Hvorfor føler jeg meg så alene? Jeg har jo flere nå enn jeg har hatt på lenge. Jeg er ikke alene lenger. Jeg er ikke helt stum lenger. Så hvorfor er jeg ensom? Det gir ingen mening, jeg forstår ikke meg selv. Blir det aldri bra nok? Blir jeg aldri fornøyd? Hvorfor er jeg så sykelig opptatt av gutter og kjærlighet? Jeg trenger jo ikke det, jeg klarer meg fint uten dem.
Eller?
Hvordan skal jeg da finne det jeg savner? Jeg må komme meg ut av huset. Ta sjanser. Tør jeg det? Jeg er fortsatt så ufattelig redd for å bli sviktet. For å bli etterlatt og føle at jeg har gjort noe galt. Jeg er så lei av å føle meg skyldig, men klarer ikke å skyve det unna. Er jeg ikke bra nok? Det spørsmålet gnager meg hele tiden. Selv når jeg ikke tenker på det. Det ligger i underbevisstheten og river og sliter i meg.
Jeg trenger å oppleve noe nytt snart. Noe positivt. Noe som kan forandre meg og livet mitt for alltid. Jeg kan ikke fortsette på denne måten. Jeg kjenner ikke at jeg lever. Det eneste jeg gjør er å reagere. Jeg svarer ja eller nei. Smiler. Gjør lekser. Men jeg bryr meg ikke. Det føles som om ingenting betyr noe. NÅ ER DET NOK. Jeg vil leve. Dette er mitt liv.
No comments:
Post a Comment