Tanker som ikke passer andre steder

Det hadde vært så mye enklere, hvis du sto der, ute på trappa, alltid, hvis jeg bare kunne åpne døra og slippe deg inn når jeg trengte det, hvis du alltid var bare noen meter unna

***

En mørk skygge i bakhodet truer med å mørklegge alt

***

Det er dette jeg tenker: vær her hos meg, hold meg selv om jeg ikke gråter, jeg trenger bare at du er her

***

Alle disse ordene, flyter gjennom hodet, usagte ting, sier ingenting, står bare her og ser på, observerer, tenker på alle de ordene som kunne betydd noe, alt jeg hadde sagt hvis jeg kunne

***

Det blir ikke lettere, det blir tyngre, for hver dag som går blir det tyngre å bære, vanskeligere, gror mer og mer inn i huden, du skjønner vel det, at det blir en større og større del av meg, for hvert minutt, hver time, hver uke, hver måned, snart forsvinner skillet mellom det og meg og jeg tenker at det er vondt fordi det er viktig, fordi det betyr noe, litt som voksesmerter

***

Angsten sitter i magen og i fingertuppene, kanskje vil den alltid være der

***

Akkurat det lille sekundet før du sier hei, det øyeblikket du åpner munnen, akkurat før lyden beveger seg mot meg, akkurat da vet jeg at det ikke kan bli bedre, at alt er som det skal være

***

Jeg kan ikke være mer enn jeg er, kan ikke bli den du ønsker, kan bare være den jeg er på innsiden, den ingen egentlig kjenner, egentlig er vi alle fremmede, for ingen kan vel vite hva som foregår inne i den andres hode

***

Overanalyserer, tenker gjennom de samme tingene hundre ganger, hvorfor skjedde det, hvorfor skjedde det ikke, hva tenkte du da du sa det, hva mente du med det du sa, hva skulle jeg gjort annerledes, misforsto du, ødela jeg alt, vil bare gjøre alt riktig

***

Dette er meg: jeg våkner hver morgen og tenker på hva som mangler, hva jeg kunne ønske var annerledes, tenker aldri på det positive, våkner og går rett til det jeg misliker, det som trykker meg ned i bakken

***

Kunne ønske det var et sted jeg kunne gå for å slippe unna meg selv

***

Sliten i hodet, men likevel, det er så mye håp i kroppen min, det er så mye glede, jeg leser gamle dagbok- og blogginnlegg og det er så rart å tenke på hvor annerledes alt var for bare et lite år siden, jeg husker hvordan det var å ikke tro at noe kunne bli riktig, at jeg satt fast, og det er rart å tenke på hvor annerledes alt er nå samtidig som mye er helt likt

***

Men du ser vel at jeg bryr meg, at alt jeg gjør er med deg i tankene, at jeg ikke slipper unna, uansett om jeg prøver eller vil, alltid i bakhodet, så rart hvor fort det kan gå, husker ikke lenger hvordan det var før, kanskje du hører hjemme her

***

Venter alltid på noe, noen, men vet aldri hva, hvem, er bare evig urolig, evig ventende

***

Ikke misforstå, jeg mener ikke halvparten av det jeg sier, tenker ikke, tenker for mye, alt er bare en strøm av ting jeg egentlig ikke vet hva jeg tenker om

***

Jeg teller hjerteslag, teller smil, teller blikk, teller tårer, vet at hvert eneste øyeblikk er verdifullt fordi jeg når som helst kan rives bort, livet er så skjørt og vi glemmer det så altfor ofte, glemmer at det vonde ikke betyr noe som helst, at det er det gode som betyr noe, det er det vi skal huske, de gode minnene, de gode menneskene, det som fikk oss til å le når vi trodde vi skulle gråte

***

Har alltid hatet at tiden går så uendelig sakte, at jeg må eksistere hvert sekund, alltid ha et sted å plassere kroppen og sinnet, aldri fri, bare være være være, har aldri villet dø, men skulle gjerne hatt en pause nå og da, tid til å puste selv om å puste er det eneste jeg gjør

***

Stiller meg de samme spørsmålene hver dag, handler mest om denne usikkerheten, kunne ønske jeg var sikker, at jeg visste helt sikkert, men gjør aldri det, selv når jeg tror jeg gjør det viser det seg alltid å være feil, kan aldri stole på meg selv, på instinkter, på minner, håpet, ingenting er sikkert

Jeg ser deg.

