All we know is that we do not know.

(Ernest Hemingway)

Regnet trommer mot vinduet. Enten er vinduet sidelengs eller så er hele verden sidelengs eller kanskje det regner sidelengs. Vanndråpene trommer uansett mot ruta og det er mørkt, så uendelig mørkt, og høst, det er høst nå, det skjedde helt plutselig, ingen rolig overgang, ingen forberedelsestid, plutselig var det bare høst. Musikken jeg hører på blandes sammen med trommingen fra regnet, det blir fin rytme av det, hvis jeg åpner vinduet stemmer vinden inn også. Jeg skulle ha lagt meg for lenge siden, skulle få meg gode rutiner, sove godt og lenge nok, våkne tidlig, frisk og opplagt, men det blir aldri sånn. I går drømte jeg at noen fridde til meg, men jeg vet ikke hvem det var, vet bare at jeg gråt og sa at jeg ikke kunne og så våknet jeg og følte at jeg angret. Av og til bare stirrer jeg ut i rommet og jeg vet at det er umulig å ikke tenke, men det er akkurat som om jeg ikke tenker, som om jeg ikke eksisterer, og jeg vet aldri hvor lenge det varer. Jeg har tusen ting jeg må gjøre og tusen andre ting jeg vil gjøre, trekkes i begge retninger og ender opp med å gjøre ingenting. Leser ikke nok, sover ikke nok, skriver ikke nok, spiser ikke nok, snakker ikke nok, puster ikke nok. Jeg ler av meg selv noen ganger fordi jeg tenker på så rare ting og gjør så rare ting, men egentlig er det ikke rart i det hele tatt for jeg gjør jo det samme hele tiden og da er det ikke så rart likevel. Blir bare mer og mer forvirra av livet samtidig som jeg blir mer og mer sikker. Kanskje er det en sammenheng, jo mer man innser og godtar at det finnes uendelig mye man ikke forstår og aldri kommer til å forstå, jo lettere er det å leve.