I know it makes no sense, but what else can I do? How can I move on when I'm still in love with you?

Soundtrack:

How Long Will I Love You? - The Waterboys

The Man Who Can't Be Moved - The Script

Don't You Want Me - Bahamas

I Wanna Be Yours - Arctic Monkeys

If I Could Change Your Mind - Haim

Hold Your Gaze - The Pigeon Detectives

R U Mine? - Arctic Monkeys

Av og til ser jeg glimt av deg selv om du ikke er der. Du går på bussen, men det er ikke deg. Du sitter på en kafé, men det er ikke deg. Du går foran meg på gata, men det er ikke deg. Det er ikke deg, jeg vet jo det, men det er deg likevel, i det lille sekundet før jeg ser at det ikke er det. Jeg ser deg og jeg ser deg ikke, du er der og du er ikke der. Av og til lurer jeg på om du har det på samme måte, om du også skvetter til av og til, ser meg selv om jeg ikke er der, ser det lille glimtet, og jeg lurer på hva du tenker i det lille sekundet, om du blir glad eller om det første du tenker på er hvordan du skal forsvinne før jeg ser deg.

...

Jeg skjønner at jeg burde være glad. Det er obligatorisk å være glad i dag, det er en gledens dag, begynnelsen på noe godt, starten på ditt livs største eventyr. Alle de ordene de har sagt til meg de siste timene, alle smilene og klemmene og lykkeønskningene og ikke vær nervøs, bare nyt. Jeg må kaste opp, jeg får ikke puste, alt er feil og jeg har vondt i nakken. Som om det ikke var nok har det også begynt å regne. Jeg ser for meg alt som kan gå galt og alt som ikke kommer til å bli som jeg hadde tenkt. Er du klar? Jeg vet ikke hvem som sier det for jeg klarer ikke å fokusere, jeg bare nikker distré og ser meg i speilet, det er for mye, det er for lite, jeg ser ikke ut som meg selv. Jeg tenker på deg og jeg tenker på de siste ordene du sa før jeg dro i dag tidlig, jeg elsker deg, sa du, bare det, og så lo du fordi du vet at jeg hater det, hater de ordene, de er så pompøse, jeg klarer aldri å si det selv, sier bare deg også, aldri elsker, aldri jeg, bare deg også, men likevel, likevel har denne dagen kommet, og de sier at det er den største dagen i mitt liv, det er nå det hele begynner, og jeg prøver å være glad, prøver å være enig, smiler og sier ja og nei og litt mer maskara kanskje, nei jeg vil ikke ha sløret over ansiktet, egentlig vil jeg ikke har slør i det hele tatt, men det sier jeg ikke, jeg ser meg heller i speilet en gang til, smiler falskt til meg selv og tenker at dette er ikke min dag, ikke din dag, ikke vår dag, det er alle andres dag, alle de som tenker at dette er en gledens dag, alle de som sier at dette er den største dagen i mitt liv, for meg er det bare noe jeg vil ha overstått, og jeg trekker pusten, ser meg selv i øynene og så sier jeg høyt, jeg er klar.

...

Jeg er ikke forelska, sier det hele tiden, de fire ordene, jeg er ikke forelska, herregud, jeg er da ikke forelska, og hjertet mitt synker litt, men det synes ikke på utsiden, på utsiden smiler jeg og ler og sier de fire ordene igjen og igjen, jeg er ikke forelska, og de ler for de vet at jeg lyver, vi lyver alle sammen, vi elsker og lyver om det, eller vi lyver og elsker, de sier at sannheten alltid kommer frem, til slutt, men jeg vet ikke, man kan vel lyve seg gjennom et helt liv om man vil, det er ikke så vanskelig som man skulle tro, ikke når alle nikker og smiler og aksepterer løgnen som en sannhet, jeg er ikke forelska, sier jeg, og smiler.

...

Her er problemet: jeg våkner tidlig, men tvinger meg selv til å sovne igjen, kniper sammen øynene, forsvinner tilbake i drømmen, og jeg våkner for sent, dagen har allerede begynt, er halvveis over, hun på rema har gått halve vakta, sjekker mobilen og ser at det bare er tre timer igjen, lesesalen tømmes av studenter som skal spise lunsj, gutten i niende tenker at nå er det bare dobbelttime i norsk igjen og så er det hjem for å spille playstation, men jeg ligger fortsatt i senga, vrir meg under dyna, strekker ut en hånd og trekker gardinene til side, får sola i øynene og tenker faen, nå har jeg gjort det igjen, jeg kommer aldri ordentlig i gang.

...

Alt og ingenting på en gang, du står utenfor døra mi og jeg later som om jeg ikke er hjemme, har slukket lyset og satt mobilen på lydløs, sitter på gulvet og ser på skjermen som lyser opp, hører at du går frem og tilbake der ute, prøver ringeklokka en gang til, stopper opp, jeg ser for meg at du lytter, at du kanskje legger øret mot døra, og jeg holder pusten, jeg er ikke her, du går frem og tilbake et par ganger, banker på med den ene hånda, ringer meg en gang til med den andre, så gir du opp, og jeg hører skrittene dine som forsvinner ned oppgangen, hører at du åpner døra til trappene og at du nesten løper ned, to trinn av gangen, jeg legger meg ned på ryggen, midt på gulvet, lukker øynene, lytter, venter, ser for meg at du står utenfor blokka, at du kanskje snur deg og ser opp mot vinduet mitt i tredje etasje, at du kanskje blir stående i flere minutter, eller kanskje bare går du uten å snu deg i det hele tatt, kanskje skriver du en tekstmelding eller kanskje du møter på han du kjenner som bor i femte, jeg åpner øynene igjen og løfter opp mobilen, seks ubesvarte anrop og en tekstmelding, 'er du der?'. Jeg lukker øynene igjen og så begynner jeg å gråte.

...

Jeg er alene i en by jeg ikke kan navnet på og alle rundt meg er fremmede, jeg forstår ikke språket, jeg forstår ikke skikkene, jeg sitter alene på kafé, de ansatte ser stygt etter meg når jeg går, jeg glemte å gi tips, men det ser jeg ikke, jeg ser ingenting, jeg kom hit for å oppleve noe stort, noe nytt, noe annerledes, men selv om ingenting er som det er hjemme er alt likevel det samme, jeg tenkte at jeg måtte komme meg bort, starte på nytt, men nå, nå når jeg er her, alene, innser jeg at det ikke er mulig, jeg kan ikke begynne på nytt for jeg er fortsatt den samme, den eneste forskjellen er at her er det ingen som skjønner hva jeg sier når jeg sier at jeg fortsatt elsker deg.

...

Selvfølgelig hadde alt vært mye enklere hvis jeg bare kunne si det rett ut, men det er ikke sånn jeg er.