Du tror at jeg ikke ser deg der du står og gjemmer deg bak skuret, men jeg ser deg.

Du sto der i går også og dagen før det og dagen før det. Jeg vet ikke om du sto der i helga for da gikk jeg ikke forbi for jeg er jo ikke på skolen i helgene, men jeg tror du gjorde det, for du står jo alltid der. Du bare står der og jeg vet at du følger med når jeg går forbi, at du dunker fingrene urolig mot det falleferdige skuret, at du følger skrittene mine med blikket ditt. En gang tenkte jeg at jeg skulle gå bort og spørre hvorfor du står der, men jeg hadde nye joggesko og var redd for å hoppe over bekken.

I morgen skal jeg ha på meg gummistøvlene og den buksa mamma sier at jeg må kaste, så skal jeg ta spranget over bekken og gå opp den lille bakken opp til skuret, opp til deg. Jeg skal spørre deg om hva du gjør og så sier du kanskje at du ser etter meg, at du passer på meg, for jeg tror det er det du gjør.

Du tror at jeg ikke vet hvem du er, men jeg vet det.

Pappa sier at mammaen og pappaen din ikke har penger, at dere bor i det skuret, at dere egentlig ikke har lov, men det er krig i landet deres og dere kan ikke dra tilbake dit, så dere må bo i skuret, og du kan ikke gå på skolen for da finner kanskje frøken ut at du bor i skuret og da sender hun deg kanskje tilbake til landet ditt. Pappa sier at jeg ikke har lov til å snakke med deg, men i morgen skal jeg gjøre det, jeg tror ikke du er en sånn som sladrer.

På torsdager har jeg alltid to kjeks i matpakka sammen med brødskivene og i morgen skal jeg spare den ene kjeksen til deg. Jeg skal gå opp til deg der du står bak skuret og så skal jeg gi deg den kjeksen og si takk for at du passer på meg. Jeg håper du liker havrekjeks.

Hun ser bare omrisset hans i mørket, hører lyden av pusten hans, han mumler svakt i søvne, men ingenting hun forstår. Lydene hans hviskes ut av lydene fra trafikken utenfor, enorme trailere som kjører omkapp, personbiler som bråbremser i den skarpe svingen, hissige sjåfører som tuter, mennesker som sniker seg forsiktig langs fortauene, noen med hund i bånd som markerer seg, hilser på andre hunder i bånd, er det tispe, hun har løpetid, best å være forsiktig. Mørket brytes såvidt av en stripe lys i glippet mellom gardinene, men det er ikke nok til at hun ser han ordentlig. Likevel ligger hun der og ser mot han, ser på den mørke kroppen hans som vrir seg i søvne, sover dypt på tross av alle lydene. Hun misunner han det, evnen til å sove gjennom all form for støy, hun er sikker på at hun kunne ha skreket høyt uten at han hadde merket noe til det, hadde brannalarmen gått av midt på natten ville det vært hun som hadde våknet, hun som måtte rive han ut av søvnen, hvis de skulle komme seg ut i tide. Klokkeradioen på nattbordet viser 05:46, alarmen ringer om 14 minutter, hun sukker og flytter forsiktig den ene hånden mot han, vil ta på han, bare stryke han over ryggen, eller over den blanke skallen hans, kjenne at han virkelig er der, tenker at det beste ville være hvis han våknet, våknet av at hun tok på han, men han gjør ikke det, hånden hennes glir over huden hans, han rører litt på seg, men puster fortsatt tungt, sukker litt. Hun hviler hånden på korsryggen hans, holder den bare der i det lille søkket hans, han er så tynn, hun kjenner skjelettet under huden, tenker at det nesten ikke er noe igjen av han, snart forsvinner han helt, synker sammen, forsvinner kanskje i sluket i dusjen, og hun skjønner det ikke før sent på kvelden når han enda ikke har kommet hjem, først da oppdager hun at de rene klærne hans fortsatt ligger og venter på han på badet. Han snur seg og hånden hennes faller ned på madrassen, øynene hennes har vendt seg til mørket og hun kan se ansiktet hans, på tross av den mørke huden hans er ansiktet blekt, utvasket, og huden henger stramt rundt skallen, hun stryker over kinnet hans og kjenner at huden er som gummi, føles ikke ekte, og hun kjenner at frykten griper i henne, er han virkelig her fortsatt eller er han allerede borte? Klokkeradioen viser 05:48, 12 minutter, en halv evighet, hun setter seg opp og drar gardinene til side, morgensola brenner seg inn i rommet, blender henne i noen sekunder. Han våkner av lyset, men åpner ikke øynene, bare løfter en hånd og drar henne inntil seg, plasserer hodet hennes på brystet, ribbeina hans gjør vondt mot kinnet hennes, men hun sier ingenting, han stryker henne over ryggen. 'Jeg er her fortsatt,' hvisker han, men hun hører det ikke, hun gråter.

