Jeg vil ikke snakke om det, hvisker jeg, men du ligger på magen rett foran meg og du stirrer rett inn i øynene mine og jeg vet at jeg ikke har noe valg, ser det rare lyset i blikket ditt, hører alvoret i stemmen din, at du puster, ut, inn, ut, inn, ganske rolig, men ikke helt.
Det var først på tirsdag, sier jeg fort og snubler over ordene, lukker øynene litt, glemmer å puste, puster.
Hva skjedde? spør du.
Det var han i oppgangen, sier jeg, han store, vet du, han med det lange håret, han fletter det av og til, eller tror du noen fletter det for han? Det var i hvert fall han, han hadde langt skjegg også, har du sett det, at han har latt skjegget gro også nå, det begynner å bli ganske langt, han er liksom bare hår og øyne nå, hva tror du egentlig mora hans sier om det?
Hva skjedde? spør du igjen, mer utålmodig nå.
Jo, sier jeg, jeg møtte han ved postkassene, du hadde fått den svære pakka med de bøkene dine i og jeg tok den ut av postkassa sammen med den strømregningen og reklame fra rimi og nille og rema 1000, tror jeg det var, men så mistet jeg det i gulvet, pakka og konvolutten med regningen og reklamen, det bare sklei ut av hendene mine og landet på gulvet, og jeg ble så innmari redd for at jeg hadde ødelagt pakka.
Jeg stopper å snakke og holder hendene foran øynene, kjenner at det blir knuter i hodet, at det blir krøll og tull der inne, og så kjenner jeg at du tar tak i hendene mine og drar dem bort fra øynene, du fortsetter å holde hendene mine og jeg vet at du ser på meg selv om jeg kniper øynene igjen.
Ingen av bøkene ble ødelagte, sier du, nå må du huske å puste. Men jeg kjenner at knutene er altfor store og jeg husker ikke hvordan man puster, puster liksom så altfor fort og det blir så mye blod i hodet og selv om jeg ligger på magen så blir jeg svimmel, og da løfter du meg litt opp etter armene og holder meg inntil deg, sånn hardt, holder meg hardt inntil deg og jeg kjenner hvordan du puster, at du puster sakte ut og inn og så klarer jeg å puste sånn som deg etter hvert og da slipper du taket litt.
Hva skjedde? spør du.
Jeg ble liksom helt stiv, sier jeg, så jeg bare sto der litt og så på posten vår som liksom lå utover hele etasjen og så plutselig så var han der og han sa, hei du, trenger du hjelp, og jeg nikket sånn litt og da plukket han opp posten, først den der regningen og så reklamen og så løftet han opp pakka og han er så stor, vet du, så den pakka ble liksom så liten og han holdt det ut mot meg, men jeg klarte ikke å røre meg, jeg var fortsatt helt stiv og jeg bare stirret på han.
Hva skjedde da? spør du for du hører at jeg stoppet der, at jeg ikke ville si mer, du hører alltid det og jeg vet ikke helt hvordan du gjør det, men du vet alltid når du må si noe for å få meg til å fortsette.
Han lo, sier jeg, men ikke sånn som de jentene i klassen, han lo sånn snilt, jeg tror egentlig han er snill, selv om han er kjempestor og har så langt hår, men så ble jeg litt redd likevel, for du vet, han har litt lik farge på håret og skjegget, han ligner liksom litt, du vet, han er nesten like stor og sånn, og jeg bare var helt stiv og jeg tenkte at jeg trengte ikke være redd for han var snill, han var bare snill, men det bare gikk ikke, jeg bare sto der og så begynte jeg å gråte og da lo han ikke mer.
Var det da han hentet mamma? spør du og du holder hendene mine igjen nå, vet ikke helt når du tok dem, men tror det var mens jeg snakket, jeg bare merket det ikke fordi jeg snakket.
Ja, sier jeg, og hun ble så innmari sur på meg, og så sa hun unnskyld til han med det lange håret og tok meg i den ene hånden og posten i den andre og liksom dro meg opp trappa, og jeg klarte ikke å stoppe og gråte, så jeg bare gikk inn på rommet og gråt og gråt og mamma kom ikke selv om jeg ikke fikk puste, hun bare satt på stua sånn som hun pleier og stirret ut av vinduet og jeg tror kanskje hun drakk vin, men jeg vet ikke for jeg sovnet, jeg bare vet at det sto et vinglass i oppvaskmaskinen morgenen etter, men det kan hende det var der fra mandag altså, jeg vet ikke.
