Voksesmerter

Jeg prøver å heve blikket selv om angsten river i kroppen. Vil få det til, vil vokse, om så bare litt, vil føle at jeg mestrer. Går alene gjennom denne byen jeg aldri trodde jeg skulle like, men som jeg nå elsker, som har lært og gitt meg så mye. Snakker aldri med noen, men av og til er det mennesker som bare åpner seg, inviterer meg inn, helt av seg selv, og jeg blir både redd og glad, og det gjør ingenting hvis jeg aldri ser dem igjen.

Det er så mye negativt knyttet til det å være alene og av og til tror jeg på det alle sier.

At det er noe galt med meg fordi jeg er og trives alene.

Men hvorfor er det egentlig sånn?
Er mennesket et flokkdyr? Må mennesket være et flokkdyr?
Det er ikke det at jeg ikke trives sammen med andre mennesker, jeg elsker å være sammen med andre, jeg elsker latter og vennskap og kjærlighet, men jeg trives like godt alene. Jeg har det like bra med en bok eller en skriveblokk som med en god venn.
Betyr det at det er noe galt med meg?

Hvis jeg sier at jeg ikke har snakket med noen på tre dager får jeg rare blikk, triste blikk. Kanskje er det til og med noen som prøver å trøste meg.
Javel.
Jeg har ikke snakket med noen på tre dager (hvis vi ikke regner med internett da) og jeg synes ikke det er noe galt med det. Det plager meg ikke, så hvorfor ser det ut til å plage alle andre?

Av og til blir jeg deprimert. Ja, kanskje oftere enn jeg liker å innrømme.
Men jeg sier sjelden noe om det til noen. Ikke fordi jeg ikke har noen som vil høre på meg, men fordi jeg ikke vil at noen skal tro at det er noe galt med meg. For jeg tror ikke det er det, i hvert fall ikke noe veldig galt, jeg tror ikke jeg trenger å repareres.

Det er lov å ikke alltid ha det bra.
Hvorfor er det så vanskelig for så mange å forstå? At jeg ikke trenger at noen prøver å reparere meg hver gang noe i meg ikke er helt som det skal være eller som jeg vil at det skal være. At for meg er det å ha dårlige dager en del av livet. Jeg vil ikke ha bare de gode dagene, jeg vil ikke være bare glad og lykkelig. Hvis jeg bare hadde vært det eller alltid latet som jeg var det, da hadde jeg ikke vært ekte, da hadde jeg ikke vært meg.

Det jeg vet er at jeg ikke trenger å være alene hvis jeg ikke vil være det. Jeg vet at jeg når som helst kan sende en melding og da vil jeg ha noen som vil holde meg med selskap. Når jeg er alene, er jeg alene fordi jeg selv har valgt det. Det er det jeg vil at dere skal forstå. Jeg har valgt å være alene i dag, jeg valgte å være alene i går og dagen før, jeg er ikke alene fordi jeg må.

Jeg har det ikke alltid bra, men jeg har det ofte bra. Noen ganger er jeg så lykkelig at jeg ikke får sove, andre ganger er jeg så ulykkelig at jeg ikke vil være våken.

Jeg trenger å ta egne valg fordi jeg er i ferd med å bli voksen.

Jeg trenger at andre godtar at jeg trenger å være alene.

Jeg trenger at de jeg er glad i vet at jeg er glad i dem.

Mest av alt trenger jeg å være alene uten at jeg føler meg isolert og oversett.

Og jeg tenker ofte på hvor fantastisk det er å leve.