(tenker på deg, tenker på oss, tenker på dem)

hører skritt i gangen, trekker dyna over hodet og lukker øynene, tenker nei, nei, nei, ikke lag en lyd, han hører deg, nei, nei, nei, vil forsvinne, knipse med fingrene og bli borte, som på det trylleshowet jeg så i fjor, assistenten ble bare borte, kom tilbake senere i showet, men likevel, var borte sikkert femten minutter, husker ikke hva han sa, hvilket ord han brukte for å få noen til å forsvinne, husker bare at han knipset, men det fungerer ikke, trenger ordet, og nå har skrittene stoppet rett utenfor døra

*

alle disse tingene du gjør og sier, jeg samler på dem, klipper dem ut og limer inn, samler en hel bok, bare med deg, klipp på klipp og ord på ord, vet ikke hvor lenge det vil vare, men samlingen vokser. kriblinger i magen og under huden når jeg tenker på det. kan ikke huske alt, vet det, men prøver, vil ikke glemme, er redd for det, at noe skal forsvinne. det forsvinner alltid til slutt, viskes ut, men stritter imot, tenker at kanskje kan akkurat jeg huske akkurat dette resten av livet, kanskje du aldri forsvinner, hvis jeg bare bruker nok lim

*

tenker at, ja, den kvelden, den kvelden var, hva kaller man det, vendepunktet kanskje, det var da det ble som det er nå, når man skriver før og etter er det den kvelden man måler det etter, det er kanskje teit å si, for man legger egentlig ikke merke til sånt, forandring skjer vel gradvis, men jeg vet, uten å tvile noe, at det var den kvelden som forandret alt

*

de vokser så fort, sa de, ja, de gjør det, plutselig er de så store, det er som om det var i går at de knapt kunne gå uten at noen holdt dem, ja, jeg husker fortsatt at de ikke kunne si mer enn mamma og pappa og sulten og nei, ja, de ler, ja, det går så fort

*

har ørene under vannoverflaten, flyter på ryggen, hører bare den svake lyden av verden over, ørene er fylt opp av vann, hører bevegelsene i vannet, bare det, bølger, vann, bevegelse, ligger sånn til huden blir bløt og krøllete, til jeg er alene igjen i vannet, til alle andre har gått hjem, har laget middag, skal snart legge seg, jeg flyter fortsatt, lytter til vannet som bare fortsetter selv om alle er borte

