Sitter bare her og ser på regnet som faller utenfor vinduet, vinden som truer med å rive med seg paraplyer, mennesker som løper hjem eller hvor de nå skal. Vet ikke hvordan jeg havnet her, hvordan livet gikk i stå på denne måten, vet bare at jeg er her. Frida dro for fire dager siden, men sporene etter henne sitter fortsatt igjen i veggene, lukten hennes er fortsatt tydelig i sengetøyet, hårstråene hennes er fortsatt på børsten. Alle tingene hennes er borte og tomheten skriker mot meg, det er derfor jeg ser ut av vinduet og ikke inn i leiligheten, vil ikke la blikket gli over alt som mangler. Jeg vet ikke hvor hun er, om hun er nede i oppgangen, lurer på om hun skal ringe på, komme opp og se om jeg har det bra, eller om hun nettopp har landet i Italia, sitter på en kafé og snakker med en italiensk jente med røde lepper, ler av forskjellen på italiensk og norsk, prøver å lære seg uttalen. (Hun begynte å lese reisebøker, ikke bare om Italia, men om alle mulige land, brukte opp alle pengene hun tjente på reisebøker og leste side opp og side ned, skrev notater, ringet rundt steder hun skulle besøke. En dag sa hun at jeg måtte bli med, at vi kunne se verden sammen, men jeg lo av henne, trodde ikke hun mente det, og så nevnte hun det aldri igjen, bare fortsatte å lese disse reisebøkene uten å si et eneste ord om det.) Regnet letter og det er nesten for godt til å være sant, sola gløtter såvidt frem mellom skylaget og verden blir lysere. Jeg vet ikke hvor mange timer det har regnet eller hvor mange timer jeg har sittet her, vet bare at det har gått fire dager og jeg føler fortsatt det samme.