Tenker på alt det som bare forsvinner. På alt det som bare glemmes. Hvordan det luktet i gymsalen på barneskolen, jeg husker det ikke selv om jeg prøver, eller lyden av krittet på tavla, eller smaken av forbudte skolebrød i et hjørne i skolegården. Vet ikke helt hvorfor de små minnene bare blir borte, hvordan jeg kan huske at det skjedde, men likevel ikke huske, som om en del av det har forsvunnet, detaljene. Men alt kan vel ikke lagres heller, vi kan ikke ha plass til alt, noe må ryddes ut for å få plass til noe nytt. Jeg husker ikke hvordan det første kysset smakte, men jeg husker det siste. Jeg husker ikke latteren til vennene jeg hadde på barneskolen, men jeg husker latteren til de jeg har nå. Gammelt byttes ut mot noe nytt, og egentlig så er det fint at det er sånn. At man ikke husker alt. At noe blir borte. Det blir på en måte lettere.