*

håret ditt krøller seg i nakken og du er så vakker, du vet det ikke selv, ser det ikke, men du er det. ser ikke på deg selv i speilet, ser ned eller til siden, grer håret med øynene igjen, legger på ekstra sminke med blikket rettet på mascarakosten. du er så fin når du gråter. du ler aldri, bare ser ned, smiler kanskje litt. men du vet vel at det blir bedre, at en dag legger håret seg riktig og da kan du le av den du var før

*

jeg ser det jo nå, hva du prøvde å si, hvorfor du gjorde som du gjorde, jeg forstår det nå, så mange år etterpå, at du prøvde så godt du kunne, men at jeg var for blind, at jeg ikke var oppmerksom nok. var det tungt å bære? ansvaret jeg la på skuldrene dine? for egentlig ville du si at du ikke kunne, det var det du forsøkte å si, men jeg lyttet ikke, tenkte ikke på det at andre også har en storm de må kontrollere

*

hundre sammenkrøllede ark på gulvet, spredd utover hele rommet i små hauger, noen fulle av bokstaver, andre nesten tomme, alle til deg, men du kommer aldri til å se noen av dem. det lukter blekk i rommet, blekk og papir og innestengt, har ikke åpnet vinduet på to uker, bør kanskje det, men utsetter det hele tiden, bare et til forsøk på å skrive først, bare et. du er langt borte nå, jeg vet det, nesten på den andre siden av jorda, jeg skulle sende deg dette i posten, lenge siden du ventet at det skulle komme, men det kom aldri, hvert forsøk havnet i en allerede for stor haug eller dannet en ny en. ord på ord som du aldri kommer til å lese. har du glemt meg nå, har du gitt opp? snart er jeg tom for papir, tom for blekk, hva betyr det, betyr det at jeg også bør gi opp

*

det ligger en hjort i veien, den rører ikke på seg, jeg tror den er død, pappa står og klør seg i hodet, telefonen ligger hjemme, sier han, noen andre må ordne opp i dette. men, pappa, sier jeg, han smiler bare og sier gjort er gjort, venter litt og sier: tok du den? han ler, men jeg går bare mot hjorten, den ligger helt stille og når jeg kommer helt bort til den ser jeg at den ligger i en liten rød dam, død, tenker jeg, død, død, død. pappa kommer etter og drar meg i armen, nå drar vi, sier han, nei, slipp, vil ikke, slipp

*

jeg vet ikke om du leste det, men det sto om han i avisen, en naken mann ble tatt hånd om av politiet, han hadde løpt gjennom hele byen før de fikk tak i han, han var ikke ruset på noe, hadde ikke spor av noe i blodet, og da de spurte han om hvorfor han hadde gjort det, hvorfor han hadde kledd av seg og løpt gjennom hele byen, sa han bare at han hadde hatt lyst, han hadde fått lyst til å løpe naken, så han gjorde det. jeg tenkte på deg da jeg leste det, tenkte på oss, på den gangen vi badet nakne, at du sa at det var den beste dagen du hadde hatt

*

hvor skuffet kan man bli og hvor mye kan man skuffe, nei, ikke svar på det, ville bare at du skulle være der, det skjønner du vel, ville at du skulle sitte der sammen med meg, høre på meg, men unnskyldninger er din spesialitet, du kan og vet hvordan de fungerer, og de er alltid like originale, men skuffelsen kommer jo uansett, det skjønner du vel også, jeg ville bare at du skulle være der

*

vinduet var åpent, hvorfor var det åpent, det var ikke jeg som åpnet det, blir stående og se ut av det åpne vinduet, det er ingen utenfor, det er bare jeg som er inne, men jeg har ikke åpnet det, er helt sikker, lukket det, åpnet det ikke igjen, likevel er det åpent nå

Hit, men ikke lenger (påbegynte noveller)

De tingene du ser er med deg når du kommer hjem, de ligger i netthinnen når du skal sove, ansikter, lyder, armer og ben, du tenker at det kommer til å gå over, men det eneste som forandrer seg er at bildene byttes ut med nye, nye ansikter, nye vinkler, nye skrik. Du våkner av at du roper, skriker, sperrer opp øynene i mørket, vet ikke hvor du er, svetter på hele kroppen, kaldsvetter, skjelver.

