Hun ser bare omrisset hans i mørket, hører lyden av pusten hans, han mumler svakt i søvne, men ingenting hun forstår. Lydene hans hviskes ut av lydene fra trafikken utenfor, enorme trailere som kjører omkapp, personbiler som bråbremser i den skarpe svingen, hissige sjåfører som tuter, mennesker som sniker seg forsiktig langs fortauene, noen med hund i bånd som markerer seg, hilser på andre hunder i bånd, er det tispe, hun har løpetid, best å være forsiktig. Mørket brytes såvidt av en stripe lys i glippet mellom gardinene, men det er ikke nok til at hun ser han ordentlig. Likevel ligger hun der og ser mot han, ser på den mørke kroppen hans som vrir seg i søvne, sover dypt på tross av alle lydene. Hun misunner han det, evnen til å sove gjennom all form for støy, hun er sikker på at hun kunne ha skreket høyt uten at han hadde merket noe til det, hadde brannalarmen gått av midt på natten ville det vært hun som hadde våknet, hun som måtte rive han ut av søvnen, hvis de skulle komme seg ut i tide. Klokkeradioen på nattbordet viser 05:46, alarmen ringer om 14 minutter, hun sukker og flytter forsiktig den ene hånden mot han, vil ta på han, bare stryke han over ryggen, eller over den blanke skallen hans, kjenne at han virkelig er der, tenker at det beste ville være hvis han våknet, våknet av at hun tok på han, men han gjør ikke det, hånden hennes glir over huden hans, han rører litt på seg, men puster fortsatt tungt, sukker litt. Hun hviler hånden på korsryggen hans, holder den bare der i det lille søkket hans, han er så tynn, hun kjenner skjelettet under huden, tenker at det nesten ikke er noe igjen av han, snart forsvinner han helt, synker sammen, forsvinner kanskje i sluket i dusjen, og hun skjønner det ikke før sent på kvelden når han enda ikke har kommet hjem, først da oppdager hun at de rene klærne hans fortsatt ligger og venter på han på badet. Han snur seg og hånden hennes faller ned på madrassen, øynene hennes har vendt seg til mørket og hun kan se ansiktet hans, på tross av den mørke huden hans er ansiktet blekt, utvasket, og huden henger stramt rundt skallen, hun stryker over kinnet hans og kjenner at huden er som gummi, føles ikke ekte, og hun kjenner at frykten griper i henne, er han virkelig her fortsatt eller er han allerede borte? Klokkeradioen viser 05:48, 12 minutter, en halv evighet, hun setter seg opp og drar gardinene til side, morgensola brenner seg inn i rommet, blender henne i noen sekunder. Han våkner av lyset, men åpner ikke øynene, bare løfter en hånd og drar henne inntil seg, plasserer hodet hennes på brystet, ribbeina hans gjør vondt mot kinnet hennes, men hun sier ingenting, han stryker henne over ryggen. 'Jeg er her fortsatt,' hvisker han, men hun hører det ikke, hun gråter.