraser og subjektsledd.

1 comment:

  1. Vet du hva, du er ikke alene! Jeg føler ikke jeg skjønner så mye, og jeg får aaaldri gjort alt jeg føler jeg bør. Men jeg håper det kommer seg etterhvert! Forresten - fine kart og Dougie hihi

    ReplyDelete