***

Og jeg tenker, fryser du lille due, skjelver hendene dine, kom så skal du få låne litt av varmen min.

***

Don't go, hvisker hun, og det er ikke et spørsmål, det er en bønn og jeg vet at hvis jeg går nå så knuser jeg henne, knekker henne i to og det er ingen vei tilbake, hvis jeg går nå er det ingen vei tilbake. Tårene triller og jeg vet ikke om de er mine eller hennes, vet bare at en av oss gråter, at en av oss ikke lenger klarer å holde tilbake. I love you, hvisker hun og stemmen hennes nærmer seg hysteriet. Jeg holder rundt henne og prøver å kontrollere kroppen hennes, den rister, skjelver.

***

”Tror du at jeg ikke er redd?” sa hun rolig, ”tror du jeg vil dø? Tror du ikke at jeg er redd for å dø og for at det ikke er noe mer, at det bare blir svart, at når livet er over, så er det over, jeg blir bare borte? Tror du jeg vil det?”

Hun gikk mot meg, stilte seg inntil meg, stirret rett inn i øynene mine uten å engang blunke mens hun snakket.

”Jeg er livredd,” fortsatte hun, ”jeg vil ikke dø, jeg vil ikke forsvinne. Men vet du hva? Jeg kan faen ikke kontrollere det! Jeg er syk, Anne, og legene sier at det ikke er noe de kan gjøre, de sier at jeg kan leve i flere måneder til, kanskje år, men de sier også at jeg plutselig kan være dø i morgen. At det helt plutselig kan være over! Skjønner du ikke at jeg er redd? Skjønner du ikke at jeg ville gjort hva som helst for at dette ikke skulle skje med meg?"

***

Hva hadde han egentlig ment? Lå det noe mer bak ordene han sa? Lå våken hele natten og tenkte sånn, visste ikke om det var jeg som tenkte for mye eller han som virkelig var så vanskelig å forstå.

***

Hun fulgte med på havet som steg, visste at båten snart ville synke, at hun måtte svømme, at sjansen for at noen fant henne i tide var like liten som at hun tok svømmetak mot den samme vanndråpen to ganger. Håpløsheten grep tak i henne, hun ville ikke, ville spole tilbake, ville ikke være der, tårene gled lydløs nedover kinnet hennes, hun skrek ikke, bare sank.

***

Det sitter noen og ser på meg, men jeg vet ikke hvem det er. Ingen jeg kan se har blikket i denne retningen. Likevel, likevel er det som om noe brenner i nakken, som om noen borer blikket i meg, observerer. Men hvem? Jeg klør meg i nakken og vrir nervøst på beina. Her skulle jeg jo være alene. Hadde jeg ikke klart å holde det så hemmelig som jeg trodde? Eller er det en fremmed som stirrer? En som observerer meg for første gang? Men hvorfor? Jeg hoster og vifter med en hånd for å få servitøren til å komme bort til meg, bestiller enda et glass vin, vil spørre, hvem er det som stirrer, men lar være, er for ustø i engelsken og rødmer for lett. Drikker vinen og later som om jeg ikke merker det brennende blikket i nakken.

***

”Jeg vet aldri hva du tenker,” hvisket jeg og strøk en hånd over magen hennes. Hun kikket ned på meg, men var fortsatt fanget i tankene jeg ikke kunne få tak i, tankene jeg ikke forsto. ”Hva mener du,” sa hun. ”Du forteller meg aldri hva du tenker,” sa jeg, ”når du ligger sånn og tenker, du sier aldri hva det er du tenker på.” ”Nei,” sa hun bare.

***

Litt sånn: Det kiler i magen når du ser på meg med det blikket, jeg vet ikke hva det er, bare at det kiler, som å ha en fisk i magen som nupper på innsiden, som sakte spiser seg gjennom.

