Det klør i fingrene og jeg vet at jeg ikke får sove før jeg får skrevet ned alle de tingene jeg burde ha sagt. Alle de gangene jeg burde ha støttet meg til det lille motet jeg har og sagt noe. Jeg vet ikke hva det er som gjør at kjeven låser seg eller at ordene hopper på tunga, vet bare at det er noe som setter seg fast. Kunne ønske jeg visste hvordan det ble sånn, hvordan jeg glemte å snakke, hvordan det ble sånn at jeg må tenke gjennom ting tusen ganger før jeg kan si dem og selv ikke da alltid klarer det. Det eneste jeg vet er at det er så mange ting jeg burde ha sagt, så mange ting jeg kunne ønske jeg sa, men jeg vet ikke hvordan hvordan man gjør det. Jeg er redd for at jeg sitter fast, at jeg aldri kommer til å komme meg ut av dette, jeg vet bare at det er sånn det er nå og det er sånn det har vært lenge. Jeg kunne ønske jeg ikke hadde så mye usagt. Jeg kunne ønske jeg ikke trengte å si noe for at du skulle vite hva jeg føler.