hører skritt i gangen, trekker dyna over hodet og lukker øynene, tenker nei, nei, nei, ikke lag en lyd, han hører deg, nei, nei, nei, vil forsvinne, knipse med fingrene og bli borte, som på det trylleshowet jeg så i fjor, assistenten ble bare borte, kom tilbake senere i showet, men likevel, var borte sikkert femten minutter, husker ikke hva han sa, hvilket ord han brukte for å få noen til å forsvinne, husker bare at han knipset, men det fungerer ikke, trenger ordet, og nå har skrittene stoppet rett utenfor døra
*
alle disse tingene du gjør og sier, jeg samler på dem, klipper dem ut og limer inn, samler en hel bok, bare med deg, klipp på klipp og ord på ord, vet ikke hvor lenge det vil vare, men samlingen vokser. kriblinger i magen og under huden når jeg tenker på det. kan ikke huske alt, vet det, men prøver, vil ikke glemme, er redd for det, at noe skal forsvinne. det forsvinner alltid til slutt, viskes ut, men stritter imot, tenker at kanskje kan akkurat jeg huske akkurat dette resten av livet, kanskje du aldri forsvinner, hvis jeg bare bruker nok lim
*
tenker at, ja, den kvelden, den kvelden var, hva kaller man det, vendepunktet kanskje, det var da det ble som det er nå, når man skriver før og etter er det den kvelden man måler det etter, det er kanskje teit å si, for man legger egentlig ikke merke til sånt, forandring skjer vel gradvis, men jeg vet, uten å tvile noe, at det var den kvelden som forandret alt
*
de vokser så fort, sa de, ja, de gjør det, plutselig er de så store, det er som om det var i går at de knapt kunne gå uten at noen holdt dem, ja, jeg husker fortsatt at de ikke kunne si mer enn mamma og pappa og sulten og nei, ja, de ler, ja, det går så fort
*
har ørene under vannoverflaten, flyter på ryggen, hører bare den svake lyden av verden over, ørene er fylt opp av vann, hører bevegelsene i vannet, bare det, bølger, vann, bevegelse, ligger sånn til huden blir bløt og krøllete, til jeg er alene igjen i vannet, til alle andre har gått hjem, har laget middag, skal snart legge seg, jeg flyter fortsatt, lytter til vannet som bare fortsetter selv om alle er borte
*
håret ditt krøller seg i nakken og du er så vakker, du vet det ikke selv, ser det ikke, men du er det. ser ikke på deg selv i speilet, ser ned eller til siden, grer håret med øynene igjen, legger på ekstra sminke med blikket rettet på mascarakosten. du er så fin når du gråter. du ler aldri, bare ser ned, smiler kanskje litt. men du vet vel at det blir bedre, at en dag legger håret seg riktig og da kan du le av den du var før
*
jeg ser det jo nå, hva du prøvde å si, hvorfor du gjorde som du gjorde, jeg forstår det nå, så mange år etterpå, at du prøvde så godt du kunne, men at jeg var for blind, at jeg ikke var oppmerksom nok. var det tungt å bære? ansvaret jeg la på skuldrene dine? for egentlig ville du si at du ikke kunne, det var det du forsøkte å si, men jeg lyttet ikke, tenkte ikke på det at andre også har en storm de må kontrollere
*
hundre sammenkrøllede ark på gulvet, spredd utover hele rommet i små hauger, noen fulle av bokstaver, andre nesten tomme, alle til deg, men du kommer aldri til å se noen av dem. det lukter blekk i rommet, blekk og papir og innestengt, har ikke åpnet vinduet på to uker, bør kanskje det, men utsetter det hele tiden, bare et til forsøk på å skrive først, bare et. du er langt borte nå, jeg vet det, nesten på den andre siden av jorda, jeg skulle sende deg dette i posten, lenge siden du ventet at det skulle komme, men det kom aldri, hvert forsøk havnet i en allerede for stor haug eller dannet en ny en. ord på ord som du aldri kommer til å lese. har du glemt meg nå, har du gitt opp? snart er jeg tom for papir, tom for blekk, hva betyr det, betyr det at jeg også bør gi opp
*
det ligger en hjort i veien, den rører ikke på seg, jeg tror den er død, pappa står og klør seg i hodet, telefonen ligger hjemme, sier han, noen andre må ordne opp i dette. men, pappa, sier jeg, han smiler bare og sier gjort er gjort, venter litt og sier: tok du den? han ler, men jeg går bare mot hjorten, den ligger helt stille og når jeg kommer helt bort til den ser jeg at den ligger i en liten rød dam, død, tenker jeg, død, død, død. pappa kommer etter og drar meg i armen, nå drar vi, sier han, nei, slipp, vil ikke, slipp
*
jeg vet ikke om du leste det, men det sto om han i avisen, en naken mann ble tatt hånd om av politiet, han hadde løpt gjennom hele byen før de fikk tak i han, han var ikke ruset på noe, hadde ikke spor av noe i blodet, og da de spurte han om hvorfor han hadde gjort det, hvorfor han hadde kledd av seg og løpt gjennom hele byen, sa han bare at han hadde hatt lyst, han hadde fått lyst til å løpe naken, så han gjorde det. jeg tenkte på deg da jeg leste det, tenkte på oss, på den gangen vi badet nakne, at du sa at det var den beste dagen du hadde hatt
*
hvor skuffet kan man bli og hvor mye kan man skuffe, nei, ikke svar på det, ville bare at du skulle være der, det skjønner du vel, ville at du skulle sitte der sammen med meg, høre på meg, men unnskyldninger er din spesialitet, du kan og vet hvordan de fungerer, og de er alltid like originale, men skuffelsen kommer jo uansett, det skjønner du vel også, jeg ville bare at du skulle være der
*
vinduet var åpent, hvorfor var det åpent, det var ikke jeg som åpnet det, blir stående og se ut av det åpne vinduet, det er ingen utenfor, det er bare jeg som er inne, men jeg har ikke åpnet det, er helt sikker, lukket det, åpnet det ikke igjen, likevel er det åpent nå
No comments:
Post a Comment