***

Men så forsto jeg at de beste dagene også var de verste. At det var de som ville bli vondest å tenke tilbake på når det var over. At jeg kunne nyte dem der og da, men senere ville de bare representere noe jeg aldri kunne ha igjen, noe som var borte. Det gode var det som skulle såre meg mest.

***

Og hendene hennes skalv og hun visste ikke om det var fordi hun ikke hadde spist noe den dagen eller om det var noe annet. Ville at det skulle ta slutt, men hadde mistet kontrollen, ikke bare på de skjelvende hendene, men på alt annet også, det var bare kaos, kaos i hodet, kaos i livet og hun kunne ikke tenke, kjente bare en flom i hodet, oversvømmelse, og hun lurte på om det var mulig å drukne på denne måten.

***

Han lå våken og forsøkte å koordinere pusten sin med hennes. Så hvordan brystet hennes reiste seg og sank, reiste seg og sank og forsøkte å puste i samme tempo. Tenkte at, puster vi likt er vi ett, jeg er henne og hun er meg, vi, oss. Hun sov på ryggen, sa alltid at hun drømte mer og bedre når hun lå slik. Han hadde alltid sovet på siden, stabilt sideleie, fosterstilling, og fikk ikke sove på noen annen måte. Hun pustet så rolig, lå i dyp søvn, hun rynket panna som om hun konsentrerte seg om noe og han tenkte på hva hun drømte om, om han var en del av drømmen, innså at han kanskje aldri ville få vite det.

***

Selvfølgelig lurte jeg på hvorfor det hadde skjedd. Jeg stilte meg de samme spørsmålene hver dag. Forsøkte å finne en forklaring, lette etter minner som ikke var der. Tenkte at svaret var i meg et sted, at det bare var godt skjult.

***

I et øyeblikk stopper tiden og ingenting eksisterer. Jeg kjenner den varme pusten din i nakken, finnes det noe vakrere enn pusten din mot meg, finnes det noe som er renere? Du sover, jeg kjenner det på måten du puster og beveger deg på og du drømmer, jeg kjenner det også, kjenner hvordan du beveger deg i drømme, hører hvordan pusten din forandrer seg, kjenner hjertet som pumper blod gjennom kroppen din, vet at du er langt borte, at avstanden mellom oss er uendelig stor og liten samtidig.

***

Av og til stopper det opp. Det er bare kaos og alle følelser på en gang. Jeg kan ikke kontrollere det. Jeg ville gjerne forklare, men jeg kunne ikke. Kaoset var for endeløst og ubegripelig. Jeg vil at du skal huske at jeg prøver, at jeg vil, at jeg ville ha gjort hva som helst for å bli den jeg vil være, at jeg virkelig vil. Kanskje trenger jeg mer tid enn du har å gi, kanskje kommer jeg til å såre deg eller du såre meg, men jeg vil at du skal vite at på grunn av deg er alt annerledes, på grunn av deg tror jeg virkelig at det ordner seg.

***

Akkurat da innså han det. Han skulle dø. Han visste ikke når eller hvordan, men før eller senere kom det til å skje. Han skulle dø. Så enkelt var det, så vanskelig, så mulig og umulig. Han skulle dø, han skulle råtne, forsvinne, og det var ingenting han kunne gjøre med det.

Å telle striper i taket

Jeg vil ikke snakke om det, hvisker jeg, men du ligger på magen rett foran meg og du stirrer rett inn i øynene mine og jeg vet at jeg ikke har noe valg, ser det rare lyset i blikket ditt, hører alvoret i stemmen din, at du puster, ut, inn, ut, inn, ganske rolig, men ikke helt.

Det var først på tirsdag, sier jeg fort og snubler over ordene, lukker øynene litt, glemmer å puste, puster.

Hva skjedde? spør du.