Du lukker øynene og jeg vet at du tenker og jeg tenker på hva du tenker på og knutene i hodet har løsnet litt nå som jeg har fortalt om tirsdagen og du holder fortsatt hendene mine, ikke sånn hardt, men sånn mykt, og nå åpner du øynene igjen.
Og så da? sier du.
Hm? sier jeg.
Mathilde, sier du, du er utålmodig igjen nå. Har det ikke skjedd noe mer enn det? sier du.
Jeg vrir meg litt unna, eller jeg prøver, men du er jo mye sterkere enn meg og du holder fortsatt hendene mine og jeg vet at du ikke lar meg slippe unna, det var jo jeg som ringte og da må jeg jo fortelle ferdig, det er regelen, jeg kan ikke ringe deg og så fortelle bare halvparten når du kommer.
Han var her på torsdag, sier jeg, nei, jeg hvisker og du hører det nesten ikke, men jeg tror egentlig ikke du trenger å høre det for å vite hva jeg sier, du bare vet det, på samme måte som du alltid vet alt annet.
Hva skjedde? spør du.
Jo, sier jeg, jeg satt på rommet mitt og gjorde norsklekser og så ringte det på døra, jeg hadde tenkt til å åpne for jeg trodde kanskje det var Gry, men så åpnet mamma før meg, jeg var liksom halvveis til døra da hun åpnet, sånn midt mellom rommet mitt og døra og så åpnet mamma og han bare kom inn. Så bare sto han der og han så på mamma og så på meg og han smilte ikke, han bare så på oss og han sa ingenting, så bare gikk han inn, tok ikke av seg skoa engang og mamma sa at jeg skulle gå på rommet mitt, så jeg gjorde det, men jeg klarte ikke å gjøre lekser når han var der så jeg bare la meg på senga og telte de der stripene i taket, vet du.
Jeg begynner å knipe hendene sånn hardt sammen, sånn du alltid sier at jeg ikke skal gjøre og fingrene blir helt hvite fordi blodet forsvinner og uten å si noe så tvinner du opp fingrene mine og ser på meg.
Fortsett, sier du.
Jeg har tjuefire striper i taket, sier jeg, og jeg telte dem igjen og igjen fra alle kanter og jeg prøvde å ikke høre, men jeg hørte jo for, du vet, han snakker jo så innmari høyt, han snakket om den der strømregningen som kom på tirsdag, at han ikke skulle betale den når han ikke engang bruker strømmen og da sa mamma, jeg hørte hva hun sa selv om hun har sånn lav stemme, hun sa at hvis han ikke betalte så ble vi kastet ut, og han ville vel ikke det, at hun og dattera hans og gutten hans skulle bo på gata.
Knutene i hodet strammer, de strammer så veldig når jeg snakker om dette, de blir så store og stramme og jeg får ikke puste igjen, all lufta bare forsvinner ut av meg og du løfter meg opp inntil deg igjen, strammer rundt brystet mitt med armene dine, sånn akkurat passe hardt, og vi puster sammen.
Han sa at det ikke var hans problem, sier jeg mens du fortsatt holder rundt meg, han bare skrek det, at det ikke var hans problem og så var det noe som knuste, jeg tror kanskje det var vinglasset til mamma eller det bildet på veggen, det fra da vi var i Danmark vet du, og mamma begynte å gråte og så var det noe som smalt og han ropte om penger og jeg hørte at han slo, men jeg vet ikke om han slo bordet eller mamma, men mamma gråt og så smalt det i døra og så var det liksom helt helt stille og jeg turte ikke å puste, jeg turte ikke.
Du slipper taket rundt meg og holder meg sånn at du kan se rett inn i øynene mine.
Blir vi kasta ut da? spør du og jeg tenker at det er litt rart, for du bor jo ikke hos mamma og meg lenger, du bor hus hun der Siri, men jeg spør deg ikke om det, jeg bare trekker på skuldrene og klemmer hendene mine sammen, hardt, lar blodet forsvinne ut av fingrene, ser på at de blir hvite.
Fy faen, sier du.
Ja, sier jeg.
No comments:
Post a Comment