Det var han i oppgangen, sier jeg, han store, vet du, han med det lange håret, han fletter det av og til, eller tror du noen fletter det for han? Det var i hvert fall han, han hadde langt skjegg også, har du sett det, at han har latt skjegget gro også nå, det begynner å bli ganske langt, han er liksom bare hår og øyne nå, hva tror du egentlig mora hans sier om det?

Hva skjedde? spør du igjen, mer utålmodig nå.

Jo, sier jeg, jeg møtte han ved postkassene, du hadde fått den svære pakka med de bøkene dine i og jeg tok den ut av postkassa sammen med den strømregningen og reklame fra rimi og nille og rema 1000, tror jeg det var, men så mistet jeg det i gulvet, pakka og konvolutten med regningen og reklamen, det bare sklei ut av hendene mine og landet på gulvet, og jeg ble så innmari redd for at jeg hadde ødelagt pakka.

Jeg stopper å snakke og holder hendene foran øynene, kjenner at det blir knuter i hodet, at det blir krøll og tull der inne, og så kjenner jeg at du tar tak i hendene mine og drar dem bort fra øynene, du fortsetter å holde hendene mine og jeg vet at du ser på meg selv om jeg kniper øynene igjen.

Ingen av bøkene ble ødelagte, sier du, nå må du huske å puste. Men jeg kjenner at knutene er altfor store og jeg husker ikke hvordan man puster, puster liksom så altfor fort og det blir så mye blod i hodet og selv om jeg ligger på magen så blir jeg svimmel, og da løfter du meg litt opp etter armene og holder meg inntil deg, sånn hardt, holder meg hardt inntil deg og jeg kjenner hvordan du puster, at du puster sakte ut og inn og så klarer jeg å puste sånn som deg etter hvert og da slipper du taket litt.

Hva skjedde? spør du.

Jeg ble liksom helt stiv, sier jeg, så jeg bare sto der litt og så på posten vår som liksom lå utover hele etasjen og så plutselig så var han der og han sa, hei du, trenger du hjelp, og jeg nikket sånn litt og da plukket han opp posten, først den der regningen og så reklamen og så løftet han opp pakka og han er så stor, vet du, så den pakka ble liksom så liten og han holdt det ut mot meg, men jeg klarte ikke å røre meg, jeg var fortsatt helt stiv og jeg bare stirret på han.

Hva skjedde da? spør du for du hører at jeg stoppet der, at jeg ikke ville si mer, du hører alltid det og jeg vet ikke helt hvordan du gjør det, men du vet alltid når du må si noe for å få meg til å fortsette.

Han lo, sier jeg, men ikke sånn som de jentene i klassen, han lo sånn snilt, jeg tror egentlig han er snill, selv om han er kjempestor og har så langt hår, men så ble jeg litt redd likevel, for du vet, han har litt lik farge på håret og skjegget, han ligner liksom litt, du vet, han er nesten like stor og sånn, og jeg bare var helt stiv og jeg tenkte at jeg trengte ikke være redd for han var snill, han var bare snill, men det bare gikk ikke, jeg bare sto der og så begynte jeg å gråte og da lo han ikke mer.

Var det da han hentet mamma? spør du og du holder hendene mine igjen nå, vet ikke helt når du tok dem, men tror det var mens jeg snakket, jeg bare merket det ikke fordi jeg snakket.

Ja, sier jeg, og hun ble så innmari sur på meg, og så sa hun unnskyld til han med det lange håret og tok meg i den ene hånden og posten i den andre og liksom dro meg opp trappa, og jeg klarte ikke å stoppe og gråte, så jeg bare gikk inn på rommet og gråt og gråt og mamma kom ikke selv om jeg ikke fikk puste, hun bare satt på stua sånn som hun pleier og stirret ut av vinduet og jeg tror kanskje hun drakk vin, men jeg vet ikke for jeg sovnet, jeg bare vet at det sto et vinglass i oppvaskmaskinen morgenen etter, men det kan hende det var der fra mandag altså, jeg vet ikke.

Du lukker øynene og jeg vet at du tenker og jeg tenker på hva du tenker på og knutene i hodet har løsnet litt nå som jeg har fortalt om tirsdagen og du holder fortsatt hendene mine, ikke sånn hardt, men sånn mykt, og nå åpner du øynene igjen.

Og så da? sier du.

Hm? sier jeg.

Mathilde, sier du, du er utålmodig igjen nå. Har det ikke skjedd noe mer enn det? sier du.

Jeg vrir meg litt unna, eller jeg prøver, men du er jo mye sterkere enn meg og du holder fortsatt hendene mine og jeg vet at du ikke lar meg slippe unna, det var jo jeg som ringte og da må jeg jo fortelle ferdig, det er regelen, jeg kan ikke ringe deg og så fortelle bare halvparten når du kommer.

Han var her på torsdag, sier jeg, nei, jeg hvisker og du hører det nesten ikke, men jeg tror egentlig ikke du trenger å høre det for å vite hva jeg sier, du bare vet det, på samme måte som du alltid vet alt annet.

Hva skjedde? spør du.

Jo, sier jeg, jeg satt på rommet mitt og gjorde norsklekser og så ringte det på døra, jeg hadde tenkt til å åpne for jeg trodde kanskje det var Gry, men så åpnet mamma før meg, jeg var liksom halvveis til døra da hun åpnet, sånn midt mellom rommet mitt og døra og så åpnet mamma og han bare kom inn. Så bare sto han der og han så på mamma og så på meg og han smilte ikke, han bare så på oss og han sa ingenting, så bare gikk han inn, tok ikke av seg skoa engang og mamma sa at jeg skulle gå på rommet mitt, så jeg gjorde det, men jeg klarte ikke å gjøre lekser når han var der så jeg bare la meg på senga og telte de der stripene i taket, vet du.

Jeg begynner å knipe hendene sånn hardt sammen, sånn du alltid sier at jeg ikke skal gjøre og fingrene blir helt hvite fordi blodet forsvinner og uten å si noe så tvinner du opp fingrene mine og ser på meg.

Fortsett, sier du.

Jeg har tjuefire striper i taket, sier jeg, og jeg telte dem igjen og igjen fra alle kanter og jeg prøvde å ikke høre, men jeg hørte jo for, du vet, han snakker jo så innmari høyt, han snakket om den der strømregningen som kom på tirsdag, at han ikke skulle betale den når han ikke engang bruker strømmen og da sa mamma, jeg hørte hva hun sa selv om hun har sånn lav stemme, hun sa at hvis han ikke betalte så ble vi kastet ut, og han ville vel ikke det, at hun og dattera hans og gutten hans skulle bo på gata.

Knutene i hodet strammer, de strammer så veldig når jeg snakker om dette, de blir så store og stramme og jeg får ikke puste igjen, all lufta bare forsvinner ut av meg og du løfter meg opp inntil deg igjen, strammer rundt brystet mitt med armene dine, sånn akkurat passe hardt, og vi puster sammen.

Han sa at det ikke var hans problem, sier jeg mens du fortsatt holder rundt meg, han bare skrek det, at det ikke var hans problem og så var det noe som knuste, jeg tror kanskje det var vinglasset til mamma eller det bildet på veggen, det fra da vi var i Danmark vet du, og mamma begynte å gråte og så var det noe som smalt og han ropte om penger og jeg hørte at han slo, men jeg vet ikke om han slo bordet eller mamma, men mamma gråt og så smalt det i døra og så var det liksom helt helt stille og jeg turte ikke å puste, jeg turte ikke.

Du slipper taket rundt meg og holder meg sånn at du kan se rett inn i øynene mine.

Blir vi kasta ut da? spør du og jeg tenker at det er litt rart, for du bor jo ikke hos mamma og meg lenger, du bor hus hun der Siri, men jeg spør deg ikke om det, jeg bare trekker på skuldrene og klemmer hendene mine sammen, hardt, lar blodet forsvinne ut av fingrene, ser på at de blir hvite.

Fy faen, sier du.

Ja, sier jeg.